Det Porsgrunn som forsvinner

Av Martha Kofoed

Da jeg kom hjem i sommer, var huset borte - revetet ned. Det var ikke noe stort betydningsfullt hus, men det var nå et hus i min gate, og jeg var vokset opp ved siden av det huset og menneskene der.

Jeg gikk over tomten, ned til elven, satte meg på en benk der og så utover - sol over elven og åsene og de blide små husene på Moldhaugen.

En yngre herre slo seg ned ved siden av meg. «Det er blitt så pent og hyggelig her, siden de fikk vekk det gamle huset,» sa han med tørr, travel hverdagsstemme. «Ja-a,» sa jeg og dro litt på det, «Det var mer enn 200 år gammelt det lille huset». «Det var godt det kom vekk,» sa han, rask og ubekymret, lettet på hatten og gikk.

Slik fortoner det seg for noen, tenkte jeg. Javisst vår det nydelig å se utover, men mine tanker var hos det gamle huset bak meg som ikke var mere, frøknene Charlotte Berntine Backas hus, Kristelig bokhandel nå til slutt.

Det er ikke så vesentlig for oss fra de svunne dager at der kommer noe istedet som er penere, for oss betyr det mere å møte det gamle igjen akkurat som det var, da vi fløy og lekte der.

Frøknene Backas hus var forresten et pent hus, stillferdig og harmonisk. Og det huset og huset nedenfor skilte seg på en spesiell måte ut fra alle andre hus i byen, de hadde gavlen til gaten. Jeg kan huske at vi på skolen en dag, da jeg var ganske liten, kom borti det ordet gavl. Frøken Kaurin henstilte til oss, å se på «de to små, morsomme husene,» når vi gikk hjem.

Begge husenes fasader ble med årene forandret - ikke til det bedre - svære, påtrengende butikkviduer, som liksom forslukte seg på de to små bramfri husene og ødela likevekten. Det var som de hadde spjåket seg ut. Frøknene Backa ville ikke gjort seg bak de nye vinduene. Jeg ser dem i sorte kjoler, halslinning med hvit strimmel og en svær gammel brosje, alltid blide og vennlige. De var sikkert ikke gamle da jeg var barn, men det syntes nå jeg de var.

Det bodde ikke andre i huset enn de to. De hadde moteforretning og solgte leketøy. Det var sånn masse nydelige silkebånd i skuffer på innsiden av disken. Jeg fik komme innenfor og se i skuffene - noen bitte smale til 5 øre meteren var ikke til å stå for, Iyse røde. Når min økonomi tillot det, kjøpte jeg en halv meter til dukkene mine.

Det var da jeg bestemte meg til å stå i silkebåndbutikk når jeg ble stor. Jeg gikk fra det siden og bestemte meg for butikk med vekt. Det ble ingen av delene.

I det ene vinduet var hattene stilt ut, i det andre leketøyet. utenfor vinduene var et snodig arrangement med noen jernstenger i en bue, vel forat ungene ikke skulle komme for nær vinduene. De var morsomme å klyve på, og unger hang på dem alltid, og de sugde på dem også. Vinterdag i kulden hendte det de sugde seg fast. Da ble det skrik og og de snille frøknene trådte til. Theodor Prøys satt fast der engang.

De var vindskibelige mennesker frøknene Backa som passet sin handel og sitt kjøpmannskap, gjorde rett og skjell for seg - satte sine skillinger, og vanket i Porsgrunds Sparebank. I en oversikt over bankens virksomhet i de første 75 år, kan man lese: Blant de første innskytere i Porsgrunds Sparebank var frøknene Charlotte og Berntine Backa. Man hadde å stole på seg selv i de år, trygder var ikke i emning engang.

Når våren kom, fikk Backaene travelt. De gamle vinterhatter ble stuet vekk, og sommerhattene kom for en dag. To modeller ble innkjøpt, de kom på stativ i vinduet, de indre i bunker på hyllene. Ikke alle kjøpte nye hatter, nei det var gamle som skulle pusses opp - avsted til Hals etter ny fernis! Bånd og sløyfer ble sprettet av og strøket og som nye plasert litt lenger frem eller tilbake, alt etter motens krav, kanskje et dristig hopp helt over på den andre siden, men det var sjelden. Og ny rose! Det var spennende!

Så kom den vidunderlige tiden like før jul! Den store stuen ble ryddet og svære bordplaten satt på bukker langs veggene. Opp av omfangsrike esker kom alle lekene, og snart var juleutstilingen ferdig - det var som en drøm så deilig! Rundt i byen ble sparebøsser tømt og ører talt, og unger stormet til frøknene Backa. Der var stuvende fullt og stadig flere vrimlet inn. De studerte og kjøpte - og byttet - og byttet om igjen, det var ikke lett! Og frøknene lot det skje med englelig tålmodighet. De gikk til og fra og svarte på spørsmål om priser. Noen prøvet seg med litt pruting, det gikk an i den tiden. «Kan jeg få det lille lammet for 8 øre, jeg har ikke mere igjen, bestemamma skal få det til jul». Javel, det var klare linjer det. Lammet ble pakket inn og kom på juletreet til bestemamma.

Stengetid var ikke funnet opp ennå, sa utover kvelden, når ungene omsider var truet hjem og i seng, var det de voksnes tur. Og det varte og det rakk, til butikken var tom, endelig. Da ble nøkkelen vridd om, og frøknene Backa pustet ut for idag.

Det led mot sommer. Frøknene begynte å vente på posten pa en ny utålmodig måte. Så en dag er brevet der: Vi kommer om 8 dager! Huset ble fylt av en deilig forventningsfull travelhet - om 8 dager kommer de, brorbarna fra Kristiania. Hele huset innrettet på å ta imot dem og ha dem her lenge, lenge. Stemmene fikk en annen klang, ordene en ny friskhet og større varme. Døren til den store verandaen mot elven på vid vegg, blomsterkasser på plass. Ned fra loftet med små stoler og bord. Den er Rigmors, den Dagnys! Den store leketøykassen kom for en dag.

Og det var de nye sommerkjolene som lå ferdig, og strømpene som var strikket i de lange, mørke vinterkveldene, med I ivsalige tanker på at der kom jo en sommer igjen! Strømper, hvis øverste halvdel var lyse røde og nederste sorte, siste mote, halvstrømper liksont. Jo, alt var i orden, kjølene skulle bare akkurat stelles over. Tanter, tanter!

Så en solllys ettermiddag med 2.17 toget var de der, og Samuel på pletten med hesten og trillen. Stort gjensyn! Opp i trillen med tinger og bagasje og hjem til det gamle huset. Hele huset gjenlød av en ny melodi, og flommet av leker og barnetråkk - tantenes gylne tid, og barnas. Glemt var butikk og hatter og den gjengse, trivielle dags oppgaver, nå det å være tanter for denne flokken dagens vidunderige gjøremål. Og det skulle vare og vare hele den lange lyse sommer igjennem.

Bare tanter!

Det har alltid klebet noe stakkarslig ved det å være tante, «bare tante», noe sånn tilovers liksom. Disse tantene var visselig ikke noe liverken stakkarslig eller tilovers. De var en barneflokks lengsel og drøm fra sommer til sommer, et fast punkt i tilværelsen som aldri

Er det så lite det!

Her i dette lille huset som ikke er mere, levet de sitt stille, regelrette liv - sine ensformige dager. De nevntes aldri enkeltvis de to, de var liksom ikke noe hver for seg, frøknene Backa eller tantene var benevnelsen. Miet, som alle kjente, og alle husker, kalte dem på sin muntert elskverdige måte Bern-Lottene. «Jeg må se å komme hjem, Bern-Lottene kommer til middag - ryper», sa Miet og ilte.

Jeg treffer av og til en av brorbarna, Rigmor, bestemor forlengst, herinne i Oslo. Hver gang er hun like henrykt ved å se meg, for nå får hun anledning til å snakke om tantene og Porsgrunn. «Ingen har hatt sånne tanter som vi,» sier hun.

Så disse tantene oppofrende og selvforglemmende, forstod å erobre seg en pIass i sines hjerters hvor deres minne lever enn idag.