Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[VIII]. Næringsliv og økonomiske forhold 1660-1740

av Joh. N. Tønnessen

Den periode en her skal gi seg i kast med, faller det naturlig å dele i to med et skille omkring 1720. Inntil da hadde Norge i sin utenrikshandel fire kortere perioder med gode konjunkturer, og mellom dem dårligere år. Konjunkturbølgen svinget i takt med de politiske konjunkturer i Europa, slik at man i noe forenklet form kan si at en krigstilstand mellom stormaktene begunstiget den norske skipsfart, men ikke alltid trelasteksporten. Stort sett må perioden frem til 1720 sies å ha vært gode år, ja enkelte, særlig siste halvpart av 1670-årene så glimrende at Langesundsfjorden neppe opplevde noe lignende før den franske revolusjons- og Napoleonskrigenes tid omkring 1800. Inntil 1690 var distriktets trelastutførsel nesten helt avhengig av de fremmede skip, de nederlandske og engelske. Ble disse skip under krig mellom deres hjemland hindret i å komme, stoppet trelasteksporten opp. Men da man i årene 1690-1710 bygde opp en imponerende hjemlig handelsflåte, kunne man for første gang selv utnytte krigskonjunkturene. Det er den første store ekspansjonstid for norsk skipsfart, og i den fulgte Langesundsfjorden med. Fra 1720 av var det slutt på de stort sett gode år og en langvarig krigsperiode; den ble fulgt av en vesteuropeisk handelskrise i 1720-årene, en lengre fredsperiode, og for Norge en langvarig depresjon med mørke, tunge år til bortimot midten av århundret. Det er på denne bakgrunn av de europeiske konjunkturer vi i det følgende skal søke å gi et bilde av Bratsbergs næringsliv, først og fremst den spesifikke bynæring, handel og skipsfart, med særlig henblikk på Porsgrunn.

Danmark-Norge var gått ut av de gjentatte kriger med Sverige som en sterkt redusert stat i 1660; store landområder var tapt, og statens økonomi var nær ved å bryte sammen. Hvorledes sagbruksdrift, skipsfart og trelasthandel hadde artet seg i disse år, vet vi faktisk nesten ingen ting om. Først i 1667 begynner en igjen å få visse faste holdepunkter. I 1664 var den 2. engelsk-hollandske krig brutt ut, og i den ble Danmark-Norge med fra høsten 1666 til freden i juli året etter. Det ga seg straks utslag i trelasteksporten, som i 1667 andro til 380 380 bord og 12 120 bjelker. Hvor stor den hadde vært i 1666, vet vi ikke, men i 1668 var den derimot det dobbelte av et år før, 680 000 bord og 40 000 bjelker. Freden og Londons brann 1666 ga gode muligheter for eksporten, som må formodes å ha holdt seg godt oppe ut året 1671, i 1670 var den ennå større enn i 1668. Det er av viktighet for den samlede trelastutførsel å ta med også bjelkene. Det ble i 1663 klaget over «den store mengde bjelker som nu på noen års tid så overflødig har tiltatt (og) forårsaker sagbrukets avtakelse og delenes slette pris». Muligens for å hemme bjelkeutførselen ble denne ved en forordning av 30. januar 1664 belagt med en tiendeavgift in natura, mens den av delene fremdeles skulle betales med rede penger som en sagskatt etter takst. Begrunnelsen for å belegge bjelkelasten med denne 10%'s avlevering in natura til kongen var at «Vi til Våre rikers og kjære undersåtters bedre defensjon og sikkerhet høystnødvendig erakter at Våres skipsflåte til fulle igjen blir reparert og stedse vedlikeholdt, hvortil kontinuerlige materialer ... behøves».

Med hensyn til tollinntekter - og minst 4/5 av disse utgjordes av den utgående trelasttoll og -tiende - kom Langesund på denne tid som nr. 2 av det sønnenfjelske Norges tollsteder. I budsjettåret 1. mai 1656 - 1. mai 1657 var Drammens tollinntekter 30 745 rd., dernest kom Langesund med 19 769 rd. og Christiania med 14 848 rd. Sammenlagt for perioden 1663-1671 var de henholdsvis 209 462 rd., 120 367 rd. og 115 582 rd.; dernest kom Larvik, Arendal og Kristiansand. - I april 1672, nettopp som skipningssesongen skulle begynne, utbrøt den fransk-hollandske krig, hvor England ble med på fransk side til februar 1674. At de tre store sjømakter ved krigen fikk avbrutt sin regulære, fredelige sjøfart, hadde øyeblikkelig en nesten katastrofal virkning på skipningen av trelast; den sank til et lavmål med 256 000 bord og 15 260 bjelker i 1672, viste noen økning i 1673; men straks England hadde trukket seg ut av krigen i februar 1674 og både dette land og Holland fikk frigjort sine handelsflåten, og sistnevnte land igjen organisert sin fart på Norge, fikk trelastutførselen en høykonjunktur som hverken før eller siden. De beste årene var 1676 og 1680 med en utførsel hvert år på bortimot 875 000 bord og 50 000 bjelker, men imellom lå det svarte år 1678, da utførselen sank til et absolutt lavmål med vel 200 000 deler og snautt 10 000 bjelker. At Danmark-Norge og Sverige var i krig med hverandre fra august 1675 til september 1679 - den skånske krig - synes således i de første år ikke å ha hatt noen skadelig innflytelse på trelasthandelen, men avgjort å ha hemmet den mot slutten av krigen.³⁾ De nevnte tall er fra toldernes oppgaver. Av kommissarius Hans Hansen (Rosenkreutz) ble eksporten fra Langesundfjorden og Kragerø tils. i 1679 oppgitt til 1 045 000 og i 1680 til 1 154 000 bord, et høyere tall enn man noen gang siden kan finne.⁴⁾

Den siste oppgave over eksporten gir også et par andre interessante opplysninger i forbindelse med trelasthandelen. Fra gammelt av var denne handel belagt med to avgifter, en større, tollen på den utførendes trelast, og en mindre, tienden. Begges historie er for omskiftelig og innviklet til at den kan utredes her. Den første spilte en avgjørende viktig rolle i dansk utenrikspolitikk, og den siste i regjeringens innenrikspolitiske forholdsregler overfor trelastprodusentene, først og fremst sageierne. Den første ble belastet den utenlandske kjøper, den siste den innenlandske selger. For Langesundsfjorden var forholdet med tienden som nevnt det at da kongen i 1662 solgte sagene til Jørgen Bjelke, var avtalen at denne istedenfor tiende skulle levere kongen 20 000 gode bord hvert år. Da så Bjelke solgte de fleste av sagene til borgerskapet, ble man enige om at den første skulle svare 2200 og det siste 17 800 av bordene. Av tiendeforpakterne ble truffet den avtale med sageierne at disse istedenfor bordene in natura skulle betale årlig kontant 1800 rd., tilsvarende en takst av 9 rd. pr. hundre, som var den vanlige salgspris. Disse 1800 rd. skulle betales uansett hvor stor eksporten var. I gode år kunne det bringe trelasthandlerne en fordel idet de 1800 rd. lå langt under det beløp som en regulær tiende beregnet av verdien ville ha vært. Hva kongen på denne måte gikk glipp av, påviste Rosenkreutz i en oversikt for 1679 og -80, som samtidig gir prisen på delene og de forskjellige kvaliteter av disse:

«Dersom Hans Majestet,» skriver Rosenkreutz, «hadde nytt tienden in
natura, da kunne av alle slags deler beløpe	183 270 =	14 5814/s rd.
hvorimot Hans Majestet ikkun bekommer	10 000 =	3 600 rd.
som Hans Majestet har bekommet mindre	143 270 =	10 9814/5 rd.

Med én gang sageierne fikk rede på at man ville endre oppkrevingen av tienden til virkelig en 10. part av den eksporterte verdi, sendte de en protest til rentekammeret, hvor de sa at de ikke kjente til noen kongelig forordning om forandring i tienden, og de kunne ikke tro at en slik forandring ville bli gjort nettopp nå «i disse meget bedrøvelige tider, de sagbrukende til ruin». Disse ord viser hvor lite man kan stole på en samtidig uttalelse som et sannferdig uttrykk for de rette forhold. 1679-80 var de mest glimrende år for trelasteksporten! De siterte ord har derfor bare verdi som uttrykk for sageiernes mentalitet. På egne vegne skrev president Marcus Barnholdt noe lignende: «Dersom vi til tømmerets innkjøp og derimot delenes ringe pris skulle betale deletiende, da ble de fattige folk som sagene dyrt kjøpt har, snart ruinert». Etter Rosenkreutz beregning skulle salgsprisen for de to års utførte deler beløpe seg til 145 811 rd., eller 72 905½ rd. pr. år; hertil kom verdien av den øvrige trelast. For å ta et enkelt år som 1679 besto denne av (uttrykt i tylvter) spirer 884½, bjelker over 12 alen 2694, under 12 alen 1217, juffers 1256, kantspirer 702, lekter 213; 635 stykkverd (= 360) sperrer, og 2951 favner ved. År om annet ble også utført en del mindre partier av begerholt, håndspiker, granknær, økseskaft, tonnestaver, håndstaker o.l. Hvor meget salgsprisen for denne øvrige trelast andro til i 1679, vet vi ikke; rent anslagsvis kan man sette brutto-salgssummen for den eksporterte trelast i 1679 til ca. 100 000 rd. - Sageierne fikk ikke medhold i sin supplikk; fra 1682 av ble tienden oppkrevd av den eksporterte trelasts verdi i overensstemmelse med tiendeordinansens satser. I sin innstilling til kongen bemerket konseilet at avgiften på 1800 rd. årlig ble på den tid Jørgen Bjelke fikk sagene i betaling, ansett som nyttigere for kongen enn dele-tienden, men da atskillige sager siden den tid er oppbygd, «så er det ved sådan avgift ikke uten Eders Majestets interesses største avgang kan forbli, hvorfor de og billig gir tienden like med andre sagbrukende (som ellers derutover ikke kunne holde marked med dem) av det som der utvirkes». Riktignok fikk sageierne et avslag i prinsesseskatten til det halve, men ordinær tiende måtte de betale som sageierne annetsted i landet.⁵⁾

Hva trelasttollen angår, er den et meget usikkert materiale som uttrykk for trelastutførselen; til dette lar den seg ikke bruke uten et nøye kjennskap til de skiftende tollsatser. Den viktigste forandring som skjedde her var bestemmelsen i den nye traktat med Nederland i 1666. Etter den gamle traktat av 1647 skulle de nederlandske skip betale 1 rd. pr. lest uansett skipets størrelse og lastens art, men med et fradrag av 1/5 i lestetallet. Etter den nye traktat av 1666 skulle betales 1 1/8 rd. pr. lest av skipets fulle drektighet; dessuten ble lesten samtidig omvurdert fra 5200 pund til 4000 pund (henholdsvis hvetelest og jernlest). I en interessant sammenligning over tollen før og etter denne forandring, stillet regnskapet seg slik: I 1664 da det var full fart på Norge, fikk kongen av 185 038 skipslester tllastet med trelast à 1 rd., etter den vanlige avkortning med 1/5, 148 030 rd. Av disse 185 038 lester ble i 1721 betalt fullt ut uten avkortning 1 1/8 rd. pr. lest, som beløp seg til 208 168 rd.; ved omregning av lesten fra 5200 til 4000 pund ble lestetallet økt med 55 512 lester som ga i toll 62 451 rd. Således ble for det samme lestetall i 1721 betalt 270 618 rd. mot 148 030 rd. i 1664. Da det ble foretatt en nøyaktigere måling av de nederlandske skipene, økte dette også tollen. Som eksempel på hollendernes svindel anføres at to fløytskip var angitt med 90 og 122 lester, mens de ved måling i Norge viste seg å være henholdsvis 283 og 261½ lest. Kort sagt kan det uttrykkes slik at det samme beløp for oppebåret trelasttoll etter 1666 bare ga uttrykk for halvparten så stor utført trelastmengde som beløpet ga uttrykk for før 1666.⁶⁾ Tollinntektene kan i det hele ikke uten den største forsiktighet brukes til annet enn å vise hva det fra tolldistriktet innløp i statskassen. Som ytterligere eksempler på hvor misvisende for årets handel og skipsfart tollinntektene kan være, kan nevnes at i antegnelsene til regnskapet for 1668 bemerket rentekamineret at tolderen hadde begått den fell å ta bare 1 1/8 rd. også av skip fra land som ikke nøt godt av traktaten av 1666; det var bare av hollandske, franske og selvsagt dansk-norske skip det skulle betales 1 1/8 rd.-, av engelske og tyske skip skulle oppkreves 1½ rd. Differansen måtte tolderen betale, og den ble ført til inntekt et langt senere år enn den skulle ha vært betalt. En må også være oppmerksom på det misvisende for årets inntekter at tolderen i sin sluttsum alltid regner med beholdningen fra det foregående år; denne kunne variere sterkt, fra nesten intet til 1/5 av det tolderen oppgir som årets tollintrader. Disse sterke begrensninger i tollinntektene som kildemateriale for handelen får særlig betydning for tidsrommet 1700-1750, hvor det, bortsett fra 1731 og 1733, mangler enhver oppgave over den ut- og innførte varemengde, og man utelukkende har trelasttienden og tollen å holde seg til.⁷⁾

Utførselen fra Langesundsfjorden besto ikke bare av trelast, om enn denne var så dominerende at alle andre varer tilsammen var nesten uten betydning for distriktets handelsliv. Den viktigste av de andre varer var uten sammenligning jernet. Inntil 1673 kom alt det utførte jernet fra Fossum alene; fra og med det år også fra Holla Jernverk som var grunnlagt året før, og etter 1692 også fra Bolvik verk. Den første bevarte liste over utførte varer er for kalenderåret 1665. Det året ble utskipet 1059½ sku*) jern = 169½ tonn, i forskjellige former, hvorav nesten alt besto av stangjern, kakkelovner og kuler og granater: forøvrig var det «støkker» (kanoner), en del takkjern, noen gryter, jernvekter, krumtappen, plater o.l. En eldgammel industri i Bratsberg var tilvirkning av brynestener; det ble i 1665 utført 6770 stykker. I listen finner vi ennvidere 32 tønner tjære, litt huder og skinn, og til slutt 2 levende hester.

Listen over innførte varer er meget innholdsrik; til de minste detaljer regner den opp de aller ringeste ting ned til nåler, knapper og speserier-, det kan ikke alt anføres her. Næringsmidler av forskjellige slag dominerer helt innførselen. Bratsberg trengte store tilførsler derav og kunne ikke på noen måte brødfø seg selv. En bare kortvarig stans i importen av matvarer, særlig i årets første halvdel, fikk straks alvorlige følger. Matvarene faller i fire grupper som tilsammen utgjør nesten hele volumet av importen. Først er det korn, mel, gryn og ikke minst malt. Den relativt store innførsel av den sistnevnte vare, som de fleste år utgjør mer enn de andre tre tilsammen, viser hvilket viktig næringsmiddel ølet var for datidens mennesker; derfor var også importen av humle tilsvarende stor. På samme måte som det meste av jernet gikk til Danmark, kom det meste av kornet og maltet derfra, men også en del fra andre land. Hollenderne tilførte ikke så lite korn fra Østersjøen, og en god del kom fra England og Skottland. I april 1677 skrev tolderen fra Porsgrunn at det lå 8 store og små engelske skip der, derav 5 fra London med litt korn og humle, og 3 fra Skottland med tils. 700 tønner vesentlig malt, men også litt bygg, erter og mel. Den andre gruppe var kjøtt, fisk og fetevarer; fisken kom fra Vestlandet, en del av kjøttet også derfra og fra Danmark. Så var det salt, for det meste spansk, men også litt lüneburger-vare. Til levnetsmidler må som en fjerde gruppe også henregnes øl, vin og brennevin, og kanskje også tobakk. For mengden av en del importerte varer i 1665 må man ha i mente at det år var de to største sjøfartsnasjonen, Ned-erland og England, av hvis skip den norske handel var så avhengig, i krig med hverandre. Av korn, mel, gryn og bønner ble i 1665 innført 8737 tønner, av malt 8439 tonner, og av humle hele 58 skippund, bortimot 10 000 kg.; av kjøtt og fetevarer 25½ skippund og 220 tønner; av salt fisk 565 tønner og av tørrfisk 305 vog (1 vog = 18 kg); av vin og brennevin ca. 25 oksehoder, av fremmed øl ca. 127 tønner; av salt 200 tonner, av tobakk 9108 pund. Av luksusvarer som fiken, svisker, rosiner, ris, sukker, pepper, fra ca. 500 ned til 50 pund av hvert i den rekkefølge de er nevnt.⁸⁾

For de fleste av årene 1665-76 er en så heldig å ha bevart komplette lister over inn- og utførte varer. Oppgavene på disse lister er for de viktigste varers vedkommende stillet sammen i Tabell XXVIII bak i boken. De varer som der ikke er tatt med, var hva kvantum og verdi angår helt uten betydning. Likså dominert som utførselen var av trelasten, var innførselen av matvarene. Det varer lenge før materialet tillater en slik oversikt over Langesundsfjordens oversjøiske handel. For Porsgrunns historie er det av interesse å ha for seg det bilde av vareomsetningen som tabellen gir, idet nesten all trelasten ble innlastet der. Etter Skiens privilegier skulle alle importerte varer føres opp til den by, men som vi senere skal se, gikk nok det meste av dem i land over Porsgrunn og de andre ladestedene, og den røde tråd i striden mellom Porsgrunn og Skien er nettopp om adgangen til å losse varene, det vil i første rekke si korn og malt, på det førstnevnte sted. Det synes vanskelig å finne noen relasjon mellom importen og de europeiske politiske konjunkturer, således som mellom dem og trelastutførselen. Det skal derfor ikke gjøres noe forsøk på det; det ville bli å presse tallene alt for sterkt.

Under krigen i 1670-årene mellom Nederland og Frankrike, hvor også England et par år var med, merker vi det første forsøk i Norge på å bygge opp en egen handelsflåte for å besørge den trelasteksport som de krigførende nasjonens skip delvis var forhindret fra å besørge. I 1665 hadde stattholderen, Gyldenløve, på kongens ordre rettet en henvendelse til byene om å utruste defensjonsskip mot å nyte privilegier derfor. På borgerskapets vegne svarte borgermester Peder Jensen 22. mai 1665 at skjønt innbyggerne var fattige folk «formedelst tidens vanskeligheter og ild og vanns nød», så lovet de ved Guds og rentemester Hendrich Mållers hjelp - denne hadde det beste sagbruk ved byen og ville delta i utgiftene med 1/8 - å skaffe et godt og dugelig kompaniskip på 24-26 støkker 4-5 år gammelt, «om vi her på stedet, som dog påtviles kan skje formedelst mangel av dyktig tømmer og dets like, bygges kan, og på samme skip straks gjøre anfang så snart hollendere og engelske tvende reiser her på havnen har gjort, at det innen år og dags forløp deretter kan vorde ferdig». Det skinner igjennom at borgerne hadde liten lyst på affæren, og at de iallfall ville vente med det til årets trelastskipning var over. Defensjonsskip ble dog anskaffet; ifølge de alminnelige privilegier for defensjonsskip av 4. mai 1671 fikk rederne i Skien tillatelse til redusert toll for innførsel av 2000 tønner salt; to år senere var dog innført bare 1215 tønner. I 1676 ga Gyldenløve tillatelse til ytterligere innførsel av 3600 tønner. Da var skipet i fart. 1673 får vi nøyaktige opplysninger om det, det første store skip vi sikkert vet er bygd i Langesundsfjorden. Det het «Maria» (også kalt St. Maria) og oppgis å være bygd dette år «her på stedet». Hvor dette er, vet vi ikke. Et så stort skip på 218½ lest kan neppe være bygd i Skien; det ligger nærmere å gjette på Langesund, men da det 28. november 1673 ble målt i Porsgrunn av skipsmåleren, sies det å være nylig løpt av stabelen, og det ville være underlig om det ikke ble målt på det sted hvor det var bygd. Det var «en pinass med 4 mers, 42 effektive stykkporter, med behørig skanse og bakk, er ennå ikke uttaklet, derpå skal være skipper Hans Lazarisen (Ek, fra gården av samme navn i Bamle), borger til Skien og innvåner ved Langesund». Som ved alle defensjonsskip ble også for dette anført i målebrevet lestetallet med og uten bestykning. «Dersom samme skip med støkker uti fordekk blir belemret så det forhindrer stuasjen, er derfor fordekket aparte utregnet, som utfaller på 64 lester, så at rommet i seg selv er 154½ lester, hvorpå det blir fortollet». Rederne var assessor og lagmann Claus Andersen, viselagmann Iver Hansen, Stig Tonsberg (begge var C. Andersens svigersønner) og Anders Cornish; i 1675 sies det å være «av samtlige borgerskap utredet».

Skipets historie kan følges nokså nøye i de følgende år. Sin utrustning av ammunisjon, seil, taugverk, jernanker o.l. fikk det fra Holland og England, for rederne kranglet med rentekammeret om å slippe å betale innførselstoll for dette utstyr. Først i mai 1676 synes skipet å ligge ferdig til å gå under seil fra Porsgrunn (skulle det være bygd der?). Under Gyldenløvefeiden deltok det med den dansk-norske orlogsflåte under Niels Juel i det berømte slag 1. juli 1677 i Køge bugt. Vinteren 1678-79 lå det opplagt i Porsgrunn, og synes siden å ha gått i fart med trelast til Holland og England og hjem med salt fra Spania for å nyte godt av defensjonsskipenes sterkt reduserte toll for denne vare. Siste gang det omtales er høsten 1685; da søkte rederne om tillatelse til å selge det i Holland hvortil det på vei fra Spania var innbrakt for havari og kommet i så stor gjeld at rederne ikke var gode for å utløse det. Dette salg synes ikke å være kommet i stand, idet skipet året etter skal være overtatt av Gyldenløve og av ham solgt til Bergen. Vi kjenner et par defensjonsskip til fra disse årene, nemlig fløyten «Catharina Elisabeth» på 126½ lester, med 12 kanoner 107 lester, bygd i Langesund 1672 for de samme redere som «Maria» og pinassen «St. Peder» på 156 lester, eller 123½ når den førte 18 kanoner, også bygd i Langesund 1676, sannsynligvis for Christen Pedersen Lund, som det år oppgis som skipets fører. Om disse defensjonsskips fart og senere skjebne har en ingen opplysninger. De to hekkbåter, «Justitia» 135 lester, «Johannes» 275 lester og fløyten «Dend Norsche Løwe» 59 lester, som Claus Andersen og Iver Hansen lot bygge 1676-80 «ved Skien» synes ikke å ha vært eslet til defensjonsskip.⁹⁾

De første komplette lister over skip hjemmehørende i Langesundsfjorden finnes i tollbøkene for 1674 og -75; for 1676 mangler listen helt, og for 1673 og -77 er den meget ufullstendig. Fra andre kilder kan listen kompletteres og handelsflåten følges til et stykke ut i 1680-årene. Fra disse kilder er de lister sammenstillet som finnes bak i Tabell XXIX-XXXI.¹⁰⁾ I 1674 var det i Langesunds tolldistrikt hjemmehørende 15 skip på tils. 1367¼ lester. Som det vil fremgå av tabellen var Skien helt enerådende i skipsfartsnæringen, unntatt Søfren Ovesen i Brevik. Fogden i Bamle, Jørgen Jørgensen Riber, var også bosatt der. Den dominerende skipseier var lagmann Claus Andersen, som man finner på en fremtredende plass i alle grener av distriktets næringsliv: stor godseier, sagbruker, jernverkseier, trelasthandler og skipsreder. Også andre embetsmenn enn lagmannen var større forretningsmenn. Det var amtmannen Niels Søfrensen Adeler; han eide også andre skip enn det han i 1674 hadde part i; de må være innregistrert i Kragerø. Selv bodde han på Jomfruland, søkte derfra og fikk 1683 tillatelse til å selge sine to skip. «Den forgyldte Adalar» og «St. Anna» mot forpliktelse til innen 1½ år å anskaffe to nye skip. Begge fogdene, Jørgen Jørgensen Riber i Bamle og Philip Adolph Pauli i Telemark, hadde skipsparter og drev trelasthandel, og har uten tvil brukt av kassen til å finansiere sine forretninger. Den første var foged 1670-88 da han mistet embetet for en manko på 5800 rd. Gang på gang sendte han bønnskrift til kongen om å få redusert den sum han var pålagt å tilbakebetale; han anga som grunn til sin misere at «tidene som man gjorde håp om til negotiens og seilasens forbedring er siden blitt verre»; dessuten hadde en brann ødelagt hans beste skog, og han var blitt plaget med en byrdefull eksekusjon. Han bodde da (1690) på sin store gård Bamle (9 huder), eide også Gånge (5 huder) og litt annet jordegods, og ba om at dette måtte bli tatt som betaling. Med foged Pauli gikk det ikke stort bedre; i 1678 var han fra sitt embete og fikk på ansøkning tre års moratorium med betaling av sine restanser. Som forklaring på disse anga han at da borgerne i Skien hadde gitt ham løfte på en stor sum penger for bøndenes skatterestanser, fikk han ikke disse pengene, men måtte ta trelast som betaling, «hvorpå han i dets avhendelse i disse tider største skade skal ha lidd og derover til skattenes betaling sin og hustrus middel tilsatt». Han levde lenge etter den tid; så sent som i 1713 skrev Skiens borgermester til stiftamtmannen, at han var «uti fattigdom ennå i live, og som en høflig betler lever av hva godedige mennesker ham til livets opphold meddeler». Paulis brev i 1678 fører rett inn trelasthandelens økonomiske kretsløp og dens ømfintlighet overfor de politiske konjunkturer: Bøndene har lite kontanter til skattene; det er vesentlig tømmeret som skal skaffe dem det. 1678 var det krig mellom Frankrike og Holland, mellom Danmark-Norge og Sverige - Gyldenløvefeiden -, og krig førte ekstraordinært store skatter med seg. Da fogden har krevd bøndene for skattene, har de ikke maktet, eller ikke villet betale, og fått borgerne til å garantere fogden deres skatter som forskuddsbetaling på tømmerleveranser til borgerne, sageierne. I 1678 sank trelasteksporten til et absolutt lavmål; trelasthandlerne har ikke fått avsetning på sin last og nektet å ta imot tømmeret av bøndene og har dermed heller ikke villet betale deres skatterestanser til fogden. Det omvendte kan også tenkes å ha funnet sted, at bøndene har nektet å levere tømmer til sageierne fordi disse ikke har betalt skattene for dem; og da bøndene således sto uten kontanter, har fogden, hva han neppe hadde lov til, tatt tømmer i betaling, sikkert i den formening at ved videresalg av det, etter å ha skåret det til bord på sine sager, skulle tjene ikke bare til å dekke skattene, men også til personlig gevinst. Og så har det dårlige trelastmarked ødelagt hans beregninger.¹¹⁾

Regjeringen i København var oppmerksom på det betenkelige i at embetsmenn drev handel. Som et av de mange forarbeidene til sagreglementet av 1688, påla kongen 3. oktober 1685 Jens Juel, den senere generaladmiral, å gi sin betenkning til flere punkter om tømmerhandelen og skoghugsten i Norge. Juel svarte tre uker senere med en interessant og forsiktig, kritisk redegjørelse for sitt syn på forholdene i Norge. «Materiene er så viktige», skrev Juel, «at man nok kan si at hele Norges erholdelse derav dependerer ..., enten det skal bli et besatt og bebodd kongerike eller øde klipper og moradser og ikke kommer til å ligne kolonier i Vestindia, som folket på noen år tar og skraper det fete av og siden forløper». Juel betoner sterkt at man ikke kan sitte i København og bestemme noe i denne sak, men at det må skje på stedet etter ethvert steds naturlige beskaffenhet. Han er ikke enig i å avskaffe alle sager eldre enn 1660, men vil sette 1645 som grense. Forbud for visse personer mot å drive sagbruk og bjelkehandel burde ikke utstrekkes videre enn til amtmenn, prester og fogder. Det er viktig å overveie «hvorledes nasjonen kunne bringes på fart», for ellers reiser folk av landet, og kongen får ikke de nødvendige sjøfolk. Det må også rettes på den store misbruk ved tømmerhandelen og ved bergverksdriften at bøndene betales «med proviant og unyttige varer» istedenfor kontanter. - Angående forbudet for visse embetsmenn mot trelasthandel, utstedte kongen et slikt 23. januar 1686 med videre utstrekning enn foreslått av Juel. Det kom til å omfatte amtmenn, toldere, sorenskrivere, fogder og prester, altså nettopp de som hadde anledning til og kunne tenkes å utnytte de muligheter embetet ga til egen vinning. 2½ år etter ble forbudet meget strengt innskjerpet i et reskript 6. september 1688 - samme dag som det nye sagreglement - til stattholderen. «Da det fornemmes at sådan for riket gagnlig forordning ikke har nådd den effekt som kongen derved har intendert», men mange har søkt å unngå den, ble stattholderen pålagt å se til at de nevnte embetsmenn innen årets utgang skilte seg av med sine tømmerbruk, og både selger og kjøper skulle gjøre ed på at det ikke var en pro forma overdragelse. Hvorvidt alle respekterte forbudet, vet vi ikke, men kan tvile på det, da vi senere finner tolder Jørgen Erboe både som sageier, trelasthandler og skipsreder. Amtmann N. S. Adeler søkte i 1687 fra Jomfruland om forbedring i sin lønn, som opprinnelig hadde vært 500 rd., men var satt ned til 300 rd., og ved forordningen av 1686 kom han til å miste det han for tjente til sitt livsopphold; han kunne nu umulig klare seg da han også skulle møte i overhoffretten i Christiania og måtte lønne en sekretær med 100 rd. om året.¹²⁾

Hvorledes skipsfarts- og trelasthandelskonjunkturene virket innover i landet på bøndenes økonomi, er det mange vitnesbyrd om, og likeledes om hvordan man søkte lengre og lengre inn i landet etter trelasten. I 1665 skrev stattholderen om den slette tilstand krigen mellom England og Holland forårsaket, idet det ingen avtrekk var på lasten; nesten daglig kom det bønnskrift fra bøndene; det ville bli nesten umulig å få inn skattene. Det finnes mange slike bondesupplikker, særlig i årene 1666-68. Som en rød tråd gjennom dem går det at de «for seilasens mangels skyld» ikke har kreditt hos borgerskapet eller kan få omsatt sine varer i penger; de kunne derfor ikke betale skattene på denne måten, og ba om å få betale dem in natura. Under krigen 1675-78 kom klagene igjen, både fra bøndene over dyrtid og kornmangel, og fra borgerne over «trelastens ringe pris formedelst disse besværlige krigstiden og negotiens svekkelse». Flere av dem, blant annet borgermester Anders Andersen og amtmann Adeler, søkte om og fikk moratorium. - Det privilegium Cort Adeler og hans arvinger hadde på fritt tømmerkjøp over store deler av Bratsberg, gjorde det vanskelig for andre å få tilstrekkelig tømmer til sine sager. I 1671 klaget borgermester Anders Andersen til kongen over dette; han var blitt nødt til å kvitte seg med et elvebruk og noen skoger som lå innen Adeler'nes område. Han hadde lett over hele amtet og i Lårdals prestegjeld i Eidsborg anneks hadde han funnet en liten elv, «kalles Langsøe, Grønli og Gryde, som det vann fra kommer og går i store elven som kommer fra Vinje sogn». (Det er det lille vassdrag som under navn av Grytå renner mot nordvest gjennom Eidsborg sogn ut i Vinjeelven straks syd for Åmot.) Ingen hadde tidligere hatt tømmerbruk der; men det ville koste så meget å oppta det, at han måtte få frihet til å bruke det helt alene om han skulle rydde elven. Vassdraget ble besiktiget av lagretten, som erklærte at det aldri hadde vært drevet frem sagtømmer der, fordi det lå så avsides og fordi elven var så full av ur og sten, slik at «det har vært utenkt at noen seg denne besværing ville påta; bøndene som skogen er eiende, er vel tilfreds at det kunne komme til bruks som kunne være dem gagnlig til deres skatters og andre utgifters avleggelse». På anbefaling fra Gyldenløve ga kongen den ansøkte bevilling.

Et annet vitnesbyrd fra denne tid om skogens betydning er en supplikk fra bøndene østligst i Gransherad, hvor Adeler hadde enerett til tømmerkjøp og hvorfra egentlig etter hans privilegium skulle drives frem til Tinnelven og selges til ham alt tømmer bøndene avvirket; men fra skogene østenfor kunne de «formedelst situasjonens skyld av et stort fjell i Gransherad ikke utbringe en eneste stokk til samme nytte». Bøndene mente her uten tvil Bolkesjøheien, hvor vannskillet går mellom Tinnelven og Lågen, mellom Bratsberg og Buskerud. Det var umulig, sa bøndene, å kjøre en eneste stokk over heien fra øst mot vest, og «ettersom disse tiders besværlige tilstand utkrever store utgifter som vi fattige folk ikke uten hjelp av våre skoger kan tilveiebringe», ba de om uhindret av Adelers privilegium å få rett til å selge tømmeret til «hvem vi det nærmest og best kunne forhandle. Det vil si at tømmeret fulgte den naturlige fløtningen gjennom Jondalselven til Lågen ved Kongsberg. Da Adeler, selv om han nødig ville oppgi noe av sitt privilegium, måtte innrømme at han ikke kunne nyttiggjøre seg noe av tømmeret fra de nevnte skoger, fikk bøndene rett til det de hadde søkt om. - Det ligger nær å tro at de ville få bedre pris for sin last i det åpne marked enn de fikk av Adeler; som eneberettiget kjøper kunne han sette nesten den pris han ville.¹³⁾

I det nevnte reskript av 6. september 1688, som innskjerpet forbudet for embetsmenn mot trelasthandel, var også gitt regler for oppgjør av bøndenes og kjøpmennenes mellomværende. Det var sikkert bare altfor sant når det i motivene for reskriptet het: «Såsom bonden hittil av sageierne for deres tømmer og arbeid er blitt betalt med dyrt oppskrevet proviant og andre unyttige varer, hvorover han ofte hos dem er gerådet i så stor gjeld at han sin odelsgård har måttet gi i betaling ... ». Derfor skulle bonden heretter ikke få annet enn «rede bare penger» for sin trelast og for annet arbeid med den, så som fløtning, bordkjørsel o.l. «Og så som handelsmennene bøndene hittil meget har gravert, så må bøndene være fri for den halve part av restansene», altså en gjeldsnedskrivning til det halve. For det tredje skulle bonden ha en «bonde-bok» hvori alt ble innført likelydende med kjøpmannens bok; for hvert år skulle så under magistratens eller en kyndig manns oppsyn foretas avregning. - Dette tyder jo på en meget bondevennlig politikk fra regjeringens side, hvis den bare var blitt etterfulgt, men meget tyder på at den ikke var det. I 1692 spurte amtmannen i Bratsberg almuen på tinge om de hadde fått bøker av kjøpmennene og om deri var antegnet de varer de hadde fått og deres pris; dertil svarte bøndene at de vel hadde fått bøker, men at prisen på varene ikke var skrevet opp. To år senere skrev den nylig tiltrådte amtmann, Henrik Adeler, Niels Søfrensen Adelers sønn og etterfølger, til kongen at han ifølge sin kontrollplikt hadde undersøkt hvordan påbudet av 1688 var blitt gjennomført. Han hadde flere ganger forgjeves advart borgerskapet for unnlatelse derav. Bøndene hadde ikke fått den påbudte avkortning i restansene; fremdeles fikk de trelasten ikke betalt med rede penger, men med varer som ble opskrevet i dyre dommer; mange steder hadde de ennå ikke fått bøker, og der hvor de fantes, var de så utilfredsstillende innrettet at det var uklart å se balansen og vareprisene. I 1696 kom amtmannen igjen tilbake til saken og tok for seg i et lengre promemoria til regjeringen, spørsmålet om bøndenes gjeldsforhold til kjøpmennene. Almuen hadde enda ikke fått den halve avkortning i sin gjeld som forordningen av 1688 påbød. Ved særs kongelig ordre måtte det pålegges handelsmennene å enten fullbyrde dette eller miste sine krav. Kjøpmennene, skrev amtmannen, drev den taktikk med bonden, særlig når han var beskjenket i byen, å sette opp deres obligasjoner og panteforskrivelser «på sådan uriktighet at bonden fra hus og gård er skilt før han selv vet derav». Noen obligasjon burde bonden ikke gi før hans gjeld var fastslått ved et lovlig tingsvitne. For det andre slo kjøpmennene seg sammen og satte en slik pris på sine varer som de selv ville, «til den fattige manns store skade og forderv». To-tre ganger om året burde amtmannen og magistraten sette en billig takst på de varer bonden skulle betale. For det tredje fikk leilendingen ikke lov til å hugge så meget i den skog som tillå den gård han hadde bykslet, at han kunne skaffe penger til skatten og landskyld. Hugget han noe, benyttet husbonden seg av dette til å drive ham fra gården som en forbryter, så snart festepengene var betalt, for å få en ny fester. Det burde tillates leilendingen å hugge nok til å dekke skatter og landskyld, dog med jordeierens forkjøpsrett til tømmeret. For det fjerde beholdt kjøpmannen ofte bøndenes skattebøker under påskudd av å ville betale deres skatt, men uten å gjøre det. Mot dette foreslo amtmannen at de to parter på tingene ble enige om, og at det ble innført i tingbøkene hva kjøpmannen skulle betale i skatt for bonden. Amtmannen nevnte til slutt den store faren for uthugging av skogene, ikke bare slik at landet skulle komme til å mangle tømmer, men gårder bli forlatt. Det var etter skogen de fleste gårder i landet var skyldsatt; ble skogen hugget bort mens den samme skatt ble stående, ville gårdene ikke finne bykslere. Det måtte rådes en bot på det, liksom med sagskurden. Den var likså stor der i amtet som før reglementet av 1688, og dog fikk kongen ikke mer i tiende enn det som ble beregnet etter reglementet. Han hadde prøvd å hindre bedrageri, «men formedelst atskillige leiligheter ved landets og sagenes situasjon til reglementets overtredelse, har samme ikke vært å hindre». Noe annet kom ikke ut av Adelers skrivelse enn at kongen ga den en påtegning om at amtmennene skulle pålegges «å ha tilbørlig innseende med» at forordningen av 1688 ble etterlevet, hvilket kongen hadde fornemmet ikke var skjedd. - Når Adeler gikk så sterkt i rette med borgerskapet, kan det tenkes å ha sin grunn også i det motsetningsforhold det var mellom dette og ham, som selv var stor sageier og nøt godt av Adeler'nes spesielle privilegier, som var de borgerlige sageier en torn i øyet. Den kontrollplikt amtmannen refererte til, hadde han allerede fått 1685 i den alminnelige instruks for amtmennene som bl. a. påla dem som en viktig oppgave å se til at bøndene fikk bok og ikke ble snytt av borgerne. Mens regjeringen således på den ene side hjalp borgerstanden frem til økonomisk makt ved alskens privilegier, søkte den samtidig å beskytte bonden mot den fare for å bli økonomisk trellbundet som privilegiene rommet. Vi skal senere se at i Bratsberg finner vi nesten alltid amtmannen på almuens side i dens strid med borgerstanden. Når amtmannen ikke kunne drive trelasthandel, som var fundamentet for borgernes økonomi, kunne han stå mer upartisk overfor striden.¹⁴⁾

*) 1 skippund (160 kg) à 20 lispund (8 kg) à 16 pund (½ kg).