Litt om skip om skipsbygging i Porsgrunnsdistriktet

(Etter opplysninger av ingeniør Finn C. Knudsen).

Første gang man finner opplysning om at skip er bygget i Langesundsfjorden, er i 1520, da 3 Skiensborgere i Langesund bygget et fartøy pa 9.00 lester.

I 1559 omtales «et skib som ligger i Langesund og som bønderne sammesteds lot bygge». «Langesund» anvendtes i den tid som betegnelse for hele fjorden og elven opp til Skien. «Langesunds tollsted» lå først i Skien, men ble i 1650 årene i flyttet til Porsgrunn på «Toldbodøen». De foran nevnte skib var da bygget et eller annet sted her i fjorden og sannsynligvis ikke i det nåværende Langesund som den gang var et ubetydelig strandsted.

Sist i 1600 tallet og i begynnelsen av 1700 årene byggedes der dog i strandstedet Langesund adskillige skib, først av Christen Pedersen Lund og derefter av Jørgen Pedersen som også bygde flere skip for marinen, bl. a. Peter Wessels bekjente skip «Løvendahls Galley» i 1711. Zacharias Simonsen og etter ham sønnen Zacharias Zachariassen fra Skien bygget på verftet i Langesund i 1770-80 årene flere større skip. I en innberetning av 1804 nevnes at dette verft er det eneste i fjorden med fastboende byggmester.

Skipsbyggingen fremmedes ved at staten under Kristian IV i 1612 og under statholder Gyldenløve i 1670 oppmuntret til å bygge «defensionsskibe» som ble begunstiget med visse privilegier mot at de ble bygget og utrustet som hjelpekrigsskip. l 1674 bygget Skiensredere i Langesund skipet «Maria», 218 com.lester*) som defensjonsskip med 30 kanoner. Det deltok i 1677 i slaget ved Kjøgebukt. Sammesteds bygdes i 1690 «Langesund», 248½ c.l. og i 1695 «Engelen», 220 c.l. Alle 3 skip ble bygget av Christen Pedersen Lund.

I 1711 kom en skipsbygger til Langesund fra Dunkerque for å assistere, med bygging av krigsskip. Inntil slutten av 1600 tallet var de fleste skip her i fjorden innkjøpt fra Holland og England, og hollandsk fasong og bygning var alt overveiende helt opp til midten av 1800 tallet.

De største skip benevntes «Pinaser» eller «Fløiter»; de hadde 3 master og førte 12 a 14 seil. «Brigantiner» hadde 8 a 9 seil, «Pinker» 7 a 8 seil, «Kreierter» 5 seil. 2 master hadde «Snauer» (7 a 8 seil), «Skuder» (5 seil), «Hukerter» og «Galioter» (4 a 5 seil).

1 mast hadde «Hukert-bysser» (4 seil), «Franske hukerter» (3-4 seil), «Jakter» (1. a 2 seil).

Fra 1680-1709 var det gode tider for skipsfarten. I Langesundsfjorden var der i 1685 hjemmehørende 8 skip på 11481 c.l. og i 1692 22 skip på 2780 c.l. I 1709 35 skip på 3331 c.l.

Det første skip som kan sees eiet i Porsgrunnsdistriktet, var i 1674 en «Schude», 7 c.l., dansk bygning som eiedes av Halvor Søfrensen Borse, distriktets store jernverkseier som bodde på Bolvik.

I 1695 byggedes for ham i Langesund defensjonsskipet «Engelen» på 220 c.l. I 1694 bygget Borse på Bolvik «Svanen» 268 c.l. og i 1696 sammesteds «Stjernen» (143½ c.l.)

Av andre redere som ved århundreskiftet eiet fartøyer som var bygget i distriktet, nevnes:
Nils Josten og Joachim Borse: defensjonsskipet «Havmanden», 237 c.l. på 12 kanoner, bygget i Porsgrunn - antagelig Bolvik i 1706, «Langesund», 184 c.l., bygget i Langesund i 1690.

Johan Arnold, og hans hustru Anna Clausdatter på Borgestad: Skip «Johannes», 256 c.l., bygget på Borgestad 1695, «St. Anna», 187 c.l., bygget sammesteds 1693, «Haab Johannes», 286½ c.l., bygget sammesteds 1703, tatt - av svenskene i 1710.

Ludvig Blyth, vestre Porsgrunn, «Fortuna af Porsgrund», 135 c.l., bygget i Porsgrunn 1703.

Etter den store nordiske krig (1700-1721) var der i Langesundsfjorden kun hjemmehørende 2 større og 5 mindre fartøyer, hvorav i Porsgrunn kun en «schude» på 59 c.l. som tilhørte den engelskfødte James Bowman, som var bosatt i Porsgrunn.

I 1732 var der i Porsgrunn hjemmehørende 4 fartøyer tilhørende Herman Leopoldus (Løvenskiold) og Gunder Solvesen Buer.

Skipsfarten gikk fra nå av fremover. I hele fjorden var der således i 1733 hjemmehørende 23 skip på 788 c.l., i 1751 var tallet steget til 39 og 2246½ c.l. og nådde i 1795 opp i 55 skip på 5223½ c.l.

Plassen tillater dessverre ikke å gå i detaljer hverken m. h. t. rederier eller m. h. t. fartøyer. Det skal kun nevnes at i oppgangstiden fra 1730 årene og fremover til begynnelsen av 1800 tallet var de største redere i Porsgrunn og nærmeste omegn familien Aall, først stamfaren Niels Aall, senere hans sønner Nicolai Benjamin Aall i Porsgrunn og Jacob Aall på Borgestad samt sønnesønnene, den senere statsråd Niels Aall på Menstad og Eidsvollsmannen, grosserer Jørgen Aall, Porsgrunn. Deres skip var for den aner vesentligste del innkjøpt utenfra. - Videre Ulrich Fredrik v. Cappelen, Porsgrunn, hvis skip for en del var bygget i Porsgrunn, men også ellers i fjorden, og Jørgen Wright, Porsgrunn og endelig fra begynnelsen av 1800 årene Hans El. Møller sen.

I 1780-årene bygget Simon og Jørgen Zachariassønner, Skien, 4 skip ved vestre Porsgrunn på de såkalte Schøning- eller Sorgenfritomter som nå tilhører verkseier Chr. J. Reim, nemlig i 1781 «Spes & Fides» 195 c.l., forlist samme år, i 1782 «Peneventura», 139 c.l., i 1783 «Emanuel», 1521 c.l., og de hadde i 1789 ennå et skip på stabelen.

I 1789 kjøpte Didrik von Cappelen sen., Skien, dette verft, og han skal etter forlydende også ha bygget et skip der. Cappelen eiet også Frednesøen på den annen side av elven og bygget i 1783 straks nedenfor den gamle tollbod skipet «Gratis» (et navn som vel ga uttrykk for de gode tider vår skipsfart opplevet). Først i 1800 årene bygget Jørgen Aall på Roligheten i Porsgrunn flere skip, bl. a. i 1806 «Knud Terkelsen», 130 c.l., som var oppkalt etter byggmestren. Jacob Aall bygget flere skip på Borgestadholmen.

Skipsfarten hadde gunstige vilkår helt til 1807, men tapte under Napoleonskrigene megen tonnasje som dog søktes erstattet ved anskaffelse av ny.

Under den lange krise etter 1814 gikk skipsfarten tilbake. 15 års perioden 1827-1831 ble der her i fjorden bare bygget ca. 700 regt., mest småfartøyer.

I 1827 kom det til overenskomst mellom Norge og Sverige, hvoretter begge lands skip gjensidig skulle betraktes som innenlandske («Mellemriksloven»). Herved økedes den norske skipsflåtes deltagelse i trelastfarten på Østersjøen. Fra Navigasjonsaktens opphevelse i England i 1849 og etter at naturalisasjonsavgiften på skip innkjøpt fra utlandet ble opphevet og ved farten under Krimkrigen 1853-1856 tok skipsbygging og skipsfart et sterkt oppsving.

Assuransevesenets utvikling gjorde også sitt.

Når den norske skipsfart fra nå av kom til en så rik utvikling, skyldes dette ganske vist i vesentlig grad opprettelsen og utviklingen av de gjensidige skipsassuranseforeninger. Disse ga rederne en lett og billig anledning til å h31de sine fartøyer forsikret. Man ble uavhenig av utlandet. Man har beregnet at de norske redere ved de norske assuranseforeninger i løpet av de 30 år fra 1837---1867 sparte 6 millioner spd. eller gjennomsnittlig 200 000 spd. årlig.

I 1837 stiftet redere i Langesundsfjorden «Den første norske assuranseforening» som fra 1838 av hadde sitt sete i Porsgrunn og, stod under ledelse av Porsgrunnsmannen H. E. Møller, som var blant stifterne. Det var opprinnelig tenkt som en gjensidig forening kun for redere i Langesundsfjorden. Man ville nemlig til å begynne med ikke oppta medlemmer utenfor distriktet, idet man fryktet misbruk i havaritilfelle samt at «den broderskabs- og lighedsaand» hvorav man mente at medlemmene var besjelet, ville forsvinne hvis foreningen ble noe utbredt. Først i 1846 utvidet foreningen sitt distrikt til Tønsberg, men da erfaringene var gode, og man fikk knyttet pålitelige kommisjonærer til foreningen, fant man at den nødvendige kontroll kunne oppnås også utenfor Langesundsfjorden, og man gikk over til å forsikre skip fra det hele land.

Foreningen fikk etterhvert en meget stor tilslutning. Fra en samlet forsikringssum på ca. 229 000 spd. ved starten i 1837 hadde foreningen i midten av 1870 årene en samlet forsikringssum på vel 8 millioner spd. Seilskipsfarten og den hjemlige bygging av treseilskip stod da på sitt høyeste. Med disse konjunkturer gikk også forsikringsbestanden tilbake. Der ble for øvrig også flere forsikringsinstitusjoner å fordele risikoene på - dels sjøforsikringsselskaper, dels gjensidige foreninger som la endrede prinsipper til grunn for sin assuransevirksomhet («selvassuranse»-prinsippet etc.) H. E. Møller som under denne sterke utvikling stod i spissen for foreningen, trakk seg på grunn av visse uoverensstemmelser innen foreningens styre tilbake fra ledelsen og dannet i 1860 en ny gjensidig forening «Det norske Lloyd» som under hans ledelse hadde en sterk utvikling og oppnådde omtrent samme forrsikrirgsbestand som «Første Norske».

Det kan i denne forbindelse også nevnes at Møller i 1853 startet «Porsgrunds Søforsikringsselskab».

Hva der dog i vesentlig grad har knyttet Møllers navn til norsk skipsfart og dens utvikling, var den absolutt ledende del han tok i opprettelsen av Det Norske Veritas, de norske forsikringsselskapers felles besiktelsesinstitusjon. Ved sine årlige skipsregistre, sine sjøforsikringsvilkår («Sjøforsikringsplanen») og ved sine regler for bygging og reparasjon av fartøyer har denne over hele verden kjente og anerkjente institusjon bidradd til å skape betryggende forhold innen norsk assuransevirksomhet og til å heve den norske skipsflåtes kvalitet.

Porsgrunn har siden 1837 og til nå vært en «assuranseby» selv om de på så mange vis endrede forhold har medført at byen ikke lenger inntar den lederstliling som den som den gjorde tidligere.

Men tilbake til skipsfarten.

Den amerikanske klipperbygning fra 1850 årene influerte etterhvert på konstruksjonen av norske skip. Tidligere hadde «hollandsk» fasong vært fremherskende og fartøyene var gjennomgående dårlige bidevindsseilere og av liten tonnasje. Skipene bygdes oftest uten noen konstruksjonstegning. Det fortelles således om skipsbygger Peder Olsen som på Rachenborg (nå Metalverkets tomt) i Porsgrunn bygde flere skip, at han spikket en modell av bark og sa til mesteren: «Slik skal skuta være.». Så slo mesteren opp spanteriss i sneen.

Heri skjedde det dog etterhvert en forandring. Den svenske konstruktør N. C. Kierkegaards tegninger benyttedes således en del bl. a. av Chr. Knudsen på Frednes, der i 1868 lot oppkalle et av sine nybygde skip etter konstruktøren.

Den første virkelig utdannede skipskonstruktør i Porsgrunn var Carl A. Hansen, som i 1870 årene ledet verftet på Gjemsø i Skien og ca. 1880 selv begynte å bygge skip i Vestre Porsgrunn på den øverste del av Porsgrunds mek. Værksteds tomter like nedenfor Vestsidens dampskipsbrygge. Han leverte tegninger til mange andre verfter. Foruten Hansen leverte ingeniør, senere statsminister Gunnar Knudsen skipstegninger. Etter hans første tegning ble «Cambetta» i 1871 bygget ved hans far, Chr. Knudsens verft på Frednes. En rekke av de skip Chr. Knudsen lot bygge, var også tegnet av hans sønn, som dessuten leverte skipstegninger til andre verft. Fra 1850 årene hadde skipsfarten og skipsbyggingen i Porsgrunn og Porsgrunns tolldistrikt en rik utvikling. Langs elven på begge sider var der skipssverft på skipsverft. Der bygdes på Menstad og Borgestadholmen, i Lergravstrand, på Osebakken, på Molhaugen, på Reformplassen (Østsidens nåværende dampskipsbrygge), på Petersens plass, Jeremiassens plass, på Bien (Bratsberg Bruks tidligere tomter), på Tollbodøen (Rachenborg), Porsgr. Metalverks nuv. tomt, Frednes, Roligheten og på Herøen og på elvens vestside på Erichsens plass (nå Porselænsfabrikeris tomter), på tomtene nedenfor Vestre Porsgrunns dampskipsbrygge (Porsgrunds mek. Værksteds nåværende skipsbyggeri), på de såkalte Schøning-tomter, i Knardalstrand og dessuten på Vold.

Blant de største skipsredere i Porsgrunn fra 1820 årene og utover kan nevnes: Carl Møller og M. T. Mathiesen (M. T. Mathiesens enke), begge i Vestre Porsgrunn, assuransedirektør H. E. Møller og senere hans sønn, konsul Hans Møller, som lot bygge en rekke fartøyer, samt firmaet J. & E. M. Flood. Firmaene Møller og Flood konkurrerte i sin tid om førsteplassen blant byens redere. Møller opptok med sine skip emigranttrafikken på Amerika. Andre rederfirmaer i byen fulgte etter, og i 1860-70 årene foregikk en betydelig emigranttrafikk over Porsgrunn.

Fra 1850 årene dukker det opp en rekke nye navn blant byens redere. Skipsbyggingen tok i 1870-80 årene et sterkt oppsving, og denne virksomhet brakte særlig 2 navn frem i forgrunnen, nemlig Chr. Knudsen og P. M. Petersen som begge bygget en lang rekke fartøyer. Knudsen bygget således på sitt verft på Frednes 19 skip og Petersen på sitt verft lenger oppe i byen 14 skip som de selv satte i fart.

Av andre firmaer som bygget fartøyer som de selv satte i fart, kan nevnes Hans J. Gregersen, Erik Rasmussen, Louis Vauvert og Johan Jeremiassen på østsiden, samt Jacob Møller, Chr. Schøning og Edv. Erichsen på Vestsiden. Det samme gjelder noe senere Hans Thorsen, Herøen.

Andre større seilskipsrederier fra 1870 årene og utover århundreskiftet er bl. a. Friis & Co., Aksel J. Myhre, Vauvert & Høegh, Nicolai Friis, Nielsen & Backa samt sist og ikke minst H. C. Hansen som drev et stort rederi og en betydelig skipsmeglerforretning. også Brødrene Realfsen på Molhaugen eiet en rekke skip.

Treskipsbyggingen ebbet ut i slutten av 1880 årene. Senere ble der kun leilighetsvis bygget treseilere. Den som fortsatte lengst, var Hans Thorsen, hvis siste fartøy, skonnertskip «Anne Marie» ble sjøsatt i 1903. I 1921 sjøsattes på Molhaugen m/s «Høiås» for regning av Realfsen.

Fra begynnelsen av 1890 årene var man begynt å innkjøpe engelske jernseilere, som de engelske redere hadde utrangsjert som ulønnsomme. Mange av dem var solide, skotsk bygde klippere, vel kjent i skipsfartskretser som glimrende seilere. Disse store, vakre fartøyer kunne de norske redere kjøpe til meget rimelig pris, og de forstod å gjøre farten med dem meget lønnende.

På denne måte ble etterhvert en meget betydelig flåte av jernseilere innkjøpt til Porsgrunn. Noen nybygging av denslags skip fant dog ikke sted bortsett fra at Jørgen C. Knudsen i 1890 lot bygge barkskipet «Skomvær», 1667 netto reg.tonn, ved Laksevåg, Bergen. Det var den største jernseiler som var bygget i Norge.

Blant byens største jernskipsredere nevnes: Leif Gundersen (senere Gundersen & Gjertsen), som i sin tid var Skandinaviens største seilskipsreder. Han var i årene fremover mot 1909 reder for 14-18 skip med en samlet tonnasje av henved 20.000 netto reg.tonn. Videre Martin Olsen, Pettersen & Ullenæss, Herman Jeremiassen, P. Jacobsen o. fl.

Verdenskrigen 1914-18 med de tyske senkninger av skip gikk i særlig grad utover seilskipene og tilintetgjorde mesteparten av den store, vakre seilskipsflåte hvormed Porsgrunn var gått inn i krigen.

Allerede før 1880 var det klart for erfarne skipsredere at seilskipenes tid var forbi, og at der måtte søkes inn på andre veier. Da derfor firmaet J. C. og G. Knudsen i 1879 bygget sitt siste treseilskip, ga de det meget betegnende navnet «Korsvei».

I årene 1881-1885 lot samme firma bygge 3 dampskip.

Firmaet I. C. & G. Knudsen oppløstes i 1880 årene, Jørgen G. Knudsen fortsatte sitt rederi på Frednes i Porsgrunn, mens Gunnar Knudsen, bosatte seg på Borgestad. I 1904 lot han sine skip gå over i A/S Borgestad - et selskap som senere under energisk, dyktig og erfaren ledelse er vokset opp til et av de mest kjente og ansette i vårt land.

Av større dampskipsrederier i Porsgrunn kan nevnes Fred. Th. Berghs. Bergh la seg under forrige verdenskrig til en betydelig flåte. Han skilte seg dog nokså snart av med de fleste av sine skip under den sterke etterspørsen etter tonnasje som etterhvert oppstod. Eieren av Porsgrunds mek. Værksted, Chr. J. Reim, har siden han overtok verkstedet i 1899, bygget et stort antall damp- og motorskip 100. Skipene er for det meste bygget på bestilling, men Reim har dels opptatt dem i sitt eget rederi, som gjennom årene har talt en rekke dampskip.

Før siste verdenskrig drev skipsreder Thoralf Holta på Åkre ved Porsgrunn et betydelig rederi. Den siste verdenskrig har egså tæret sterkt på Porsgrunns tonnasje. Om gjenopprettelsen og utsiktene for den fremtidige utvikling av byens handelsflåte kan man ennå ikke gjøree, seg opp noen mening, men kun håpe at byen fremdeles må innta en likeså ærefull plass innen vårt lands skipsfartsnæring som den gjennom årene har hatt. Det blir den unge slekts oppgave i føre tradisjonen videre.

Utdrag (s. 57-67) fra:
På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen