Iseksporten i Porsgrunnsdistriktet

Hans Jørgen Vik

Dette billedet er hentet fra llustrerte Tiende, årgang 1874. Teksten forteller at det er Christiania Is og Kullkompani som er med på verdensutstillingen i Wien med denne standen.

Isen ble markedsført under navnet Koh i Norh. Den hvite diamant. Både salgfremstøtet, såvel som navnet, forteller med all ønskelig tydelighet, hva for et verdifullt produkt vi har å gjøre med. Da denne utstillingen ble åpnet så hadde vi bak oss en eksport periode på 40 år. Og foran ventet stadig større behov for is.

Vår is kom til å bli vårt viktigste bidrag til verdenshusholdningen i denne perioden. Takket være isen så kunne dansk landbruk opparbeide sin eksport av kjøtt og meieriprodukter til England. Takket være den samme is så kunne f.eks. fiskerne oppe i Grimsby få sine varer friske fram til London.

Behovet for is bare steg og steg. Den tekniske revolusjon avfødte jernbanerforbindelser over hele Europa. Nye markeder åpner seg, ved isens hjelp øket det ydligere. Området rundt Langesundsfjorden kom til å spille en sentral rolle i iseksportens historie. Og den fikk en betydning for vår sosiale utvikling få ennå har skjønt.

Jeg nøler ikke med å påstå at den har hatt større betydning for fjorden her, enn industrigigantene på Bamblelandet. På Vestsiden i Porsgrunn, der hvor et varehus i dag har sine parkeringsplasser lå det tidligere et tjern. Det hadde åpen forbindelse til elva. På dette tjernet ble det i 1834 skåret is for eksport. Det var kjøpmann Flood som sto for dette.

I Danmark hadde landbruksmyndighetene i lengre tid forsket i dette å oppbevare is. De hadde også løst dette, men de hadde ingen sikker tilgang på is.

Det var vår lykke. Det må være denne perioden at alle isdammene ble bygget i Bamble. Der hvor en bekk endte ut i fjorden ble det bygget en solid demning. Når høsten kom ble damlukene stengt og ferskvannstilsiget la seg oppe på saltvannet. Her ble isen så skjært, på utsiden av dammen lå båtene og tok isen ombord med en gang.

Ved Åbyelva ser vi ennå i dag rester av isdammer. Vi kan bare ane hva for en anleggsperiode dette har vært i Bambles Historie. Etterat dammene var etablert så ga industrien bare arbeide i den tiden isen kunne skjæres.
Så lærte vi å bygge ishus.

Ikke så underlig at amtmann Aall i en av sine 5 årsberetningen skriver om "denne velsignede is". Jernverket på Bolvik hadde avstedkommet et snauhogd Bamble. Ikke rart at Aall snakker om den velsignede isen. Vannet som fryser og gir arbeide til 100vis av mennesker, og når våren kommer så var ingen skade gjort.

Ishusene kom til å ligge tett som pølseboder.

Vi hadde her i fjorden en lagringskapasitet på ca. 200.000 tonn. Det var år da isens eksportverdi overgikk verdien av trelasteksporten her fra fjorden. I og med at vi hadde lært å oppbevare isen, så utviklet handelen med is seg til den rene hasard.

Isen kunne selges på kontrakt, da var en sikker.

Markedsprisen svingte med tempraturen såvel sommer som vinter. I 1882 var prisen 12 kr. tonnet. Året før 3 kroner og førti øre. Men i 70 årene hadde den vært helt oppe i 80 kr.! I og med at vi hadde fått ishus så kunne isen også hentes innover i landet. Ved hjelp av store renner så ble isen ofte fraktet ned til ishusene. En slik renne gikk fra Kverndammen og ned til ishuset som lå der hvor Porsgrunn Verft i dag ligger. I Brevik kom en slik renne ned på nordsiden av der hvor Chrystiegården lå. Det ble skjært is på Nordsjø. Det ble skjært is i Bjørkedalen og Oklungen (Jernbanens sidespor fra Eidanger til Brevik må takke isen for sin tilblivelse.)

Alle med en bekk skulle bygge dam. Selv husker jeg godt dammen ved sommerfjøset til Sneltvedt på Bjørntvedt øverst i pumpedalen. En av de smarteste må imidlertid gårdbruker Berg ute ved Ormefjorden ha vært. Potetjordet hans lå helt ned til sjøen, med fjell på begge sider. Han bygget en vold i enden av jordet sitt og bekken fylte opp hele potetjordet. Her arbeidet han med is hele vinteren, når våren kom slapp han vannet ut og satte poteter.

Ishustomtene ligger der enda. Husene er vekk. De råtnet ned i løpet av kort tid. Men det var faktisk etter krigen at meieribestyrer Hem ringte opp til jønholdt og ba om is, til kjøling av melka. Så seint som i 1958 gikk den siste skipingen fra Bua Isforretning i Mørjefjord. Skuta skulle til en øy utenfor Gøteborg.

Dermed var et stykke industrihistorie over. Gjennom mer enn 100 år hadde isen bidradd til vår handel med samtlige land rundt Nordsjøen og Middelhavet.

Hans Jørgen Vik

Kan noen bidra med stoff til denne historien så, vennligst si til.

D. S.

Utdrag (s. 6-10) fra:
Porsgrund Historielag: Årsskrift 1977. - Porsgrunn [1977]
Innholdsfortegnelse for Porsgrund Historielags årsskrifter
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen