Skipsleia og sjømerker

Våre forfedre i en fjern fortid må ha hatt de reneste mareritt når de nærmet seg kysten vår, og skulle videre opp i fjorden. Riktignok fantes det kjendtmenn, senere etablerte loser, men mange var nok de som måtte klare seg foruten av forskjellige grunner. Losen kostet penger, og ikke alltid var observasjoner og peilinger så nøyaktige at losens kikkert fikk tak i fartøyene som ofte i mørke, tåke og uvær kunne være ille ute dersom strømmen sto mot land. Hundrevis av registrerte skipsvrak langs kysten vår forteller at det ofte gikk galt.

Da man på begynnelsen av 1800-tallet fikk de f›rste faste sjømerker og fyr, må det ha vært en enorm forbedring for de sjøfarende. Det første flytende sjømerke i Norge ble lagt ut ved utsiden av Jeløya ved Moss i 1818. I 1838 utkommer den første liste over fyr og dagmerker.

De fleste merkene kunne ofte ha en fantasifull og individuell utforming, og grunnen til dette var at de skulle kunne kjennes fra hverandre uten fare for forveksling. Bortsett fra steinvarder og en del gamle, rustne jernsøyler er merkene ikke de samme idag som dengang de hollandske smakker hadde en dominerende rolle i fjorden og opp i Porsgrundselven. Det var i trelastens blomstringstid, da hollenderne hadde et meget tiltrengt behov for trelast i sin bygningsvirksomhet spesielt. Bare til byggingen av Amsterdams Rådhus skal det ha gått med noe slikt som 14000 trepeler til fundamentering.

I smakkenes kjølvann fortsatte skutene å seile både med trelast og is. Men seile var ikke så enkelt når de kom opp i fjorden. Vinden var ikke alltid like lagelig, og trangt var det jo mange steder. Derfor var det ofte nødvendig med «varping» av fartøyene hvilket besto i at man rodde trosser i land og via skipets spill favn for favn beveget seg mot bestemmelsesstedet.

Som vi skjønner kunne det ta meget lang tid for skutene å ta seg frem på denne måten, derfor var det nok kjærkomment da dampmaskinen gjorde det mulig å la små, lette maskindrevne bugserbåter overta «varpearbeidet».

Ankringsplasser for større fartøyer var avmerket på eldre sjøkart med et anker og også merket med maling på land slik at fortøyningsringer lett skulle sees.

De flytende merkene, eller staker, ble i eldre tid kalt «koster», hvilket har den naturlige forklaring at man på toppen av en svart eller hvit stake plasserte en kost eller lime.

J.J.

Utdrag (s. 9-11) fra:
Der elven seg slynger. Utg. av Porsgrunn Historielag. - Porsgrunn [1986]
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen