Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Før 1781 lar det seg neppe gjøre å få nøyaktig rede på størrelsen av den handelsflåte som hørte hjemme i Porsgrunn, idet skutene inntil da sjelden anføres under rederens navn, og bare skipperens hjemsted angis. Fra og med 1761 kjenner vi de fleste år hele tolldistriktets handelsflåte, men også der er tallene noe misvisende idet et skip ved ommåling ofte fikk et annet lestetall. En eventuell økning i lestetallet ved ommåling kan således bare være en økning på papiret og ingen reell økning. Forandringen kunne være rett betydelig. At rederne og skipperne etter gammel praksis oppga for lavt lestetall, ble helt klart da tolderne i begynnelsen av 1750-årene foretok en nøyaktig ommåling av skutene i henhold til reglement for skipsmålingsinstitusjonen av 24. januar 1750 ifølge kgl. res. av 10. juni foregående år. Da trelasttollen ble beregnet etter skipets drektighet, medførte økningen av denne en tilsvarende økning i tollen og i øvrige havne- og klareringsavgifter. Intet under at Aall ble forskrekket og klaget til Løvenskiold i København over «den horrible måte» ommålingen ble gjort på; man tenkte på å få alle skipsrederne i stiftet til å inngå til Kongen med en memorial derom. For «Constance» ble Aall pålagt å betale 381 rd. i trelasttoll av de manglende 45½ lest for alle de turer skipet hadde gjort 1751-54. Aall hevdet at han var uten skyld i det tidligere målebrev og søkte rentekammeret om å slippe å betale. Det ble avslått først; men da Aall avla ed på at målingen til 197½ lester var skjedd uten hans medvirkning og at skipet i de nevnte år var fraktet til andre, fikk han ettergitt 262 rd. for disse turer, men måtte betale 119 rd. for en tur det hadde seilt for hans regning.1)
Slik som med Aalls skip må det forutsettes å ha forholdt seg også med de andre; og dette synes ikke å ha vært den eneste illegale begunstigelse for trelasteksportørene. I 1750-årene kom det opp to affærer som uten tvil må ha vakt ikke så lite røre, og som også røper trelasthandlernes egenrådighet. I Skien bodde en kjøpmann Thomas Bugge, som gikk fallitt i 1752. Han reiste da til Fredrikstad for å nyte godt av denne bys jus asyli for fallenter.2) For å hevne seg på dem av distriktets trelasthandlere som, etter hans mening, var skyld i hans misere, sendte han 27. januar 1753 til rentekammeret en lengre anmeldelse av en rekke handlende for tollsvik, som ble begunstiget av tolderen, Thomas Lange, hvem beskyldningen særlig var rettet mot.3) Angivelsen var i tre punkter. For det første «det underslep som i abundance øves og begåes innen Langesund tollsted formedelst toIderen Thomas Lange tvertimot tollrullen permitterer ladesteder, så som Ravnes, Borgestad og de såkalte Tyve-Holmer» (Borgestadholmen). - I sin sterkt overdrevne fremstilling sier Bugge at til det førstnevnte sted kan tolderen bare komme «når været er favorabelt formedelst en hasarderlig fjord at passere», og de to sistnevnte (som synes å måtte være ett og samme sted) kaller han «de andre 2 nye ladesteder». Som eksempel på den tollsvik som foregår, anføres at skipper Frederik Wesseltoft på Herm. Løvenskiolds skip «Den Norsche Løwe» og skipper Jens Nielsen (feilaktig for Søfren Nielsen) på (Niels Aalls) skip «Constance» foregående år hadde innlastet for Løvenskiolds regning i smug større partier jern til England, og i de siste to år hadde overhodet ikke noe jern vært fortollet. Den andre beskyldning var at Lange tok imot «skriverpenger»; man måtte gi penger til ham, hans sønn og søstersønn, som også var ansatt i tollvesenet, for å få skutene ekspedert. En lang rekke ved navn anførte personer kunne under edelig forhør bekrefte dette; i Porsgrunn var det Løvenskiold, Aall, Delehman og Friesenberg. Til slutt ble Lange beskyldt for å drive stor vekselhandel med de trafikerende hollendere og engelskmenn, hos hvem han sto høyt i gunst». «ti han vil gjøre allting i penger». Av en oppnevnt kommisjon bestående av borgermester Bentsen og byfoged Kragh i Skien ble opptatt vidløftige forhør i Brevik og Porsgrunn. Angående lasten kunne ikke noe svik påvises da tiendesedlene stemte med forklaringene. Til dette sa Bugge at det var jo bra; så hadde ikke kongen tapt noe, men om «kanselliråd Løvenskiold skulle under ed sannferdig forklare når de fremviste tiendesedler var skrevet og attestert da, så at tale, fikk vel pipen en annen lyd». Løvenskiold, som ikke møtte frem til forhørene, beklaget i et skriftlig vitneprov «at dette sted skal være så fruktbar fremfor andre steder på slette og nedrige gemytter», som i det skjulte går til lumske angrep på stedets innbyggere. Hva som foregikk ved Tyveholmen, var ham forøvrig uvedkommende da den var bortfestet til Nicolai Kall, Skien.
En del av de handlende måtte medgi at de leilighetsvis hadde gitt tolderens og hans slektninger «drikkepenger» eller «dusør», særlig for ekspedisjon etter tolltiden. Langes søstersønn, Hans Thomas Weyer, måtte innrømme at det var så. I sitt hovedmotlegg til rentekammeret hevdet Lange at alt skyldtes uvennskap med borgermester Bentsen; de hadde begge vært søkere til borgermesterembetet i 1746 og til tolderiet i 1750, og Lange hadde da avslått å søke kongen om tillatelse til å bytte embeter, slik som Bentsen hadde foreslått. De hadde også røket uklar om en kirkestol. Bak Bugge sto en rekke formuende familier som hadde villet tvinge Lange fra stillingen ved å søke om forpaktning av tollen. «Jeg har ikke kunnet eller villet akkomodere meg etter deres behag, fordi jeg i muligst måte har søkt å sutinere de mindre formående, hvorutover negotien er blitt så meget mer til deres jalusi og misfornøyelse sirkulert», det viste økningen i de to siste års utgående oppebørsler. - I sin innstilling til rentekammeret skrev stattholder Benzon at ingen hadde villet vitne til skade for tolderen uten Bugge, som under ed påsto at han for hvert skip han hadde ekspedert ved tollboden hadde måttet betale 6 rd. i skriverpenger skjønt tollrullen fastsatte 1½ rd. Det for Lange groveste var, at han engang hadde tatt imot 2 guineas «for å fortie toll- og konsumsjonssvik», og senere for det samme en gang 30 rd. og en annen gang 50 rd. Lange hadde tilstått, skrev Benzon, å ha tatt imot disse penger, men Benzon syntes ikke det var nok til å felle ham.
Saken trakk lenge ut; først 21. februar 1757 avsa en spesiell kommisjon sin dom som lød på 50 rd. i mulkt, 200 rd. til kommisjonen, 420 rd. til kammeradvokaten (aktor) og 50 rd. til rettsskriveren. Ved kgl. res. 4. juli ble dommen sterkt klandret som uforsvarlig; av særdeles nåde ville kongen ikke påby appell til høyesterett, men mulkten ble forhøyet til 400 rd. og advokatens salær til 550 rd. Lange måtte således ut med 1200 rd. I samme resolusjon ble fastsatt at ingen utskiping fra Porsgrunn måtte finne sted «annetsteds enn så vidt dette ladested strekker seg», dog skulle det være tillatt skip som ikke kunne flyte over grunnen ved Torsberg med full last, å forhale ut forbi og der innta resten av lasten. All innlasting i Brevik skulle skje innenfor det østre og vestre innløp (altså innfor Sylterøen), og etterdags var all utskiping ved Ravnes, Borgestad, Tyveholmene og Stathelle forbudt.
Fra flere sider sett har saken sin interesse. Den viser hvordan kjøpmenn og toldere kunne operere sammen til felles nytte, de første ved å betale tolderen for å se gjennom fingrene med tollsvik, den siste ved å ta seg betalt for det og for tjenester loven ikke hjemlet ham rett til å ta seg betalt for. Det er ikke å undres over at man gjerne betalte 1000 rd. for et så innbringende embete, og at Langes etterfølger kunne bygge seg et hus som Raschenborg til over 6000 rd. Og dog fikk Lange ved sin avgang den attest fra rentekammeret at han trofast hadde forvaltet sitt embete; det var ikke ironisk ment.
En annen samtidig sak4) viser klarere hvor svak statsautoriteten var og hvor egenmektig og straffritt trelasthandlerne satte seg ut over loven. Denne sak er i sitt opphav analog med den foregående under hvilken den også var berørt i et av Bugges mange senere skriv. «Utskipes her innen Langesunds tollsted», skrev han i 1757 til rentekammeret, «til utenrikske steder ubeskrivelige kvantiteter ved engelske, hollandske, danske og norske skip alle sortementer av den for så kort tid siden utgangne som strikte allernådigste forordning om forbud av all små lasts hugst og utførsel, ja mange eller de fleste skip dikt utenfor tollboden og så godt som inne i tolderens stuedør avtakende fast med hele ladninger av den forbudte last». Denne del av anmeldelsen ble ikke berørt under den foregående sak, men tatt opp et par år senere da det til amtmannen i Bratsberg, Løvenhielm, innløp anmeldelse for ulovlig hugst og utførsel av smålast, særlig fra Porsgrunn, i strid med plakaten av 12. mars 1754. Anmelderen var kjøpmann Johan Friderich Langelow i Brevik. Han hadde tidligere forsøkt seg som trelasthandler i Porsgrunn, spilt en viss rolle der under striden om losseretten i 1730-årene og da vært en av de få småborgerne der som hadde stilt seg på Skienskjøpmennenes side. Uten tvil var han derfor ikke kommet innenfor ringen av trelasthandlere i Porsgrunn og blitt nødt til å oppgi sin forretning og flytte til Brevik, hvor han i likhet med Bugge nå spilte rollen som angiver for i bitterhet å hevne seg. Han pådro seg derved så megen uvilje, skrev han, at han «av alle og enhver her i Langesundsfjorden (er) således etterstrebt at jeg befrykter meg for liv og lemmer». Ingen ville huse ham og hans fire moderløse barn; han ba derfor amtmannen hjelpe ham til hus kommende vinter enten i Åby eller hos lensmannen i Bamle.
Etter anvisning av Langelow ble av foged og lensmann holdt opptelling av forbudt undermåls last sommeren 1759. På begge sider av Oseelv fant de intet, men «ved hengslet nedenfor skolen» fant man 12 tylvt tilhørende Niels Aall, «I hans tekst». Man fant der også noen tylvt hvis eiere var Bertel Arweschoug og Søfren Nielsen; men det meste lå på Vestsiden, ved Moldhaugbukten og på Moldhaugbakken, 256 tylvt tilhørende Simon og Niels Zachariassen, Simon Jørgensen og Jacob Cudrio, som der hadde sine lasteplasser. På Klyveberget, «inne ved et gjerde ved Hans Leths kås med granbar overlagt» lå noen få tylvt som Niels (Gundersen) Klyve eide. «På plassen Børsen kalt fantes 18 tylvt Monsieur Jochum Adtzlew tilhørende; ble ham det tilkjennegitt ei å måtte bortføres førenn nærmere ordre; dessuaktet etter vår bortgang 1 time etter ble samme borttatt og innlagt uti hans fars skip som var seilferdig at gå til England og andre dagen bortseilte». (Det ble senere reist sak mot Adtzlew for dette.)
Det synes helt tydelig at saken ble sabotert av de lokale myndigheter av frykt for represalier fra de anmeldte. Langelow forteller således at han måtte få tre kvinner til å ro seg inn til Herregårdsstranden hvor det lå nesten 1000 tylvt. Da han sendte bud til lensmann Hans Qvist på Tveten gård om å komme ned og telle opp, svarte denne: «Hils Langelow jeg har dertil ikke tid så som det er fremmede hos meg». Og da han et par dager senere kom for å telle opp, var det ikke en stokk igjen. Borgermester Bentsen i Skien rådet stattholderen til «at det passerte tilgis», og til at det ikke ble nedsatt noen undersøkelseskommisjon «formedelst de derav befryktede tvister, mened, innbyrdes hat og etterstrebelse»; hvis man fikk overbevist en om ulovlig utførsel, «ville han straks angi andre i håp selv derved å bli fri eller for å gjøre sitt skibbrudd ved andres tålelig». Amtmannens uttalelse, gikk i samme retning; han kom med en masse unnskyldninger for hvor vanskelig det var å få oppklart saken. Han hadde etter ordre tilsagt de impliserte å avlegge ed på at de ikke aktet å utføre lasten til fremmede steder, men alt hadde vært fruktesløst; ikke en hadde møtt frem; istedet hadde de ved en lang imøtegåelse av krav om edsavleggelse søkt å komme fra det. - En ny skarp ordre om undersøkelse uten persons anseelse, lot amtmannen gå videre til fogden, som kom med en masse utflukter. En berammet auksjon over en del beslaglagt last, ble uten kjøpere, og dermed kokte hele saken bort.
Trelasthandlernes argument var at det var umulig å få avsatt lasten hvis de bare skulle selge deler, og bjelker av større dimensjoner; utlendingene forlangte, og trengte også til stuasje i skipene, all slags trelast av mindre dimensjoner enn det tillatte minstemål. Da derfor forbudet av 12. mars 1754 kom mot utførsel av smålast, så alle de handlende sin næring truet og vendte seg til stattholderen med bønn om opphevelse av forbudet. De hadde om vinteren korrespondert med sine lastemottakere i Holland og England om den last de skulle skipe til dem til våren. Av slik smålast nevnte de: jufferter, lekter, årer, hjultrær, håndspiker, stikksperrer, knappesperrer, kulter, vinnebommer, eiker, 6 à 12-alninger, pompetrær, rafter, skottebjelker og meget annet. Fikk de ikke skipe dette, ville skutene gå ballastet hjem igjen. Stattholderen utvirket kongelig tillatelse til for det år å utføre det som på forhånd var akkordert om. Gang på gang i de følgende år måtte regjeringen lempe på det kategoriske forbud av 1754 over for de innstendige ansøkninger fra de handlende i Porsgrunn og de andre ladesteder, Brevik, Langesund og Kragerø. Da de i en ansøkning 1781 anførte at om de fikk lov, kunne de både utnytte vinnfall, toppene av sagtømmeret, og skaffe de fremmede det de trengte. Stiftamtmann Levetzau gg ansøkningen den påtegning at den bare siktet til å legalisere noe som fan sted. En mengde hollandske smakker utførte hvert år forbudt last, eller om de ikke hadde noe når de gikk fra ladestedet, la de bare inn i en uthavn og tok det ombord der. Det var slik konkurranse om de hollandske smakker at skipperne fikk foræringer av selgeren. «Det var endog innført den, skikk at enhver sådan skipper bortbrakte med seg 1 dusin og ofte flere forærede sølvskjeer foruten andre sølvstykker». Til tross for en lang utredning og anbefaling fra rentekammeret, avslo kongen ansøkningen. Men i 1790 ble det tillatt å skipe 3890 tylvt fra Gjerpen, Eidanger, Solum og Bamle. Det ble senere samme år forhøyet til 7053 tylvt årlig i tre år.5)
Denne store innrømmelse var en forløper for den fullstendige frigivelse av trelastnæringen som ble gitt ved forordningen av 22. april 1795, som vi senere skal komme tilbake til. Ved den ble det tillatt å hugge og utføre all slags trelast, og kvantumbegrensningen av 1688 på de priviligerte sager ble opphevd; alle former og dimensjoner kunne fritt skjæres i ubegrenset antall. At dette uten tvil, som Levetzau hadde sagt, bare var en legalisering av et forhold som allerede lenge, ja sikkert alltid, hadde funnet sted, viser både den refererte sak og ennå mer striden om trelasttienden og skurdoppgavene. Overfor det kompakte samhold av trelasthandlerne, delvis dekket av de lokale embetsmenn, sto regjeringen tilsynelatende maktesløs.
Med hensyn til sagskurden forholdt det seg således at ved en forordning i 1726 var all bjelkehugst forbudt i de distrikter hvorfra det kunne fløtes sagtømmer til sagene. En utvidet tillatelse til utførsel av bjelker som var gitt to år senere, ble igjen innskrenket i 1733, men av stattholder Rantzau var det gjort visse unntakelser for distriktene under Langesunds tollsted; men sageierne var pålagt hvert år av hensyn til tienden å oppgi dimensjonene på de bord de skar og hadde ikke lov til å skjære bordene annerledes enn i overensstemmelse med en fastlagt lengde og tykkelse. Fra 1744 av fikk sageierne lov til å betale tienden etter sagenes bevilgede kvantum uansett om de skar det hele kvantum eller ikke. Da tienden således ikke lenger ble betalt av bordenes verdi ved utskipningen, var oppgaven over dimensjoner og kvalitet ikke nødvendig av hensyn til tienden, men ble dog beholdt av hensyn til kontrollen med eventuell overskurd og undermåls, forbudte bord. Denne oppgave over skurden, som sageierne var pliktige til å gi fogden, ble fullstendig sabotert av sageierne og visstnok også av fogden, og det til tross for at oppgaven skulle avgis under ed. Hvert eneste år gjorde rentekammeret antegnelser ved skurdoppgavene. I 1758 skrev fogden Anders Rougtvet tilbake at han hadde gjort hva han kunne for å få sageierne til å oppfylle sin plikt og ikke fjerne et bord fra sagene før han hadde talt opp. Da antegnelsen kom igjen som et refreng året etter, synes fogden å ha mistet tålmodigheten og skrev ut til rentekammeret: «Den post er en umulighet å få obtinert». Derfor ba han «om jeg ikke deretter må befries for forgjeves bryderi, da ingen angivelse blir fremlagt (uten) at den jo under lovens ed opplyser skurden».
Slik gikk det år etter år; det samme gjentok seg. I 1771 skrev rentekammeret til fogden - det var fremdeles Anders Rougtvet - at hvis ikke angivelsene var i orden til neste år, skulle han forsegle sagbladene. Han svarte at da ville ingen lide større skade enn den kongelige kasse selv; om sagene stanste, ville «alene egnens elendighet forøkes; og da sager dette år ikke ved auksjon har vært å utbringe til den halve pris mot før, skjønnes lettelig at handelen heller behøver oppmuntringer enn ny innskrenkning». Året etter tok han bladet fra munnen, at det var bedre å holde opp med komedien. «Jeg vil ønske og be at rentekammerets pålegg nå ved nådig desisjon måtte med så uttrykkelige ord cessere (= opphøre) at denne post, som dog aldri kan ventes oppfylt, ikke atter skal forurolige egnen, som av sjøskade og handelens ringhet nu på noen år dessuten har lidd tap og uleiligheter større enn de fleste formår å bære og derved tapt mot og lyst til trelasthandelens fortsettelse som dog er den eneste måte for bonden å få penger på». Ti år senere kom rentekammeret igjen og utba seg nå både amtmannens og stiftamtmannens betenkning om hva som burde gjøres med de gjenstridige sageiere og om man burde gå over til den gamle ordning med å betale tienden av bordenes verdi ved utskipningen.6)
Fra Menstad skrev 22. november 1783 den unge, frisinnede amtmann Frederik Moltke en lengre utredning hvori han helt i overensstemmelse med sine liberale idéer stillet seg på sageiernes side. Moltke var bare 27 år da han 1781 var blitt amtmann i Bratsberg, en stilling han hadde i syv år til han i 1788 ble stiftamtmann i Kristiansand; to år etter ble han 36 år gammel stiftamtmann i Akershus, den høyeste sivile embetsstilling i landet. Da han etter fjorten års virke i Norge vendte tilbake til Danmark i 1795, hvor han siden ble statsminister, hadde han satt varige og gagnlige spor etter seg i Norge, ikke minst i sitt arbeid for helsevern og folkeopplysning. På mange måter minner han om amtmann Bergh, og var uten tvil det lyseste hode og den dyktigste administrator som har innehatt amtmannsstillingen i Bratsberg. Sin kjærlighet til Norge bevarte han alltid siden, og det var den som førte til hans fall fra hans høye stilling i 1814. Det er grunn til å minnes i Bratsbergs historie at det var der han begynte sin begivenhetsrike løpebane og først fikk vise sine fremrakende evner. Ved sin utnevnelse til amtmann 2. april 1781 var han kammerjunker ved dronningens hoff. Mens han var i Bratsberg, ble han 32 år gammel gift i 1786 med Margaretha Løvenskiold, datter av kammerherre Herman Leopol uuss. Løvenskiold på Fossum og Inger Marie Deichman. Ved sin inntreden ekteskapet manglet bruden ennå fem uker på 14 år, og hadde knapt fylt 15 år da hun hadde sitt første barn til dåpen; da var dets mormor 37 år gammel. Generasjonene skiftet hurtig; mor og datter døde henholdsvis 43 og 36 år gamle.7)
I sin utredning skriver Moltke mangt og meget av interesse for sagenes historie og om driftsmåten. Han fant intet bevis for sageiernes rett til å skjære alle dimensjoner mot å betale den fastsatte tiende, men tre grunner som talte til fordel for deres handlemåte. For det første at de hadde fått, hevd derpå: «At de nå i et tidsrom av 40 år har kunnet unnlate å etter komme bemeldte sagreglements (1743) bydende, taler allerede for dem, og forutsetter både muligheten som samme medfører og en stilltiende tillatelse til å la tingen inntil videre bero». For det andre var det ved sagene (han tenkte særlig på dem ved Skien) ikke plass til sortering av bordene, og for det tredje var det umulig å overholde tiden for sorteringen, da tømmeret måtte passere lange elver og mange fosser; det kunne ta opp til 6-8 år, og da var meget ødelagt ved fremkomsten til sagene. «Derfor bringes bordene like som de skjæres til Porsgrunns ladested; der oppsettes de i store stabler og etter tomtens beliggenhet, dels sortert i det grove, dels ikke». Bordene led ofte megen skade ved utfløtningen til ladestedet; de var derfor ikke av samme antall og kvalitet som da de forlot sagene. Hans konklusjon var at kongens kasse bare ville tape om tienden ble betalt av bordene ved utskipningen istedetfor av sagens fulle kvantum, for sageiernes edelige angivelse var i hvert fall et «juridisk bevis» for at det på de fleste sager ikke ble skåret det fulle kvantum.
Stiftamtmann Levetzau kunne ikke være enig med Moltke: Det var sageiernes egen skyld om de kjøpte så meget tømmer at noe ble liggende og råtne. At det ikke lot seg gjøre å sortere lasten, var en uholdbar påstand; det var nettopp av største betydning for prisen på bordene og deres avsetning at de ble sortert slik at kjøperen fikk det han ønsket og selgeren den pris han skulle ha for hver dimensjon og kvalitet. Riktignok var det liten plass i Skien, og store trelastskip kunne heller ikke gå dit opp, men lastet ved Porsgrunn; det var der de handlende hadde sine tømmerplasser, «hvor lasten står fullkommen sortert, og derhen føres bordene alt som de skjæres til, så at lettelsen i utskipningen er den som bestemmer forholdene heri». Og kunne man oppsette hver sort for seg, kunne man også fullkommen oppgi skurden og svare derav det som burde svares. - Etter anmodning av Levetzau hadde tolder Rasch tidligere gitt ham sitt syn på saken; det var nærmest det samme som Moltkes: Slik som de fleste skuter ble lastet med mange forskjellige sorter og dimensjoner, hugget og skåret, gran- og furulast om hverandre, «hvorledes var det da mulig å utregne alle disse visst til tiendesvarelse»? Kongen ville bare tape på det. Kryssinspektør Fr. W. Thue pekte også på hvor vanskelig det ville være i et så lite oversiktlig tolldistrikt som Langesunds.
Selv om rentekammet formelt fortsatte hvert år med sine anstrengelser, ble ingen ting gjort for å bringe sageierne til lydighet; alt fortsatte som før til også dette spørsmål ble løst ved forordningen av 1795 om fri sagskurd. For fremtiden skulle trelasttienden betales ved utskipingen med 48 sk. (= ½ rd.) pr. trelastlest av skipets drektighet uansett om det var fulllastet eller ikke, på samme måte som med trelasttollen. Tienden ble således størst for den minst foredlede last og minst for den mest foredlede, og det var nettopp en av hensiktene med forordningen: å begunstige en større foredling av lasten, Når det i motivene for forordningen het at «skogproduktenes foredling og dannelse etter de forskjellige markeder og den forskjellige søkning, hindres ved sagenes innskrenkning», og at «tømmeret må skjæres således som eierne best vite, ville og kunne», var den på disse og flere andre punkter ordlydende lik det sageierne og trelasthandlerne i Langesunds tolldistrikt nesten hvert år hadde svart rentekammeret på dets antegnelse til deres skurdangivelser. Regjeringens økonomiske liberalisme overfor sageierne var også på dette punkt bare en stadfesting av den praksis som hadde funnet sted i over 50 år.8)
At det ble begått tollsvik ved utførelsen av trelast var hevet over tvil. Men likså sikkert ble det i langt større grad svindlet ved innførselen av varer; det er neppe for meget sagt at smugling var den normale form for innførsel. I 1740-årene tok regjeringen opp arbeidet for å bringe orden i forholdet idet den var fullt oppmerksom på smuglingen og innrømmet det umulige i å komme den til livs. Den beste måten å komme ut av det på ble å forpakte tollen bort med tanke på at nettopp de forretningsmenn som deltok i smuglingen, ville påta seg forpaktningen. Og slik gikk det også. Mens nordenfjells all toll ble forpaktet, lyktes det sønnenfjells ikke å få bud på den utgående toll. Til forpaktning av den inngående toll ble det 6. september 1749 av utsendinger i Christiania fra kjøpstedene i Akershus stift sluttet en «Convention for Aggershus eller Christiania Stifts Told- og Consumtions-Forpagtnings-Societet».9) At Niels Aall har arbeidet for å få startet dette selskap, viser hans brev av 22. juli 1748 til «Herr Commerce Raad»(?): «Finner ikke de gode venner tjenlig at der skjedde en samling av noen få, de fornuftigste handelsmenn fra ethvert sted i stiftet, da de konjunktim kunne deliberere om det store verk med tollens forpaktning. Her har ingen tenkt derpå». Etter selskapets statutter skulle det være et andelsselskap med 3000 lodder à 10 rd. å fordele på byene i stiftet etter deres handels omfang. I Langesunds tolldistrikt ble tegnet 212 lodder, hvorav de fleste i Porsgrunn. De største parthavere her var Severin og Herman Løvenskiold, Niels Aall og brødrene Deichman, som tegnet seg for 25 lodder hver, det høyest tillatte tall på en enkelt persons hånd; Søfren Nielsen tegnet 10, Bertel Arweschoug, Hans Bratsberg og Christian Bugge 1 hver, og Thomas Lange, som i 1751 ble tolder i Porsgrunn, 15. Det ble ansett som en plikt for hver handlende å delta; det het herom i en betenkning om selskapet: «Etterdi denne forpaktning sikter alene til handelens oppkomst, bør og ingen at interesseres i dette sosietet uten de handlende, derfor og ingen bør unnslå seg derfra eller deruti å ta part, som med handel og negotie har å bestille med mindre de alt fra kjøpmannskap vil ekskluderes, som i så måte måtte ansees som en motvillighet». I det siste lå således en åpen trusel mot de vrangvillige. Det var ikke mange av dem. Alle hadde jo interesse av å være med; da parthaverne og de handlende var de samme personer som både skulle betale det meste av tollen og innkassere utbyttet, ble det i grunnen å gi med den ene hånd og ta med den andre. - Loddene måtte ikke avhendes til andre enn kjøpmenn; vi skal se at det slett ikke var tilfelle.
Det var de store handelshus i Christiania og Drammen som dominerte selskapet; av dets 5 direktører var 3 fra førstnevnte og 2 fra sistnevnte by. I de øvrige tollsteder var det 2 kommisjonærer, senere kalt formenn. I Porsgunn ble det Niels Aall, som hadde stillingen til 1770; den andre kommisjonær skiftet; i begynnelsen et par år var det Jens Karhoff, som bodde på Osebakken og var forvalter på Bolvik, senere på Fossum Jernverk. Etter ham var det i flere år Aalls svoger, Søfren Nielsen. Ved kontrakt (egentlig to kontrakter) med rentekammeret fikk selskapet forpaktningen av den inngående toll i hele stiftet i ni år (1750 1/1-1758 31/12) for 35 000 rd. pr. år. Det var 17 000 rd. mer enn den gjennomsnittlig hadde innbrakt de foregående år. Klarere kunne ikke uttrykkes den store tollsvindel som alle visste gikk for seg, både fra regjeringens side og fra de handlendes, som ikke ville ha gått tilen så høy avgift hvis de ikke hadde vært forvisset om å få inn i toll dens beløp og mer til. Ved den andre kontrakt overtok selskapet for samme tidsrom for en årlig avgift av 25 675 rd. all konsumsjon -, folkeskatt og kopulasjonspenger (vielsesavgift). Beløpet var fremkommet på den måten at det beløp skattene hadde innbrakt foregående år, 20 675 rd., ble forhøyd med 5000 rd. Til å oppkreve alle avgiftene måtte selskapet ansette et tallrikt personale; man fikk således ved alle tollsteder et dobbelt sett funksjonærer, de offentlige for den utgående toll, vesentlig trelasttoll og -tiende, og de private for all inngående varetoll. Bare i Langesunds tolldistrikt ble ansatt 20 underbetjenter eller røyerter, og de to kommisjonærer. Disses lønn var 300 rd. pr. år, bare i lønninger ble 1752 utbetalt 3378 rd. Da Niels Aalls gasje som bestyrer for Løvenskiold nettopp da ble satt til 400 rd. pr. år, hadde han således en sikker årlig inntekt av 700 rd. årlig å falle tilbake på om forretningen skulle svikte.
Det er meget vanskelig å finne ut hva tollen innbrakte i forpaktningsselskapets tid og likeledes hva det ga i utbytte. Utgiftene var store, forpaktningsavgiftene 60 675 rd., lønninger 29 070 rd., tils. nesten 90 000 rd. At det ble en glimrende forretning synes i hvert fall sikkert. Etter én kilde skal utbyttet sjelden ha vært under 100%. Det stemmer med enkelte spredte anførsler i Aalls regnskaper. I disse er i 1752 inntektsført 125 rd. som utbytte av hans 25 lodder, altså 50%. I 1753 har han utbetalt sorenskriver Odderbech. 100 rd. som utbytte av hans 10 lodder = 100%. Her var altså loddene kommet på en ikke-kjøpmanns hånd. For 1756 ble i samlet utbytte utbetalt 24 000 rd. = 80% av 30 000 rd., innskuddskapitalen.
På grunn av tapt materiale kan vi ikke jevnføre den inngående toll i 1740-årene med den i 1750-årene. Vi har dog bevart tallene for 1750, det første forpaktningsår. Det viser på den ene siden hvor fantastisk smuglingen må ha vært, og på den andre hva selskapet tjente. Den samlede inngående toll i Akershus stift var i 1750 46 903 rd., 1751 88 945 rd., 1752 86 843, rd. og 1753 98 620 rd. Da selskapets samlede utgifter var ca. 64 000 rd., brakte 1750 tap, men de følgende tre år et nettoutbytte på henholdsvis 71, 65 og 99% av innskuddskapitalen. I Langesund var det samlede utslag ikke så sterkt, tollen gikk opp fra 4934 rd. i 1750 til 7113 rd. i 1751; men på enkelte varer var økningen kolossal; for tobakk var tollen i 1749 227 rd. og i de to følgende år 829 rd. og 1730 rd.10) Sammen med lønnen som kommisjonær ga utbyttet av Aalls 25 lodder ham en årlig inntekt av ca. 500 rd. Men det skulle ikke alltid gå så.
Med kommisjonærstillingen fulgte sikkert mange ubehageligheter for Aall. Den hardhendte måten selskapet inndrev skatten på, vakte megen motvilje, som all toll i det hele. Ved en særlig kongelig nåde slapp direktørene å kalle seg generaltollforpaktere, et odiøst navn. Uviljen fikk Aall til å ønske å trekke seg tilbake, og han nevnte dette for Christian Ancher, den ene av Christiania-direktørene, på hvis henstilling han dog ble stående. Den sjikane han nevner i et av brevene, kan tenkes å peke hen på den kritikk av tollforholdene i Langesund som av kommisjonærene i Drammen og av selskapets revisor ble rapportert til direksjonen. Langesund, Brevik, Porsgrunn og Skien hadde en overtollbetjent hver; mens de på de to førstnevnte steder nesten ikke hadde noe å gjøre og «ei heller har vært for flittige på deres krysstokter», hadde den i Porsgrunn altfor meget arbeid. I Skien var han tillike konsumsjonsskriver; dette heftet ham så «at han lite eller intet kan observere obertollbetjentsforvaltningen og utlossingen, men (det) må ankomme på underbetjentens ærlighet hvorav de fleste lite er å forlate seg på». Langesunds tolderi var på alles munne for slett tilsyn; fortollingen skjedde ikke av selve varene, men bare etter kjøpmannens regning; det gikk masse rykter om tollsvik. Slikt måtte ikke være behagelig for Aall å høre. - Da den første forpaktningskontrakt utløp med 1758, ble en ny inngått for de følgende 6 år med en forpaktningsavgift på 38 000 rd. for tollen og 21 000 rd. for konsumsjonen. Selskapets 3000 lodder ble fordelt på byene etter deres inntekter i den foregående periode, Christiania 1200, Drammen 700, Langesund og Fredrikshald 250, Fredrikstad 125 og så videre nedover til Kragerø som den laveste med 70. To ganger til ble forpaktningen fornyet for 6-års perioder, 1765-70 og 1771-76. Til den 4. forpaktning, da avgiften var 30 000 rd., ble Langesunds tolldistrikt tildelt å tegne 200 lodder; og tegningen foregikk i et møte på Skiens rådhus 17. november 1770. Det er bemerkelsesverdig at denne gang ble de fleste lodder tegnet av Skiensfolk, bare 48 av de handlende i Porsgrunn, Niels Aall 10, Nicolai Benjamin Aall 10, Lars Wright 15, Ditlev Rasch 10 og P. Chr. Friesenberg på Ravnes 3.
Når Porsgrunns tidligere loddhavere i 1770 var så tilbakeholdende, må det sikkert skyldes at utbyttet i slutten av 60-årene stadig var blitt mindre og at 1769 visstnok brakte tap, og for de nyere forpaktere ble det bare tap. I Langesund sank verdien av de innførte varer fra 49 266 rd. i 1768 til 28 827 rd. i 1769, 21 606 rd. i 1770 og tollen i forhold dertil. Så kom de for Norge så svarte år 1771-73. Med de dårlige tider sank importen og dermed tollen og selskapets inntekter langt under utgiftene. Av innskuddskapitalen på 36 000 rd. var 20 000 rd. deponert i kongens kasse. Ikke bare de 16 000 rd., men et nytt innskudd på 20 000 rd. gikk tapt, og i 1773 måtte alle hovedinteressentene, deriblant 14 fra Langesunds tolldistrikt vende seg til kongen med bønn om nedsettelse av forpaktningsavgiften. De fikk valget mellom et avslag på 4000 rd. eller å oppsi kontrakten. De valgte det første, men ved utløpet av den siste, 1776 31/12, var det ikke noe ønske om å fornye den. Fra 1. januar følgende år overtok kongen selv oppebæringen av den inngående toll; selskapets betjenter fratrådte, og nye kongelig utnevnte trådte til. Som forpaktningstolder over hele Langesunds distrikt hadde den meste tid fungert Henrich Yberwasser. Han var ugift og bodde etter at han i 1777 sluttet som tolder, i pensjon hos taksadør Rasmus MalIing, hvor han døde 1784 30/4 i det store, nye hus, «Prestegården» på Østsiden, som Malling hadde bygd to år før. For Yberwasser må stillingen ha vært ganske innbringende, for han etterlot seg en nettoformue på 4490 rd. foruten møbler og løsøre. Dette og 2000 rd. testamenterte han til Malling «for hans omhu og tilsyn i hans svakhet». En student, Augustinus Nielsen Hassel, som var i kondisjon hos Malling, sannsynligvis som lærer for hans store barneflokk, fikk 225 rd. for den pleie og omhu han hadde vist Yberwasser mens han var syk. Som nevnt nøt også Ø. Porsgrunns kirke, skole og fattige godt av hans legat. For så vidt kan man si at byen høstet varig frukt av tollforpaktningen.11)
For Niels Aall har hans deltakelse i Toldsocietetet uten tvil hatt stor betydning. Han måtte hvert år reise til Christiania til generalforsamlingen, hvor han traff sammen med Østlandets ledende handelsmenn, folk som Christian Ancher, Bernt Anker, Niels Leuch, Paul Haslef og James Collett. Man kan være forvisset om at de ikke bare har drøftet selskapets saker, men også konjunkturer og markeder, trelastpriser og skipsfart, og sikkert også hva de ved felles opptreden kunne utvirke hos regjeringen til beste for Norges handel.Det var således fra de samme kretser det i 1760 og 1770 ble tatt opp et energisk arbeid for en norsk hank. Det var uten tvil gjennom tollselskapets arbeid man fullt ut fikk føle den fortvilede kredittmangel Norges handel arbeidet under og hvilken avgjørende hindring det var for utviklingen av Norges næringsliv. «Dette selskap har sin overordentlig store interesse som den første virkelige organisasjon innenfor den norske forretningsverden». Her var Aall med; det var sikkert meget å lære, og en viss innflytelse på ledelsen av selskapet kunne han også øve idet han representerte to av generalforsamlingens 17 stemmer. Niels Aall led selv sterkt mange ganger under kapital- og kredittmangel og ga uttrykk for sin forbitrelse over avhengigheten av København: «Dersom De visste», skrev han i 1768, «hvor stor kapital der utfordres til å føre endog en liten trelasthandel her i landet, skulle De ikke forundre Dem over at man behøver forskudd. ... Ingen penger må føres ut fra Havniae (København), ingen må myntes på Kongsberg, og selv må man ikke mynte. Hva blir da av Norge til sist?»12)
Da det store selskap ble oppløst, ble det dannet et lokalt selskap for forpaktning av konsumsjonen i Skien og ladestedene i tre år, 1777-79. Kapitalen var 1200 rd. fordelt på 200 lodder à 6 rd. De største loddhavere var Herman Løvenskiold, Jochum Jørgensen og Nie. Benj. Aall med 12 lodder hver, Peter Boyesen, Diderich Cappelen, Simon & Jørgen Zachariassen, Zach. Zachariassen, Lars Wright og Jørgen Chrystie med 10 lodder hver. De øvrige 104 lodder var fordelt på 19 mindre parthavere. Dette selskap fører oss tilbake til den nye, store strid om strandsitternes konsumsjonsskatt, eller rettere sagt til hvordan den gamle strid herom blusset opp da Toldsocietetet overtok forpaktningen i 1750.13)
Som tidligere nevnt hadde strandsitterne i Porsgrunn, Brevik og Langesund i 1724 fått rentekammerets tillatelse til å betale konsumsjonsskatten, ikke således som etter forordningen ved en avgift på enhvers forbruk, men ved en fast årlig likning etter formuesforhold, idet man gikk ut fra at forbruket sto i forhold dertil. Da en meget vesentlig del av avgiften, hvor det ikke var årlig likning, ble betalt ved formalingen av kornet som forbrukerne brakte til møllen, var fast likning uten tvil til stor fordel for dem som drev såkalt husnæring, bakte brød til sjøfolkene, brente brennevin og brygget øl. De fattige derimot, som ikke kjøpte korn i så store partier at de selv lot det male, men kjøpte i skillingstall hos kjøpmannen eller hos dem som drev husnæring, ville ved avgiftsordningen slippe fri, mens de nå ved likningen ble ilagt skatt. Etter oppfordring av forpaktningskommissærene i Porsgrunn, Niels Aall og Jens Karhoff, sendte direktørene 1750 ansøkning til rentekammeret om tillatelse til å opprette konsumsjonskontorer «i forstedene for Skien by», Porsgrunn, Brevik og Langesund, holde betjenter der til oppkreving av konstunsjonen istedenfor den tidligere likning. Da dette ble tillatt og konsumsjonskontorene ble åpnet 20. mai 1751, ble det splid i rosenes leir. De aller fleste strandsitterne var fornøyd, for nå slapp de å betale avgift av mel de i smått kjøpte hos dem som måtte betale ved formalingen. Men nettopp disse var det derfor som protesterte og fikk veltet hele ordningen med konsumsjonskontorer. Forpakterne valgte å spørre forbrukerne selv hva de ønsket, og de svarte at de ønsket opprettet kontorer, men med denne klausul: «når de måtte kjøpe på skutene». Det hadde forpakterne ikke noe med, svarte de, «ennskjønt det vel ikke kunne være umulig å bevise at strandsitterne, så mange av dem som er formuende, kjøper på skutene ved oppseilingen». Hvis det likevel skulle brukes likning, ba de amtmannen at det måtte brukes denne fremgangsmåte: «At mennene og ei konene, uten de som er enker og ugifte, måtte befales å møte, på det man kan ha med myndige folk å gjøre og el bli overrumplet av en mengde munnkåte kvinnfolk som ingen gehør gir».
De fattige hadde hvert år klaget over likningen og forlangt kontor, skrev amtmann Løvenhielm til rentekammeret, «hvor angivelse kunne skje, at de skyldige kunne komme til å betale og de uskyldige gå fri». Men det var nettopp det «de skyldige» ikke ville. Ved hjelp av en prokurator Christian Balling, som fem år før av overhoffretten var dømt fra ære og verdighet, «som et bekvemt redskap til å føre den enfoldige almue i harnisk», sendte en del strandsittere fra Langesund, Brevik og Porsgrunn, 5 fra hver by, en klage til rentekammeret over «den stykkevise konsumsjonsavgift» Aall og Karhoff hadde iverksatt. De erklærte at de handlet på vegne av «innrullerte matroser, loser, skyssferdsfolk og øvrige arbeidere». Det var nett opp det de ikke gjorde; de talte utelukkende på egne vegne, som amtmannen skrev: «Nu er det uimotsigelig sannhet at disse klagende ikke kan slippe nær så ringe årlig når de skal angi, ja, det vil vel bli de iblant dem som kommer til å betale 10 ganger så meget årlig om de vil bygge, bake og brenne like hyppig som nu». I Langesund betalte nå ved likning 60, mens det ved angivelse ved formalingen bare ville bli 6, i Brevik henholdsvis 85 og 8, og i Porsgrunn 120 og 20. Folk som nå betalte 9 rd., ville komme til å betale 60-100 rd. «Ti derpå has en uimotsigelig prøve iblant almuen at jo nærmere de bor lade- og strandstedene, jo fattigere er de, og derimot de som bor lengre borte, er alminnelig i ulike bedre tilstand». Ble kontor opprettet, ville det etter amtmannens mening også ha en annen gunstig virkning; da «ville de ikke brygge og brenne på langt nær så mye som før, og derved kunne man få has på noe av den drikking, ugudelighet og slagsmål som går for seg på ladestedene hvor det hverken er prest eller annen øvrighet». Til tross for amtmannens argumentasjon resolverte rentekammeret at det skulle brukes likning. Da denne skulle settes opp, møtte nesten bare undertegnerne av klageskrivet; de fattige ble, sa amtmannen, dels jagd vekk av Balling, dels var de redde for ikke lenger å få brød og øl på borg hos de formuende strandsittere.
At amtmannen utvilsomt hadde rett, viser en nærmere undersøkelse av de fem klagere fra Porsgrunn. Fire av dem var nemlig håndverkere og drev samtidig husnæring og vertshus. Det var salmaker Anders Hanssen «liten husnæring og vertshus»; Hans Tolvsen det samme; Christian Bratsberg, skomaker og husnæring, og Antoni Andersen, snekker. Den femte, Svend Asmundsen, vet vi ikke noe nærmere om. Alle hørte til den bedre stillede del av strandsitterklassen. Frende er frende verst; uten borgerbrev drev de regulær handel og håndverk og utnyttet det tak de hadde på den fattigere del av sin samfunnsklasse, sikkert like så hardt som noen kjøpmann. Men de utfylte også et behov for et antall småhandlende, høkere, hvor de fattige kunne få i smått på kreditt, hva de neppe så lett hadde fått hos en «borgerlig» kjøpmann. Å holde vertshus var meget alminnelig; etter sogneprest Hagerups manntall 1765 var det i Porsgrunn 12 som «holder et (lite) vertshus» og mange som drev husnæring; av vertshusholderne var to av underskriverne på klagebrevet.14)
Hver gang Toldsocietetets forpaktning ble fornyet, reiste seg den samme strid mellom strandsitterne, men mindre skarp. I 1759 var det bare 5 strandsittere i Brevik som klaget over at det ikke var opprettet konsumsjonskontor; alle de andre erklærte seg fornøyd med likning. I 1765 var det antydning til misnøye igjen, men systemet med likning ble beholdt. I 1761 kom det forøvrig en forordning som på mange punkter endret konsumsjonen; det viktigste var nettopp at av alle skulle avgiften i det vesentligste betales med en fast årlig sum og ikke ved angivelse av forbruk; dessuten ble en rekke befolkningsgrupper helt fritatt. Striden ble dermed ikke slutt, men den dreiet seg om andre punkter som har mindre interesse for byhistorien, nemlig om man i Skiensfjordens ladesteder skulle fortsette med den gamle likning eller om man skulle gå over til forordningens takster, om innrullerte matroser overhodet gikk fri eller om de skulle betale når de drev husnæring osv. Fogden og amtmannen mente det var urettferdig om alle i samme grup pe skulle betale likt «uten forskjell enten deres salg er større eller mindre». Etter den gamle likning betalte nå en dagarbeider ½-2 rd., en håndverker «når han ikke har hatt såkalt husnæring av brød-, brennevin og ølsalg», 2-2½ rd., mens de som hadde husnæring betalte mer. Det rådde stor uklarhet om hvem som gikk fri; dette ble for en vesentlig del bestemt av presten, som oppstilte manntallet hvoretter skatten ble utliknet; det ville da alltid være noen som følte seg forurettet, og fogden var redd for at dette «således ville forøke den allerede seg ytrende misnøye mot presteskapet, at en alminnelig urolighet mellom dem kunne være at befrykte». Dette ble skrevet i 1765, nettopp som den tunge ekstraskatt ble inndrevet og vakte så megen uro blant almuen mange steder i Norge.
Samme år måtte amtmannen gripe inn i et annet spørsmål av gammel dato, som nå dukket opp igjen i forbindelse med utlikningen av konsumsjonsskatten; det var om ladestedenes jurisdiksjon. I de tre forsteder, som amtmannen kalte dem, «bor vel noen som er borgere til Skien, dog flere strandsittere og andre som i alminnelighet i alle øvrige delersorterer under landets jurisdiksjon». I de tidligere forpaktningsperioder var borgerne på ladestedene blitt liknet av Skiens byfoged til å svare en viss årlig sum i konsumsjon, mens de ikke-borgerlige på samme måte var liknet av amtmannen i nærvær av sorenskriveren og societetets kommisjonærer. Skulle man fortsette med denne delte likning eller ta alle under ett? Amtmannen var også i tvil om man skulle regne til land eller by de mange borgere til Skien som bodde på landet omkring Brevik og Porsgrunn. Og hva med Osebakken? «Imellom Porsgrunn prestekall og Osebakken under Gjerpen sogn blir i mine tanker ingen forskjell, ti på begge steder bor borgerne og andre om hinannen, og liksom borgerne samtlige sorterer under byen, henhører og de andre under et fogderi». Rentekammeret svarte kort at man hadde å holde seg til forordningen av 1761 om konsumsjonen.15)
Bakgrunnen for amtmannens skrivelse, og den var han kanskje selv ikke helt klar over, var at Porsgrunn var blitt en by med en fra omlandet avgrenset bybefolkning som drev sin spesifikke bynæring. Det var da i lengden uholdbart, i praksis tungvint, og opphav til en uendelighet av konflikter, å fortsette å operere med to i juridisk henseende atskilte deler av bybefolkningen. I Skien sorterte alle borgere og strandsittere, under en og samme jurisdiksjon. I sitt motsetningsforhold til Porsgrunn hadde Skien all interesse av å opprettholde skillet i befolkningen på ladestedet; skillet svekket dets motstand mot kjøpstaden og dets kamp for selv å bli en kjøpstad. Rent juridisk kunne man med en viss rett si at byen Porsgrunn bare besto av de 25-30 borgerlige familier for resten av befolkningen hørte ikke til byen, men til landets jurisdiksjon. En innbygger med sorenskriveriet som sitt verneting og fogderiet som sitt skatteting var ikke en byens mann, men landets. Slik kunne man resonnere i Skien, og gjorde det. Det var derfor fra denne side sett betenkelig at strandsitterne i Porsgrunn i geistlig henseende ble unndradd landet i 1763. Og det var fra borgerskapet i Skien at kampen ble ført mest energisk mot alle forsøk fra strandsitterne i ladestedene på å overtre de borgerlige privilegier. Vi merker lite til det på denne tid fra borgerskapet i Porsgrunn.
Som nevnt hadde strandsitterne i 1751 gått med på konsumsjonskontorer på betingelse av at de fikk lov å kjøpe direkte fra skutene. Da stattholderen forela borgermester Bentsen dette til betenkning, svarte denne at innkjøp fra fartøyene var en borgerlig frihet som ikke tilkom strandsitterne; skulle de få lov til dette i Skiens «strandsteder», ville det ikke bare skade borgernes næring, men også forårsake mangel i byen som lå så langt oppe i fjorden. Når strandsitterne sa at borgerne ikke alltid hadde opplag av korn, var ikke det grunnen til deres ønske, men at de «enten etter andre steders eksempel eller onde menneskers tilskyndelse vil gjøre ytterlig forsøk på å skaffe seg borgerlig rettighet og kullkaste stedenes rettigheter og privilegier, og dersom de ikke ved en kgl. befaling blir betydet å holde seg Hans Majestets vilje etterrettelig, blir de ikke alene ved med deres ansøkninger, men det er endog å befrykte at de til sist vil bane seg veien til den ansøkende frihetpå en ulovlig måte». Da spørsmålet i 1766 var fremme i forbindelse med Skiens ansøkning om forbedring i byens privilegier, ba borgerskapet stattholderen om hans anbefaling «på det at byen ikke skal bli til en landsby og forstedene til kjøpsteder». Man skulle nesten tro at amtmann Løvenskiold hadde lest dette da han i sin bok skrev: «Man vil vel, og det er ikke aldeles ugrunnet, mene at Porsgrunn, så handelsfordelaktig beliggende, der hvor utskipningen skjer, og der hvor tollboden ligger, burde være kjøpstaden, og Skien alene en sagplass ..., men det gamle Skiens innvånere vil heller utsettes for noen få uleiligheter enn forlate deres kjære Skien».16)
| Utdrag (s. 378-396) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |