Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XV] Nye friheter for ladestedet

av Joh. N. Tønnessen

Den første halvpart av 1760-årene var en betydningsfull tid i Porsgrunns historie, først og fremst fordi byen ble eget kirkesogn, men også av andre grunner. Den heftige strid om losseretten hadde endt i 1737 til gunst for ladestedene. Det var stille i et par årtier etterpå om denne sak, og det var i grunnen tollforpaktningen som var årsak til at forsøket på en ytterligere utvidelse av lossefriheten ble tatt opp igjen. 15. juni 1765 sendte de større handlende i Brevik og Langesund en klage til rentekammeret over det tap de led i sin handel ved at tollforpaktningsbetjentene forlangte at alle utenriks varer skulle føres til Skien, som visstnok tollrullen sa, «men det er bekjent at Skien, som en av de eldste byer i riket, der like som en del andre i de gamle tider av frykt for sjørøvere er anlagt oppe i landet ... », er så fylt av sagflis at bare små danske fartøyer kan gå opp; ja, når isen lå, kunne de ikke engang komme opp til Porsgrunn. Visstnok lå tollboden her, men derfor hadde dette ladested ikke mer rett til lossing av utenriks varer enn de andre to. Det var rentekammeret kjent, skrev klagerne, at lossing hadde foregått i Brevik og Langesund siden 1745 uten at det var gjort noen innvending mot det. Grunnen til den plutselige forandring var, foruten Toldsocietetets krav, at veier og måler Hans Leth nektet å reise ut til måling av varene fordi han fikk for lite i diett; de hadde aldri gjort noen opphevelser ved det. Hans tre stillinger (veier-måler, havnefoged og losoldermann) var dessuten meget innbringende.

På forestående avga en del Skiensborgere den erklæring at fordi borgerne på «utstedene» hadde hatt like rett til handelen i Bratsberg som Skien, hadde de tilvendt seg all sjøfart. Konklusjonen var at alle varer bare måtte losses i Porsgrunn, ikke på de andre to ladestedene. Tolder Lange bekreftet at det var slik som klagerne i Brevik og Langesund fremholdt: at både før og etter tollforpaktningen begynte, hadde det vært praksis at fremmed, grovt massegods alltid var blitt losset på alle tre ladestedene der hvor eierne bodde, mens finere var blitt ført til fortolling på tollboden i Porsgrunn. Hvor uheldig det var å tvinge skutene til å seile forbi de to ytterste ladesteder, beviste Lange ved å anføre at et fartøy med Østersjø-rug og flere smakker med mur- og taksten, som hadde aktet å ta trelast i retur, var seilt bort igjen fordi de ikke fikk losse i Brevik og Langesund. Til utgangen av juni måned var det kommet 50 fartøyer mindre enn til samme tid året før, og kornet kostet 36-48 skilling mer pr. tønne i Skien enn i stiftets andre kjøpsteder. Støttet på denne uttalelse innstilte stattholder Benzon på at lossingen måtte få fortsette som før, at ladestedene «kunne forunnes den samme frihet med fremmede varers utlossing som de hittil hadde nytt», så meget mer som det der var tollbetjenter, mens det ikke var noen bosatt i Skien. Den kongelige resolusjon av 23. august 1765 fulgte i ett og alt innstillingen, og ga Porsgrunn med hensyn til lossing- og lasting fulle kjøpstadsrettigheter. Det heter i resolusjonen «at de handlende uti Skien og underliggende ladesteder må heretter ... ved Porsgrunn, således som det for Skien etter tollrullen har vært forunt, ... lade utlosse og fortolle alle slags fra fremmede steder kommende varer og at innføre tillatte varer, samt herfra igjen at utskipe allehånde innenriks fallende produkter». Da det til visse tider var besværlig for skipene å komme opp til Porsgrunn, skulle det være tillatt å losse alle slags fremmede grove varer i Brevik og Langesund.

Som det fremgår av forhistorien til resolusjonen, ble også i dette tilfelle stadfestet tidligere praksis. Resolusjonens ord er så klare at de ikke lar noen tvil tilbake om at fra dens datum var Porsgrunn med hensyn til inn- og utførselsrettigheter en kjøpstad så god som noen. I Porsgrunns historie som by er det likså god grunn til å datere et jubileum fra den kongelige resolusjon av 23. august 1765 om byens handel som fra reskriptet av 4. desember 1807 om byens jurisdiksjon.1)

Også på mange andre måter ble det klart at det etter 1765 var skjedd en avgjort vending hos regjeringen i København i retning av handelsliberalisme. Ved den kongelige resolusjon av 4. juli 1757 var som nevnt all utskiping av trelast forbudt ved Ravnes, Borgestad og Stathelle. Innen en mannsalder var det gjort om. Det begynte med at kjøpmennene Greger Bentsen og Albert Blehr ved kgl. res. 21. februar 1774 fikk tillatelse til å laste skip ved sine losseplasser Kiellestad og Stathelle; resolusjonen av 1757 skulle for sistnevnte sted være opphevet. Omtrent samtidig fikk kanselliråd B.H. Løvenskiold, etter at en ansøkning derom tidligere var avslått, losserett for gården Ravnes, som lå meget beleilig til for inn- og utførsel til og fra Bolvik Jernverk. Lossefriheten ble i 1789 fornyet for hans sønn kammerjunker Jacob Løvenskiold. Under henvisning til lossefriheten for disse plasser, søkte Jacob Aall på Borgestad i 1788 om losse- og lastefrihet for denne gård, som i likhet med Stathelle og Ravnes var ekskludert derfra ved res. av 1757. Blant de grunner Aall anførte, var at en stor del av Porsgrunns hus lå på Borgestads grunn, og at det makelig kunne føres oppsyn fra tollboden. Alle skip måtte passere denne og bli visitert før de gikk til Borgestad. Etter anbefaling av tolder, magistrat og amtmann ble det ansøkte innvilget ved kgl. res. 23. april 1788. For Aall var det meget bekvemt å kunne laste skipene ved sin trelasttomt på Borgestadholmen, men det var uten tvil en stor overdrivelse når han anførte «at denne sag har så viktig innflytelse på min velferd at dersom den ansøkte frihet fremdeles skulle nektes meg, blir følgen derav at jeg må nedlegge min handel og eneste næring hvormed min totale ruin vil være forbundet».2)

I de for Porsgrunn så betydningsfulle 1760-år fikk det ytterligere en frihet i sin handel, som endog ga byen et fortrin fremfor Skien. Av hensyn til København, som skulle være opplagsplass for kongens begge riker, var direkte import til Norge fra utlandet av de fleste varer forbudt; de norske kjøpmenn måtte ta dem hjem over København. Men i 1733 hadde Christiania fått opplagsrett for de «4 species» (vin, brennevin, salt og tobakk). Det var i den anledning Christian 6 skrev de kjente ord: «Jeg er herre over begge riker, far til begge barn; jeg vil ingen gjøre urett. Like brødre like lodd!» Oppmuntret av at Drammen 1759 hadde fått samme rett, dog begrenset til fransk brennevin, søkte en del handlende under Langesunds tolldistrikt 19. november 1759 kongen om det samme. Ansøkerne var Niels Aall sr. og jr., Lars Wright og Søfren Nielsen fra Porsgrunn, og Jørgen og Hans Chrystie og Niels Larsen (Lerstang) fra Brevik. Deres originale ansøkning kjennes ikke, men av stattholderens betenkning fremgår at de søkte om at «de alene må bevilges opplag på fransk brennevin med de vilkår at de ved tollboden lot oppbygge en pakkbod, hvor det til opplag innførende brennevin skulle innlegges og hvortil den kgl. tolder og kontrollør kunne ha hver sin nøkkel samt være overværende ved brennevins utskipning». De forpliktet seg til hvert år å avlegge ed på at ikke noe var forbrukt innenlands, men bare utskipet til utenrikske steder. Ved kgl. res. 26. februar 1760 ble dette innvilget ikke bare for søkerne, men også for «øvrige handlende uti Porsgrunn ..., til deres handels befordring», på de vilkår at innførselen bare skulle skje med innenlandske skip, at søkerne på egen bekostning skulle bygge et eget pakkhus til brennevinet, og at det skulle betales en avgift (recognition) av 3 rd. pr. oksehode.

Denne imøtekommenhet ga søkerne blod på tann; 19. april 1762 søkte de samme3) og Jochum og Simon Jørgensen (Wesseltoft) fra Skien om tillatelse til salg også i Norge. I sin ansøkning fremkom de med den noe underlige påstand at fordi salg innenlands var forbudt, «er en stor del av vår handel og næring blitt stoppet», da det ble brukt så lite fransk brennevin i Norge at de ikke kunne la en skute gå bare for å hente det. Forbudet av 15. februar 1759 siktet til å hindre misbruk av brennevin, men det var tvilsomt, sa de, om denne hensikt ble oppnådd, fordi det danske brennevin var så dyrt at det franske ble innsmuglet i uthavnene av hollenderne. «Vår handel lider i mange stykker ved konjunkturene utenlands, skipsfarten stanser formedelst mangel på sjøfolk, levnetsmidlene blir rare og dyre ... », derfor trengte de kongens nåde. Rentekammeret avslo denne gang av hensyn til konsekvensene for andre byer. Da tollforpaktningsterminen utløp 1764, søkte de samme som i 1759 (unntatt Niels Aall jr. og Søfren Nielsen, som begge var døde) og fikk fornyet for den kommende forpaktningstermin 1765-70 bevillingen på opplag til reeksport. Men de hadde neppe oppnådd dette, før de som forrige gang søkte om tillatelse til salg også innenlands; og ved kgl. res. 15. august 1766 ble det dem denne gang tilstått. (Likelydende bevilling av samme datum ble også tilstått Fredrikstad.) Men da bevillingen for tredje gang ble gitt Porsgrunn for siste forpaktningstermin, 1771-76, var det bare for opplagsfrihet til utførsel til fremmede steder. Derimot ble de handlende fritatt for 3 rd.-avgiften, og som en prøve foreløbig for 1 år «må opplagshaverne være deres magasin alene rådig, uaktet ellers ved opplagene er anordnet at tollhetjentene tillike med eierne skal ha nøkkelen til pakkhuset, så at den ene ikke kan komme derinn uten den andres vitende». Det er mulig man gjør opplagshaverne urett ved den mistanke som uvilkårlig melder seg overfor fordelen ved å være alene om nøkkelen til brennevinsboden.

En slik bod ble bygd i 1760 på Tollbodøens nordlige del ut mot elven. I 1763 søkte Lars Wright om og fikk året etter feste på en tomt omfattende nordspissen av Toldbodøen til opplagsplass for trelast og til oppføring av en pakkbod, mot å svare 4 rd. i årlig grunnleie. Wright anførte i sin søknad at han fra sitt hus på, Vestsiden hadde utsikt til tomten og kunne føre kontroll med hva som foregikk. Mot det anførte tolderen «at man kan vel ikke formode at øyesyn på så lang avstand kan innjage noen skrekk». Wrights hensikt med pakkboden fremgår av den bevilling han fikk ved kgl. res. 28. januar 1771 til opplag av fremmed korn og spansk salt; av det siste fikk han rett til å fortolle og selge til innbyggerne hva de måtte ønske å kjøpe, men forøvrig bare til reeksport til fremmede steder. Motiveringen for bevillingen var nettopp at han «skal eie behøvende og bekvemme pakkhuse i nærværelse(!) av tollboden.», og «at denne frihet ikke vel kan gjøres alminnelig eller tilståes på andre steder enn hvor enten en eller, flere handlende dertil vil gjøre den fornødne innretning med å anskaffe de ved tolloden behøvende pakkhus».

Til import av brennevin fra Frankrike og vel også for å drive alminnelig vareutveksling med dette land, ble det av dem som hadde fått bevillingen på importen, dannet «Det franske Compagnie», et andelsselskap med en kapital av 8000 rd., hvorav Niels Aall tegnet 2/8. I tollboken ble hvert år ført inn oppgave over import, eksport og beholdning ved årets utløp.4)

Utdrag (s. 397-401) fra
Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen