Men mennesket lever ikke av brød alene. På den kirkelige front inntraff begivenheter som satte lidenskapene i nesten like heftig kok som kampen om Samlaget og den politiske strid. Da alle tre falt inn omtrent samtidig, ble tiden omkring århundreskiftet nokså beveget. Som allerede antydet, førte den nye industri direkte til, at byen fikk to nye kirkesamfunn. Flere av de arbeidere som fulgte med overflyttingen av Norrøna Fabriker i 1884 fra Kragerø til Porsgrunn, var medlemmer av Den evangelisk-lutherske frikirke, hvis første menigheter var blitt dannet 1876-77. I Brevik var en menighet siden 1883 og i Skien siden 1884. Denne kirkelige bevegelse var således ikke ukjent i egnen da Porsgrunns menighet ble dannet 28. oktober 1887 med fabrikkbestyrer K. Evensen som eldste. Allerede 15. april 1888 kunne den innvie sitt kirkehus i Norrønagt. 1, like ved den fabrikk hvor den hadde så mange tilhengere. I 1912 fikk menigheten sin annen kirke på Osebakken. Frikirken har siden alltid hatt en relativt sterk tilslutning i byen; i 1920-årene hadde den ca. 200 voksne medlemmer.
Ved en underlig tilskikkelse kom de frikirkelige arbeideres sjef, A. P. Wright, til å representere, kirkelig sett, den motsatte ytterlighet, den katolske menighet. Som nevnt var grunnlaget for dens opprettelse de katolske arbeidere, særlig fra Bøhmen, ved Porselensfabrikken. Da biskop J. O. Fallize besøkte dem, fikk han ordnet med kjøp fra konsul Mathias Vauvert av den tomt til kirke hvor den nå ligger, og av skipsreder Louis Vauvert fikk man leie 2. etg. i hans hus (Storgt., 174), hvor et kapell, «Vorfrue av det gode raad», ble innvidd av biskopen 14. septbr. 1890, menigheten erklært opprettet og den hollandskfødte J. H. Blom utnevnt til sogneprest. I de 33 år han virket i stillingen, ble han en både kjent og avholdt mann i byen. Det er før fortalt at St. Josephs Søstre i 1894 ervervet Høeghs store eiendom til hospital, skole, kapell og prestegård. Et merkelig sammentreff på en jernbanestasjon i Danmark med et velstående irsk ektepar, som hadde kjøpt en eiendom i Langesund, ga biskop Fallize mulighet for å reise en kirke i Porsgrunn. Han puslet selv med tegninger til den i stavkirkestil, og da han viste dem til arkitekt Børve, utbrøt denne begeistret: «Min drøm, min drøm, skal den endelig bli til virkelighet!» Slik gikk det til at byen fikk sitt egenartede gudshus, innvidd 8. okt. 1899. (Det ble i 1937 flyttet over til sydsiden av den nyregulerte Sverresgt.) - «Det ser ut til», skrev Grenmar, «at det er oppførelsen av den smukke lille kirke som med en gang har sloppet alle hatets bølger løs mot denne menighet, og man får inntrykk av at det nå planlegges et formelig stormløp på dette farlige kirkesamfunn». Mens avisen på den ene side tok avstand fra en slik agitasjon, trøstet den seg på den annen side med at et så høykirkelig samfunn ikke ville trenge gjennom i en egn med et så utpreget lavkirkelig drag; det var fra alle frimenigheter kirken ville bli berøvet medlemmer, ikke fra den katolske kirke.
Med frimenigheter tenkte man i øyeblikket kanskje ikke så meget på de større samfunn, metodister og frikirkelige, som på de mange andre byen nettopp da ble hjemsøkt av, de såkalte frie kristne, adventister, baptister, Plymouths brødre, Kristi menighet og gjendøpere. Særlig de siste vakte oppsikt; på Kirkehaugen hadde de et bedehus, «Fredheim», og i 1897 foretok de voksendåp i Gunneklevfjorden. Det var dengang midt på sommeren, da folk ellers badet. Det gjorde man ikke april i Porsgrunnselven, hvor tre personer ble døpt «i det iskalde vann, kvinnene iført hvit kjole, mennene i alminnelig drakt. Den merkelige begivenhet ble iakttatt av en mengde mennesker som hadde samlet seg langs elvebredden og i båter og prammer på elven». Da var det langt mer nøkternt og også sosialt preget det arbeid Frelsesarmeen opptok i Porsgrunn etter at den ved sitt åpningsmøte 11. septbr. 1890 hadde tatt i bruk sitt nye lokale i Rådhusgt. 8, hvis tomt var forært av grosserer Raaum i Eidanger. Til å begynne med, sies det, falt det vanskelig for offiserene å finne losji i byen; det skyldtes neppe uvennlighet, men mer men mer «kardinaldyden Forsiktighet, som påståes å være særlig utpreget hos de gode Porsgrunnsfolk».24)
Byens sogneprest B. W. Krogh forholdt seg ikke passiv til det som skjedde. Forholdet til Indremisjonen var det beste, og sammen intensiverte de sin virksomhet. Søndagsskolen, som hadde begynt i 1875, hadde meget stor søkning, likså gudstjenestene: dertil bidro en «Søndagsforening» av flere kirkesamfunn. Den fikk formannskapet til å forby forlystelser på Floodeløkken om søndagene, men ikke bryggearbeidet. I 1902 ble den geistlige betjening forsterket med en personellkapellan, således at byen en tid hadde tre prester, kateketen medregnet. Porsgrunns Ynglingeforening (stiftet 1884) og U.K.K.F. (1886) ble 17. mars 1901 sluttet sammen til «Porsgrunds Kristelige Ungdomsforening» og omorganisert med kateket (1894-1908) Andreas Svane Dick (1855 -1913) som formann. Medlemstallet steg sterkt, det kom mer fart og kraft i arbeidet etter at foreningens eget store lokale (Skolegt. 12) var tatt i bruk 14. desbr. 1902. Samme år ble også stiftet «Den kristelige Ungdomsforening for Vestsiden» og «Sjømennenes kristelige forening». I det hele nådde det kirkelige og kristelige liv et høydepunkt omkring århundreskiftet. Da biskop Heuch holdt visitas i pinsen 1900, kunne han i Østsidens kirke skue ut over en forsamling så stor som aldri tidligere sett i Porsgrunn, og om ettermiddagen talte han til 6000 mennesker i Øyekast; bare fra Brevik var det kommet 800 med toget.25)
De store stevner var et nytt karakteristisk trekk ved folkelivet. Gode kommunikasjoner til lands og til vanns hadde gjort dem mulig. Lystturer med dampbåt om sommeren var meget populære, og det gikk ikke lenge mellom hver gang en forening dampet nedover elven med sitt musikkorps eller sangkor. I «Heimdal» fikk Porsgrunn sin egen bymusikk; den hadde to kilder. Den ene var musikkforeningen; den første forening fra 50-årene hadde sovnet inn, da en ny ble stiftet 16. novbr. 1867 under navn av «Porsgrunds Sangforening» med Jørgen C. Knudsen som formann. I den anledning skrev Correspondenten at den ønsket foreningen større hell enn liknende tiltak i Skien, «da der i Porsgrunn er langt større samhold blant byens innvånere enn tilfelle er her i Skien hvor foreninger og selskaper ikke synes å kunne trives». Sangforeningen gled etter hånden over til å bli «Porsgrunds Musikforening», og av dens musikere dannet revisor Sigvart Andresen (1848-1920) en hornblåsersekstett hvor O. K. Abrahamsen og Niels Mathiesen var med. Den kalte seg «Heimdal». Dirigent og visstnok den drivende kraft var byens organist Oscar Hansen inntil han flyttet fra byen. Da samtidig også andre medlemmer gjorde det, opphørte det gamle Heimdal og gikk over i «Porsgrunds Arbeiderforenings Sangforening». Denne var stiftet i 1884 av (senere) brannmester Harald Christiansen (Krestjansen i Brannvakta), og ble musikkorpsets annen kilde. I begynnelsen av 80-årene hadde cand. jur. Kristian Krohn (1838-1904) fått fart i feiringen av 17. mai med barnetog og borgertog og annen stas etter et fast program. I 1886 hadde man sikret seg 6 tyske musikanter, festkomiteen var møtt opp på stasjonen, med svære sløyfer på bonjourene, men musikantene uteble, og hva var et 17. mai-tog uten musikk? Dette ga Christiansen og Andresen mot til å gå i gang igjen, og med sistnevnte som dirigent ble høsten s. å. stiftet «Porsgrunds Arbeiderforenings Hornsekstet» som snart gjenopptok det gamle navn «Heimdal». Året etter trengte man ikke fremmed hjelp 17. mai; det sørget byens eget korps for, og det ble siden både barn og voksne til megen glede. Det ga konserter på Østsidens dampskipsbrygge, assisterte i kirken ved de store høytider, og spilte i mange år 1. påskedags morgen fra Storeskott på Borgeåsen. - I 1899 ble dannet «Vestsidens Hornmusikk» og da Porselensfabrikken og Borgestad også hadde sine korps, var byen så vel forsynt dermed at en lokal kraftpatriot fraba seg besøk av Skiens musikkorps fordi det talte 3-4 mann flere enn «våre egne». De to korps gikk i mai 1909 sammen til Vestsidens Musikkorps».26)
Også sangens dyrkere fant utløsning for sin trang i sangforeningene «Fremad» og «Skald»; den siste stiftet opprinnelig i 1890 av I.O.G.T.medlemmer, men fra 1898 en selvstendig forening (som senere tok navnet Porsgrunn Sangforening). Den ga hyppige konserter til dels sammen med Heimdal, og tok i 1907 initiativet til opprettelsen av «Bratsberg Sangerforbund». Den opprinnelige musikkforening fortsatte under vekslende skjebne, men orkestermusikken kom mer i bakgrunnen for soireer, revyer og teaterforestillinger. Kanskje inspirert av sitt store bysbarn Halfdan Christensen (1873-1950), som hadde sin lovende debut i 1896 - i 10-års alderen hadde han spilt teater i Første Norskes låve på Osebakken -, ble høsten året etter stiftet «Porsgrunds dramatiske Forening», hvor også Sigvart Andresen var den drivende kraft. I mars 1898 oppførte den tre kvelder på rad i Kammerherresalen «Valbygaasen», «En Nat i Roskilde» og «Naar Herskabet trætter, komisk situasjon i 1 akt, foregaar i Porsgrund dagen derpaa». Det var fulle hus og stor jubel; inntekten gikk til et nytt festivitetslokale, og det fikk man i den etter tidens forhold store og vakre teatersal i det nye, rådhus. Den ble innvidd 3. juni 1905 av Centralteatrets personale med operetten «Ola Lia» hvor Hauk Aabel gjorde stormende lykke. Nå hadde man et lokale man kunne være bekjent av å by fremmede kunstnere og skuespillere, som man i årene fremover fikk hyppige besøk av.
Litt av en sensasjon må det ha vært, og et varsel om en ny tids frembrudd da byens innbyggere 20. febr. 1904 kunne lese denne annonse i avisen: «Kinematografen Skandinavien fremviser en serie levende bilder i Middelskolens gymnastikksal søndag den 21de februar kl. 8½ aften». Programmet var hva vi i dag nærmest ville kalle en ukerevy eller lydfilmavis med opptak fra alle verdens kanter. Det samme og de følgende år fikk byen stadig besøk av omreisende filmfremvisere, inntil direktør H. E. Pohlmann 1. mai 1907, under byens 100-års jubileum, åpnet den første faste kinematograf, «Porsgrunds Kinematograf». Programmet var for det meste dokumentarfilm, men også et innspilt stykke «Kjærlighetsbarometeret» (håndkolorert). Under fremvisningen ble spilt musikk av Grieg, Liszt, Johan Halvorsen o. fl. Man var da allerede kommet så langt i filmteknikken at opptak fra Kongens besøk i Porsgrunn s. å. og fotballfinalen kunne vises på Pohlmanns kino en uke etter. Kinoen holdt det første år til i snekker Næss's gård Storgt. 136, men da Baumanngården hadde brent 1908, innredet Pohlmann nytt lokale i den gård han bygde på en del av branntomten (Storgt. 133). Han var uten konkurranse de første fem år i sin godt besøkte kino. Da det bare skulle en enkel polititillatelse til å drive kino og det var penger å tjene her, startet en del av byens borgere kinomatografen «Kveldsol» med åpningsforestilling 14. febr. 1912. På programmet sto bl. a.: «Og da bladene faldt. Gripende kunstnerdrama. Farvefotografi». På åpningsdagen var det tale av overlærer Vemmestad og musikk av organist Helland. Kveldsol holdt til i Kirkebakken 1, den gård Friis & Co hadde bygd til butikk 1867. Mellom de to kinoer utspant seg en meget skarp konkurranse som for publikum hadde den fordel at billettprisene ble presset ned til 25 (stundom endog 15) øre for voksne og 10 øre for barn.
I sin tale ved åpningen av Kveldsol hadde Vemmestad uttalt håpet om at den ville bli ledet i en god ånd og at man ville legge an på stykker som var lærerike og interessante. Hvor vidt denne kino gjorde dette, skal være usagt; på den andre kino ble undertiden vist stykker av en slik art at det ble protestert mot det på et foreldremøte (saken ble også tatt opp i bystyret); det ble her nevnt titler som «Den hvite slavehandel, hvor en Don Juan forfører (voldtar) en pike. Amatørtyven og I en bøndefangers klør». Dr. Klem fremholdt under diskusjonen som sitt inntrykk at de som angrep kinoen, var folk som ikke gikk der. Det var også et politisk motsetningsforhold mellom de to kinoer; Kveldsol var «venstrekino», sammen med Vemmestad sto flere av byens ledende venstremenn som initiativtakere til den.27)
Av bildende og utøvende kunstnere har byen neppe fostret noen av slike dimensjoner at dens navn ved dem er berømmet i inn- og utland; i den henseende har det vært lagt større vinn på «håndens flid» enn på «åndens id». Den hvis navn i sin tid nådde lengst, var vel Constantius Flood (1837-1908, sønn av Paulus M. F. Flood). Mens hans historiske skuespill og middelalderromaner har liten verdi, var det god underholdning i hans romaner og folkelivsbilder med emner fra Norges nyere historie, særlig fra krigsårene 1807-14. Flere av hans bøker var en tid meget populær lesning, og av Stortinget ble bevilget ham en beskjeden dikterlønn i erkjennelse av hans fortjenester som forfatter av «god folkelesning». Maleren Carl Gustav Reynolds (1870-1918) nådde aldri et avgjørende gjennombrudd på sin kunstneriske løpebane, selv om han i sin fødeby hvorfra han har hentet mange av sine motiver, høstet lovord for sin kunst. Det samme var tilfelle med hans bror, Hans Reynolds (1876-1933), som mer kan karakteriseres som litterat og skribent enn forfatter; han vil alltid bli minnet som Porsgrunnssangens far, og av interesse er hans språkhistoriske arbeider over Porsgrunnsdialekten og hans samlinger av lokale sanger, viser og ordtak. 28) Hadde byen således ingen utøvende kunstner, hadde den en kunstsamler som fortjener å minnes for alt det han i tide fikk reddet fra forgjengeligheten av gammelt, lokalt kunsthåndverk. Det var provisor Einar Hals (1865-1912, sønn av postmester Ivar Andersen). Hans store og verdifulle samling antikviteter fra hele Telemark utgjorde en fin kulturhistorisk avdeling av jubileumsutstillingen 1907. Et par år etter ble samlingen kjøpt av det nyopprettede Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, hvis første konservator Hals ble i 1911; dessverre døde han allerede året etter. 29)
En sunn sjel i et sunt legeme var et motto som i høy grad ble realisert av generasjonen omkring århundreskiftet, og i Porsgrunn var det neppe en idrett hvis utøvere ikke fant støtte i en forening. Den eldste var Skytterlaget eller Våpenøvelsesforeningen fra 1861; der er dog neppe noen sammenheng mellom den og «Porsgrunds Skytterlag» som ble stiftet 28. mai 1900 med dr. Tønnes Birkeland (1865-1951) som første formann. Skytebane ble opparbeidet under Valleråsen. Gjenreisingen av skytterlaget i Porsgrunn som i hele Norge var et utslag av den forsvarsvilje som våknet ved muligheten for at unionsoppløsningen måtte skje ved våpenmakt. I pakt med dette arrangerte byens skytterlag, som endog hadde tre aktive damer, vinterfeltmanøvrer og rekognoseringsøvelser. - Den patriotiske stemning hadde også sin betydning for å blåse nytt liv i «Porsgrunds Turnforening», som var blitt stiftet 13. septbr. 1880 av de tre handels- og kontorbetjenter J. Linaae Wright, Jens Joh. Aanesen og Niels Mathiesen. Medlemmene drev både turning, med oppvisninger i middelskolens gård, og skisport; i 1893 ble avholdt visstnok det første skirenn på Borgeåsen. Det første større stevne foreningen arrangerte var Vestfold Kretsturnstevne i juni 1894. Det ble avviklet i folkeskolens gårdsplass, og foruten arrangøren deltok foreninger fra Skien, Larvik og to fra Tønsberg. Det hele forløp meget vellykket. En skøyteklubb av eldre dato må det ha vært, for en sådan holdt generalforsamling i desbr. 1878. Den var visstnok opphørt da Turnforeningen i 1891 dannet en skøytegruppe som trenet på gartner Christiansens tomt ved Frednes, senere et par år på Baumannløkken bak middelskolens gymnastikklokale. I februar 1896 avholdt den skøyteløp på Rådhusplassen, entre 25 øre, «men de fleste så på gratis fra den for det mindre bemidlede publikum bestemte plass». Navnet var da året før endret til «Idrætsforeningen Uræd». I 1894 ble fotballsporten organisert i «Porsgrunds Footbalclub», som opphørte allerede 1899 på grunn av manglende tilslutning; dens medlemmer rekrutertes vesentlig fra teknikerne, som flyttet fra byen etter endt skolegang. Klubben ble reorganisert kort etter i nært samarbeid med «Uræd», som etter hvert ble den samlende organisasjon for flere foreninger. I januar 1900 var stiftet skiklubben «Sport», som i mai besluttet også å oppta roing, svømming, bryting og friidrett; men før det kom så langt, ble den sammensluttet 19. septbr. med Uræd under navnet «Porsgrunds Idrætsforening».
Det betydde uten tvil en styrkelse for idrettens stilling i byen, da en splittelse i en så liten by sikkert ville vært uheldig. Det ble klaget over at Uræd nettopp da befant seg i en nedgangsperiode, og skylden, mente Grenmar, var at byens unge gutter foretrakk å slentre opp og ned i gatene, «eller huke seg ned på et eller annet hotell, sitte der og måpe over en avis og stadig holde et våkent øye med ½ bokk som står foran dem på et marmorplatet bord». Nei, da var det andre boller i Skien med sin «Odd»! De hadde sin fine bane på Gråtenmoen: der deltok Porsgrunds Footbalclub i en av sine første matcher 2. septbr. 1900 mot Grane (Arendal), som vant med 3-0, men da hadde den nesten uten pause like før slått Odd med 2-0. - Etter at man i 1903 igjen hadde tatt navnet «Uræd» (i 1909 Urædd) og fotballklubben var blitt «Uræds Balklub» i 1905, satte man fart i arbeidet for å skaffe byen en fotballbane. I 1906 kunne man ta i bruk en etter tidens krav førsterangs bane ved jernbanestasjonen, og da viste det seg at man kunne sparke fotball også i Porsgrunn. Allerede i 1911 nådde Urædd til finalen i Norgesmesterskapet, hvor den ble slått på Frogner av Lyn. - Klubbens eldste uniformer skulle etter vedtak i 1901 være mørkegrønne knebenklær, hvitstripet genser og en liten mørkegrønn kalott, «kapteinen skal distingveres ved et kort sjerf». - Det så en tid ut til at fotballen skulle bli eneste idrett; bare i 1903 ble det stiftet 5 nye klubber, en av dem het «Storm», og i 1905 kom tre til, i Knarrdalstrand, på Osebakken og på Vestsiden. Sistnevnte ble samme år slått av Kirkehaugens klubb «Spring» med 8-0. De fleste av disse klubber, nærmest for «løkkelag» å regne, døde snart, men en av dem overlevde, det var «Idrætsforeningen Pors» stiftet 25. mai 1905. Det viste seg da at frykten for at en svekkelse av idrettsnivået skulle senkes ved splittelse, ikke holdt stikk. Tvert imot, kappestriden mellom de to idrettsforeninger drev dem frem til topprestasjoner og har gitt navnene Urædd og Pors en meget god klang i norsk idrettshistorie. Noen år etter 1918 opptok Pors også friidrett og vintersport blant sine øvelser. På Vestsiden har klubben fått sitt eget baneanlegg og sin skibakke på Rugtveitkollen. Fotballen har dog alltid vært fremst.
Men også andre sportsgrener fant sine utøvere. Fra begynnelsen av 90-årene var det en traverklubb, som holdt travkjøring på Gunneklevfjorden. «Langesundsfjordens Seilforening» avholdt regattaer, hvor ingeniør Finn C. Knudsens «Urd» gikk avsted med de fleste 1. premier. I februar 1898 ble stiftet «Porsgrunds Roclub» på basis av en privat klubb fra året før, og fra 1902 skriver «Porsgrunds Lawn-Tennis-Club» seg. Den hadde sin bane på Jeremiassens plass (der nå parken ved monumentet for krigens ofre 1940-45 er). I 1902 ble stiftet «Porsgrunds Skiklub» som opparbeidet den kjente hoppbakke «Åmotbakken» på Borgeåsen (kalt så etter skolebestyrer Mikael Aamot som da eide Breidablik på hvis grunn bakken lå). Urædds idrettsforening og fotballklubb, som hadde hatt hver sin kasse og sitt styre, ble fra 1. mars 1920 helt sammensluttet i «Idrettsforeningen Urædd». Det er dog fotballen som siden også her har samlet den største interesse.30)
De mange foreninger under sine faner satte et festlig preg på 17. maitogene. Som nevnt var disse tatt opp med større stas i 80-årene. Før broen kom, startet toget fra Østsidens ferjeleie hvor Vestsidens deltakere sluttet seg til, og gikk til Borgeåsen; der ble talen for dagen holdt og leker arrangert for barn og ungdom; om kvelden var det seksa i Rådhuset, hvor talenes rekke var meget lang: for Kongen, fedrelandet, Stortinget, regjeringen, Sverige, Danmark, Island, kvinnen, festkomiteen, byen osv. En tid gikk toget vekselvis til Borgeåsen og St. Hansåsen. På Lysthusåsen feiret Vestsiden dagen på sin måte. Etter åpningen av broen gikk barnetoget fra Vestsidens torv bare til Rådhusplassen - til stor skuffelse for Osebakken, da det tidligere hadde gått helt til jernbaneplattformen der. Borgertoget og barnetoget ble samtidig skilt ad, det siste om formiddagen, det første om ettermiddagen. I 1905, da dagen ble særlig alvorsfullt festlig, gikk dette tog den rene utmarsj: fra Vestsidens torv, over broen, opp Raschebakken, forbi kirken med bekransning av Eidsvoldsmennenes graver, ned Kirkebakken og så Storgt. helt opp til jernbaneovergangen på Osebakken, og derfra ned til Rådhusplassen, en strekning på 4-5 km. I de side, tykke diplomatfrakker med stivetøy og flosshatt, var det en hel prestasjon av de eldre i solsteken. Visstnok samme år hadde teknikerne første gang sitt opptog, «et fornøyelig intermesso, det kostelige musikkorps som hadde plass i den store høyvogn, de mange pussige faner og figurer vakte selvfølgelig stor munterhet». «Teknikertoget» er siden blitt en fast tradisjon i byens 17. mai fest, selv om nok skolens ledelse av og til kunne synes det gikk ut over sømmelighetens grenser. - Feiringen av sankthans har alltid hatt en bred plass i Porsgrunns folkeliv. Til tradisjonen hørte å pynte husene med løv og bygge løvhytter. Særlig populært var det å dra på lysttur ut fjorden i dampbåter med løvpyntede lektere på slep. De som ble tilbake i byen, samlet seg på St. Hansåsen. Lang tid i forveien dro gutteflokker rundt og tigget tjæretønner og gamle prammer til bålet, og nåde den gutt som da overskred grensen mellom Østsiden og Osebakken; det kunne komme til drabelige slag på Floodeløkken om en nedsunket pram, som av gårdens eier var lovet den seirende part. På Åsen hadde konene sine teltboder med kakekurver og klissbrett, og mellom buskene ble det nok drevet smughandel med øl og det som sterkere var, og følgen ble ofte slagsmål mellom halvfulle unggutter. Så ble bålene tent, trekkspillene kom frem, rakettene freste og trollkjærringene smalt. Meget av denne tradisjon er nå borte og lever bare i gamle folks beretninger, slik det er gjenfortalt ovenfor.
Porsgrunn og nærmeste omegn var ikke begavet med mange naturherligheter, men borgere med kjærlighet til sin by gjorde etter fattig leilighet atskillig for å bevare og forbedre det naturen hadde forunt byen. Det første planmessige forsøk var Th. Arweschougs «Træplantnings-Selskab» i 60-årene. I en annen retning arbeidet den forening som ble stiftet 16. mai 1873 av dispasjør Nicolai Møller (1840-94) og kontorsjef i Søforsikringsselskabet P. Tobiassen, og hadde det lange navn: «Forening til Smaa- og madnyttige Storfugles Beskyttelse i Porsgrund og Omegn». «Den består nesten bare av meg», skrev Møller i 1881, og til den synes opphørt i 1885, har han ytet 60% av kontingenten. Han hadde fast priskurant for utryddede skadedyr, og mang en gutt har sikkert vært hos Møller og fått sine 20 øre for en skjære eller en kråke, eller en 5-øre for et egg. - Det var O. K. Abrahamsen som tok initiativet til å få stiftet 10. juni 1903 «Selskabet til Porsgrunds og Omegns Forskjønnelse». Foranledningen synes å være opparbeidelsen av Lysthusåsen, som Abrahamsen tidligere hadde interessert seg for. Den tradisjonsrike plass var i 1895 blitt tilskjøtet kommunen for bidrag av Sparebanken og Samlaget. En kommunal komité med Abrahamsen som formann tok seg av saken, og i 1902 var arbeidet ferdig med vei, forstøtningsmur, rekkverk og benker. Det ble «et yndet tilfluktssted», især når et av byens musikkorps spilte. Det heldige resultat har gitt Iyst til å fortsette, og midlene til det skaffet den nye forenings medlemmer og Sparebanken. Deres første tiltak var å henstille til formannskapet å kjøpe Floodeløkken til park; resultatet ble en beslutning om å selge denne løkke og i stedet kjøpe løkken bak Rådhuset, som A. P. Wright hadde tilbudt for halv pris. Ellers kom Selskapets arbeid vesentlig til å bestå i å plante trær og sette ut benker, i «Små-åsene» ved Bjørntvet, på Vallermyrene, i Bjørndalen osv.; det har tatt seg av parkanleggene ved begge dampskipsbryggen, ved den nye metodistkirke, på tomten til brannvakten på Helleberget. Gunnar Knudsen lot utsiktstårnet på Borgeåsen sette i stand. I det hele har Selskapet gjort meget i årenes løp for at byen skulle vise et vakkert ansikt, men her, som i alle andre byer, ble meget av det ødelagt ved folks uforstand, og man måtte henstille til skolene «å oppdra barna til å verne om offentlige goder».31)
For å representere byens ansikt utad fikk Porsgrunn i 1905 sitt byvåpen. Spørsmålet om å anskaffe det var oppe i bystyret allerede i 1848; på henvendelse fra byfogden hadde Paul Linaae levert et utkast, men med 6 mot 5 stemmer ble ikke bare det forkastet, men også vedtatt at man ikke skulle ha noe våpen. Saken hvilte så helt til formannskapet i 90-årene fikk maleren A. Bloch og riksarkivar l. H. Huitfeldt-Kaas til å utarbeide et forslag, som ikke falt i smak, allerede dette hadde de symboler, porsplanten og ankeret, som våpenet siden fikk i det utkast bystyret vedtok i 1904. Dette var tegnet av porselensmaler W. Rudolph. I innstillingen het det at «i det røde felt sees porsplanten som gir byen dens navn, i det blå et anker som skal betegne skipsfarten som den næringsvei som har utviklet byen, liksom det er håpets symbol. Det hvite sølvbånd som atskiller feltene, kan bety elven som gir byen sitt særpreg og er en hovedbetingelse for Porsgrunns fremgang og utvikling». (I et annet utkast var dette tydeligere markert ved at båndet var forsynt med bølgende linjer). 16. januar 1905 fikk våpenet kongelig approbasjon.32)
Det Porsgrunn som gikk inn i det 20. århundre var på vesentlige områder ganske annerledes enn en menneskealder før. I næringsliv, kommunikasjoner og kommunal forvaltning hadde byen endret karakter, og det fantes neppe et område av hele samfunnslivet uten en organisasjon. Med endringen i næringslivet fulgte en ny samfunnsklasse, industriarbeiderne; den politiske harmoni var i ferd med å brytes, og det patriarkalske forhold mellom «herren og hans tjenere» var i ferd med å gli over i et kollektivt, juridisk kontraktforhold mellom en direksjon og arbeiderne. Gode kommunikasjoner til lands og til vanns knyttet byen nøyere til det øvrige Norge og utlandet, og broen over elven skapte større samhørighet mellom de to bysider. Striden om den var siste alvorlige fase i motsetningsforholdet til Skien, som igjen hadde vunnet sin naturgitte stilling som Telemarks by. Det vesentligste av importen gikk over den, og Porsgrunns kjøpmenn måtte i stor grad dekke sitt varebehov derfra. Men i samme grad som Skiens interesser ble vendt innover, ble Porsgrunns vendt utover. Dennes nye og på mange felter enestående industri var basert på eksport, ikke på det nærmeste distrikts behov. I trelast- og iseksport hadde Porsgrunn ennå ikke utspilt sin rolle, og i skipsfart skulle byen fremdeles oppleve en storhetstid.
| Utdrag (s. 490-[510]) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |