Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XI]. Ladested og kjøpstad. Båndene løsner

av Joh. N. Tønnessen

«Disse udenbyes bemidlede Familier
ere groet os gandske over Hovedet.»

Skiens krav på full jurisdiksjon og skatterett over hele ladestedets befolkning, var endt med et delvis nederlag for kjøpstaden. Dennes fjerne ønske, å få alle borgere og all handel samlet i Skien, hadde byen på ingen måte oppnådd. Magistraten måtte finne seg i å se ladestedet ligge der med sine strandsittere som drev «liten borgerlig næring», med et borgerskap som trakk til seg mer og mer av distriktets vareomsetning, med sine utlendinger og proprietærer som nektet å ta borgerskap. Den måtte se skipene legge inn til Porsgrunn, laste og ofte losse der, se byhusene vokse opp vel så staselige og store som i Skien, og mens et nådig forsyn holdt sin skjermende hånd om den nye by, ble den gamle by gang på gang nesten rasert av ildebrann, 1652, 1671, 1681, 1732 og 1777.

Med skipsfartens og tollbodens flytning ut til Porsgrunn fulgte naturlig også havnens administrasjon under en havnefoged. I den eldste tid finner vi denne stilling forenet med måler- og veier-bestillingen. Da visestattholderen i 1753 spurte borgermesteren i Skien hvorfor det i Langesunds tolldistrikt var to veiere og målere, en i Skien og en i Porsgrunn, svarte borgermesteren at han ikke hadde kunnet finne det ut, «men jeg må slutte at det har sin opprinnelse fra den tid da Skiens tollbod er flyttet til Porsgrunn». Det hadde han sikkert rett i. Første gang vi støter på en havnefoged, er i 1670 da en Anders Lauritsen havnefoged ble beskikket til los for Langesunds havn. I 1675 nevnes «havnemester Monsieur Jørgen Olten», og året etter en havnefoged og konfiskasjonsdommer Povel Drucken. Veier og måler var Jacob Nielsen i Porsgrunn. Da det samtidig var en veier og måler Jens Jensen i Skien, tyder det på at stillingen er blitt delt allerede før 1675. 1676 1/8 ble Tobias Mortensen Hickman¹⁾ havnefoged og konfiskasjonsdommer etter Povel Drucken, og 1677 4/4 ble han også veier og måler i Porsgrunn, «i Skiens distrikt utenfor byen». Siden fulgte alltid havnefogedstillingen veieren og måleren i Porsgrunn, ikke den i Skien. Hickman bodde på Vestsiden og kalles i manntallet 1686 strandfoged, i 1694 havnefoged og ble skattemessig henregnet til tolletaten. Det er siste år han finnes nevnt. Samme år fikk Laurs Rasmussen, som også bodde på Vestsiden, bestalling som havnefoged, veier og måler i Porsgrunn, Brevik og Langesund (kgl. konfirm. 1700 2/6). Han døde 1715, og samme år ble Isach Pedersen Leth beskikket til de samme stillinger (kgl. konfirm. 1716 4/12), som han hadde helt til sin død i 1758. Som havnefoged ble han etterfulgt av sin svigersønn Hans Kiemler Olsen Leth og dennes sønn Olaf Hansen Leth til 1827, således at stillingen var i samme slekts hender i atskillig over hundre år. Det var i Isach Leths og hans forgjengers tid ingen havnefoged i Skien, men en måler og veier, idet også Skiens havn sorterte under havnefogden i Porsgrunn. I denne egenskap omfattet hans embetsdistrikt også Skiens veier- og målerdistrikt. Det sier seg nesten av seg selv at det herav måtte oppstå megen ugreie når havnefogden også opptrådte som veier og måler i den delen av havnedistriktet hvor han ingen rettigheter hadde som sådan. - De nevnte bestillinger var halvt kommunale, idet magistraten visstnok ansatte funksjonærene, men det måtte approberes av kongen. Hva stillingen som havnefoged, veier, måler, vraker og aksisemester har innbrakt, vet en ikke. Det ga ingen fast årlig lønn, men besto i sportler, visse avgifter av inn- og utgående skip og varer. Stillingen må ha vært temmelig innbringende, for den var meget ettertraktet, og Isach Leth betalte 300 rd. for den kongelige konfirmasjon i 1716. I 1743 oppga han sin inntekt til 150 rd., men den var sikkert i likhet med de fleste andres oppgaver langt under den virkelige.²⁾

To forhold ved stillingen vakte megen strid. Det ene var aksisen; det andre var som nevnt grensen mellom de to veier- og målerdistrikter. Fra gammelt av hadde magistraten i Skien rett til som lønn å oppkreve en viss avgift, aksise, av inn- og utførte varer, unntatt trelast. Inntekten kunne derfor variere temmelig sterkt med godstrafikken; under krigen 1710-20 og etter 1725 må den ha vært meget lav, hva også magistraten stadig klaget over. I 1717 var inntekten 4662/3 rd. Magistraten besto etter ca. 1700 av 1 borgermester og 2 rådmenn. I den store tollrulle av 21. mars 1691, nesten likelydende gjentatt 13. januar 1730, ble nærmere presisert, hvorledes aksisen skulle oppkreves. I alle kjøpsteder i Danmark-Norge skulle øvrigheten ha rett til å oppkreve og nyte aksise av de fleste inn- og utførte varer, unntatt trelast: jern, salt, matvarer, øl og vin. Den som magistraten hadde ansatt som veier og måler, skulle oppebære aksisen og utbetale den til magistraten, som dog ikke fikk det hele: «Og skulle derav anvendes en del til broenes (bryggenes) og havnenes vedlikeholdelse, og en del til de fattige.» Denne bestemmelse hadde magistraten helt neglisjert, og det var gått upåtalt like til 1712. Først da gjorde rentekammeret en antegnelse derom og forlangte at 1/3 skulle gå til vedlikehold av tollbod og brygger i Langesund, det vil her si Porsgrunn. Da revisjonen antydet at denne 1/3 skulle refunderes helt fra 1691, vakte det forferdelse; magistratspersonene fra den tid var døde, og det var umulig å få noe hos deres etterlatte. Rentekammeret synes forøvrig å ha vært i villrede om de lokale forhold, for det skrev at aksisen på ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund ikke kunne vedkomme magistraten, da det i tollrullen het at det på de steder hvor det ingen magistrat var «og der dog lades og losses», skulle tolderen oppkreve aksisen for kongen. - Formelt kunne man si at det skulle gjøres så i Porsgrunn hvor det ingen magistrat var, men skulle magistraten bare hatt aksisen som veieren og måleren i Skien innkasserte, hadde inntektene blitt elendige. Det synes virkelig som om rentekammeret ennå var uvitende om at Skiens tollbod lå i Porsgrunn. Tolderen svarte kammeret at det alltid hadde vært forunt magistraten i Skien å oppebære aksisen av de tre ladesteder, «ti de fleste som beseiler dette tollsted kommer ikke lenger opp enn til Porsgrunn formedelst til byen Skien ikke kan oppseile, så som byens havn er mest oppfylt og utstoppet at neppe en lastet skute kan der oppkomme». Det endte med at magistraten ble pålagt å levere ordentlig regnskap over aksisen, og så gi fra seg 1/3 «til broers og havners reparasjon».³⁾

For magistraten har rentekammerets krav kommet på et meget ubeleilig tidspunkt. Det var krig med trykkende skatter og anstrengt økonomi. I Skien endte det med et fullstendig sammenbrudd og kaos i byens styre og stell, og med hele magistratens suspensjon i 1716. På broene i Porsgrunn var det ingen som tenkte, og da de etter ytterligere noen år truet med helt å falle sammen, gikk stiftamtmann Tonsberg 1725 til det drastiske skritt å beslaglegge aksisen, magistratens lønn, inntil broene var reparert. Det ble da også gjort, men under de alvorligste protester fra magistraten, rådmennene Iver Sommer og Niels Herchulesen Weyer og borgermester Mathias Persøn Lyche. Denne siste skrev at han overfor truselen om beslagleggelse av aksisen, hadde bygget tollbodbroen i Porsgrunn opp helt på nytt, og det kostet over 100 rd. Tonsberg bekreftet i sin påtegning at broen nå var i stand, og ga magistraten medhold i dens protest mot tolder Arentzens krav om at også selve tollboden skulle repareres, «ti ellers kom magistraten i Skien til å sukke en lang tid for fornødent livsopphold». Han opplyste forøvrig at ved magistratens suspensjon i 1716 var aksisen holdt tilbake og av den var 600 rd. anvendt til reparasjon både av broer, bolverk og selve tollboden.

I 1732 var det like ille; igjen fikk magistraten strengt pålegg om å reparere broen. Det hjalp ikke at den klaget til rentekammeret at den umulig kunne avse noe av sin usle lønn: «Så anbefales den edle ! magistrat uten noen slags innvendinger eller utflukter den forhen anbefalte reparasjon å la foreta», var det svar den fikk. Det fullstendig bevarte aksiseregnskap for 1733 viser en netto på 353 rd. 14 s. etter at Isach Leth hadde fått 39 rd. 22 s. for å oppkreve den. Beløpet ble delt med 2/4 til borgermesteren, 176½ rd., og ¼ til hver av de to rådmenn, 88¼ rd. Ikke underlig at de klaget over at en del av den knappe gasje skulle gå til broene i Porsgrunn, og ba stattholderen forestille dette for rentekammeret. Broene i Porsgrunn var forøvrig nå i god stand; noe annet vedkom dem ikke å vedlikeholde. «Havnene ved Skien og Porsgrunn», skrev borgermester Lyche i sin nyss nevnte klage, «er således blitt oppfylt at hvor drektige skip før kunne ligge til, kan nå knapt en liten båt komme frem, og er det høyfornøden at de jo før jo heller blir renovert». Da det var borgerskapets sager som fylte opp havnen, måtte utgiftene til havnens vedlikehold påligge dem. En stor bedring i økonomien ble det da begge rådmannsstillingene ved inntrådt ledighet i 1730-årene ble sløyfet og borgermesteren ble enemagistrat. (Senere fikk han igjen ved sin side en rådmann.) Embetet må da ha vært meget innbringende, for da Fjeldsted i 1746 ble utnevnt til borgermester, fikk han 2000 rd. for å bytte sin stilling med I. A. Cold, som var notarius ved Københavns Universitets juridiske fakultet. 1778-87 innbrakte aksisen gjennomsnittlig 917¾ rd. årlig. Noen endring i aksisens anvendelse skjedde imidlertid ikke. Ved den nye, store tollrulle av 26. november 1768 ble uttrykkelig fastslått at «den kjøpstedene tillagte aksise skal ei alene til deres magistraters, men endog dels til broers, havnens og andre steders vedlikeholdelse, og dels til fattige anvendes». Ved tollrullen av 1. februar 1797 ble alle de mange forskjellige slags toll, avgifter, sportler, konsumsjon o.l. slått sammen i én toll for å forenkle systemet som etterhånden var blitt meget komplisert.⁴⁾

Når rentekammeret satte fingeren på magistratens unnlatelse av å bruke en del av aksisen til Porsgrunns broer og havn, henger det sammen med de mange klager over de elendige havneforhold, særlig fra alle de byer som lå ved en sagbrukselv, hvor avfallet fra sagene stoppet havnen til. Dette forhold har uten tvil gjort seg langt sterkere gjeldende ved Skien enn ved andre byer, fordi Skien hadde alle sine sager kloss innpå byen og alt avfallet fra dem styrtet rett ned i havnen. Når så borgerne tømte søppel der også, måtte resultatet bli deretter. For Porsgrunns havn betydde sagavfallet lite. Men det var en annen fare som truet med å ødelegge både seilløpet og Storelven og løpet i Lilleelven mellom Tollbodoen og land. Det var den ballast av sten og sand som skutene kastet ut. Forholdene i de fleste byer ble til slutt så prekære at noe måtte gjøres. På de inntrengende henstillinger tok regjeringen affære, og 1730-årene ble de grunnleggende år for et rasjonelt havnestell, og også for fyr-, los- og ringvesenet. Hovedæren for dette tilkommer den unge, energiske og usedvanlig dyktige loskaptein Gabriel Christiansøn, og den havn som voldte ham mest bry, var Langesund, det vil si hele løpet fra Langesund opp til Skien. I seilskutetiden var det jo også en av de vanskeligste havner i landet ved siden av Drammens. Begge steder måtte skutene forsere et trangt løp mot sterk strøm for å komme opp til lasteplassen. Ble dette løp stoppet til, ble byens livsnerve skadet. Man hadde kunnet gripe til den utvei å fløte bordene ut til Brevik, slik som de ble fløtet fra Ulefoss ned til Porsgrunn, men det ville uten tvil ha forringet bordenes kvalitet og fordyret dem, og frem for alt: Porsgrunn ville ha mistet det liv og de inntekter som fulgte med skutene.

«Her er en meget vidløftig havn», skrev tolder Jørgen Erboe i 1698 til rentekammeret, «hvor mørke høstnetter tillike gir stor leilighet med å praktisere varer i land på atskillig mange steder, både utenfor før de innkommer, så vel som når de innenfor Langesund er innkomne og så videre derfra». I Langesund lastet en sjelden gang et skip for Christen Pedersen Lund. Det var vanskelig for tollbetjenten i Brevik å ha kontroll med Langesund, og det var urimelig å opprettholde ladestedet for den ene trelasthandlerens skyld, så meget med som den last han skipet, måtte fløtes ut forbi Brevik. Det var derfor best å flytte utskipningen hertil. Løpet til Skien var «temmelig oppgrunnet, så at ikke andre dertil oppkommer enn danske fartøyer med kornvarer, som der igjen inntar deler og annen trelast, hvilket og vel ikke uten underslep tilgår». Det absolutt beste av «at ingen trelast lades uten direkte ved Porsgrunn, som regnes fra Moldhaugbukten og ned til Tollbodøens ende», og inne i Brevik. Da var det en enkelt ting å holde kontroll. - Tyve år senere gjentok tolder Anders Arentzen akkurat det samme; tollpersonalet var for fåtallig til å føre kontroll; utenom Porsgrunn var det en betjent i Brevik, ingen i,Skien og Langesund. Siste sted var det særlig lett å smugle når skip kom inn for uvær, «særlig som fiskere og loser ikke mangler å innfinne seg til assistanse for slike skippere som det har i sinne å praktisere, men betjentene ikke for penger kan nyte deres hjelp om de det begjærte. Ti folket i disse krigstiden er besværlige å få til tjeneste så man mangen gang derover er meget forlegen». At det ble begått tollsvik og det særlig i Langesund, viser et par rettssaker, 1720 og -28, mot Hans og Christen Lund. Å unndra seg toll var så alminnelig at man ikke har vurdert det med vår tids strenghet. Niels Aall fikk i 1741 en del varer hjem fra England med sin skipper, «men for Guds skyld bruk forsiktighet dermed at man ei på tollboden skal fortrediges». Det kunne nevnes mange liknende eksempler på instrukser fra reder til skipper.⁵⁾

Skulle trafikken mer og mer konsentreres i Porsgrunn var det av største viktighet at havnen ble holdt åpen. På ordre fra stattholderen ble det 13.-15. september 1730 under ledelse av Gabriel Christiansen, foged Joachim Schweder og havnefoged Isach Leth foretatt en befaring av Skiens og Porgrunns havner som et ledd i det forberedende arbeid til et organisert havnestell i Norge. Kommisjonen begynte i Skien og loddet opp hele elveløpet nedover. Fra Porsgrunn og sydover - her nevnes første gang ordet Porsgrunnselven - fant man 4-6 favner (24-36 fot), men fra Torsberg over til Gaasegrunnen bare 17 fot. På Herøylandet var oppsatt et ballastmerke, og Isach Leth mente at når bare skipene vedble å skyte ballasten ved det merke og ikke ovenfor i løpet, ville dette ikke bli tilstoppet. Men «under tiden forløper at, når skipet med god vind kommer til ballastmerket og ikke i sådan hast kan få utkastet all den innehavende ballast, de fast oppetter hele grunnen utkaster den». Christiansøn har øyensynlig ikke følt seg overbevist, for i sin relasjon skriver han at ved oppseilingen til Skien og Porsgrunn «er ikkun befunnet 15-17 fot vann under ordinært vanne, så at her vil haes godt oppsyn såfremt innløpet, som er den eneste passasje. ikke skal bli oppgrunnet». Ballastmerket på Herøya måtte gjøres så tydelig at skipene visste hva de hadde å rette seg etter. (I en rettssak 1753 erklærte flere vitner at de største skutene ikke kunne ta full last i Porsgrunn for ikke å bli sittende fast på revlen utenfor Torsberg, men måtte ta resten av lasten på Frier.) - Av ringer var det 3, 2 i Moldhaugbukten og 1 «nedenfor under Niels Matzens brygge». De tilhørte Gunder Buer, men ble ikke brukt, og heller ikke trengtes flere da rennen gikk midt i elveløpet hvor skutene måtte varpe seg opp, og når de lastet og losset, lå de fortøyet i bryggen og betalte derfor til eieren. - Isach Leth meddelte at han ikke hadde noen instruks som havnefoged, og magistraten i Skien at det aldri hadde vært noen havnefoged der. Men Leth fremla sin kgl. konfirmasjon på embetet, for hvilket han hadde rett til å oppkreve en hvid pr. skipslest. Med 1 hvid (album) = 1/3 skilling, ga det ham med et skipsanløp i 1731 på ca. 9000 lester, en inntekt av vel 30 rd. Det viktigste for havnefogden var å påse at ballasten ikke ble kastet ovenfor ballastmerkene; før skipene hadde gjort dette, var det dem ikke tillatt å gå videre opp til Skien, og derfor, sa kommisjonen, «synes det at Skien by ei heller noen annen havnefoged behover».⁶⁾

Det foreløbige resultat ble en kgl. forordning av 16. september 1735, den første virkelige lov «Anlangende Havnernes Istandsettelse i Norge og de dermed beskikkede Havnefogders Forretning.»⁷⁾ Dens viktigste bestemmelser var at det i hver kjøpstad skulle nedsettes en fast havnekommisjon bestående av magistraten, loskapteinen og en sjøkyndig borger. Kommisjonen skulle straks befare alle lasteplasser i tolldistriktet og innsende forslag til stattholderen om utbedringer i havnene. Dessuten skulle havnefogden, losoldermannen, to loser og en borger to ganger om året etterse og opplodde alle distriktets havner og sende rapport derom til stattholderen, admiralitetet og havnekommisjonen som deretter traff sine forføyninger. For det andre ble bestemt «at på ethvert sted hvor tollboder er, etterdags alltid skal være en havnefoged». Etter dette måtte Porsgrunn med tollboden ha krav på en havnefoged, men ikke Skien, som ingen tollbod hadde. Da Isach Leth etter befaringen i 1730 forsto at det kunne bli spørsmål om en havnefoged også i Skien, hadde han skyndt seg med å få kgl. konfirmasjon (1731 28/8) på sin bestalling som havnefoged for hele tolldistriktet. - Ifølge forordningen foretok havnekommisjonen - den besto av loskaptein Gabriel Christiansøn, borgermester Mathias Person Lyche, rådmennene Christian Frederik Bredahl og Knud Wendelboe, og den tilforordnede borgermann Christen Jensen Stær - i september 1736 en ny befaring. I den deltok også fire andre borgere fra Skien, og losoldermann Johan Usler og Isach Leth fra Porsgrunn, de to siste som lokalkjente sakkyndige. Synsforretningen gir mange interessante detaljer om Skiens havn; den gjentar de tidligere så ofte nevnte grunner til havnens oppfylling: sagflisen og annet avfall fra de 39 sagene, bekkene fra Kverndalen og Lie, og alt søppel som borgerne om vinteren kjørte ut på isen. Angående Porsgrunn nøyet man seg med å innta protokollene fra 1730, da det ikke hadde skjedd noen forandringer. En av forordningens påbud var å meddele havnefogden en instruks, og en slik fikk Isach Leth 20. desember 1736. Hans fremste oppgave var å tilse at havnen ikke grunnet opp ved utkastelse av ballast, sunkne vrak, søppeltømming o.l. Stenballast var det helt forbudt å kaste ut; den skulle legges på land, «i Porsgrunn på vestre side mellom Torsberg og Porsgrunn samt på begge sider uti beboernes brygger og bolverker». Ballastplassen var på Herøytangen. Han skulle passe på at det ikke ble kokt bek mellom husene og sjøboden på grunn av den store ildsfare. Han skulle ha tilsyn med de gamle seilmerker, sette opp staker (koster) på farlige grunner osv. Til slutt ble det uttrykkelig fastslått at havnefogden som bodde i Porsgrunn «er tillike havnefoged så vel for Skiens by som for Porsgrunn, Brevik og Langesund». For å ha tilbørlig oppsyn med de havner hvor han ikke bodde, var det ham tillatt å holde fullmektiger der, men på egen bekostning. Som lønn for sitt arbeid fikk han en betraktelig økning i sine inntekter, nemlig rett til å oppkreve 48 sk. (= ½ rd.) av hvert skip på 100 lester eller derover som klarerte ved tollboden, 32 s. for skip på 100-50 lester, og således videre nedover til 12 s. for skuter på 12-4 lester, mens de mindre gikk fri. Etter skipsanløpene 1751 (det første år tollboken er bevart etter 1736) ga det ham en inntekt av nøyaktig 100 rd.⁸⁾

Den foreløbige sluttsten på organiseringen av havnestellet ble gitt ved den viktige (men mindre påaktede) kgl. resolusjon 7. mars 1738, som ga havnekommisjonene et sikkert økonomisk grunnlag for utgiftene til «renovering» av havnen, idet den ga rett til å oppkreve en viss avgift av nesten alle innførendes og utførendes varer. Dermed ble hele nyordningen ikke et slag i luften, men kunne virkelig effektivt gjennomføres. Det var ikke så helt små summer som kom inn; første året, 1738, avgiften ble oppkrever, innbrakte den i Langesunds tolldistrikt 232½ rd.; den sank til 195 rd. i 1746, men steg temmelig sterkt til 441 rd. i 1752 og lå siden som regel atskillig over dette beløp, hvis størrelse også kan brukes som et uttrykk for den varemengde som gikk inn og ut over Porsgrunns tollbod. Skiens havnekasse fikk så rikelige midler at den kunne låne ut atskillig mot pant i fast eiendom. Det kom nå virkelig fart i arbeidet med havnen, først og fremst Skiens. I 1754 ble, som allerede nevnt, kjøpt en muddermaskin bygd i Risør for 200 rd., og i årene 1751-54 ble anvendt 1800 rd. til havnens renovasjon. I 1779 ble det bygget en ny muddermaskin med to tilhørende prammer i Fredrikstad; den kostet med transport til Porsgrunn 623 rd.⁹⁾

Et viktig punkt i forordningen av 1735 var om ringene som skipene fortøyet i eller brukte til forhaling i havnen, revieret som man sa. På anmodning av Gabriel Christiansøn ga losoldermann Johannes Mortensen Sahling i Brevik en utredning om dette: På strekningen Langesund-Porsgrunn var det i 1722 hare 13 ringer; han hadde selv med grunneiernes tillatelse og mot en avgift til dem satt ned 20 ringer til; dette var tilstrekkelig, og de seilende var fornøyd med det. Christianson skrev i sin påtegning at «det er et trouble farvann formedelst den hårde og vanskelige strøm som der faller ut i fjorden fremfor på andre steder, så at ringer der høynødvendig behøves». Han anbefalte at Sahling fikk privilegium på alle ringene (og at han igjen ordnet seg med grunneierne) da det betydde en forenlling for de trafikerende å bare ha med én mann å gjøre. Stattholderen anbefalte det også. Sahling søkte da kongen om privilegium på samtlige ringer fra Langesund og opp til Porsgrunn, tils. 36, som han dels hadde forpaktet av grunneierne, dels mot godtgjørelse fått lov til å nedsette. (Sahling vedla sin ansøkning en meget interessant beretning om sitt bevegede liv til sjøs som kaperkaptein og i marinen under den store nordiske krig.) I den nevnte kgl. res. av 7. mars 1738 er som en egen del tatt inn bevilling av Sahlings privilegium på ringene. Mot å vedlikeholde ringene fikk han rett til å oppkreve 48 s. av hvert skip over og 32 s. av hvert skip under 100 lester selv om skipene med god vind seilte like opp til Porsgrunn uten å benytte dem. Dette gjaldt når skutene virkelig fortøyet; men for varping var taksten bare det halve, og skutene skulle bare betale for 1 ring selv om de brukte flere. Går vi igjen ut fra skipsanløpene 1751, 60 skip over og 356 under 100 lester, ga det en bruttoinntekt av ringene på 151½ rd., herfra gikk grunnleien av ringfestet til eieren. Organiseringen av havnestellet var nesten i sin helhet loskaptein Gabriel Christiansøns verk; begge lovene av 1735 og 1738 fulgte nesten uten endringer hans forslag. Lovene ble stående ved makt til de ble avløst av den nye lov av 24. juli 1827 om havne- og ringvesenet. Den fulgte fremdeles i hovedprinsippene ordningen av 1735, og rettighetene til de private eiere av ringene ble bekreftet.⁹⁾

Havneforforholdene er uten tvil blitt bedre etter 1730-årene, men ikke så gode som man hadde håpet, og det skyldtes visstnok Isach Leth selv. Hans havnedistrikt var jo meget omfattende og vanskelig å overse. I 1737 måtte han søke om fri sakførsel «mot de trafikerende som her innen Langesundsfjorden på ulovlige steder av fartøyene med sten og sand utkaster deres ballast, samt de her bosittende ved bolverkene uti strømmen med ett og annet lar oppfylle til havnens største beskadigelse». I 1738 underrettet han Christiansøn om at han på grunn av distriktets vidløftighet hadde ansatt Johannes Mortensen Sahling i Brevik og Nicolay Hammer i Langesund som sine fullmektiger for en lønn av 8 rd. hver pr. år; men da dette falt dyrt, hadde han formådd visitør og postmester i Brevik, Boe Fiuren og visitor i Langesund, Rasmus Schiødt, til å påta seg vervet uten godtgjørelse. - Chr. Fr. Mohrsen, Christiansøns etterfølger som overlos sønnenfjells, foreslo i 1745 for stattholderen å få skilt havnefogedstillingen fra alle andre verv, da disse forårsaket forsømmelighet i den første. Det var særlig tilfelle i Langesunds tolderi, hvor Leth samtidig var veier, måler og vraker, hvilket gikk ut over hans plikter som havnefoged. Det var stadig kommet klager på ham over oppfylling av havnen. Man hadde truet med å fjerne ham fra stillingen, men unnlatt det på grunn av hans høye alder. Nå hadde det imidlertid gått ganske annerledes, idet Leth hadde fått kgl. konfirmasjon på ved sin død å overdra alle sine verv til sin svigersønn, Hans Kiemler Leth. Med dette var det således ikke noe å gjøre; men Mohrsen ba stattholderen om å ordne det så at H. K. Leth ble havnefoged bare for Skien og Porsgrunn, og en ny beskikket for Brevik og Langesund. - Dette ble imidlertid ikke gjort da. I 1752 måtte havnekommisjonen på ny klage over Isach Leth, som tross advarsler ikke passet sin stilling; det forekom stadig skyting av ballast på ulovlige steder, f. eks. ved Borgestadholmen (også kalt Tyveholmen) av skipper Niels Brodahl som førte Niels Aalls skip. Kommisjonen foreslo at ban skulle gå av med 30 rd. i pensjon av sin ettermann. Men Isach ble i stillingen, hjulpet av sin svigersønn, til sin død i 1758, 83 år gammel. Noe skille mellom stillingene ble ikke foretatt. H. K. Leths sønn, Olaf Hansen Leth, som døde i 1827 etter å ha vært havnefoged i nesten 50 år, var samtidig også veier, måler og vraker.¹⁰⁾

Gabriel Christiansons andre store oppgave var å organisere losvesenet. Første gang en los nevnes, er i 1670. 11. november ble «Anders Lauritsen havnefoged» beskikket til pilot for Langesunds havn, og 14. oktober 1682 ble Søfren Knudsen beskikket til det samme. Til sitt losfartøys vedlikehold fikk ban rett til å oppkreve ½ rd. av hvert utenlandsk skip som han ikke innførte, men av innenlandske skip skulle han bare ta betaling av dem som krevet hans tjeneste. Kongens skip skulle han innløse vederlagsfritt. - Det fremgår herav at det ikke var losplikt for innenlandske skip, men at det for så vidt var det for utenlandske som også de skip som ikke tok los, måtte betale. Den siste bestemmelse synes å være ny. Med de skip som tok los, ble betalingen etter akkord mellom ham og skipperen. Det medførte meget strid mellom dem. De privilegerte losers enerett ble lite respektert, idet nær sagt hvem som helst påtok seg en slik jobb. I 1720-årene ble denne uorden rådet bot på ved forskjellige vedtak som ikke her kan nærmere omtales. Det viktigste var Norges deling i to overlosdistrikter, det nordenfjelske fra Vardø til Lindesnes, og det sønnenfjelske fra Lindesnes til Halden. I det siste ble Gabriel Christianson overlos. Under denne sto losoldermenn hvis område som oftest svarte til tolldistriktet. Det ble forbudt alle andre å lose enn de som av oldermennene var meddelt lospatent. Skip som stakk mindre enn 5 fot var fritatt for lospenger, mens disse etter takst skulle betales av alle andre skip hva enten de tok los eller ikke. Fra skipperne, særlig de hollandske, kom skarpe klager over den nye ordning; taksten var for høy, og losene gad ikke gå ut når de så likevel fikk lospenger. Borgermester Lyche rapporterte det samme til Tonsberg om losene i Langesundsfjorden. De uteble når skutene trengte dem mest, og tidligere hadde mange skippere spart penger da de kjente havnene så godt at de gikk opp uten los. - Langesunds tolldistrikt ble delt i to losoldermannskap, Langesund og Brevik, med Johannes Mortensen Sahling som oldermann med 12 loser under seg, og Skien-Porsgrunn, hvor Jan Giertsen Usler ble utnevnt til oldermann 1726 27/7. Han hadde under seg 6 loser, hadde selv bare vært los et års tid og var ikke mer enn 29 år, så han må sikkert ha fått sin stilling ved gode forbindelser. Særlig innbringende var den visstnok ikke, for i likningen til ekstraskatten i 1743 sier han å være fattig. Han bodde ved sin ansettelse på Osebakken, men flyttet senere over til Vestsiden, hvor både havnefogden og tollfunksjonærene bodde. De seks første som fikk lospatent var Anders Pedersen, 68 år, Niels Madsen Brun, 42 år, Tore LaheIle, 66 år, Jens Clausen, 55 år, de oppgis alle å bo i Porsgrunn, Christen Borgestad, 41 år, og Lorentz Hansen Lund, 35; disse to bodde på Osebakken, og Brun og Clausen var også født i Porsgrunn. Det har en viss betydning å merke seg at både oldermannen og alle losene bodde i (det nåværende) Porsgrunn, ingen av dem lenger opp ved elven, hvor det jo heller ikke var stort behov for dem. Alle losene hadde vært til sjøs «fra barnsben av» og fire hadde i flere år gjort tjeneste i marinen under den siste krig, Christen Borgestad i over 10 år. De hadde alle patent for å lose fra Skien og Porsgrunn «ad sjøen til». Slik var det etter losrullen av 1732.¹¹⁾

En viss målestokk for varetrafikken i Langesunds tolldistrikt i forhold til de andre sønnenfjells gir en sammenligning mellom den sum havnerenovasjonspengene irmbrakte. I 1753 innbrakte de i Drammen 923 rd., Christiania 760 1/3 rd., Langesund 438½ rd. Det var herfra et langt sprang til den neste. I hele perioden 1738-53 var forholdet stort sett det samme. Etter Langesund fulgte Arendal, Kristiansand, Fredrikstad, unntatt årene 1745-46, da det er en så sterk nedgang for Langesund at Arendal går foran. I 1720-30-årene hadde myndighetene tatt skritt til et organisert havnestell og til å trygge skipsfarten langs kysten. Det medførte store utgifter, men de ble dekket ved å belaste skipsfarten med en rekke nye aygifter: havnefogedpenger, havnerenovasjonspenger, lospenger, fyr- og ringpenger. I 1753 beløp disse utgiftene for Langesunds tolldistrikt seg til ca. 1300 rd. En vesentlig del av disse inntekter gikk til funksjonærer bosatt i Porsgrunn, men hvis distrikt også omfattet Skien, en tydelig demonstrasjon av at tyngdepunktet i havnetrafikken definitivt var flyttet til Porsgrunn. Men havnens administrasjon var i Skien, hvor havnekommisjonen, det vil i realiteten si magistraten, satt, og tydelig demonstrerte at Skien tross alt var byen, kjøpstaden, ved ytterst sjelden å velge en «borgermann» fra Porsgrunn til medlem. Når det gjaldt havnefogden og losoldermannen, kan ikke spores noen innvending mot at de bodde i Porsgrunn, men mellom de to veiere og målere kom det til en langvarig kompetansestrid om grensen for deres embetsdistrikt.¹²⁾

Denne strid kan ved første øyekast synes ubetydelig, et personlig kjegl mellom to funksjonærer som begge vil sikre seg størst mulige inntekter. Men dypere sett har striden betydelig interesse for spørsmålet om hva var Porsgrunn, byen, ladestedet, geografisk sett i begynnelsen av 1700-årene. Hvor vidt strakte det område seg som man kunne sammenfatte under begrepet Porsgrunn, som i grunnen ornfattet tilløp til tre bydannelser: Osebakken, Jønholt med Tollbodøen og Vestsiden. I tidens språkbruk er et tydelig skille mellom Osebakken og Porsgrunn, slik at folk på førstnevnte sted neppe regnet seg som innbyggere av et større Porsgrunn, og da den vesentligste delen av bebyggelsen utenom Osebakke lå på Vestsiden, er det en klar tendens i tiden frem til 1730-40-årene til å identifisere Porsgrunn med Vestsiden, med Solum-Porsgrunn, hvor som så ofte nevnt, nesten alle de kongelige betjenter bodde, også veieren og måleren.

De første innehavere av denne stilling som kjennes, var i 1670-årene en Jens Jensen i Skien og Jacob Nielsen i Porsgrunn. I Skien ble 1681 18/6 ansatt Anders Halvorsen, som 1702 13/5 ble etterfulgt av sin sønn Jacob Andersen, og denne igjen 1717 11/2 av Peter Gerhardsen Klouman, som hadde stillingen til sin død 1745 24/5. (Han var sønn av den kjente trelasthandler og rådmann i Skien Giert (Gerhard) Hansen, men antok sin mor mors pikenavn Klouman som slektsnavn, og fra henne har også alle senere norske medlemmer av Klouman-slekten hentet sitt familienavn. Hun var i nær slekt med de senere så kjente norske familier Motzfeldt og Mathiesen (på Linderud og Eidsvoll). I Porsgrunn ble, som nevnt, havnefoged Tobias Mortensen Hickman ansatt som veier og måler 1677 4/4, etterfulgt 1700 6/2 av Laurs Rasmussen og 1716 4/12 av Isach Pedersen Leth, som tross forsok på å få ham avsatt, beholdt stillingen helt til sin død i 1758. Mellom disse innehavere av veier- og målerstillingen, som kronologisk fulgte hverandre parvis, var det en stående strid om grensene for deres embets distrikt, og da først og fremst om til hvilket distrikt Borgestad og Gråten skulle henregnes. Det begynte allerede mellom Halvorsen og Hickman, som brakte saken inn for rådsturetten i Skien, hvis dom Rasmussen appellerte til lagtingsretten. 1. februar 1703 avsa den kjennelse for at «etterdi Borgestad gård samt Gråten og flere steder mellom Porsgrunn og byen er utenfor Laurs Rasmussens bestilling, bør måler- og veieriet der være Jacob Andersen berettiget». Da retten fastslo at Jacob Andersen var «ansatt for Skien by og Laurs Rasmussen for tollstedet i Porsgrunn, Brevik og Langesund», fastslo den samtidig, ved å avvise Rasmussen fra Borgestad og Gråten, at disse to lasteplasser hørte til Skiens byområde. - At man overhodet kunne diskutere hvem som skulle ha kontrollen med lossingen og lastingen på de to steder, viser hvor lite man respekterte forordningene, som slett ikke tillot det på de to steder. Men det var et faktum at det skjedde, og det godtok man. Det fremgår klart av tolder Arentzens skrivelse til rentekammeret i 1706, da han ba om dets sanksjon av det som allerede hadde gått for seg i de 14 år generalmajor Arnold hadde bodd på Borgestad, nemlig at alle hans skip lastet inn trelasten der. Riktignok forsikret tolderen at skipene ble nøye visitert når de passerte tollboden og at en tollbetjent alltid var til stede under lastingen, men «så dog på det meg ikke i sin tid noe derfor skulle møte», ville han, i bevisstheten om at det ikke var lovlig, ha rentekammerets godkjennelse. Dette var rimelig, mente tolderen, da både Porsgrunn delvis lå på Borgestads grunn, og gården så nær tollboden at det var lett fra denne å føre kontroll. Men kammeret svarte at det ikke torde bevilge andre lasteplasser enn dem tollordinansen tillot, og at generalmajoren derfor burde laste og losse ved tollboden. Av det som senere hendte, vet vi at lastingen og lossingen ved Borgestadholmen - eller Tyveholmen, som den betegnende ble kalt - fortsatte akkurat som før.¹³⁾

I 1717, straks etter at Leth hadde fått stillingen, var det hans tur til 5 klage over at veieren i Skien gikk ham i næringen; han hadde å holde seg til Skien by, ikke et skritt utenfor den. Til tross for at den tidligere lagtingsdom ay 1703, en rådstudom av 1708 og nu en bytingsdom av 1717 uttrykkelig fastslo at ikke bare Gråten, men også Borgestad hørte under Skiens veierdistrikt, fortsatte Leth å betjene skip der, under stadig strid med Klouman. I 1728 klaget denne til kongen, som utba seg Tonsbergs mening. Han stillet seg helt på Kloumans side, dels på grunn av den sterke strøm og dels på grunn av havnens oppfylling måtte som oftest de skip som skulle til Skien, ankre opp ved Gråten og lasten derfra føres over land eller i båter til Skien. Det endte denne gang med et kongelig reskript av 14. april 1728, som påla stiftamtmarmen å påse at Klouman ikke ble forurettet av Leth, og som fastslo at «Borgestad gård er det ytterste av Skien bys distrikt». - Men Leth ga seg ikke, under henvisning til at Gråten ikke var nevnt i reskriptet, opptrådte han som veier her, og i 1731 måtte Klouman igjen klage. Denne gang som sist fikk han medhold, til tross for Leths protester, ved rådstudom 13. novbr. 1732 som stadfestet under henvisning til de tidligere avgjørelser i saken at «Borgestad gård bor være under Skiens veier- og målerdistrikt». Det synes nå å være blitt rolig noen år så lenge de, to gamle innehavere av stillingene levde, men under deres etterfølgere, Christen Morland i Skien og Hans Kiemler Leth i Porsgrunn, begynte det samme kjeglet igjen og med samme resultat som før. - At Gråten ble regnet til Skien var helt naturlig, men ikke Borgestad. En del av byen Iå på dens grunn og nærmere tollboden enn Skien. Men på dette punkt måtte Porsgrunn gi tapt, foreløbig.¹⁴⁾

Da en del borgere i Porsgrunn hadde søkt om utvidet lasterett, ble det ved kongelig resolusjon 4. juli 1757 uttrykkelig fastslått at all utskipning ved Borgestad, Ravnes, Ringholmene og Stathelle «etterdags aldeles opphører». Selve uttrykket viser at det foregikk, og forbudet var en følge av den svindel man nettopp da var kommet under vær med på de steder. Men da Jacob Aall kort etter at han hadde overtatt Borgestad og hadde bosatt seg der, søkte om losse- og lasterett for gården, ble det ham tillatt ved kgl. res. 23. april 1788. Selv Skiens magistrat uttalte da i sin betenkning at da en del av forstaden Porsgrunn Iå på Borgestad gårds grunn og Porsgrunn hadde losse- og lastefrihet, var det rimelig at denne frihet strakte seg så langt som gårdens grunn; de kjente ikke noe dokument som skulle gjøre noen innskrenkning i dette. - Det var således utvetydig uttalt at Borgestad gårds grunn utgjorde en del av ladestedet Porsgrunn eller iallfall av dets havnedistrikt. Året etter, 1789, fikk kammerjunker Løvenskiold på Ravnes losserett for dette sted, men ikke rett til utskipning av trelast.¹⁵⁾