Litt fra gamle dager

Skrevet av Inga Friis omkring 1900

Porsgrunn er som de fleste småbyer gått raskt fremad i de siste 50 år, som for eksempel kan nevnes de fremskritt som er gjort på matforsyningens område.

En husmor her i byen kan jo få kjøpt av ferskt kjøtt hva hun ønsker og tiltrenger hver dag, og ikke alene kjøtt til suppe, stek og desslike, men også ferdighakket karbonade kjøttkaker og boller. Og kommer der umeldte middagsgjester og hun nettopp ikke har noe for hånden, som hun synes hun kunne byde vedkommende, så er det blott å telefonere eller sende bud til en delikatesseforretning og rekvirere hva hun ønsker av ferdiglaget mat.

Hvor ganske annerledes var det ikke i gamle dager. En gang i hver uke kunne man dengang få kjøpt ferskt kjøtt av en mann som het Jacob Ekeli, som bodde oppe i Braaten. Når han den bestemte dag kom kjørende nedover gaten med kjøttlasset sitt på den blåmalede vogn, sto ofte byens husmødre i gatedøren eller ved vinduet for å vente på ham og passe på at han ikke kjørte forbi, og de således ikke skulle få ferskt kjøtt denne uke. Visstnok var det så at man kunne få bestilt en kalveskrott ifra en av gårdene rundt byen, dertil fikk man deilig frisk fisk fra Eidanger, men kom der tilfeldigvis gjester en dag, og man ikke hadde hverken kjøtt eller fisk, da så det mørkt ut for husmoren. Vinteren var det ingen sak, da var det nok av fugel og dertil opplaget mat fra slaktingen, men i sommervarmen var det ikke greit å finne på noe. Ikke engang hermetikk eller iskasser å få.

Men more seg kunne man i den tid. Især på dager som 17. mai og St. Hansaften. Da var alle, både unge og gamle på ferde, hvis det var godt vær. Alle samfunnsklasser var da på farten. 17 mai dengang ble år etter år feiret på Lysthusåsen på Vestsiden. Åsen eides av kjøpmann Math. Mathisen. Fra begynnelsen var det kun samlet privat selskap, som familien Mathisen gjester på den smukke skogbevokste, med sine innbydende benker anbrakt hist og her i det skyggefulle anlegg. Forfriskningene ble inntatt i det skyggefulle Lysthus hvor det var både kjøkken og spisekammer nedenunder, og ovenpå et stort værelse hvor man om aften tok seg en svingom etter musikkens toner. Rundt Lysthuset var der en veranda, hvor man kunne nyde den prektige utsikt til alle kanter av elv og by.

Herover dro man i flokk og følge fra Østsiden for å samles med Vestsidens beboere til en festlig og gemyttlig ettermiddag og aften, på den vakre flaggsmykkede ås med de store poppeltrær ved hver sin side av inngangen til lysthuset. Fergemennene hadde en travel dag med å sette folk over, og man må så båter fulle av festlig klædte unge damer i sin lyse vårkjoler med den sorte silkesalop kastet lett over skuldrene, mens de med hånden kokette holdt den sorte, eller kulørte moire knekkparasol, som var besatt, enten med en bred utbygget kappe, eller med lange frynser. I sine hender, etter datidens skikk var de beskyttet mot solens stråler med hvite eller lyse fine klare silkevanter holdt de forsiktig knekkparasollen over den nye sommernatt, som var sydd hos byens motehandler, jomfru Bostedt.

Hvor engstelige hadde de ikke vært for at jomfruen ikke skufle få hatten ferdig, til den tid hun hadde lovet det. Og hvor mange ganger hadde de ikke vært innom for å spørre. Hun bodde ved Rådhusplassen. De ville ogsa gjerne se hvor langt på vei hun kunne været kommet i syingen av det hvite italienske strå som hun laget hattene av.

Ja jomfru Bostedt, stakkar, satt oppe både dag og natt når det nermet seg 17. mai eller pinse, thi når hatten først var sydd skulle den hvites eller svovles og så presses og pyntes med bånd eller fjær. Hun var nok litt slem til å gjøre hattene større i pollen enn det var nødvendig, og når kunden klaget over at hattene falt for langt nedover ørene svarte hun, "Det gjør intet, hode vokser, men ikke hatten".

Utdrag (s. 32-33) fra:
Porsgrund Historielag: Årsskrift 1977. - Porsgrunn [1977]
Innholdsfortegnelse for Porsgrund Historielags årsskrifter
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen