Omkring Lysthusaasen

Av Wilhelm Swensen

Da «Grenmar»s redaktør anmodet mig om at skrive litt til bladets julenummer, blev lysten til at skrive om vor gamle bygningskultur igjen vekket. Rigtignok sa en bekjendt til mig sist jeg skrev om dette emne, at denslags artikler kun var til at sovne av. Vedkommende, som gjør krav paa at besidde en god portion kultur, burde dog vite, at dette just er en dyd ved en artikel i et dagblad, som utkommer i middagstiden. Særlig i julen bør byens borgere forundes en god middagslur. Hertil vil jeg nu bidra mit!

Som tidligere meddelt blev der til utstillingen av gamle Porsgrundsbilleder indsendt et litet fotografi i visitkortformat, hvor man paa Lysthusaasens top saa en bygning av eiendommelig form - det gamle lysthus, hvorfra aasen har sit navn. Det faldt mig ind at iallefald nogen Porsgrundsborgere kunde ha interesse av at kjende litt nærmere til dette eiendommelige minde fra en svunden tid og jeg har derfor prøvet at samle mine indtryk i denne artikel. Mange sikre opplysninger har der ikke været at faa, men anlægget er saa særpræget for sin tid at det fortjener nærmere omtale.

Fra gamle tider finder vi haven som stedet hvor man søker hen for at finde trøst og opmuntring naar motgangen kommer og boligen synes for trang. I haven skaptes de yndigste blomsterbed, de lune skyggefulde ganger, de fredede plasser som gav beskyttelse mot nysgjerrighet og ro for den tænkende.

Allerede tidlig begyndte man at bygge smaa pavilloner - lysthus i haven og fra Danmark fortelles at omkr. 1550 findes en stadig voksende tilbøielighet til opførelse av slike smaa bygverk, men at denne tilbøielighet utartet i den grad at lysthusene gik over til at bli store bygverk med 2-3 etager, taarn og spir, med marmorgulver og stensøiler. Ved de danske slot finder man en rekke «lysthus», hvor der baade var kjøkken, kakkelovner, kaminer, soveværelser og sal.

Snart kom imidlertid lysthusene tilbake til sit oprindelige virkefelt. Det lille som hos os findes bevaret fra det 17de aarh. gir indtryk av at meget pragtfuldt er gaat tilspilde. Fra det 18de aarh. er der imidlertid bevaret en række udmerkede eksempler. Tiden indbød ogsaa særlig til bygning av lysthus. Rokokoens sværmeri for hyrdelivet, det lette, halvt letsindige livssyn, kurmakeriets og kurtisens tidsperiode trængte smaa, rette pavilloner dækket av løvrigt buskads i sine haver. Sværmeriet for kinesisk kunst har ogsaa gjort sit til at skaffe os havehus med snurrige takformer, malerisk plassert ved en stille sivomkranset dam - helst ute paa en liten kunstig ø, hvortil smaa krumryggede spinkle broer gav adkomst.

Vørt eget distrikt har ikke helt kunnet gi sig over i rokokoens løsslupne, flagrende livssyn. Det er som baroktidens kraft, ja renæssansens strenge krav til symmetrien er vokset for fast ind i folkebevisstheten, saa balansen holdes helt til tiden igjen finder ro ved den klassiske aandsretnings tilbakevenden til kunsten.

Paa et gammelt billede av nedre Jønholt (ant. malt av Linaae omkr. 1811. Se Aarskr. for Telemark og Grenlands historielag 1925 s. 33 - og Lunds Porsgrundsbok s. 81) ser man op mot veien avbildet en meget fornøielig pavillon ottekantet og med barok kuppel. Efter al sandsynlighet er dette Jønholts gamle lysthus - ethvert hus som vilde regnes for noget maatte dengang ha et saadant.

Endnu staar paa Kjellestad ved Stathelle et meget interessant lysthus som maa skrive sig fra et ældre anlæg end det Kjellestad vi nu kjender.

Lysthuset paa Skrukkerød med sin karakteristiske firkantede form er vel av noget yngre dato, men dog av adskillig interesse.

Merkelig nok viser vore gamle Porsgrundsbilleder ikke nogen særlig karakteristiske lysthus ved Patrisiergaardene, men de har nok hat sine koselige pavilloner. At sansen for haven og for de naturskjønne omgivelser var vaaken kan man se av Løvenskiolds amtsbeskrivelse, hvor han bl. a. forteller at hr. Nicolai Aall paa

«det saa kaldede Gaase Grund, en behagelig omflødt Øe» - «der udhugget i Skoven nøgle gange at forlyste sig udi paa den behagelige Tiid af Aaret.» Likesaa skriver han om «et meget angenemt Lyststæd Stridskleven kaldet, hvor ere de skjønneste Skovlunde, der paa den fornøieligste Aarets Tiid fremviser mange Yndigheder og er en smuk Eremitage Kammer-Herre Severin von Løvenskiold tilhørende».

Det er Rousseaus tanker vi her finder virkningen av, blandet med den opdukkende romantiske retning.

Med aarhundredskiftet kommer vi da ind i den periode som her særlig interesserer os, nemlig Napoleonstiden med sit antiksværmeri.

Som denne retning arter sig i vort distrikt maa vi kunne kalde det sværmeri. I vore øine vil ialfald meget av denne tids virkemidler synes likesaa hule og teatralske som den efterfølgende romantiske periodes, som har maattet døie adskillig kritik av denne aarsak.

Det er idethele en underlig tid med sterke brytninger i aandslivet, i kunsten og i det økonomiske - slet ikke ulik vor egen. Og sammen med alle de nye indtryk, alle opdukkende idéer maa vi se den sterke tradition som er saa karakteristisk for disktriktet.

Al denne uro gir os da tilslut forklaringen paa den underlige blanding vi finder i arkitektur og i levesæt.

Lysthuset paa Aasen er et barn av denne brytningstid, en herlig sammenblanding av edel klassisk aandsdannelse og trivelig spissborgerlighet.

Vi ser for os aasens eier, begeistret for den ny kulturstrømning, drømme den lille aas som byens Akropolis - og straks som den bestemte praktiske forretningsmand han er, realisere sin drøm og reise det lille tempel paa aasens top.

Vi ser den tids borgere som de er avmalet paa et litet billede, som hænger oppe paa Brekke museum; damer og herrer spaserende i et yndig landskap avpasset efter tidens smagsretning ved kunstnerens sindrighet.

Adstadige, værdige, med klassiske ansigtstræk kommer de i sine renlinjede drakter. Man synes at høre deres dypsindige, aandrike tale, synes at fornemme den ophøiede klassiske ro som hviler over folk og land.

Slik ser vi tiden fremstillet - slik vilde den gjerne være.

Ved det lille tempels indgang blev plantet to popler. - Det virket jo klassisk.

Men ak, vort lille tempel maktet ikke helt at illudere, ti menneskenes aand kunde ikke saadan i en fart omskapes. Traditionen fra de glade livlige dage sat for godt i - menneskene var endnu trivelige og runde og trængte mat - ikke bare aandelig føde.

Vi finder rundt i vort land smaa klassiske tempelanlæg som havehus. Paa det gamle «Ullevold» stod et «Erkjendtlighetstempel» - i haven paa Nes jernverk finder vi et og saaledes mange steder, men noget saa kuriøst som vort lille anlæg paa Lysthusaasen tror jeg man maa lete længe efter.

Kommer man indenfor «murene» er nemlig det klassiske præg som blæst væk.

Det temmelig store rum oppe var dansesal, mens en «veranda» - promenadegang, førte rundt hele bygningen, hvor de dansende kunde nyde den friske, rene luft og nyde den herlige utsigt.

Men under denne sal var indredet to rum, et kjøkken og et spiskammers.

Det er en Wessels groteske humor som præger dette lille anlæg - her staar helter og spiskammer side om side - her kan sverges ved gule erter. Vi mindes Wessels heltinde Grete, der hun i sin store sorg søkte havens glæder som trøst:

Jeg ned i Haven gikk, min sorg spadserte med,
I Gyngen satte mig, min Sorig op og ned
sig gyngede med mig. Ja i vort Spisekammer,
hvor jeg saa tidt tilforn fandt Raad mod alslags Jammer,
Omsunst jeg søger nu en Lindring for mit Sind.
Min Sorg med lige Skridt ledsaget mig derind.
Jeg tænkte, røget Flesk kand hjælpe, hvem kand vide?
Men følte Flesk og Sorg i Halsen fast at sidde.

Og ser man saa paa beliggenheten og faar vite at templet oprindelig tilhørte den gamle gaard, hvor nu Vestsidens apotek er, da forundres man over at her var behov for kjøkken og spiskammer saa nære ved hovedgaarden. Man fristes at mindes en strofe fra Peder Paars:

Jeg er fornøiet, jeg min frokost faaet har,
Gid Klokken kun var Tolv! Gid Maaltids Tiid kun var.

Vørt lille tempel tjener ikke tidens idéelle krav. Det er ikke stille tænkere, ikke laurbærkranste helte som stiger op ad klippen. Vel er det idéaliseret i sit anlæg, rent i sin arkitektur, men saa velsignet jordbundet med sit kjøkken og sit spiskammer. Her er plass for liv og lystighet, her stiger liflig duft av mat op til templets øvre hall. De livlige unge damer som her svinger sig i dansen bærer vel antikens klædebaand, men deres trivelige smaa skikkelser, deres runde blide fjæs har vanskelig for at indpasses i den strenge ramme stilpræget kræver. Her danses lystig «Feier» og «Fandango» - de mest rutinerte og moderne forsøker «Francaisen». Her synges patriotiske sange og med friskhet og freidighet lyder drikkeviser som vi nu vilde frabe os i det gode selskap.

Gjennem tiden blev Lysthusaasen samlingssteder for ungdommen ved festlige anledninger. 17de mai feiredes heroppe, mens musiken spilte paa den lille veranda som løper rundt lysthuset - det klang ut til alle 4 verdenshjørner.

Men tidens tand tæret paa den lille trebygning - og efterhvert svandt lysthusets possition i bylivet - det glemtes saa grundig at det ikke har været mulig at opspore naar og hvorledes det forsvandt.

Men aasens navn vil fremdeles minde os om en merkelig tid i vor bys historie.

Utdrag (s. 11-16) fra:
Porsgrund Historielag: Gamle Porsgrunnsbilder. Serie II. - Porsgrunn [1988]
Innholdsfortegnelse for Gamle Porsgrunnsbilder
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen