Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Meierikonflikten

av Harald Bache Bystrøm

Senhøsten 1933 ble Porsgrunn arena for nye sammenstøt mellem ordensmakten og deler av byens befolkning. Igjen ble gatebildet preget av det forhatte statspoliti, bevepnet med langkøller og skytevåpen og beskyttet av blanke stålhjelmer.

«Menstad-stemning hviler atter over Porsgrunn by!», lød den illevarslende overskrift på Telemark Arbeiderblads førsteside onsdag 8. november.

Bakgrunnen for den nye konflikt som var under oppseiling, var en repetisjon av de utallige arbeidskonflikter som rystet det norske samfunn i 1920- og 1930-årene. Krav om høyere lønn for de ansatte. Som ble møtt med kontante avslag fra arbeidsgiversiden. Med arbeidsnedleggelser, streik og demonstrasjoner som uavvendelig resultat.

Denne gang var det ekspeditrisene ved Porsgrunds Meieribolag som stilte lønnskrav. Som meieriets styre blankt avviste.

Forhandlinger mellem partene viste seg å være - om ikke spilt melk, så i hvert fall spilt møye. Kretsmeglingsmannen kom inn i bildet. Hans forslag om en kompromissløsning ble enstemmig vedtatt av de ansatte. Mens meieribolagets styre vendte tommelen ned.

Dermed var streiken et faktum. Og meierifilialene på Bjørntvedt, Herøya, Borgestad og ved Osebro ble stengt. Det samme skjedde med melkeutsalgene ved skolene.

Meieristyret besvarte streikeaksjonen ved straks å ta inn streikebrytere, i alt 10 personer. Derved kunne hovedmeieriet i sentrum og filialene på Osebakken, Sundjordet og Vestsiden fremdeles holdes åpne.

At streikebryteriet var upopulært, er mildt sagt. Å rykke inn på arbeidsplasser som var forlatt av de fast ansatte, var direkte risikofylt. Med fare for trakassering og korporlig avstraffelse av rasende demonstranter.

Men tidene var dårlige. Arbeidsledigheten var stor. Det hersket direkte nød i mange barnefamilier. Fortvilelse grep om seg. Det var derfor alltid noen som sto klar til å rykke inn for å overta en jobb som var blitt ledig. Selv om det kunne koste både naboers og arbeidskameraters hån og forakt. Og det som enda verre var.

Resultatet av streikebryteriet lot ikke vente på seg. Skiensfjordens faglige samorganisasjon gikk øyeblikkelig til blokade av alle meieriutsalg i byen. Samtidig organiserte Samorg opprettelse av provisoriske melkeutsalg, blant annet på Bjørntvedt og i Storgaten nær broen. Melketilførselen ble ordnet i samarbeid med meningsfeller på Ulefoss. Som kjøpte opp store kvanta melk til full utsalgspris i Holla Meieri og besørget denne transportert til Porsgrunn. De private, små melkeutsalgene, og dem var det mange av i byen på den tid, fikk også tilført melk på denne måten.

Som en kuriositet kan nevnes, at i løpet av de 9 uker som streiken varte, ble det via Samorg solgt i alt 86.293 liter heimelk, 4.333 liter skummet og 1.340 liter kremfløte. Den totale salgssum var kr. 31.501,23.

Foran hovedmeieriet og de åpne filialene var det amper stemning. Folk som kom for å kjøpe melk ble oppfordret av streikevaktene til å la dette være. De fleste fulgte oppfordringen og vendte hjem igjen med tomme melkespann. Andre lot seg ikke påvirke av de høyrøstede protestene og sjikanerende tilropene, men kjøpte sin melk. Med den følge, at ikke så få liter havnet i rennestenen når kunden kom ut fra meieriet igjen, fordi «jeg var så uheldig og snubla mot spannet så det velta!» Som en streikevaktene senere forklarte en slik episode for politiet.

En av byens kjente forretningsmenn ble utsatt for hardhendt trakassering etter et besøk på hovedmeieriet. Melkespannet ble sparket ut av hånden og hatten ble revet av hodet hans og kastet inn i folkemengden. Mens han selv ble veltet over ende i kaoset som oppsto. Til stor jubel for alle omkringstående.

Utenfor Vestsiden meieriutsalg var det mannsterkt fremmøte av streikevakter og nysgjerrige tilskuere. Også her ble kunder møtt med sterke oppfordringer om å la være å handle. Et par kunder som allikevel kjøpte noen liter, vendte straks etter tilbake og returnerte melken. De var blitt sterkt oppfordret til dette. Og de ville nødig komme opp i ubehageligheter.

Omsetningen ble på beskjedne 14 kroner denne første streikedagen.

Heller ikke melkeleverandørene gikk klar av demonstrantenes vrede. Bønder fra Gjerpen, Solum og Eidanger ble møtt med oppfordringer om ikke å levere melken når de kjørte inn i meierigården med sine melkedunker. Noen få stilte seg solidariske og unnlot å levere. Men slett ikke alle. En gårdbruker fra Gjerpen som fortsatte sine leveringer, ble en dag frastjålet firehjulsvognen inne på meieribolagets gårdsplass, mens hesten hvilte ut i stallen. Det var noen unggutter som sto bak «kapringen». Vognen ble funnet ved elvekanten nedenfor Tennisplassen (Minneparken). Gårdbrukeren og hesten fikk politibeskyttelse da vognen ble hentet senere på dagen. Mens flokker av ungdommer og demonstranter fulgte etter med sjikanerende tilrop.

Det fulgte en hektisk tid for byens befolkning. Politiets vaktjournal gir i korttekst et nøkternt resymé av den spendte situasjonen i kjølvannet av meierikonflikten:

«8.11 1933:
Under meierikonflikten ved Meieritorvet var det samlet mange folk, som opptrådte truende overfor meieriets leverandører. Der blev kastet nogen stene. Likeledes var de truende mot betjeningen. Ved Osebakkens meierifilial blev der knust en rute. Politiet måtte hjelpe betjeningen hjem ... Det var samlet mange folk ved Vestsiden meierifilial også, som optrådte truende mot betjeningen. Politiet måtte også der hjelpe betjeningen hjem.» ffl. Bjørbæk)

«9.11:
Mellem kl. 8-10 var det vakthold ved meieriene Vestre Porsgrunn, Sundjordet, Bjørntvedt, hovedmeieriet og Osebakken. De øvrige stengt.

Kl. 18.30 ankom statspolitiet, mellem 40-50 mann. De bor på Victoria Hotell og spiser på Folkerestauranten. På Meieritorvet møtte i går aftes en masse mennesker, men alt var forholdsvis rolig. Kl. 21 blev Meieritorvet ryddet av statspolitiet - alt gik rolig for sig.» (Olav Løkslid)
------------

« Igår aftes blev ingeniør Lindboe overfalt og et melkespann han bar falt i gaten. I nat blev likeledes en sten kastet mot et vindu i Lindboes leilighet i Raschebakken. Vinduet gik istykker og stenen falt på gulvet»
------------

«10.11:
...... om aftenen skulle det være protestmøte på Rådhusplassen, men dette blev negtet da Strand Johansen skulde tale. Demonstrantene drog derfor under faner til Folkets Hus. Ved Meieritorvet samledes flere tusen mennesker ved 19-tiden. Statspolitiet og byens politi sperret torvet og sidegatene. Folkemengden blev stående der i flere timer under hujing og sang. Der blev innsatt i arrest 4 mann av statspolitiet. Sperringen blev opphevet av politiet kl. 22.30 og publikum pålagt å fjerne sig hver til sine hjem, men en del ungdom holdt det gående til kl. 23.30. Der forekom en del stenkast og en flaske blev kastet efter statspolitiet, men ingen blev skadet.» (Andr. Kjellevold)

«12.11:
I går aftes var der samlet flere hundre mennesker i Storgaten fra Meieritorvet op til Victoria Hotell for å demonstrere mot statspolitiet som bor der.

Det var flere tilløp av folk i gaten og statspolitiet prylte op mange folk, som ikke fjernet sig. Der blev foretatt sperring i gaterne, men folk gik op og ned. Statspolitiet foretog utrykning og mange personer fik endel juling. Der forefandtes enkelte stenkast. En vindusrute gik på Victoria Hotell, kastet av en ung gut som nektet for dette. En person, Kristian Pedersen, Vestre Porsgrunn, blev arrestert idet han skulde kaste sten. I alt blev 6 personer arrestert. Idag stille og rolig.» (Herman Melbye)

«13.11:
Fra kl. 16 til kl. 23 hadde samtlige tjeneste. Stensrud og Sandaker var ved V Porsgrunds Meieri til kl. 19.30. De øvrige patruljerte i gatene. I går aftes var det nogenlunde normale forhold ved gatetrafikken. Ingen uorden, ingen arrestasjoner.» (Olav Løkslid)

«15.11:
Fra kl. 17 hadde samtlige tjeneste. Sandaker var ved Vestsiden meieriutsalg. Andvik ved Osebakken. Barth i bilhuset ved Meieritorvet som vakt. De øvrige patruljerte i gatene ... Fra i dag ordinær tjeneste.» (Andr. Kjellevold)

«16.11:
Her i byen er stille og rolig. Halve styrken av statspolitiet er reist fra byen. Ellers intet nytt.» (Herman Melby)

* * *

For store deler av byens befolkning fortonet tiden seg under meierikonflikten adskillig mer dramatisk og uhyggelig enn hva man får inntrykk av gjennem de knappe politirapportene.

Det var i disse novemberdager bare ca. 2½ år siden Menstadkonflikten hadde skapt revolusjonsstemning i distriktet. Minnene om invasjonen av statspoliti, marinefartøyer og bevepnede gardister var fremdeles høyst levende hos byens innbyggere. Dramatikken og uhyggen hadde brent seg inn i folks erindring. Minner de helst ville riste av seg.

Og så - plutselig, og helt uventet, opplever byen igjen en ny, opprivende konfliktsituasjon. Fylt av flammende, agitatoriske taler. Av demonstrasjoner. Av ampre diskusjoner på arbeidsplasser og gatehjørner. Mens borgerskapets og venstresidens redaktører igjen hvesser blyanter for å gi frisk næring til den glødende kampild.

* * *

1930-årene var klassemotsetningenes ti-år i Norge. Det var arbeiderklassen mot borgerskapet. Arbeidstageren mot arbeidsgiveren. Proletaren mot kapitalisten.

Politiet sto sentralt i denne striden. Den kommunistdominerte venstrefløy så på politiet som kapitalismens forsvarere. Som beskyttere av streikebrytere. Som motstandere av det frie ord og angripere av demonstrasjoner.

Fra borgerskapet lød andre tonen Derfra ble det ropt etter et sterkere politi. Til beskyttelse av demokratiet, til vern mot samfunnsnedbryterne og anarkistene, «Moskvalakeiene» og «Bolsjevikene».

Etter borgerpressens oppfatning var de lokale politikammere både underbemannet og for svakt organisert. Og i alt for stor grad avhengig av den enkelte kommunes økonomiske evne og politiske vilje til å bygge opp en sterk, velutstyrt og effektiv politistyrke.

Kravet om en slagkraftig, statlig politienhet fikk en stadig økende tilslutning.

Det statspoliti som ble stablet på bena under Menstadkonflikten var ikke en fast stående, enhetlig politiavdeling. I følge de såkalte statspolitioverenskomster hadde Justisdepartementet den gang hjemmel for å rekvirere folk fra ulike politikammere for å sette dem i beredskap i krisesituasjoner.

Beredskapsgruppen på Menstad besto således av ca. 40 eldre polititjenestemenn fra reserveavdelinger i Bergen og Oslo. Det øvrige mannskap besto i det vesentlige av elever fra Statens Politiskole i Oslo. Unge menn med minimal polititjenestlig bakgrunn og uten praktisk erfaring.

Det enorme prestisjenederlaget som dette delvis amatørmessige og ineffektive statspoliti led på Menstad, fremskyndet en radikal endring av dets organisasjonsstruktur.

Under sterk motstand fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget den 11. juni 1931 (tre dager etter Menstadslaget) å opprette et fleksibelt og permanent Statspoliti. Avdelingen skulle bemannes med 72 spesialutdannede politimenn og være operativ fra 1. januar 1932.

I motsetning til det kommunalt avlønnede ordenspoliti ble Statspolitiet direkte underlagt Justisdepartementet, med Carl Askvig som øverste leder. Askvig hadde militær bakgrunn og var kjent for sin meget autoritære fremtreden.

Formålet med det nyopprettede Statspoliti var primært å komme det lokale politikammer til unnsetning når dette ikke hadde tilstrekkelig mannskap og ressurser til å mestre akutte og vanskelige konfliktsituasjoner.

Det var denne eliteavdelingen som nå var beordret til Porsgrunn.

Allerede etter et par dager etter arbeidsnedleggelsen og streiken ved Porsgrund Meieribolag var de der på ny, de forhatte statspolitimenn. Og denne gang var det en veltrimmet og godt utstyrt tropp som gjorde sitt skremmende inntog i Porsgrunn. «Rampebyen», som statspolitisjef Askvig kalte den.

Rykter om Statspolitiets nådeløse adferd overfor streikende og demonstranter rundt om i landet hadde skapt frykt og avsky blant arbeiderklassen. Den ene redselsreportasje etter den andre ble kolportert av sosialistpressen. Her kunne man lese om Statspolitiets voldsomme angrep mot demonstranter ved Randsfjorden, om dets brutale fremferd overfor kvinnelige! tilskuere til opptøyene. Det samme sto å lese om uroligheter og slagsmål i Rena, i Kirkenes og Åmot.

En stor porsjon sannhet var det utvilsomt i de mange skrekkreportasjer. At Statspolitiet fór unødig voldelig frem er det overhodet ingen tvil om. Men arbeiderpressen sordinerte så visst heller ikke sine utsendte medarbeideres skrekk- og voldsbeskrivelser.

Statspolitiets militante opptre den i Porsgrunn under meierikonflikten var heller ikke egnet til å restaurere dets traurige rykte. Snarere tvert i mot.

Bare et par timer etter sin ankomst til Porsgrunn 9. november, var Statspolitiet i aksjon. Som på kvelden før, var det igjen samlet en mengde mennesker på Meieritorvet. Hele dagen hadde det krydd av folk rundt meieribolaget og i tilstøtende gater. Ved nitiden om kvelden var sammenstimlingen blitt så stor av ampre og opprørte mennesker, at man på politikammeret fryktet at det når som helst kunne oppstå alvorlige tumulter.

Den samme vurdering gjorde seg gjeldende hos Statspolitiet, som nøye fulgte utviklingen fra sitt hovedkvarter på Victoria Hotell.

Og Statspolitiet nølte ikke lenge. Litt over kl. 21 rykket det ut. Om det videre forløp har porsgrunnsmannen, den senere kjente Vårt Land-journalisten og forfatteren Ingvar Haddal fortalt i en artikkel i Porsgrunns Dagblad:

«En av min ungdoms sterkeste opplevelser foregikk på Menstad, hvor jeg sto bare noen meter fra veien og fulgte det såkalte Menstadslaget fra begynnelsen til den bedrøvelige slutt ... En tid senere hadde urolighetene spredt seg til Meieriet. Internasjonalen og Sosialistmarsjen runget gjennem gatene, og Meieritorvet var fyllt av en folkemasse som kanskje ikke riktig visste hva de ville, men som i det minste var så vidt oppagitert, at den neppe var ufarlig selv om de nok hver for seg var fredelige og lovlige borgere av byen. Skjønt borgere? Borgerlig var et at tidens verste skjellsord!

Da kom en lastebil kjørende inn på plassen. Den var fylt med politimenn med stålhjelm og karabiner - fryktinngydende folk som vi aldri hadde sett maken til her i fjorden. En av dem grep en ropert og fortalte at plassen skulle være ryddet på to minutter!

Selv sto jeg på hjørnet utenfor bakermester Bryhne. Jeg tok ikke tiden, men jeg tror neppe det varte så lenge som to minutter, før hele torvet var som blåst, uten at det var krummet et hår på noens hode. Det var et glimrende stykke politiarbeid, presis som det skulle gjøres.

Mannen med roperten den gang het Jonas Lie.»

Jonas Lie, Politidepartementets leder under okkupasjonsårene 1940-1945, var statspolitisjef Askvigs nestkommanderende og sjef for kommandotroppen som var ankommet Porsgrunn. I likhet med sin overordnede hadde også Lie militær bakgrunn. Noe som i høy grad preget hans holdninger til de oppgaver han var satt til å skjøtte i Statspolitiet.

Pistolen bar Jonas Lie alltid i sitt belte. Han var heller ikke sen om å slynge ut trusler om å bruke den hvis folk ikke øyeblikkelig etterkom hans udiskuterbare ordre. Noen skudd ble imidlertid aldri avfyrt i Porsgrunn. Mengden spredte seg allikevel med lynets hastighet der hvor Jonas Lie dukket opp. Ingen var noensinne i tvil om at han var mann for å gjøre alvor av sine trusler om våpenbruk.

Selv om Statspolitiets nærvær skapte uro og frykt blant befolkningen, må oppholdet i Porsgrunn ha vært særdeles ubehagelig for de enkelte politimenn. Over alt hvor de viste seg, ble de møtt med åpen fientlighet. Spydige bemerkninger og hånlige finter ble slynget ut bak deres rygg. En mur av overveldende uvennlighet møtte dem der de kom og gikk. Hardhudet var de utvilsomt, etter to år i tjenesten. Og det meste prellet av på dem. For over alt hvor de hadde vært satt inn i tjeneste, hadde reaksjonen vært de samme. Noen festombrust triumfferd var det derfor ikke som ventet de hardbarkede karene som stilte seg til tjeneste for Statspolitiet. Til gjengjeld ble det for mange av dem en sikkert kjærkommen og legal anledning til å få utløp for innebygget aggresjon og latente behov for spenning og eventyrlyst.

* * *

Fredag 10. november braket det løs igjen. Allerede tidlig på kvelden var Meieritorvet nærmest stappfullt av opphissede mennesker. På fortauet utenfor Sjømannshjemmet var et musikkorps oppstilt. Tonene fra Internasjonalen og andre sosialistkampsanger gjallet ustanselig fra iltre klarinetter, skingrende trompeter og brummende tubaer.

Siden tidlige ettermiddagstimer hadde folk begynt å samle seg i byens sentrum. Under foregivende av å skulle avholde et demonstrasjonsmøte knyttet til meieristreiken, hadde kommunistpartiet innhentet politimester Melhuus' tillatelse til å avvikle arrangementet på Rådhusplassen. Møtet var berammet til kl. 19.00.

Umiddelbart før møtestart kom kontraordre fra politimesteren. Som nedla forbud mot bruk av Rådhusplassen. Årsaken til politimesterens helomvending var, at han i mellemtiden hadde fått opplyst, at møtets hovedtema allikevel ikke skulle være meierikonflikten, men et frontalangrep på Statspolitiets opphold i byen!

Når hovedtaleren dessuten viste seg å være Johan Strand Johansen, en av hovedaktørene under Menstadopptøyene, nølte ikke politimesteren et øyeblikk med å slå retrett. Heller ikke Meieritorvet tillot han å bli benyttet. Formannen i Porsgrunn Kommunistparti, T. Kløvfjeld, oppfordret de hundretalls fremmøtte å dra til Folkets Hus i stedet.

Det ble stappfullt av mennesker på Folkets Hus den kvelden. Fra talerstolen slynget Strand Johansen ut sine voldsomme anklager mot Statspolitiet, til stormende applaus fra et oppglødd publikum. Kløvfjeld leste til slutt opp en protestresolusjon som ble vedtatt oversendt Justisdepartementet.

Etter folkemøtet forsøkte tilhørerne å vende tilbake til Storgaten og sentrum. Her hadde imidlertid Statspolitiet og byens eget politi satt opp sperringer og utplassert vakthold.

Et lurveleven oppsto. Med rop og skrik og skrål. Internasjonalen ble sunget i fistel og bass. Sten og tomflasker begynte å suse gjennem luften. En av stenene flerret skyggen på politimesterens uniformslue. En stor jernkrok streifet ansiktet til en statspolitimann, uten å gjøre nevneverdig skade.

Noen ungdommer kom seg forbi sperringen. De løp opp til parkeringsplassen ved Victoria Hotell. Hensikten var å gå løs på politibilene som sto parkert der. De ble imidlertid jaget bort av vaktene før de rakk å gjøre noen skade.

Det var statspolitisjef Askvig selv som ledet operasjonen denne fredagskvelden. Han hadde ankommet byen med ettermiddagstoget og vendte tilbake til Oslo med nattoget. Han følte seg overbevist om at hans nestkommanderende, Jonas Lie, ville fullføre oppdraget til hans fulle tilfredshet.

Lørdag brakte lokalavisene denne henstilling fra politimester Melhuus:

«Politimesteren i Porsgrunn henstiller til folk i Porsgrunn, at de holder seg borte fra sammenstimlinger i anledning meierikonflikten. Demonstrasjonene igår var av en sådan art, at alle som bruker sine tanker vil forstå den risiko man løper ved å delta i sammenstimlinger. Foreldre bør sørge for at barn og ungdom holder seg unna og under slike forhold som det nu er bør ikke visse gatestrøk være en tumleplass for nysgjerrige - denne henstilling gjelder folk av alle aldre.

Hvis politiet finner grunn til å rydde gater og plasser da er det alvor og det kan lett gå ut over nysgjerrige tilskuere.»

Befolkningen tok ikke det ringeste hensyn til politimesterens henstilling. Lørdag kveld brygget det derfor opp til nytt bråk. Enda større folkemengder enn kvelden før samlet seg på Meieritorvet og Rådhusplassen og i Storgaten. Foran Statspolitiets hovedkvarter holdt gjenger med ungdommer et salig spetakkel. Med piping og ustoppelig skråling. Inntil erkefienden dukket opp. Og ryddet gaten. Raskt og effektivt. Men til liten nytte. For straks etterpå var de samme gjengene på ferde i tilstøtende sidegater.

Da lørdagskveldens siste kinoforestilling var slutt ved halv ellevetiden, ble det for alvor liv i gatene. Og et intetanende publikum fra Porsgrunns Lydfilmteater befant seg plutselig midt i begivenhetenes sentrum.

Statspolitiet hadde nettopp ryddet Storgaten og sto samlet oppstilt ved Victoria Hotell da kinoen i Rådhuset slapp ut sitt publikum. Politiet misforsto situasjonen. De trodde at den store flokken av mennesker som kom mot dem nedover Storgaten var nye demonstranter som ville provosere dem. Dermed fikk politiet ordre om å gå til angrep på det forskremte publikurnet. Som nettopp hadde moret seg kostelig over lystspillet «Morskap og farskap», med Maurice Chevalier i hovedrollen. Forøvrig en film, som i følge kinoreklamen samme dag, var så «henrivende morsom at den fullstendig gjør det av med publikum!»

For annen gang denne kvelden ble kinopublikumet offer for noen som «ville gjøre det av» med dem. Fullstendig overrumplet og uforstående så de flokken av statspolitifolkene som kom stormende mot dem med hevede køller, ferdig til slag. Forskremt klarte noen av de bakerste å foreta en rask retrett til Rådhuset, hvor de i siste liten ble reddet inn bak dørene av en overrumplet vaktmester som var i ferd med å stenge. Noen rakk å flykte inn i sidegater og ned til bryggetomtene. Resten fikk smake langkøllene. Og ingen kunne beskylde statspolitifolkene for å ta partipolitiske hensyn. Såvel kommunisten Kløvfjeld som byens høyreordfører og kveldens kinogjenger, Carl P. Wright, fikk smake hver sin del av kølleslagene.

En fredelig, lett bedugget kunde ved pølsevognen utenfor Folkerestaurantens gård fikk oppleve et festmåltid han sent ville glemme. Ikke før hadde mannen fått sin kulinariske godbit i hånden, før to politimenn fór løs på ham. Den ene grep ham i kraven slik at samtlige frakkeknapper spratt ut over fortauet. Mens den andre ga ham et dyktig kølleslag over skulderen. Fortumlet forsøkte offeret å dekke ansiktet med begge hender. Dermed klinte han pølse og sennep over øyne og nese og munn og ble stående og vakle som et levende fugleskremsel. Formodentlig et klinkende edru fugleskremsel!

Et av byens formannskapsmedlemmer, og senere arbeiderpartiordfører, lærer J. R Johannessen, var øyevidne til lørdagsbataljen. Han ga etterpå sin dramatiske versjon av hvordan han opplevde de hektiske minuttene etter kinoslutt:

«En menneskesverm kommer stormende nedenfra Storgaten, og statspolitiet settende etter. Køllene svinges. Slagene faller fort vekk hvis en er så uheldig ikke å komme fort nok vekk. I vill redsel tyr en del innenfor dørene til byens kino. Politiet kommer settende efter - drar folkene ut på fortauet igjen og lar dem atter smake køllene.

En stund efter står jeg øverst på Rådhusplassen og snakker med et annet formannskapsmedlem og hans frue.

En politistyrke kommer marsjerende op til enden av Rådhusplassen. Styrken deler sig. Den ene flokk setter sig i bevegelse mot Floodsgate, hvor en flokk ungdom står samlet - en del er sikkert styrtet dit ved politiets tidligere «angrep».
Mange satte avsted da de så politiet komme. De «tapre» menn i hjelmer og med køllene svingende, satte efter. De slo løs så kølleslagene hørtes mange meter borte. Særlig var to ungdommer gjenstand for en - efter min mening -brutal behandling.

Først fikk de adskillige kølleslag efter sig i Floodsgate. De som her hadde gitt slagene, syntes visst at det kunde det være nok nu. Gutene fikk springe bortover mot Storgaten. Men nei, noen andre politimenn ropte: Hvorfor slapp dere dem? Hold dem! Slå dem! Og det skjedde. Guttene ble innhentet i nærheten av apoteket. Overende bar det! Benene ble hengende ovenpå det lave gjerdet. Rygg og hode lå mot marken. Så smalt atter kølleslagene.»

Lørdagsopptøyene vakte selvsagt enorme reaksjoner i byen. Det ble reist interpellasjon i formannskapet. Med krav om at Justisdepartementet øyeblikkelig skulle tilbakekalle Statspolitiet. En interpellasjon som forøvrig ble nedstemt av det borgerlige flertall.

Politimester Melhuus ga i et intervju med Porsgrunns Dagblad mandag 13. november politiets versjon av lørdagens opptrinn:

«Ingen beklager mer enn politiet at uskyldige folk blir forulempet og får noen rapp av køllene, men folk er gang på gang gjennem avisene blitt advart mot å opholde sig i de strøk hvor politiet vilde komme til å optre. Det var kjedelig dette med publikum fra kinoen, men det var meldt til politiet at urostifterne gikk løs på Rådhusplassen og da måtte gaten ryddes. Når gatene ryddes, så må de ryddes og publikum må selv ta risikoen - det er en advarsel som gjelder både nu og for fremtiden.»

Den etterfølgende uke var rolig i Porsgrunn. Streiken fortsatte, riktig nok. Og streikevaktene var på plass. En del småknuffing mellem enkelte melkekjøpere og vakter forekom, uten at det oppsto episoder av alvorlig karakter. Statspolitiet holdt seg i ro på Victoria Hotell og overlot patruljetjenesten til byens eget politi.

Politimester Melhuus og Jonas Lie vurderte begge situasjonen som stabil og at Statspolitiets nærvær ikke lenger var påkrevet. Innen ukens utgang var de siste statspolitimenn dradd tilbake til Oslo. I byen var forholdene i ferd med å vende tilbake til det normale.

Men melkestreiken fortsatte. I enda noen uker. Inntil den i januar 1934 ble endelig løst ved voldgift.

* * *

Ved Statspolitiets opprettelse i 1931 uttalte statsminister Peder Kolstad, at politiavdelingen skulle være «samfunnets pansrede neve». Dets hovedoppgave var å slå til mot politiske urostiftere og være på vakt mot de ytterligående revolusjonære krefter i landet. Politiets sviende nederlag på Menstad 8. juni 1931 skulle aldri få gjenta seg.

Statspolitiets brutale oppførsel under «slaget i Storgaten» i Porsgrunn 11. november 1933 må derfor sees i det historiske lys fra Menstad. Mange av politifolkene hadde selv opplevd nederlaget på kroppen den gang. Nå skulle det hevnes! Opprørstendenser skulle knuses. «Rampestrøket» Porsgrunn skulle få smake pisken. En gang for alle!

Derfor ble denne lørdagskvelden langkøllenes triumf i Porsgrunn. Menstadslaget var hevnet.

Og Statspolitiets «ære» var gjenopprettet!