1600-talls Herbarieplante fra Porsgrunn bevart i Oxford!

av Finn Egil Eckblad,

Botanisk Institutt Universitetet i Oslo

Kunsten å presse planter og lage herbarium ble oppfunnet i Italia av botanikeren Luca Ghini i Bologna omkring 1530, ifølge de botaniske historikere. Grunnlaget for oppdagelsen kan sees i renessansens nyvakte interesse for naturvitenskapene, plantenes betydning i medisinen, og den dermed økende interesse for botanikk og plantekunnskap. De første botaniske hager dukket også opp på den tid.

Fra Bologna spredte plantepressekunsten seg raskt utover Europa. Etterhvert steg også interessen for naturen i det hele tatt og en rekke velstående personer begynte å samle naturalier av alle slag, konkylier, muslinger, insekter, forsteininger og naturligvis planter. På slutten av 1600-tallet var det flere engelskmenn, ofte privatfolk, som samlet naturalier fra nær og fjern, gjerne ved hjelp av korrespondenter. En av samlerne var James Petiver (ca. 1663 - 1718), apoteker i London.

Petiver hadde en mengde kontakter verden over, også en i Norge. Takket være de privilegier og skattefritak som danskekongen på 1600-tallet ga utlendinger som ville slå seg ned i våre kjøpsteder og ta borgerskap, ble tallrike engelskmenn lokket til Norge, og bl.a. til Porsgrunn. En av dem var Richard Wheeler, «Mester Willer» eller «Willer Engelskmand» som han undertiden kalles i datidens rettsdokumenter.

Wheeler drev med tømmeroppkjøp for britiske trelasthandlere og ellers med småhandel. Han eiet gård ved Porsgrunn på Solumsiden og vestenfor Klyvebekken, ifølge «Porsgrunns historie, bd. 1, s. 201). Men dessuten hadde han en hemmelig hobby som ikke står nevnt i Porsgrunns historie: Han samlet på planter og insekter for apoteker Petiver i London.

Petiver utga et rikt illustrert folioverk: «Musei Petiveriani» i flere bind. Her fortalte han om naturalier som var blitt sendt til ham. I første bind fra 1695 har han også en liste over sine korrespondenter, og der skriver han:

«Mr. Richard Wheeler. This Person, my kind and hearty Friend, hath for many Years past, and doth still continue to send me all the Plants and Insects which he can get or procure me, about Long-Sound in NORWAY; many of the First being rare with us, and only to be met with in the North of England, and divers of last are such I have not yet seen about London.»

Siden Wheeler, ifølge Porsgrunns historie, kom til Porsgrunn i 1685, hadde han ganske riktig samlet planter for Petiver i flere år allerede, da Petiver skrev den ovenstående tekst.

Det er en rekke planter Wheeler angis å ha sendt Petiver fra Langesunds- og Porsgrunnsområdet i Norge, særlig lav og moser, men også blomsterplanter som linnea. Men én plante synes å stå i særklasse. Det er den som Petiver omtaler i det samme bindet som:

«Muscus Norwegicus umbraculo ruberrimo insignito (norsk mose utmerket ved rød skjerm,) We owe the discovery of this elegant Plant to iny kind Friend Mr Richard Wheeler, who gather'd it near Ports-ground in Norway: and for its singularity and likeness, I think it may not very improperly be called his Norway Bongrace-Moss.»

Den mosen det dreier seg om er rød møkkmose, på latin Splachnum rubrum, som nettopp er karakteristisk ved å ha en rød skjem under sporehuset. Til mose å være er den ganske riktig både elegant og egenartet. For å komme med i Petivers verk, kan mosen ikke ha vært samlet senere enn i 1694, kanskje noe før.

Sammen med lav og mange andre moser havnet Wheelers Norway Bongrace Moss hos den store tyske botaniker J.J. Dillenius som i 1721 ble invitert til London av de botanisk interesserte brødrene Sherard. I 1728 ble Dillenius den første Sherardian professor i botanikk ved Universitetet i Oxford. Professoratet var blitt opprettet etter en gave fra en av brød rene, og pa den betingelse at Dillenius skulle bli den første innehaver. I det botaniske museum i Oxford oppbevares ennå Dillenius' herbarium, og i dette kan vi fremdeles finne Wheelers mose, snart 300 år gammel!

Plantene i Dillenius' herbarium er ikke særlig godt etikettert slik at man ofte ikke sikkert kan si hvor en plante er fra, eller hvem som har samlet den. Men for denne mosen nevnes det aldri noe annet finnested i Dillenius' avhandlinger enn Porsgrunn, slik at vi kan være temmelig sikker på at det faktisk dreier seg om Wheelers mose. I så fall taler meget for at dette er en av de eldste ennå oppbevarte norske herbarieplanter. Det har nok vært samlet planter i Norge for Wheeler og sendt til utenlandske botanikere, f.eks. fra legen Henrik Høyer i Bergen til professor Clusius i Leiden alt i 1590-årene, men disse plantene synes enten å være kommet bort eller de er for dårlig etikettert til å bli gjenkjent som Høyers. Også den tyskfødte lege Otto Sperling (1602-1681) samlet viltvoksende planter under sine forskjellige opphold i Norge mellom 1622 og 1634. Noen av Sperlings planer er oppbevart! De finnes i det såkalte Burserske herbarium, opprinnelig i Danmark, men tatt som krigsbytte av svenskene og nå i Uppsala.

I referater fra mitt foredrag i Telemark botaniske forening 20. oktober 1983, kan en få det inntrykk at den røde møkkmose er verdens eldste oppbevarte herbarieplante. Det er feil, - den eldste herbarieplanter i verden er over hundre år eldre, men de er ikke samlet i Norge.

Wheelers «Norway Bongrace-Moss» eller røde møkkmose fra Porsgrunn er fremdeles den eldste oppbevarte mose samlet i Norge.

Utdrag (s. 24-28) fra:
Der elven seg slynger. Utg. av Porsgrunn Historielag. - Porsgrunn [1986]
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen