Porsgrunn prestegard

Å redde den gamle patrisiergård, som har vært byens prestegård gjennom flere generasjoner, vil være en oppgave av videre dimensjoner enn en fra første stund vil regne med. Porsgrunns bygningskultur har sin selvstendige karakter i et distrikt, hvor trebygningskunsten med rette har vært beundret. Gjennom årene har det ene verdifulle bygg etter det andre måttet vike. Hvor ikke ilden har krevet sitt bytte, har tidens krav til boligene eller kravet om fremføring av gater for å imøtekomme den stigende trafikk, vært årsak til at mangt et verdifullt bygg er slettet ut. En vakker dag vil en med forferdelse bli vitne til at det knapt finnes en representant for det som engang ga byen sitt særpreg.

Porsgrunns prestegård er en slik éner, en type som en gang har markert en nå forglemt boligform og en representant for ert levemåte som nærmest synes eventyrlig for vår tid.

Vel har bygningen gjennomgått sterke forandringer så dens særpregede og fint avstemte arkitektur er blitt upersonlig. Men det store bygningskompleks er helt bevart og vil kunne befries for de misforståtte endringer, uten alt for store vanskeligheter, og tanken om å få denne bygning bevaret som museum for byen vil ettertiden forstå å vurdere.

Norge har gjennom alle tider kunnet hevde sin stilling på trebygnitigens område. Helt fra den grå oldtid ser vi sterke kunstneriske evner finne uttrykk i treskurd, i uforlignelig skipsbygging. I middelalderen førte den samme trang til kunstnerisk uttrykk med seg en kirkebygningskunst som fremfor noe hever vår kultur i utlandets øyne.

Det er denne kunstneriske arv som har holdt norsk kultur levende gjennom vanskelige tider og som har overlevet de sværeste påkjenninger. For det har alltid vært en oppgave i norsk bygeskikk å finne tidens uttrykk for trevirkets behandling. Derfor måtte enhver strømning i byggeskikken, som brakte nye impulser utenfra, gjennomgå en omforming til nytt materiale. Så å si en oversettelse til norsk.

De miner vi har fra de forskjellige epoker, og de sterke personlige innslag som gjør seg gjeldende innen vårt lands vekslende natur og klimatiske forhold, må vi verne om og ta vare på. De er ikke bare av historisk eller antikvarisk betydning, de er de synlige merker som kan lære oss å gi akt på verdier som skal hjelpe til å forstå vår egen folkekarakter.

De fine nyanser som gjør seg gjeldende i 1700-årenes byggeskikk, trer klart frem i vårt distrikt, hvor en kan merke sterke varianter i oppfatningen, tross det begrensede område det her gjelder. Det kan skyldes byggmestrenes personlige innflytelse, men like meget de byggherrer som har stillet oppgavene og formet kravene til det som skulle reises.

Når en tenker på den vekt som ble lagt på formingen av et skip, hvilken kyndighet i linjeføringen og faglig vurdering i rnaterialbruk, hvordan erfaring og økonomisk beregning ble knyttet sammen med dristig tanke til nyskaping av skip, som kunne tilfredsstille sin tids strenge krav, da har vi lov til å tenke, at de samme menn også stilte kravene til boligene høyt. Den sterke forbindelse med utlandet åpnet sinnene for tidens nye krav og ga friske impulser som så ble omsatt til de hjemlige forhold.

Det er fra denne trelasthandelens tid vi har hatt de verdifulle trebygningene i Porsgrunn, og enda om den ennå har mange trehus, så ei byen hardt rammet når det gjelder de større bygninger.

Så eiendommelig det høres, finnes det i dag bare ett eneste komplett eksemplar tilbake av den kanskje mest karakteristiske type: den enetasjes hovedbygning med høyreist valmtak, inngang midt på fronten og med lave fløyer som omsluttet en firkantet gårdsplass. Hovedinngangen var selve velkomsten og er ved denne typen plasert i en forsinket nisje, slik vi ennå finner den så ypperlig formet ved den fornemme gamle Tollboden. Men prestegården har hele anlegget med de tømrede fløyene bevart, og disse fløyene står i dag faktisk uforandret fra byggetiden, formet med sikre proporsjoner og med nydelige detaljer.

Den eiendommelige løsning med fløyene skutt til side, så de står hjørne mot hjørne med hovedbygningen, er et trekk som er arvet fra barokken, og det synes å være et utpreget arkitektonisk motiv som her har funnet så nobel form. Fløybygningene er panelt mot yttersiden, mens tømmerveggene er synlig mot gårdsplassen og bidrar til å skape en sjelden lun og intim stemning, som gir uttrykk for husets eiendommelige funksjonsblanding av bygård og landsgård.

Kravene som stiltes til bymessig bebyggelse, har tatt med seg herregårdens krav, og man har fått dette merkelige hus, som eier sjarmen ved det landlige anlegg og samtidig oppfyller de noe enklere krav som bygården stillet. På den annen side ser vi herregård,en ta farve av den praktiske og overkommelige form, som byhusene fikk, i et sjarmerende herregårdsanlegg sont det dessverre nedbrente Rafnes var et så utmerket eksempel på.

Byen hadde kanskje et enda finere anlegg i «Lagmannsgården på skjæret - «Gyllenpalmgården» som den også kalles. Den er forlengst forsvunnet. Hammondgården hører også til typen, men har mistet gårdsinteriørets karakter, og fløyenes stilling er heller ikke så arkitektonisk riktig gjennomført. Heller ikke Tollboden har anlegget så komplett som prestegården, og ved en rekke av de gamle anleggene løp fløyenes yttervegg glatt med hovedbygningens gavl, slik det var ved Floodegården, Frednes, Kammerherregården og ved den lengst forsvunne Aallegården.

Prestegården må betegnes som det beste eksempel på en gjennomført plan med 1700-årenes krav til herskapsmessig bolig i distriktet. Sammen med byens to verdifulle kirker representerer den rokokkotidens trebygningskunst på en verdig måte.

Det er betegnende at dens hovedside med portalen vender mot nord. Utsynet til elven med skipene var viktigere enn å få solen inn i rommene. Hovedtrafikken fulgte vel helst seilløpet som gikk som en kanal foran haven og ga landskapet en hollandsk karakter med den stille vannstripen gjennom det flate landskapet, hvor siv og pors hadde fin grobunn.

Vår tid har et annet syn på boligen enn prestegården gir uttrykk for, og det gjør det vanskelig å tilpasse den gamle bygning etter nåtidskravene. En må også se i øyene at en gammel bygning; som ikke kan brukes etter sin opprinnelige hensikt, lett vil forfalle, eller en må gripe inn med forstyrrende endringer. Forslaget om å nytte prestegården som museum synes i alle deler å være riktig. De antikvariske og byhistoriske verdier vil da tjene en hensikt som gjør det nødvendig å verne og vokte bygningen og dens mange fine detaljer. Den karakteristiske plan kan beholdes urørt. Det fine kjøkkenet med skorstenen og de vakre kjøkkentavlene hører med til de meget få bevarte i Porsgrunn. De gamle dørene står på sin plass, brannmurnisjer med stukkornamenter finnes, og hele rekken av fløybygninger gjør det mulig å gjenskape et Porsgrunnshjem samtidig med at museet får tilstrekkelig rom til oppbevaring av gjenstander.

Gjester som besøker Porsgrunn, setter pris på å få et innblikk i byens oppkomst og utvikling, og byen vil på sin side ha glede og nytte av å kunne vise frem et så særpreget anlegg som dette kan bli. Det skulle ikke være noe til hinder for at et slikt museum kunne danne rammen om enkle sammenkomster for byen.

Mulighetene for å skape både et verdifullt og sjarmerende miljø er tilstede. Sandefjord, har for endel år tilbake gjennomført en liknende plan. En kombinasjon av byhistorisk museum og representasjonsrom for spesielle formål skulle være en riktig og god løsning, og bygningen ville gå inn i bruk samtidig med at den vil bli voktet og bevart. Fra å være en vanskelig materie for byen, fordi bygningen ikke godt kan brukes som den er og allikevel må vedlikeholdes, vil den som museum representere en ny verdi av positiv karakter. Dens verdi som kulturminne vil økes, og bven vil gjøre en velgjerning ved å redde en så godt som utdødd bygningstype innen vårt lands særpregede trearkitektur.

Men man må også la bygningen få det rom i omgivelsene som et slikt anlegg har krav på. Skal prestegården kunne bli den representasjonsbygning den bør være som byens museum, må den ikke bygges inn, det vil senere tider beklage.

Her er en verdig oppgave å løse for Porsgrunn.