Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XIX] Året 1807, og det som fulgte

av Joh. N. Tønnessen

Året 1807 ble for Porsgrunn dobbelt betydningsfullt. For det første ved at byen delte den skjebne med hele Norges land å bli trukket inn i en ødeleggende krig med hungersnød og total stans av trelasthandelen, byens livsnerve. For det andre, og det var av gledelig art, ble byen det år kjøpstad, det mål dens borgere hadde arbeidet for og drømt om helt siden, Leopoldus' og Niels Aall d.e.'s dager. Begge begivenheter betegner likså meget innledningen til en ny epoke i landets og byens historie som avslutningen på en gammel. Man kunne bare beklage at for byen skulle den lykkelige begivenhet falle nettopp på et tidspunkt med så veldige historiske begivenheter at den første ble, for en tid iallfall, stillet noe i skyggen av de siste.

Når spørsmålet om å gjøre Porsgrunn til kjøpstad ble tatt opp i slutten av århundret, var årsaken de ustanselige konflikter mellom byfogden i Skien og sorenskriverne i Bamle og Nedre Telemark om grensene for deres jurisdiksjon på ladestedene, særlig om retten til å foreta skifter og holde auksjoner etter de borgere som der bodde på landets grunn. Dette gir «idelig anledning til uorden som ikke kan heves uten ved det høy-kongelige danske kansellis nærmere bestemmelse», skrev Moltke til dette i 1784. Uklarheten skrev seg fra at borgerne på ladestedet personlig hørte under byens jurisdiksjon, men geografisk under landets, idet de bodde på et område som i sin helhet sorterte under det. Disse borgerne hadde, mente Moltke, som følge av sitt borgerskap å betale sine byskatter til Skien, men forøvrig å sortere under sorenskriveren all den stund de hadde bosatt seg på et område som var en del av hans embetsdistrikt. Det synes å gi seg av seg selv hvordan en så spissfindig, formal-juridisk distinksjon måtte føre til idelige konflikter og tvilstilfelle.

Når byfogden i Skien holdt på sin rett over ladestedene, utledet han dette av at de var Skiens forsteder, altså en del av byen. «Man ser herav hvor meget blott navnet kan ha innflytelse på å vende og dreie en sak», skrev Moltke i 1788; «av det at Porsgrunn, Brevik og Langesund kalles Skiens forsteder, utledes straks at disse skulle henhøre til byen i ett og alt, og blott denne benevnelse forvolder konfusjon blant betjentene og strid om kompetanse til forretningene». At den ikke-borgerlige befolkning på ladestedene sorterte under landet, var klart, og var det tvil om borgerne, burde grunnen de bodde på, avgjøre hvilken embetsmann de sorterte under. - Det som således nå førte til at Porsgrunn ble kjøpstad, var ikke en fornyelse av den gamle strid om utvidede rettigheter for byen, men spørsmålet om en nøyere fiksering av ladestedets jurisdiksjon særlig med henblikk på de der bosatte borgere.¹⁾

Av bilagene til kanselliets utførlige forestilling av 3. juli 1807, som ble lagt til grunn for den kgl. res. 4. desbr. samme år, fremgår det ikke hvem det var som foranlediget saken tatt opp i 1800; det sies bare at «det for kanselliet ble brakt i forslag» å la en kommisjon utrede saken. En slik kommisjon ble oppnevnt 1. aug. 1800 bestående av oberinspektør Bull i Jarlsberg grevskap og oberbergamtsassessor Steenstrup på Kongsberg. Deres mandat gikk ut på å undersøke «hvorvidt det måtte ansees passende og nyttig å henlegge Skiens forsteder Østre og Vestre Porsgrunn, Brevik og Langesund ganske enten til Skien by eller under landets jurisdiksjon», og i fall det første ble besvart bekreftende, fastsette grensene for denne eller disse bydeler. - Det gikk 4½ år uten at man hørte noe fra kommisjonen; dens mandat ble derfor i februar 1805 overdradd til byfogden på Kongsberg, Mathias Hagerup Stabell og foged i Numedal og Sandsvær Jonas Collett, som et års tid etter hadde sin betenkning ferdig. Kommissærene gjennomgikk hva privilegier og reskripter siden midten av 1600-årene bestemte om forholdet mellom kjøpstaden og ladestedene og deres borgere og strandsittere. De pekte på at til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - de mange bestemmelser i tidens løp var det ikke lykkes å finne frem til skarpe og klare grenser mellom den dobbelte jurisdiksjon på ladestedene. Som et eksempel anførte de at iflg. branntakstordningen skulle f. eks. de husene i Brevik som tilhørte borgere, takseres av Skiens magistrat (eller dens takstmenn); men strandsitternes hus lå under landets jurisdiksjon og skulle takseres av vedkommende embetsmann. Man kunne da lett tenke seg forviklingene når et hus skiftet beboere, fra forskjellig jurisdiksjon. Det ville også være umulig å avtegne på et kart grensene for de to jurisdiksjoner, da Skiens bare strakte seg til ladestedenes borgere, hvis antall stadig skiftet.

Hvorledes de angjeldende parter stilte seg til tanken om en endring, vet vi neppe mer om enn det kommissærene anfører: «At en del av Skien utenbys borgere har ønsket å vedbli det forrige forhold til Skien uforandret, liksom denne stads borgere også har forestilt at Skien ikke kunne bestå for seg alene som kjøpstad, men måtte nødvendig beholde forstedene for kunne felles bidra til de for Skien by alene uoverkommelige årlige offentlige utgifter, og hvorav de utenfor Skien boende borgere kontribuerer omtrent det halve». Både ut fra dette hensyn til Skiens økonomi og til Østre og Vestre Porsgrunns «nære beliggenhet til Skien og nøye forbindelse med denne by i henseende til handel og skipsfart da ei alene tollboden, men og den fornødne kran til skips reparasjon finnes i disse forsteder», kunne kommisjonen ikke anbefale atskillelse fra Skien, men at «begge Porsgrunde» burde henlegges som en kjøpstad under Skiens jurisdiksjon. Brevik og Langesund derimot lå så fjernt fra Skien at det ville være vanskelig for byens øvrighet å håndheve lov og rett der, - de hadde heller ikke så nøye handelsforbindelse med Skien. Her ville det derfor være mest praktisk at disse to i sin helhet, både med borgere og ikke borgere, ble lagt under landets jurisdiksjon. Om det blant de utenbys borgere som var imot ordningen, også var noen fra Porsgrunn, vet vi ikke; det kan ha vært så. Hva grunnen var, kan vi derfor bare formode: frykt for at en nøyere tilknytning til Skien ville bety økte byrder og utgifter; strandsitterne ville, ved at Porsgrunn ble kjøpstad, bli en del av bybefolkningen, og mange av de utgifter til deres skoler og fattigvesen som før ble bestridd av landet under hvis jurisdiksjon de lå, ville falle på bykassen.

Kommisjonen drøftet til slutt inngående hvorledes de av endringen berørte embetsmenn på en side ville tape l inntekter, på den andre siden vinne. For de fleste, byfogden i Skien, fogden, og sorenskriveren i Bamle ville dette balansere; bare sorenskriveren i Nedre Telemark ville tape ved helt å miste Vestre Porsgrunn. Alene av denne grunn foreslo kommisjonen hele jurisdiksjonsendringen utsatt til det ble ledighet i dette embete. - Det var en lykke at ikke kanselliet fulgte dette råd, for Jonas Wessel hadde en rekordartet lang embetstid, fra 1792 til 1849.

Stiftamtmannen, grev Otto Joachim Moltke, holdt prinsipielt på at endringen burde iverksettes straks. Det som gjorde ham noe betenkt, var ikke hensynet til Wessel, idet det i hans bestalling var tatt forbehold i en endring av hans jurisdiksjon, men at amtmann Løvenskiold hadde fått i stand et forlik mellom Skien bys og landets betjenter, hvorved de siste skulle foreta skifter og auksjoner hos borgerne i forstedene mot at de første fikk en viss del av salæret; derfor burde endringen utstå til magistratsembetene i Skien ble ledige. Moltke føyde til et nytt punkt, at det skulle tilkomme magistraten i Skien å utstede sertifikater til erholdelse av latinske sjøpass også til rederne i forstedene Brevik og Langesund.

I sin forestilling fulgte kanselliet kommisjonen med den dissens at endringen skulle iverksettes straks. For å unngå alle tvistigheter i fremtiden skulle øvrigheten i Skien og i det tilgrensende land tre sammen og på det nøyeste gå opp grensene for Østre og Vestre Porsgrunn. Sorenskriver Wessel skulle få kompensasjon for tap av inntekter enten av justiskassen eller på annen måte. Kanselliets forestilling ble uendret tiltrådt av kongen ved resolusjon avgitt 4. desember 1807 i Rendsburg (Slesvig), hvorhen regjeringen hadde flyktet ved engelskmennenes overfall på København. I navnet ble den avgitt av den sinnsyke Christian 7, i virkeligheten av kronprinsen, fra mars 1808 kong Frederik 6. Ordlyden av det for Porsgrunn viktigste i resolusjonen var denne: «Porsgrunds Østre og Vestre Deel, skal baade formedelst sammes Nærliggenhed ved Scheen, og nøje Forbindelse med denne Bye ihenseende til Handel og Skibsfart, aldeles henlægges under bemeldte Byes Jurisdiction, som Kiøbstad, og Indvaanerne i et og alt sortere under sammes Over- og Under-Øvrighed, men Landets Jurisdietion, Gierpen Sogn paa den østre og Solum paa den vestre Side af Elven beholde deres fulde Strækning imellem Scheen og Porsgrund».²⁾

Enkelte synes å ha villet fortolke disse ord derhen at Skien og Porsgrunn tilsammen ble én by, én kommune. Det er ikke rett; det er planer som har vært fremme i våre dager. Resolusjonens uttrykk - som kjøpstad - kan bare forståes slik at byen skulle være en kjøpstad for seg; men på grunn av Skiens nærhet skulle denne bys magistrat også utøve sine funksjoner i Porsgrunn. Dette forhold - 2 kjøpsteder under 1 magistrat - er vel enestående i norsk byhistorie. Man kunne sammenlikne forholdet med det som var mellom Sverige og Norge i unionstiden. Begge land skulle være likestillet; men som den omstendighet at kongen var svensk og bodde i Sverige, og at begge lands felles anliggender ble ledet derfra, ga Sverige et avgjort fortrinn, således måtte også det forhold at magistraten satt i Skien og der avgjorde begge byers felles saker, gi denne by en viss overlegenhet. - Hva innebar det at Porsgrunn ble kjøpstad? Det er lett nok å fastslå at den ble det og feire det som en viktig begivenhet i byens historie; men ingen har pekt på hva dette konkret og reelt betydde, på hvorledes endringen i praksis manifesterte seg for byens innbyggere. Hva var en kjøpstad? Det var en by med sin egen jurisdiksjon utøvd av magistraten - borgermester, rådmenn og byfoged; det var en by som sorterte direkte under stiftet, ikke som ladestedene under amtet; det var en by med et hovedtollsted og med fulle losse- og lasterettigheter; det var en by hvor alle som bodde innen bygrensen, ikke bare de med borgerskap, var byfolk også i juridisk forstand.

Bare en hastig tanke er nok til å vise hvem endringen betydde mest for. Borgerne fortsatte å være borgere som før, og nye å løse sitt borgerbrev hos magistraten i Skien, som før. De hadde ytet sitt bidrag til kjøpstadens kontribusjoner (statsskatter) og bykasse. I 150 år hadde byen hatt sin tollbod og etter hvert tilkjempet seg nesten fulle losserettigheter, og den lille rest den ennå ikke hadde, kan man være forvisset om at dens handelsmenn likevel praktiserte. For borgerne kunne i praksis endringen ikke bli så stor, kanskje størst var den rent følelsesmessig lokalpatriotiske stolthet over være borgere av en kjøpstad. For strandsitterne derimot, og de utgjorde 90% av byens befolkning, måtte endringen bli ganske annerledes merkbar, og først og fremst deri at de ikke lenger skulle møtes med sorenskriveren på tinge eller stevnes av fogden for skatter. Det vil ikke si at de slapp med mindre skatt, snarere tvert om, for som innbyggere av en kjøpstad måtte også de delta i bykassens utgifter. Strandsitterne mistet den gode talsmann de alltid hadde hatt i amtmannen så lenge de sorterte under landet. På en måte ble forskjellen mellom borgere og strandsittere utjevnet ved at de begge kom under samme jurisdiksjon, men på den andre siden ble uten tvil nettopp derfor de sistes stilling svakere overfor de første. Vi har sett hvor ofte de to parter hadde stått mot hverandre: stiftet, magistraten, borgerskapet på den ene siden; amtet, fogden og strandsitterne på den andre. Nå sto disse overfor de samme overøvrigheter som borgerskapet, og de var først og fremst talsmenn for dettes interesser.

For dem i Porsgrunn som måtte ha arbeidet for at byen skulle bli kjøpstad, synes det å måtte være en skuffelse at den ikke kom til helt å bli herre i sitt hus. I det kongelige reskript het det ikke bare at byen skulle ha felles magistrat med Skien, men at Porsgrunn skulle aldeles henlegges under hin bys jurisdiksjon og i ett og alt sortere under dens øvrighet. Det kunne ikke forståes annerledes enn at Skiens magistrat, ikke en felles for begge kjøpsteder, skulle utøve sin fulle myndighet også i Porsgrunn, for så vidt en seier for kjøpstadens gamle forstadspolitikk. Dette må være grunnen til at det ikke har lykkes å finne noe som helst spor av at man i Porsgrunn har vist noen nidkjærhet for å oppnå denne ordning. Det fremgår, som nevnt, av kommisjonens betenkning at man i Skien hadde motsatt seg og vært engstelig for at Porsgrunn helt skulle bli løsrevet fra kjøpstaden, og at noen på ladestedet hadde ønsket det gamle forhold fortsatt. Begge syn er etter den løsning saken fikk, lett forklarlig. Det kan synes å gyde malurt i gledesbegeret, men det var uten tvil Skien som vant mest ved nyordningen. Riktignok fikk magistraten langt mer å gjøre, men det måtte øke dens prestisje, og sikkert også dens personlige inntekter, at den fikk myndighet også over en annen kjøpstad. Riktignok økte bykassens utgifter, men også dens inntekter ved å få den på den tid velstående bys innbyggere med blant skattyterne. La det være sagt til slutt at det ikke var noe ønske fra Porsgrunns innbyggere om større selvstendighet for byen som nå gjorde den til kjøpstad og at initiativet derfor ikke utgikk fra dem, men det var myndighetenes ønske om å få slutt på de evinnelige jurisdiksjonelle konflikter mellom land og by, og at det derfor var øvrigheten som tok saken opp og løste den. Derfor ble løsningen også det kompromiss den fra Porsgrunns side sett unektelig måtte være. At vi finner så lite spor av reaksjonen i Porsgrunn overfor begivenheten, må også skyldes at krigen hadde gitt en ganske andre alvorlige ting å tenke på.

Hvorledes forholdet mellom de to byer ble ordnet, fremgår best av referatet fra det møte den gamle byfoged og rådmann i Skien, Bendt Mogens Bentsen, den 19. februar 1808 hadde i Østre Porsgrunn «med de vesentligste av denne bys innvånere». Hvem var så «de vesentligste»? De som nå hadde ansvaret for som byens kloke fedre å ordne dens styre som en virkelig by, eller kanskje rettere sagt stå som faddere til det nyfødte barn. Det var i alt 30, 17 fra Østsiden og 13 fra Vestsiden; i forhold til folketallet var den siste del sterkt representert.

Hvilket prinsipp byfogden har fulgt i valget av representanter, vet vi ikke; ett synes iallfall klart, at (trelast-) handel og skipsfart har fått en så relativt fyldig representasjon som svarte til disse to næringsveiers dominerende betydning for byen. I underskrivernes rekkefølge er tydelig fulgt en sosial rang; at kammerherre Løvenskiold kom først, sa seg selv; dernest fulgte embetsmenn og offentlige funksjonærer, så kjøpmenn og skippere og håndverkere med borgerskap; til slutt styrmennene og gjestgiverne. En ting kan forbause en: av de fremmøtte var bare 19 med borgerskap, og det var på den tid ca. 43 som hadde det. Bortsett fra de offentlige funksjonæreri, hadde 6 av representantene ikke borgerbrev. De fremmøtte var således ikke et ensidig uttrykk for borgerskapet.

Den første sak byfogden forela forsamlingen var å velge ytterligere en representant til de eligerede menn for såvel borgerne i Porsgrunn som for alle utenfor Skien boende borgere, da det ville falle Jens Kiil, som hittil, hadde vært enerepresentant, for byrdefullt. Byfogden foreslo «stedets meget aktverdige mann» overformynder Jørgen Wright. Foruten å representere de utenbys borgere hos magistraten i Skien, skulle de to også på stedet utføre under byfogdens fravær hans funksjoner overfor underbetjentene og «iaktta ethvert av de midler som heretter til orden og politiets opprettholdelse vil bli foreslått». - Til disse hørte: 1. Ansettelse av en politibetjent i Østre Porsgrunn, «hvem det især vil påhvile med muligste årvåkenhet å frede byen fra alle omløpende betlere og omstreifende fremmede». Hans lønn skulle være 30 rd. årlig, som dog ville være for lite; han burde derfor også brukes som stevnevitne, auksjonsbetjent, ha tilsyn med fattigvesenet o. l. - 2. Samme steds måtte ansettes minst 1 fast nattevekter med 48 rd. i lønn samt overkjole og støvler hvert 3. år. Foruten sitt egentlige yrke skulle han også «oppta alle på gaten omvandrende svin og andre løse kreaturer» og derfor betales 32 s. av eieren. Da hele strekningen på Østsiden «i henseende til timeropene» ikke kunne overkommes av 1 mann, foreslo han at huseierne i tur og orden besørget denne nattevakt. - 3. Også på Vestsiden måtte ansettes en vekter som der tillike skulle være politibetjent, og 4. et stevnevitne. - 5. «At der på et sted som Porsgrunn, hvortil mange fremmede skip og sjøfolk ankommer, til politiets understøttelse og til å forekomme tumult, bør være en innbyrdes bevæpning», hadde man alt lenge vært enige om. Til å kommandere borgervæpningen på Østsiden ble foreslått Jørgen Aall og på Vestsiden løytnant C. F. H. Biørn eller EjIert Wright. Sistnevnte ble valgt, og dessuten Christian Bruun til å vikariere for Aall når denne var bortreist. (Bruun var da ansatt hos ham som fullmektig.) Det ble overlatt de to kommandører å velge «de få men pålitelige innvånere til hvilke våpen med fullkommen trygghet om hensiktsmessig bruk til dette øyemed kunne overlates». - 6. Ved ansettelse av de nevnte betjenter og organiseringen av nattpatruljen og borgervæpningen, var etter byfogdens mening gjort alt nødvendig til «god ordens vedlikeholdelse, uten at publikum», og det var meget viktig, «derved besværes med noen trykkende utgift», som etterdags ville føles mindre besværlig som den ikke skulle bæres av noen enkelte menn, men av bykassen, hvis utgifter begge byers innvånere etter likning skulle bestride. - Det 7. punkt gjaldt brannvesenet, at også Vestsiden skulle få en sprøyte stasjonert hos Jørgen Wright og under tilsyn av havnefoged Leth. - 8. Skjønt alle arrestanter burde føres til rådhuset i Skien og alle rettssaker foretas der, burde i Porsgrunn leies «i det minste en stue med et bord og noen stoler» til innbyggernes sammenkomster. Det ble Porsgrunns første rådhus. Hvor?

De fremmøtte var i ett og alt enige med byfogden, men kom med et par karakteristiske tilføyelser som viser hvor de var på vakt når det gjaldt utgiftene, at disse ble så lave som mulig: For vekteren på Østsiden syntes 40 rd. høy nok lønn da han tillike var graver og kirketjener; de overskytende 8 rd. burde brukes som et oppmuntringstillegg til politibetjenten om han fylte sin plikt til publikums tilfredshet. De 40 rd. jordmoren fikk i lønn ved subskripsjon, burde nå utredes av bykassen.³⁾

Hvorledes borgervæpningen ble organisert i Porsgrunn vet vi lite om. Bentsen søkte Christian August om at det av arsenalet på Akershus måtte utleveres 50 skarpskyttergeværer «ved organisasjonen av et korps lett infanteri i Porsgrunn.» - Direkte bestemmende innflytelse på de to byers indre anliggender syntes Porsgrunn å skulle få da byfoged Bentsen søkte om og 4. juli 1810 fikk bestalling for Niels Aall som rådmann, dog uten lønn. Begrunnelsen var at han, Bentsen, hadde fått så utstrakte embetsplikter etter 1807 at han gjerne ville ha assistanse av «den likså bekjente, forstandige som rettskafne forlikelseskommissær og her eligerede mann N. Aall». Den virkelige grunn var nok at Bentsen da var så gammel og skrøpelig at han ikke maktet noe. Det synes derfor noe underlig at han som fra før av var byfoged og rådmann, nettopp da i 1810 fikk bestalling også som borgermester etter EjIert Hagerup, som hadde fått avskjed i nåde. Aall kom således på en måte til å fortsette den representasjon Porsgrunn hadde hatt ved Hagerup i Skiens magistrat. Når dette ikke ble så betydningsfullt for Porsgrunn, kom det av at Aall nettopp da flyttet til Brekke og at hans mange andre verv, først og fremst arbeidet i provideringskommisjonen for Bratsberg amt, og hans store forretning la så meget beslag på hans tid at han vanskelig kunne vareta sine rådmannsplikter. Og de var ikke få. Straks han var utnevnt, sendte Bentsen ham en orientering om hvilke saker som berørte hans nye stilling: fattig-, skole-, havne- og karantenekommisjonen var han fast medlem av; så var det kontrollen av overformynderiet, kemneren, hospitalet, kirkene, utlikningen av skattene og deres inndrivelse, og meget annet, som politiet, gater, brannvesen o. l. Magistrats- og eller rådstusamling ble holdt hver tirsdag formiddag i Skien rådhus. Med begrunnelse i sine mange andre gjøremål søkte Aall 13. Januar 1813 avskjed fra rådmannsstillingen; da han ikke fikk noe svar, søkte han igjen i mars, og 7. juli ble ansøkningen innvilget. Begrunnelsen var da også den at Skien nå hadde fått en ung, arbeidsdyktig borgermester og byfoged, Frederik Christian Brueneche, som kunne makte oppgavene alene. Hvorledes det magistrale forhold etter krigen ble ordnet, skal vi senere se.⁴⁾

Til slutt må nevnes, som en skjebnens ironi, at etter Bentsens død, han i hvis lodd det fremfor noen annens falt å effektuere reskriptet av 4. desbr. 1807, som for alltid skulle gjøre slutt på jurisdiksjonsstridene mellom land og by, ble det heftig strid mellom byfogden i Skien og fogden i Bamle om hvem det tilkom å foreta skiftet. Bentsen personifiserte som borgermester og byfoged byen og dens jurisdiksjon, men han var bosatt på en parsell han hadde kjøpt av gården Falkum, matrikulert i Nedre Telemark fogderi. Det ble under tvisten påberopt reskriptet av 4. desbr. som lovhjemmel, men det ble gjendrevet meget spissfindig med at det bare gjaldt de deler av landet som støtte til ladestedet Porsgrunn, «men ingenlunde har til øyemed å bestemme jurisdiksjonens grenser og rettigheter på andre motstøtende steder». Der hadde man fremdeles striden gående. Med en så snevert lokalt begrenset gyldighet oppfattet man reskriptet om Porsgrunn at man ikke var i stand til deri å se en presedens for liknende forhold andre steder.⁵⁾

I reskriptet var bestemt at en kommisjon skulle gå opp grensene for den nye by. Når det trakk ut hele fem år før grensene endelig kunne fastsettes, skyldtes det fremdeles strid mellom byens og landets embetsmenn, som hver ville kare til sin jurisdiksjon så meget som mulig. Nå som Porsgrunn var blitt kjøpstad, sto stiftamtmannen på dens side. Det var i 1810 Marcus Gjøe Rosenkrantz, som nettopp da var trådt ut av den oppløste regjeringskommisjon og tiltrådt som stiftamtmann i Akershus. For landet kjempet amtmannen, kammerherre Severin Løvenskiold til Fossum (og Kammerherregården). Høsten 1810 hadde Rosenkrantz et møte på Fossum med de interesserte parter. I et referat derfra til Niels Aall forteller han at man snart ble enige om grensene fra Osebakken til Kirkehaugen; byen skulle omfatte ikke bare de hus som alltid hadde hørt til Østsidens menighet, men også de hager og løkker som støtte opp til dem. Skulle man mot syd følge amtmannens påstand, «ville det bli den besynderligste by man hadde kjent, en by nemlig med en kirke som lå utenfor byen, med en tollbod som likeledes lå utenfor dens grenser». På dette punkt ga de etter, men om Ulrich Cappelens gård (Frednes), ble det ny strid; å legge denne under landets jurisdiksjon «besticed jeg så lenge at de også heri ga noe etter, skjønt justisråd (Hans Holst) Kløcker (sorenskriveren i Bamle, boende på Men) syntes å tro seg dermed noe fornærmet». Personlig mente Rosenkrantz at grensen burde følge menighetsgrensen, slik sognepresten i Porsgrunn hadde beskrevet den i 1808.

Når saken ble avgjort således og helt imot amtmannen og sorenskriveren, kan det skyldes personlige motiver. En mann som med sin betenkning ville få stor innflytelse på sakens utfall, var visestattholderen Friedrich av Hessen. Av et høyst personlig brev fra ham til kongen, Frederik 6, hans fetter og svoger, vet vi at han i Kløcker så en meget fordekt og farlig person, som han innstendig ba kongen om å fjerne fra Norge og gi et embete i Danmark hvor han kunne holdes under oppsikt. «Hans amtmann, kammerherre Løvenskiold, kan ikke si noe mot ham, og mellom oss sagt frykter han for ham». Kongen oppfylte ikke denne bønn Kløcker døde i sitt embete på Men 1820 - men fulgte i alt og ett stiftamtmannens og visestattholderens innstilling, som igjen bygde på sogneprestens erklæring 1808. Det sies uttrykkelig i kanselliets forestilling at det har hatt for seg begge parters forslag, at det fant stiftamtmannens best, og at dette var anbefalt av visestattholderen. Ved kgl. res. 5. mal 1812 ble bestemt: 1. At Vestsidens grenser skulle være som fastsatt ved reskript 13. novbr. 1795 og grenseoppgangen 23. oktober 1797. -, 2. At Østsidens grenser skulle følge den på kartet inntegnede linje. - 3. At alt innenfor grensene skulle høre til byens jurisdiksjon. 4. At Osebakken skulle legges til Porsgrunn ved vakanse i Gjerpen sognekall eller Bamle sorenskriveri.⁶⁾

Kartet som er innklebet bakerst i boken er tegnet av oberjeger Østen Johnsen, uten tvil etter anmodning av stiftamtmannen, og grensen følger der hans forslag. Derved kom innenfor bygrensen ikke bare hele Tollbodøen, men også Gåsegrunn, Kulltangen, Prestegårdsjordet, Jønholt; grensen fulgte så foten av Helleberget opp den nåværende Crøgerlia, skar tvers over St. Hansåsen, gjorde på nordsiden av den en underlig krok østover, tok ikke Bjørntvet gård med fordi den var matrikulert under landet, og gikk så i like linje bent på broen som førte over Leirkupelven til Kjølnes. Johnsens kart er for Porsgrunns historie uhyre verdifullt; det synes meget nøyaktig tegnet og er det første kart som omfatter hele Østsiden.

Striden om grensene var ikke avgjort med dette. Fra tre kanter ble som tidligere nevnt reist motstand mot punkt 4; saken ble på ny foredradd kongen som igjen, mot Løvenskiolds og Kløckers protest, resolverte 5. juli 1813 at angående Osebakken skulle det ha sin forblivelse med resolusjonen av 5. mai 1812. Dermed var for denne gang all strid om bygrensene bilagt.⁷⁾

Midt i krigens hvirvel var Porsgrunn blitt en virkelig by; den hadde sammen med Skien fått de kommunale organer som fulgte med en sådan, og den hadde fått sine faste grenser skarpt atskilt fra det omliggende land. Alle innen disse grenser, de rike trelasthandlere og de fattige strandsittere, hadde alle samme øvrighet. For byen som enhet var det en vinning, for de siste et tap. De sto mer vergeløse i den sosiale strid, og gikk i nedgangsårene etter krigen en ennå hardere tilværelse i møte. De hadde neppe noen grunn til å glede seg over det nye. Det synes også å være de av byens borgere som ikke var fornøyde; meget vil ha mer. Som om Nicolai Benjamin Aall jr. på Bjørntvet hadde ant sin snarlige død, skrev han et års tid før, i 1810, et «nyttig råd» for sin kone. Han bestemte deri at intet av gårdens jord måtte selges. «Man bør også tro at jordvei i nærheten av Porsgrunn, en by som, der tiltar mer og mer i industri, folkemengde og velstand, bør gi en stor forpaktning ... Da Porsgrunn nå er forvandlet til en by, ønsker jeg at mine venner ville søke om at en større strekning (måtte bli innlemmet i byen?) enn den forhen omtalte, ti innen for dens linjer finnes ingen tomter til bebyggelse for den som industri og virksomhet kaller hit». Han nevner så hvor etter hans mening grensen bør gå.

Stiftamtmann Rosenkrantz må ha fått en ren klokkerkjærlighet for Porsgrunn. Neppe noen har hatt større tro på byens fremtid eller erklært den sin kjærlighet i mer begeistrede ord enn han. Under striden om bygrensene skrev han til Niels Aall at nå måtte saken endelig bli avgjort, «således at i det minste Porsgrunn kan bli hva naturen synes å ha bestemt den til, en av Norges viktigste byer, som den er den skjønneste. Jeg ser allerede i tanken der det 5. stift oppstå, ifall de overflødige stiftamtmenn og biskoper fremdeles skulle vedbli, og at dette stifts grenser er Kragerø og Larvik inklusive. Men dette er det minste. Jeg tenker meg Porsgrunns innsiktsfulle, formående og virksomme innvånere gradvis fremmane nye næringsgrene i denne av naturen så prydede egn når først flere Jørgen Aaller har fått den uhyre strekning av myrer som omgir Porsgrunns og Skiens østlige sider oppdyrket. Unnskyld denne utsvevelse, kjære hr. Aall; den er en følge av mine svermeriske forestillinger om hva Deres egn, der allerede er så skjønn, kan bli til». Da han i 1811 ble medlem av den kommisjon i København som skulle utrede spørsmålet om stedet for det norske universitet, innrømmet han at han hadde lite greie på universitetssaker i sin alminnelighet, «men om valget av stedet tror jeg meg likså dugelig til å ha en mening som enhver annen av mine medborgere». Han hadde samtalt med mange om dette og kommet til den overbevisning at Porsgrunn var stedet. Og han hadde mange argumenter: den skjønne beliggenhet, den store sikkerhet mot fiendtlig overfall, den betydelige handel, den lette ad gang til å studere bergverksdrift, rikelige tomter til bygninger og hager, «men især - jeg smigrer i sannhet aldri med overlegg - innvånernes blide omgangs- og selskapstone». Han innrømmer dog til slutt at hans kjærlighet kanskje gjør ham blind, men han ber Aall om alle mulige opplysninger. - Dessverre finnes ikke Aalls svar på dette brev, men av et senere fremgår det at han har unnskyldt seg med at «emnet lå utenfor hans synskrets», og at han har henledet oppmerksomheten på Gimsøy klosters bygning som brukbar til universitet. Med skuffelse måtte Rosenkrantz meddele, da kom misjonen hadde bestemt seg for Christiania: «Det lyktes meg ei at få Musernes sete opprettet for Norge i denne egn som er meg den kjæreste i mitt fedreland».⁸⁾

Rosenkrantz' smigrende ord måtte gi flukt til de høye tanker de gode Porsgrunns-borgere hadde om sin by. Ja, det synes endog å ha gått dem litt til hodet. For neppe hadde krigens tummel stilnet av, før de ga uttrykk for sin misnøye med den halvhet de hadde oppnådd i 1807. De søkte om å få stå helt på egne ben, og ikke bare det, men om å få de samme privilegerte rettigheter over de andre to ladesteder, Brevik og Langesund, som det hadde såret deres stolthet at Skien hadde hatt over Porsgrunn.