«Chr. Knudsen» var barkskip, bygget i Porsgrunn på Frednes og tllhørte Chr. Knudsens rederi sammesteds. Det var en førsteklasses skute.
Da jeg kom ombord i 1884, var John Thronsen skipper. Med denne skuta seilte jeg i ca. 11 år i 2 perioder.
«Christen» var ei framifra god skute som også seilte godt, men den kunne ikke nå noen rekordhastighet. Til tross for det så vant vi i to kappseilaser med den. Første gangen kappseilte vi fra Cuba til Filadelfia med en amerikansk skute «Parnell». Vi vant seilasen med 2 dager. Den annen kappseilas hadde vi med en norsk skute «Nina» fra New York til Uddevalla. Begge var vi lastet med petroleum. Vi kom inn pinsaften og den annen 2dre pinsedagen.
«Christen» var en meget pen skute, den var velholdt, og vi satte vår ære i ha den så renset og pusset som mulig. Det hendte når vi lå i utenlandske havner, at folk som gikk på bryggene, beundret den og bad om å komme ombord og se. Jeg reiste sammen med John Thronsen i 18 måneder, og så kom Paul Nilsen.
Etter å ha vært ute i over 5 år med «Christen» reiste jeg med «Frednes», tilh. samme rederi en stund. «Frednes» var en gammel skute, men bra og den seilte meget godt. Vi var tre turer i England i trelast og kulltrafikk. Skipperen, Pedersen, var dansk, men bodde i Porsgrunn. Omtrent et år reiste jeg med «Frednes». Dette var mellom to langturer med «Christen». Jeg drog så ut igjen med «Christen» og var borte i over 5 år.
Den siste skute jeg reiste med, var «Høvding», samme rederi og skipper Reynolds. Jeg kom ombord i den i februar i Helsingborg, så vidt jeg husker i 1896. Den var lastet med trelast for England. Så gikk vi i ballast til Amerika. Fra Pensacola Lasset vi «pitsbaint» (pischpine) for England. Det var storm hele reisen fra Cap Hateras. Vi fikk brått over den i Atlantereren. Knuste kahytten. En av besetningen, en svensk matros, ble slått lhjel. Riggen ble sterkt skadet, kompass, karter etc. forsvant. Mistet eller fikk ødelagt provianten, sjøvann rant ned i vanntankene. Vi fikk så vidt seilt, men det var besværlig og hadde fortsatt storm hele veien, og hadde ikke «Høvding» vært så god en skute, hadde vi ikke klart oss. Selv ble jeg truffet i hodet av møllevingen så jeg etter å være kommet hjem fra turen måtte oppgi sjøen for en tid og måtte gi slipp på nye stillinger. Det var en hard tur for mannskapet. Da vi ikke hadde ferskvann, så forbød jeg mannskapet å røre kjøttet som vi hadde i behold. Maten ble mest melrøre og pannekaker. Brødet var slik at en kunne ta det som en deig med hendene. Vi så ingen skuter før vi hadde en halvannen dag igjen, og da sa guttene at vi har ikke tid til å ta noen hjelp. Stormen holdt ved helt til Fastnet Rock på Irlands kyst. Men vi nådde da til slutt inn til Queenstown som var vårt bestemmelsessted. Alle mann avmønstret og skuta solgt. Skipper Reynolds var en ivrig avholdsmann som bekjent, og det var jo en meget god egenskap.
Lasten vi hadde her fra landet, var alltid trelast. Så var det gjerne kull fra England. Elers så hadde vi sukker fra Cuba til Amerika eller Sverige. En gang med «Christen» hadde vi trelast fra Pensacola til Port Natal i Afrika, derfra til Celebes i Ostindien etter copra for Hamburg. Foruten i Pensacola, var vi i Sydamerika i Bahia Blanca. Inne i Middelhavet var vi med «Christen» en gang, i Marselles. Pensicola var sterkt trafikert av norske skuter. Her var allerede den gang norsk sjømannskirke. Presten husker jeg godt. Han het Schartum.
Av særlig gode reiser vi hadde, husker jeg at vi en gang seilte fra Ostindia til Cadix med copralast på 65 dager med «Christen». En helt stille tid uten vind hadde vi fra Marselles til Cuba som vi brukte omtrent 2 mndr. på.
De beste skippere som jeg har fart med, anser jeg John Thronsen og Anders Johansen for å være.
Jeg hadde lært meg seilmakerfaget. Under et opphold i Atlantic City gikk jeg et kursus på et seilmakerloft, så jeg kunne kutte og sy seil, noe som jeg drev en del med ombord. Til avløsning av de gamle linene begynte det i min tid å komme wire.
Til å begynne med da jeg kom ombord, var nok kostholdet adskillig enklere enn nå. Frokosten bestod av brød og kaffe uten smør, det samme også til lunch, og om kvelden kunne det i tillegg komme noen rester fra middagen. Poteter eller grønnsaker, melk, smør fikk vi ikke. Enda så jeg ikke noe sykdom. Jeg husker første gangen vi fikk poteter ombord. Vi lå og lastet i Sverige med «Pinella». Da gikk jeg i land og kjøpte noen tønder poteter som jeg fikk ombord. Det var på deling vi hadde kjøpt dem. Da kom skipperen bort til meg og spurte om han kunne få kjøpt dem. Jeg svarte at det kommer an på hva guttene sier. De satte sine betingelser, og alt gikk i orden. Siden hadde vi alltid poteter ombord.
Ellers var kostholdet ombord i «Christen» førsteklasses, så vi led ingen nød; tvertimot vi hadde det bra. Som nevnt så jeg praktisk talt ingen sykdom. Noen tilfelle av klimatfeber var alt. Da jeg begynte som kokk, fikk jeg 20 kr. i måneden, som dekksgutt 25 og som lettmatros 30 kr. Matroslønnen var 36, og annenstyrmann fikk 40 kr. i måneden. Styrmannslønnen var 60 kr. pr. mnd. Da jeg kom over i «Christen», fikk jeg 70-80 kr. og opp til 90 kr. mnd. Ombord i «Hløvding» hadde jeg dessuten 10 kr. ekstra som seilmaker.
Vi var 13 mann ombord i «Christen». Vi hadde ikke båtsmann. Mannskapet var mest fra Porsgrunn. Andreas Nygaard fra Vestsiden var tømmermann ombord i «Chr. Knudsen» i 13 år.
Noen rømninger blant besetningen har jeg ikke vært ute for i noen av de skutene jeg har reist med.
| Utdrag (s. 68-70) fra: På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |