Porsgrunns historie, b. 2

[V]. Nye veier, nye menn, nye kriser

Del 1 | Del 2

av Joh. N. Tønnessen

Vi kan ikke forlate dette stykke Porsgrunns-historie uten å omtale blant dets virksomme medlemmer tre personer som allerede har vært nevnt. Det er de tre brødre Flood, Jørgen (1792-1867), Elias Martinus (1794-1838) og Paulus Mathias Frederikus (1804-1847). De var sønner av den velstående Skienskjøpmann Peder Jørgensen Flood og Inger Jørgine Jørgensen Wesseltoft. Da Jørgen og Paulus Flood giftet seg med søstrene Hanna og Constance Aall, døtre av Jørgen Aall, fløt to grener av slekten Wesseltoft sammen, idet ektefellene var tremenninger; brødrenes morfar og søstrenes farmor var søsken. Flere Wesseltofter hadde i siste halvpart av 1700-årene hatt skipsverft og store lasteplasser på Vestsiden. Brødrene hadde således visse slektstradisjoner i Porsgrunn da de valgte å slå seg ned der.13) - Jørgen Flood hadde som nevnt hatt et begivenhetsrikt ungdomsliv i grev Trampes tjeneste på Island. Allerede 25. jan. 1813 hadde han løst borgerbrev som grosserer og kjøpmann og startet sitt firma for handel på Island. Han må ha gjort forretninger på egen hånd for den tid, for høsten 1812 hadde engelskmennene tatt et skip han hadde fraktet til Danmark etter korn og latt assurere der. En ansøkning til den danske regjering om utbetaling av assuransesummen, 10 800 rd., ble avslått som Danmark uvedkommende ifølge gjeldsoppgjøret med Norge. Etter at hans bror Elias 27. novbr. 1816 hadde løst borgerbrev som kjøpmann i detalj, startet de to i 1817 firmaet J. & E. M. Flood, som i nesten 50 år skulle bli det ledende i Porsgrunns forretningsliv. Det tyder på en optimistisk tro og en pågående energi å starte et firma i 1817 nettopp da krisen meldte seg etter krigens slutt, eller kanskje brødrene som så mange andre hadde regnet med at freden ville bringe de gode, gamle dager tilbake? 1817 var for øvrig et godt år for trelastnæringen i forhold til 1816, og pengevanskelighetene hadde ennå ikke meldt seg med sin fulle tyngde. Det var en mangeartet forretningsvirksomhet de drev. Grunnlaget var uten tvil den velassorterte handel i den såkalte «Floodebutikk» til Langbakken (Tordenskjoldsgt.), hvor de kort før de startet firmaet hadde bygd sin store forretningsgård og tobakksfabrikk. På Paul Linaaes prospekt av Østsiden 1823 har huset fått en dominerende plass. Eiendommen omfattet hele den store hjørnetomt til Kirkebakken og Tordenskjoldsgt., hvorav brannstasjonen nå opptar en del. Fra E. M. Floods privathus førte en sti over løkken (det nåværende Meieritorv) til forretningen, og denne sti ble bl. a. benyttet av personalet, som spiste middag hos sjefen, men bodde i forretningsgården.

Detaljforretningen var meget ansett og skal være blitt besøkt av kunder fra hele distriktet. Det var alle slags manufaktur- og kolonialvarer, husgeråd, vin og brennevin; varene var for det meste importert fra Hamburg (det fremgår også av annonsene i Ugebladet), hvor firmaet som så mange andre fant kreditt og sin redning hos del store bankierfirma C. H. Donner. Det var ikke ende på hva man hadde å by kundene: «Moderne Indienne, Glandse og simple Ginghams, hvide fine Dame-Kjoletøjer, et betydelig Assortement af Silke-, Flos- og Atlas-Baand, Colliers financés, ostindiske moderne Mandslommetørklæder, Snørlivs - Skind og Everlasting, korte og lange Handsker. Et betydelig Partie fine, slebne, forgyldte og simple Glasvarer. Speile, Haarolie, Pomade, Eau de Cologne og lugtende Sæbe, saavel sorte som hvide og andre Sorter Perler og Colliers, Øredobber, Syskrin, Skildpadde- og Horn-Kamme, Hesteskraber og Kaffemøller. Tobakksblade og Vine. Alle Sorter Colonial-, Farve- og Malervarer. Hvilke Sager selges i Partier og en detail til meget moderate Priser». I 1829, det første år en har detaljert statistisk oppgave over alle industrianlegg, besto Floodenes tobakksfabrikk, av to avdelinger, spinneriet, (skråtobakk) og karveriet (røktobakk og snus) som tilsammen hadde fabrikert 48 000 pd. tobakk til en verdi av 8834 spd. Kjøpmennene Christian Bruun og Niels Sørensens (tidligere N. B. Aalls) gamle tobakksfabrikk oppe i Storgt. 154 hadde fabrikert 2200 pd. til en verdi av 400 spd., og de fem fabrikker i Skien tils. for 4140 spd. Ved siden av denne fabrikk drev de også et garveri, som hadde bearbeidet 312 huder til en verdi av 1166 spd. Virksomheten sysselsatte 3 mestere og 26 svenner og var således av relativt store dimensjoner.14) Dette var for øvrig visstnok bare ment om det var full drift; året før hadde fabrikken gått med innskrenket drift av mangel på avsetning; fabrikatene var gode, garveriet «i sin barndom». Om byens to brennevinsbrennerier het det betegnende nok at «de savner ikke avsetning». Garveriet drives lite og lønner seg neppe, rapporterte byfogden året etter. På tobakksfabrikken gikk man i 1840-årene over til også å lage sigarer. - I 1833 kjøpte firmaet «Floodegården» og flyttet forretningsledelsen dit, mens butikken og fabrikken fortsatte på det gamle sted. Året før var Jørgen Flood blitt dansk visekonsul.

Dette var bare en del av firmaets omfattende forretninger. Etter hvert ble de utvidet til også å omfatte trelasthandel av ganske store dimensjoner, om enn ikke så store som H. E. Møllers. Med trelasthandelen fulgte naturlig skipsfart, og firmaets handelsflåte var fra 1826 til slutten av 40-årene ubestridt byens største; den var i 1837 10 skip på tils. 698½ kl., i 1844 9 skip på 738 kl. Det var Floodene som i 183415) gjorde det første forsøk i den senere så betydelige isfart. 5. april det år seilte skipper Jørgen Linaae med sitt skip «Georg» på 111 k.l. til London med en ladning is for firmaets regning. Det var således uten tvil den norske pionér i denne fart; dessverre kjenner vi ikke noe mer til den før i slutten av 40-årene. Prisen på isen i England skal på den tid ha vært meget høy, opp til £ 30 pr. tonn. Da E. M. Flood i 1821 hadde kjøpt tomten til Jørgen Aalls nedbrente hus Storgt. 123, oppførte han der det statelige hus som ennå står. Nøye knyttet til skipsrederiet var deres skipsbyggerier. E. M. Floods lå like nedenfor hans hus. (det senere Jeremiassens verft) på den kanskje eldste skipsbyggeplass i byen; «det har eksistert som sådan siden vidt tilbake i tiden», uttalte brannkommisjonen ved en besiktigelse i 1835. Her ble bygd de skuter hvormed firmaet i begynnelsen av 40-årene gikk inn i emigrantfarten på Amerika. Foruten dette verft drev Jørgen Flood et annet på strandtomtene nedenfor Floodegården; det synes dog mer beregnet på kjølhaling og reparasjon enn nybygging. E. M. Floods store forretninger og svake helse ga ham ikke overskudd til å delta i det offentlige liv; etter flere års sykelighet døde han allerede 17. desbr. 1838, bare 44 år gammel. Av sin samtid var den fint kultiverte mann meget aktet og avholdt. Foruten de for nevnte legater ble ved hans testament opprettet et familielegat; den øvrige formue arvet hans søsken. Det ble i avisen insinuert at legatet til byens fattige ikke ble forvaltet etter testators ønske. I testamentet var også bestemt at hvis Jørgen Flood ville fortsette hele firmaets handel, skulle han stille 65 000 spd. til disposisjon for oppfyllelse av testamentets bestemmelser. Han valgte dette og ble derved eneinnehaver av firmaet, som fortsatte under samme navn som før. Ved brorens død flyttet han inn til Floodegården fra Søndre Tveten hvor han inntil da hadde bodd. Denne gård leide han ut sammen med «plassen Nystrand og en der nyoppført bolig fortrinlig skikket for en lille familie under sommerens badetid».

Under Jørgen Floods ledelse vokste firmaet fortsatt og hadde sin beste tid fra midten av 40-årene til slutten av 50-årene, da det var helt dominerende i byens næringsliv. Den beskattede formue var i 1855 75 000 spd. og inntekten 18 000 spd. (Dernest kom grosserer H. E. Møller med henholdsvis 50 000 og 6100, og M. T. Mathiesens Enke med 35 000 og 7600.) Et skjebnesvangert skritt tok Flood da han i 1841 kjøpte for 35 000 spd. av fallittboet etter forstjunker Niels Løvenskiold Bolvik Jernverk med tilliggende herligheter, gruver, sager, jordegods, skoger og møllebruk. Å binde en så stor del av sin kapital i jernverk skulle vise seg å være lite rentabelt. De norske jernverker kjempet allerede en håpløs kamp mot den stadig sterkere utenlandske konkurranse, og deres tid i Norges næringsliv var snart ute. Under den alminnelige økonomiske fremgang i Norge fra slutten av 40-årene ville driften av jernverket falle forholdsvis lett, særlig da Flood kunne kombinere emigrantfarten med eksport av jern til Amerika, hvor det var et veldig behov for det under utbyggingen av landet og den hjemlige produksjon ennå ikke var særlig stor. Kvalitetsmessig kunne visstnok det norske jern, foredlet ved trekull, hevde seg en kort tid, men også dette tok snart slutt. I 40-årene skipet Flood den vesentligste del av Bolviks produksjon med sine emigrantskip og med andres, og han tok med jern også fra de andre verker. I 1844 utførte han til Amerika 1213 skippund og året etter 1654. På emigrantskutene tjente jernet samtidig som ballast. I 1847 flyttet Flood til Vold, og opptok samme år som medeier i firmaet sin 27 år gamle sønn Jørgen Aall Flood til å forestå den daglige ledelsen av forretningen i byen. Kjøpet av jernverket, som bandt så stor kapital i vanskelig realisable verdier, sammen med krisen etter Krimkrigen i slutten av 50-årene, ble mer enn firmaet kunne tåle. I 1864 måtte det innstille og ble oppløst året etter; dets eiendommer ble spredt på mange hender. Jernverket, som i 1860 var blitt overtatt av de to yngre sønner Fritz Trampe Flood og Niels Weyer Aall Flood, ble helt nedlagt i 1866, etter nær et og trekvart århundres drift. Da Norges Bank, til hvem det var pantsatt, solgte det i 1872, kom det for en tid på engelske hender, men da som trelast- og isforretning. Bolvik hadde i nesten all sin tid, mer enn de andre jernverk, vært nøye knyttet til Porsgrunn, eid av Porsgrunnsfolk. Med dets stans som jernverk gikk det for all senere tid over til utenbys eiere. - Jørgen Flood, som døde 1867, hadde likesom sin bror vært en høyt avholdt og aktet mann i byen. Han ble meget benyttet i det offentlige liv, var byens første ordfører 1837, ble gjenvalgt 1838 og -41, og var viseordfører de to mellomliggende år; han var Skien - Porsgrunns suppleant til Stortinget 1842. Han deltok i opprettelsen av Sparebanken og var medlem av dens første direksjon.

Den tredje av brødrene, Paulus M. F. Flood, drev selvstendig forretning etter at han 27. okt. 1829 hadde tatt borgerskap som kjøpmann og kjøpt den gamle, fine «Fergegård», tidligere «Lagmannsgården», med hvilken han samme år fikk privilegiet på ferjingen over elven; det ble fornyet 1835. Han eide også «Huken». Sin handelsutdannelse hadde han fått i England. I 1833 ble han bemyndiget til å vareta stedets franske konsulatforretninger. Som sine brødre var han en fint kultivert person med dype litterære interesser; han oversatte engelske romaner og skrev selv en del, dog uten å utgi noe i trykken. Disse litterære anlegg gikk i arv til hans sønn, den kjente og meget produktive forfatter Constantius Flood. Paulus Flood var medlem av byens første representantskap 1837, ordfører 1845 og viseordfører 1846. I 1844 ble han ansatt som Sparebankens første kasserer og bokholder. Også han hadde svak helse og døde allerede 1847.

I Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel, i byens offentlige liv og i næringslivet støter vi på ennå en del menn som i disse år teller med i byen. Det er i det hele et generelt trekk i forretningslivet, ikke bare i Porsgrunn, at da de få, gamle handelshus er borte, foregår det en fordeling av deres virksomhet på langt flere hender. Det er som om det tidligere ikke hadde plass til mer enn de to-tre menn som helt behersket forretningslivet; når de er borte, blir det plass også for andre; den gamle driftsmåte hadde krevd så store kapitaler som det bare var forunt få å besitte. Med en fordeling og spesialisering kunne det bli plass også for folk med mindre formue; det ble muligheter for små folk å arbeide seg frem når de ikke lenger ble helt tynt av de få store. Det er det første skritt i en sosial utjevning innen handelsstanden som går for seg. Opphevelsen av de gamle privilegier, den nyvunne politiske og delvis økonomiske frihet etter 1814 ga muligheter og åpnet veier man før ikke hadde hatt adgang til. Samfunnet bød enhver mann med oppdrift og dyktighet sjanser han tidligere ikke hadde hatt. Men det gikk en generasjon etter 1814 før man ble klar over det. Derfor ble 1840-årene for Norge og for Porsgrunn en rik grotid. Noen av de nye menn var en ny generasjon av lokalt gamle slekter, andre var helt nye menn i byen; av de siste langt færre i Porsgrunn enn det var tilfelle i mange andre byer. Av de første har vi slektene Linaae og Vauvert, av de siste Johnsen og Mathiesen, for bare å nevne noen av de betydeligste ved siden av de andre som har vært omtalt.19)

De to førstnevnte slekter var begge av fremmed opprinnelse. Slekten Linaae stammet fra Danmark; dens norske stamfar hadde slått seg ned i Langesund i 1730-årene som kjøpmann. Dennes sønn, losoldermann sammesteds Hans Lund Linaae, hadde fem barn som kom til Porsgrunn. To døtre, Marie, og etter dennes død, Karen, var gift med kjøpmann Christian Bruun. (En tredje ugift søster døde 1863 meget gammel på Vestsiden.) Den eldste av de to brødre som flyttet til Porsgrunn, Jørgen Linaae (1787-1876) var først skipper (borgerskap 1815 11/10), senere, etter at han hadde kjøpt «Linaaegården» (Vestregt. 16), også trelasthandler og skipsreder; men han førte selv sin skute, mest kjent er «Georg» hvormed han i 1830 og -40-årene for det meste gikk i fraktfart for Jørgen Flood. Linaae var medlem av byens første formannskap og suppleant til Stortinget 1851 og -54. Han var en av stifterne av Sjømannsforeningen, satt i dens første direksjon og var dens formann 1854-58. Hans yngre bror, Paul Linaae (1791-1866) (egentlig Poul Sohnvald Linaae) hadde som ganske ung kommet i Jørgen Aalls tjeneste og der gjort sin tilkommendes bekjentskap. Han var en vakker, beleven mann, høyt skattet av byens unge piker. «Din gode venn Paul Linaae er reist til England», skrev Didericka Cappelen i 1816 til sin bror. «Du kan tro det er et stort tap, med ham gikk den siste rest av Porsgrunns egentlige kavallerer». I England ble Linaae et år og lærte seg der ved siden av sin utdannelse i handel også akvarellmaling. Etter sin hjemkomst løste han 1818 10/11 borgerbrev som kjøpmann, kjøpte Aallgården av Niels Aall for 3500 spd. og etablerte seg som trelasthandler med 2 skip på tils. 168 k. l. I 1824 giftet han seg med Mariane Aall, som døde etter bare 2½ års ekteskap. Dette sammen med de dårlige konjunkturer synes helt å ha tatt motet fra ham som forretningsmann. Mens han i 1825 hadde vært en av byens tre største trelasteksportører - han skipet da 17 ladninger på tils. 1388 trel.lester forsvinner han etter et par år plutselig. Han solgte Aallgården, og kunne hengi seg til en tilværelse som passet bedre for hans urolige kunstnernatur. Han lærte seg oljemaling og spilte meget godt fiolin, og flakket om fra sted til sted. Da han i 1862 hadde fått losji i det hus som tidligere hadde tilhørt avd. skipper K. O. Skjelsvig, i Kulhusbakken 8, skriver han i et brev til sin kones søsterdatter16): «Det er min 16. flytning her i verden, og enden er ikke enda». Og et annet sted i samme brev gir han selv det beste tilbakeblikk på hvordan hans liv hadde artet seg. «Mine inntekter er nemlig avknappet, da jeg ikke kunne holde ut å sitte på et kjedelig kontor den hele dag lang, men ville ha ettermiddagen fri til å male og bevege mig i Guds frie natur; ti når man har nådd de 7 ganger 10, så må man ha litt hvile, og har man ikke ervervet det fornødne til livet ved de år, så er det for silde siden».

Sin første stilling etter å ha avsluttet forretningen i Porsgrunn fikk han som bokholder ved Omdals Kopperverk i Skafså. Her i hjertet av Vest-Telemark kunne romantikeren i Linaae få tilfredsstillet sin lengsel etter den fri natur. Da hans nevnte slektning hadde bedt om et maleri med et skip på, svarte han: «Uforklarlig er meg din ide om et skip ... Jeg har sett Åseral, jeg har sett vintre og gjennomlevd dem 2000 fot over havet i Omdals fjellegn. ... Kjære, vil du ikke heller ha en smuk seterbygd, som de skautede koner kunne forstå - med kaffekjelen på krakken og mysegryten på ilden, piken med langlur og konen som har saltneven en alen nede i koens strupe og en ditto som skurer melkebøtten. Du må tro jeg byr deg ikke annet enn mitt beste arbeid». Driften ved kopperverket hadde vært meget skiftende, og da Linaae kom der i 1826(?) lakket den mot enden for en tid; verket var da nærmest en samling forfalne bygninger og ble kort etter nedlagt i 30 år. Linaae dro ut på vandring, til England, Frankrike, Tyskland, og havnet i Sverige hvor han ble flere år, bl. a. som forvalter ved en messingfabrikk og som huslærer hos far av (senere) statsminister Louis de Geer, som roser ham sterkt i sine erindringer. «Han ble en både av gamle og unge avhoIdt venn. I seiling, jakt og fiske var han fullendt sportsmann, og da han dertil sang og spilte fiolin, kunne min far aldri funnet noen som mer delte hans smak i alle retninger».17) I 1834 var han tilbake i Porsgrunn, ble bestyrer av Bolvik Jernverk, av Gimsøy og av Cappelens Enkes eiendommer på Vestsiden. Men han var stadig på farten, bereiste store deler av det sydlige Norge, tok skisser og malte. På sine eldre dager ble han bokholder ved Det mekaniske verksted og til sist i Den første Norske Assuranceforening, og synes å ha vært en skattet gjest i selskapslivet. Sitt borgerskap som kjøpmann hadde han oppsagt 1831.

Linaae har etterlatt seg en rekke akvareller, oljemalerier og tegninger. Fra en tid da fotografikunsten enda ikke var oppfunnet, er de blitt av uvurderlig verdi for Porsgrunns topografis og bebyggelses historie; takket være ham kjenner vi byens utseende i første halvpart av forrige århundre temmelig godt. I denne bok vil man finne de fleste av hans byprospekter gjengitt. Kunstnerisk bedømt er kanskje hans bilder av ringe verdi, malt, i romantikkens glansbilledstil, men i detaljenes gjengivelse tør de være meget korrekte, selv om perspektivet ikke alltid er det beste. Mange er øyensynlig malt i hast som en erkjentlighetsgave til en venn, men vel først og fremst fordi han i denne sin hobby fikk utløsning for en trang i sin svermeriske natur. Brevene fra hans alderdom viser oss et livsklokt, harmonisk menneske med ikke liten selvironi og humor, Iykkelig i sine små fordringer til livet.

Slekten Vauvert stammet fra Frankrike; dens eldste representant i Porsgrunn var infanterikaptein Frederik Vauvert på Osebakken (d. 1790). Hans sønn, Louis Vauvert (1756-1826) var den tidligere nevnte skipsfører og kjøpmann i Storgt. 148 (Sjømannsforeningens gård) som gjennom sin store barneflokk ble stamfar til en tallrik etterslekt, hvorav mange har spilt en betydelig rolle i byens liv. Fire av hans sønner støter vi stadig på i den følgende tid. Den eldste av dem var Frederik Vauvert (1785-1874). Om sine opplevelser som månedsløytnant under krigen 1807-14 har han selv fortalt i et lite skrift han utga på sine gamle dager.18) Etter å ha fart til sjøs i mange år som skipper, byttet han i 1840 dette borgerskap med kjøpmannsskap, og drev dette til han i 1851 etterfulgte Gasmann i dennes stillinger som innrulleringssjef, losoldermann og havnefoged; i 1856 ble han bestyrer av det forhyringskontor Sjømannsforeningen opprettet. I mange år var han med i bystyret. Nesten hele sitt liv bodde han på Vestsiden i det hus ovenfor dampskipsbryggen som senere tilhørte skipsfører Boldinius Jensen og som brant ned 1906 1/1. - Christen Tobias Vauvert (1795-1871) overtok og fortsatte farens forretning, hvor han også drev en liten fabrikk for fremstilling av lakk og malerolje. Det var her den store ildebrann brøt ut i 1865, som la Vauverts og 18 andre hus i aske. Sin utdannelse hadde han fått som kontorfullmektig i flere år hos grosserer Petter Herlofson i Arendal og Bent Blehr i Stathelle. Niels Barfoed Vauvert (1797-1875) begynte også som skipper (borgerskap 1823 26/5) og endte som kjøpmann (borgerskap 1837 28/11) og skipsreder. Som skipper bodde han i et lite hus på Frednes, men overtok i 1839 etter sin svigerfar, Nels Johnsen, Storgt. 137 (Tollefsens gård) som han i 1850 overdro til sin kones søster, M. T. Mathiesens enke, for selv å overta av sin svigerfars bo den tidligere Aallgård, som Johnsen hadde kjøpt 1831 og ombygd til en stor 1. etasjes gård. Herfra drev Vauvert en av byens største krambodhandler, trelastforretning og et betydelig skipsrederi; han eide i 1854 4 skip, to større i trelastfart på England dels fra Norge, dels fra Sverige, og to mindre i Danmarksfart. Han var en av medstifterne av Sparebanken og medlem av dens første direksjon, og i mange år fungerte han som kasserer i Langesundsfjordens Understøttelseskasse for uheldige Sømænd. - Den fjerde og yngste av brødrene, Louis Vauvert (1812-1869), fulgte nøyaktig samme bane som sine brødre fra skipper til kjøpmann; sin forretning hadde han i Storgt. 148 (hvor nå Sparebanken er), og hvor hans kone fortsatte å ha butikk i mange år etter mannens tidlige død. - På en kortere strekning i Storgaten finner vi således omkring 1850 tre brødre som forretningsmenn.

Av en annen legning, både i opphav og som forretningsmann, var Niels Johnsen (1777-1851), en av de første innflyttere til byen fra landdistriktet, som fra ingenting arbeider seg opp til en av de betydeligste forretningsmenn. Johnsen var fra Ulefoss hvor han som ung gutt var kommet i Aalls tjeneste, derfra kom han til Jørgen Aall i Porsgrunn hvor han var i 15 år (1804-19) som forpakter på Bjørntvet og Roligheden. Da han i 1810 løste borgerbrev som høker, sies han å være oldermann (formann) hos Aall og «dessuten arbeider på dennes utskipningsplass på Roligheden». Da Aall måtte oppgi sin forretning, kjøpte Johnsen i 1819 Storgt. 137 og begynte der krambod. Varene ble hentet i København med et par små skuter og skonnerter Johnsen hadde latt bygge i Porsgrunn omkring 1820; som vanlig tok skutene nedover trelast og litt jern. Ved sin dyktighet arbeidet Johnsen seg så opp at han i 1831 kunne kjøpe den store Aallgård av Paul Linaae; han bygde den om til 1 etasje. Med gården fulgte tomtene ned til elven hvor N. B. Aalls tidligere skipsverft lå. Verftet ble satt i stand «som skips-, bygnings-, reparasjons- og kjølhalingsverft», heter det ved havnekommisjonens besiktigelse 1835. Her bygde Johnsen flere middelstore skuter, dels for egen regning, dels sammen med sin svigersønn M. Th. Mathiesen. Blant skutene var briggene «Odin» på 76½ og «Thora» på 73 k.l., som vi senere i mange år finner igjen hos hans svigersønner. Johnsen kjøpte også opp nesten ubrukelige vrak og rigget dem til på sitt verft, sikkert en billig måte å skaffe seg skip på. - Johnsen var medlem av byens første representantskap. Ved sin død etterlot han seg ingen sønner som kunne ha fortsatt forretningen, bare døtre hvorav en som nevnt var gift med Niels Vauvert, en annen med overtollbetjent Lundstrøm, en tredje, Gurine, med kjøpmann Nikolaj Larsen i Skien. Hun hadde lært akvarellmaling hos Paul Linaae og har laget en del bilder i hans stil med motiver fra Porsgrunn og omegn.

Hans eldste datter, Karen, ble gift med Mathias Thorstensen Mathiesen (1796-1841). Han var gårdbrukersønn fra Vestre Klyve og hadde som de fleste andre begynt sin løpebane som sjømann. Da han i 1816 var i Kristiansand og tok styrmannseksamen, var han bosatt i Gråten; med skipperborgerskap 1821 førte han skuter for Johnsen, som han stadig nevnes sammen med i forretninger og i medeierskap i skutene. Etter at han hadde giftet seg, kjøpte han i begynnelsen av 30-årene Kirkegt. 9 (Vestsidens apotekergård), hvor han med borgerskap som kjøpmann 1834 etablerte sin forretning, som skulle bli byens betydeligste ved siden av Floodenes. Til eiendommen hørte også Lysthusåsen, eller Skredderåsen som den tidligere het. Det skal være Mathiesen som har oppført det lysthus som lenge sto der.20) Det ble et yndet utfartssted 17. mai og sankthansaften, og det var vel her det batteri sto hvorfra prins Oscar ble hilst med 32 kanonskudd da han om formiddagen 5. august 1833 steg i land like overfor dette på konsul Floods brygge. Nye 32 skudd runget da han en time senere kjørte videre til Skien, og atter nye 32 da han neste morgen kl. 7 passerte Moldhaugen med dampskipet nedover elven. Mathiesen var også medlem av byens første representantskap.

Etter sin manns tidlige død drev enken firmaet videre under navn av M. T. Mathiesens Enke, og det var særlig da det vokste. Foruten alminnelig krambod omfattet det trelasthandel, skipsrederi og emigrantfart. I 1846 disponerte firmaet 7 skip på tils. 540 kl. og i 1854 4 på tils. 481 kl.; blant dem var begge år byens største skute, «Norden» på 217½ lester, og emigrantskuten «Kronprinds Oscar» 106½ kl. Ved skiftet etter sin far fikk fru Mathiesen sin svoger Niels Vauverts hus Storgt. 137, mens denne overtok Aallgården. Sitt hus solgte hun et par år etter til sin svigersønn, kjøpmann Th. A. Holst, som fortsatte Vauverts forretning til han i 1858 måtte innstille. Han var også en betydelig skipsreder og disponerte midt i 50-årene 3 skip på tils. 284 k.l., blant dem brigg «Idun» 103 k.l. bygd i Porsgrunn 1854. Krisen denne gang, som knekket Flood, gikk også hårdt utover M. T. Mathiesens Enke, hvis forretninger etter hvert ble avviklet. Fru Mathiesen selv levde ennå i mange år på Vestsiden til hun døde i 1893, 94 år gammel. På Østsiden, i Storgt. 132 vis-à-vis Aallgården, bodde i mange år hennes ugifte søster Anne Kirstine og hos henne søsteren Gurine etter at hun var blitt enke. De døde begge nesten samtidig i 1885. Av fru Mathiesens sønner ble Niels Mathiesen en av byens mest fremtredende menn i siste halvpart av århundret, byens stortingsmann og ordfører i en årrekke.

Av hennes døtre ble den eldste, Augusta, gift med Christen Monrad Schøning (1816-87), som både på fars- og morssiden stammet fra skipper- og kjøpmannsslekter på Vestsiden; hans far var skipper Carl Christian Schøning, som var gift med Barbara Monrad, datter av den velstående skipper og kjøpmann Christian Monrad i den store «Monradgården» (Vestregt. 52 h, nå en del av Det mekaniske verksteds område). Da mannen døde tidlig, hadde hans enke i 1825 løst borgerbrev som detaljhandler. Etter at Christen Schøning først hadde vært til sjøs, fikk han handelsutdannelse hos Jacob Müller, overtok sin morfars hus og etablerte der i 1847 sin krambodhandel; i forbindelse med den drev han større kaffe- og kornhandel og ble senere en av byens betydeligste sagbrukene og trelasthandlere. Han skipet lasten for det meste i egne fartøyer; i 1854 eide han en mindre brigg, og en skonnert til Danmarksfarten. - I 1847 var han, bare 31 år gammel, byens viseordfører.

Ennå en av bondeætt må nevnes, som i denne periode arbeidet seg opp en større forretning; det var Erik Knudsen (1785-1856), som skal stamme fra Lunde i Telemark. Han bodde først på Vestsiden og var da sjømann, men flyttet til Osebakken, hvor han kjøpte Storgt. 204 og etablerte seg der med borgerbrev som høker 1828 og som grosserer 1839. Han eide en tid også gårdene V. Borge og Ballestad, og ervervet strandtomtene nedenfor sitt hus hvor han drev et ikke lite skipsbyggeri; i årenes løp bygde han 11-12 båter, slupper og større skonnerter opp til 66 k.l., de fleste for salg, men et par til sin egen Danmarksfart og kornhandel. Fartøyene hadde til dels noe uvanlige skutenavn: Friheden, Farvel af Porsgrund, Liberté, Martin Luther.

I 1840-årene finner vi spiren til andre forretninger som først kom til utfoldelse i 60-årene etter at krisen omkring 1860 hadde revet grunnen bort under mange av de her nevnte. Men før den tid hadde det hendt meget som hadde gjort byen og samfunnet til noe ganske annet enn det hadde vært i 30-årene.

Utdrag (s. 108-121) fra:
Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 2
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen