Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Telemarkens politimesterembede

av Harald Bache Bystrøm

Den 20. oktober 1898 kunne abonnentene av lokalavisen «Grenmar» i Porsgrunn lese følgende beskjedne notis:

«Hr. Politimester Schneider tiltræder fra dag af sin Virksomhed her. Vi vil i den Anledning ønske Hr. Politimesteren velkommen og udtale det Haab, at han maa finde sig vel i sin nye Stilling.»

Den første politimester i det nyopprettede Telemarkens Politimesterembede, Fredrik Theodor Emil Schneider, sønn av distriktslege Andreas Schneider, var født på Nes Jernverk ved Risør 14. november 1857. I 1882 ble han cand.jur. med laudabilis. Etter praksis som dommerfullmektig og senere stilling i Marine- og Postdepartementet hadde han siden 4. oktober 1884 praktisert som overrettssakfører i Moss. Hvor han forøvrig også hadde fungert som politimester fra 1888 til 1890.

Det var to øvrige søkere til politimesterembedet i Telemark. Den ene var politifullmektig i Stavanger, Paul Sigvard Johannes Bøe, 43 år. Den andre var Peter Anker Krohn, 36 år, fullmektig i Justisdepartementet og konstituert byfoged i Brevik 1896/97.

Som det tydelig fremgår av referatene fra stortingsdebatten ble Fredrik Th. E. Schneider ved sin tiltreden som politimester sjef for nærmest et «imperium» av et politimesterdistrikt. Bortsett fra byene Skien og Kragerø, og herredene Skåtøy, Sannidal og Drangedal, omfattet hans domene hele det øvrige Bratsberg amt. Fra fjæresteinene ved Skagerrakkysten til fjellheimen mot Hardangervidda. Av amtets samlede flateinnhold på 15.199 km² lå 13.824 km² i politimesterens distrikt, tilsvarende ca. 91%. Av en samlet befolkning på ca. 94.000 personer var ca. 72%, eller ca. 67.000 hjemmehørende her.

Statsminister Hagerups advarende ord i Stortinget var for Schneider nå blitt en levende realitet: Det var et uhyre av et politimesterembede!

Selv om politimester Schneider hadde påtatt seg en tilsynelatende nesten uoverkommelig administrativ oppgave, var det allikevel først og fremst Porsgrunn og de nærmestliggende kommuner han til daglig kom mest i kontakt med. Og her skulle det vise seg at de politimessige byrder slett ikke var overveldende.

Ved gjennemlesningen av Telemarkens Politimesterembedes vakt- og anmeldelsesprotokoller fra opprettelsen i 1898 og frem til Verdenskrigens utbrudd i 1914, blir man overrasket over å møte den nærmest tornerosesøvnlignende troskyldighetstilstand som preget samfunnslivet den gang. I relasjon til 1990-årenes brutaliserte samfunn, hvor aviser og fjernsyn ovegår hverandre med blodige reportasjer om blind vold mot uskyldige medmennesker, bankran og knivmord, sexforbrytelser og djevelbesatte kirkebrannstiftere, fortoner årene omkring århundreskiftet seg som den reneste idyll.

Selvsagt hadde Porsgrunn sine småkjeltringer og bråkmakere. Vaktjournalene kan melde om arrestasjoner og full arrest. Men som regel dreide det seg om relativt uskyldige forgåelser, fylleslagsmål, smånasking og betleri. Husbråk og koneplageri var blant de relativt hyppige årsaker til at politiet måtte gripe inn. Men selv der hvor hustruen hadde tilkalt lovens håndhevere, tryglet hun som regel angerfylt om at konstabelen allikevel ikke måtte ta ektemannen med til arresten. For han var jo så snill og eiegod når han var edru!

En arrestasjon på Kokkersvold i Eidanger i 1989 hører med blant de mere dramatiske unntak. Et eldre ektepar ble en sen kveld oppsøkt av en «omvankende Gesell», som ba om mat og nattlosji. Ekteparet syntes synd på stakkaren, som på grunn av et treben hadde vanskeligheter med å ta seg frem langs landeveien. De åpnet gjestfritt sitt enkle hus, ga mannen mat og drikke, og gikk til sengs. Tidlig neste morgen, mens kona holdt på å stelle i stand frokost, ble hun overfalt av gesellen. Som brutalt stakk tommeltotten inn i munnen hennes og klorte ansiktet til blods. På anskrik kom den åttiårige ektemannen løpende til, men ble møtt av rasende eder og lynende forbannelser. Nattgjesten hadde i en fart skrudd av seg trebenet og brukte dette som slagvåpen mot det livredde ekteparet. De klarte å unnfly, mens overfallsmannen av gode grunner ikke klarte å følge etter, der han sto igjen på kjøkkenet med trebenet mellem hendene.

Snart etter innfandt lensmannen seg. Omstreiferen ble påsatt håndjern og ført til arresten i Porsgrunn. Her kom han under observasjon av legene Backer fra Skien og Coch fra Brevik. Begge erklærte arrestanten for sinnssyk. Kort tid etter ble han overført til Kriminalasylet i Trondhjem.

Grove ordensforstyrrelser er forøvrig sjelden lesning i vaktjournalene. Selv om politiet til stadighet blir tilkalt av beboere på Osebakken, som ofte føler seg truet av «Rønviksguttene» fra Ligata. Brødrene Hans og Johan, var notoriske fyllebøtter, eller alkoholmisbrukere, som 1990-årenes eleverte språkrøktere foretrekker å betegne slikt klientell. Brødrene hadde aldri gjort en dags skikkelig arbeid, var konstant beruset og en pest og plage for sine omgivelser. Hvis de ikke eglet seg inn på naboer eller på uskyldige bønder på vei til og fra byen med sin hest og kjerre, sloss de seg i mellem. Kniv bar de alltid, og var aldri sene om å true med hugg. På forunderlig vis kom de aldri til å skade noen alvorlig. De slapp derfor stort sett med en dag eller to eller tre i kasjotten, før de med ørkentørre struper halset tilbake til Ligata for å slukke tørsten.

Stort sett later det til at dagene på politivakten har gått med til trivielle sysler. Man leser at vakthavende kontabel pliktskyldig journalfører at kontorets veggur er trukket opp. Man ser hvem som har vært på vakt og hvem som går pa. «Forøvrig intet nytt» er stort sett dagens viktigste vaktnotat.

Etter en lang rekke hendelsesløse dager må det derfor ha virket som en oppkvikkende injeksjon da bohandler Wergeland den 16. desember 1909 ringer fra sin forretning på Osebakken og anmelder at «der i hans butik var stjaalet nogle julekort»! Vakthavende Thorrud kan protokollere at «politibetjent Nordhelle gik straks derop, hvor tyven tilstod og anmeldelse med rapport er af Nordhelle indleveret paa politikammeret».

Dagens «dramatikk» var imidlertid ikke slutt med julekorttyvens pågripelse. Neste linje i journalen forteller nemlig, at «Avløbet til vasken er i uorden, hvilket er under 16.12.09 meldt til brandvagten.»

At borgernes bevegelsesfrihet hadde sine begrensninger og var underlagt politiets bevåkenhet, fremgår av vaktjournalen 10. oktober 1909, hvor betjent Thorrud rapporterer:

«Skuespiller Paulsen har for politibetjent Folkestad erklæret, at han blir her i byen og spiller i aften, søndagsaften og mandags aften. Men han bor derimod i Skien - Hotel Augustin - om nætterne. Han paalægges at melde sig her i vakten kl. 7 aften de dage, som han kommer til at spille her i Porsgrund. Samtidig tilholdes han at opgive, til hvilket sted han reiser, naar han forlader Porsgrund.»

En rapport for 11. og 12. samme måned er i kortversjon en småmunter beretning om hvor lett det er å havne bak lås og slå, men hvor vanskelig det kan være å komme derfra igjen:

«Kl. 7 aften den 11. blev sømand Jens Jørgensen arrestert for drukkenskab. Skibsreder Nils Realfsen indfandt sig og oplyste, at Jørgensen var forhyret med hans skib «Realf Hansen», der laa seilklar i Ekersund, og at han vilde indfinde sig kl. 4.30 neste morgen for at faa sendt manden til Brevig og videre til Ekersund. Realfsen indfandt sig, men det viste sig umuligt at faa døren til arrestcellen op, da den var gaaet i «baklaas». Da det vilde blive for sent at vente til smeden havde faaet laasen op, maatte vi lade manden sitte til kl. 8 morgen, hvor da smed Wattenberg fik skruet laasen fra. Realfsen indfandt sig kl. 9.30 fornøid og Jørgensen blev da av arresten løsladt.»

I juni 1901 ble Porsgrunds kommunale elektricitetsverk satt i drift. Da høstmørket satte inn, senere på året kunne byens borgere endelig glede seg over den nye, moderne gatebelysning med i alt 40 buelamper og 90 glødelamper som ble montert på sentrale steder i bykjernen. Den gamle gatebelysning, som hadde vært meget utilfredsstillende besto av bare 16 buelamper langs Storgaten fra østre brohode til Osebro, med kontraktstrøm levert fra Franklin, Baker & Co.s Høvleri og Dampsag.

Men strømmen fra elektrisitetsverket var dyr. Og forbruket ble betalt etter måler. At de folkevalgte derfor var meget påpasselige med å påse at det kommunale forbruk ikke ble for stort, fremgår av gjentagne debatter såvel i bystyre som i formannskap. Blant annet var det lange diskusjoner om hvilken type gatelamper som skulle være tent, når de skulle tennes og når de skulle slukkes.

Et formannskapsvedtak 25. september 1908 som besluttet at alle glødelamper unntatt Wolframlampene inntil videre skulle være tent hele natten, skapte i det etterfølgende byrstyremøte i oktober en heftig debatt:

Stadsingeniør Harald Alfsen opplyste her, at med «nattbeslysning forsto man bare glødelampene i Storgaten.»

Redaktør Hvidsten sa seg sterkt uenig i denne definisjon, og hevdet at i formannskapet ble det nevnt at den alminnelige gatebelysning i sin helhet skulle brenne hele natten.

Ordføreren uttalte sin bekymring over omkostningene ved dette. Men ble sterkt imøtegått av fabrikkbestyrer Kittel Evensen som mente, at skulle det være noen hjelp med gatebelysning, måtte den være tent også i sidegatene om natten, mens det i Storgaten kunne være nok med de små lamper!

Den kommunale sparesans kommer også til syne i politiets vaktjournal:

«26. mars 1910. Stadsingeniøren har meddelt: Hvis gatelyset tændes om aftenen, bedes det slukket av de patruljerende saasnart maanen kommer saa høit, at det blir lyst nok.»

Denne stadsingeniørlige ordre ble selvsagt kjent blant byens borgere. Et vittig hode fant da straks ut, at hvis politipatruljen ikke fulgte påbudet om å slukke gatelampene, ville stadsingeniøren personlig sørge for at det ble månelyst på vakta!

* * *

Det er selvsagt all grunn til å glede seg over den mangel på grove lovovertredelser som politijournalen bærer bud om. Intet er bedre enn at byens borgere var lojale og pliktoppfyllende og holdt seg unna lovens lange arm. Noen spennende kriminalhistorikk er det derfor ikke mulig å fravriste de tørre, hverdagslige vaktjournaler. Et aldri så lite smil kan derimot enkelte rapporter fremkalle. Som da vakthavende betjent Hans Folkestad ble vekket opp i kjedsommeligheten en varm sommerdag i 1910:

«Kjøpmann Andreassen, i Kristiania, telefonerede 27.6 og anmodede om Politiets Assistanse til at afkræve Martha Eriksen, adresse L. Waage, Jønholdt, Eidanger, 13 Kroner 55 øre, som hun skylde ham, for Varer og trods Paakrav ikke havde indfriet. Hertil svaredes, at Politiet ikke kunde eller havde Ret til at optræde som Incassobyraa, men at han kunde telefonere til Gartner Ellefsen om at faa tale personlig med Pigen.

Forresten intet nyt. Hans Folkestad».

Hvorvidt kjøpmann Andreassen deretter oppnådde å få sine 13 kroner og 55 øre, eller om han måtte avskrive fordringen som uerholdelig, forteller dessverre vaktjournalen intet om.

Politiets vaktjournaler og politimestrenes ordrebøker gir ikke bare innblikk i etatens daglige gjøremål og plikter. Når rapporter og instrukser i ettertid ofte kan synes å dreie seg om rene bagateller og ubetydelige fillesaker, må man ikke tape av syne at politiets arbeid gjenspeiler og levendegjør samtidens sosiale forhold, borgernes hverdagsliv og samfunnets struktur.

Når politimester Dahl den 2. januar 1913 i sin ordrebok presiserer at «Akning i Raschebakken er forbudt etter kl. 10 aften», forteller ikke dette bare om hva datidens ungdommer hadde å forlyste seg med om vinterkveldene. I et glimt gjenskapes samtidig erindringen om at Raschebakken - i dag en støyende, eksosspyende trafikkmaskin - i 1913 var en fredelig boliggate, velsignet fri for all biltrafikk. Ja, så fredelig, at politikonstablene får ordre om å påse at akeforbudet etter kl. 10 aften blir overholdt. Og at overtredelse blir belønnet med anmeldelse. For nattero har de gode byborgere krav på!

At sykkelen før første Verdenskrig var blitt allemannseie, og ved siden av hestekjøretøyer det vanligste fremkomstmiddel, blir man til stadighet minnet om. Som i ordreboken 26. mai 1913:

«Det maa saavidt mulig paasees, at cykkelryttere med klokke i tide varsler personer, som er foran dem paa veien.»

Og ved tilstundende mørketid om høsten samme år, får igjen syklistene politimesterens vaktsomme øyne rettet mot seg:

«Det er gjentagende ved avertissement i byens aviser, senest 6te september d.a. indskjerpet, at enhver cykkel efter mørkets frembrudd skal være forsynet med tendte lygte. Denne vedtegtsbestemmelse overtredes imidlertid jevnlig. Forleden aften hadde av denne aarsak nær en ulykke indtruffet, idet to cyklister i mørke uten lygter holdt paa at kollidere.

Heretter blir enhver cykkelrytter som rider uten tendt lygt om kvelden, efter at gatelygterne er tendt, at notere og anmeldelse at indgi.»

Syklistene fikk imidlertid etter hvert en ny og sterkere konkurrent på veiene. Automobilen holdt sitt inntog i Norge. Og med bilen fulgte nye trafikkproblemer. Også i Porsgrunn. Hvor politimester Dahl den 15. mai 1915 innskjerper overfor sine patruljerende tjenestemenn:

«Der klages over for hurtig automobilkjøring. Samtlige funktionærer anmodes at være opmerksom paa dette forhold og anmelde overtredelse av § 19 i lov om bruk av motorvogne av 21. juni 1912, som bestemmer at innen byens og bymessige bebyggede strøk, maa hurtigheden ikke overskride 15 km. i timen.»

Trafikkbildet endret seg åpenbart ikke så raskt i bilens barndom. For 9 år senere finner politimester J. Dahls etterfølger, J. Roll-Hansen, igjen grunn til å presisere:

«Lastebiler, biler hvis største akseltryk i fullt lastet stand overstiger 2 tonn har ikke adgang til å kjøre med større hastighed end 15 km i timen i Porsgrund, se kgl. resolusjon 8.7.1921.

Praktisk talt kan man si, at alle biler med kompakte gummiringer har lov til å kjøre 15 km pr. time.

Det samme gjelder mange biler med luftringer. På grunn av klage fra huseiere bedes påset at tunge biler kjøres langsomt.» Porsgrund 14.11.1924»

For motorsykler og motorvogner under 2 tons akseltrykk var fartsgrense 20 km i timen, «når denne foregår i lyse»!

Foruten pålegg om overvåking av mørklagte «cykkelridere» og fartsgale bilister merker man seg politimesterens notat i ordrebøken 3 1. mars 1915:

«Det bedes paaset at boldspil ikke foregaar ved Rådhusets porte eller plæne, idet de spillende jevnlig gjør skade paa indhegningene. Derimod tillates boldspil paa plassenforan Rådhuset»

Den 25. mars 1914 presiseres at «Politiets tjenestemenn kan skride ind mot Barn, der nyter tobak paa gaten eller andet offentlig sted saaledes, at de kan frata barnet den hos dette forefindende tobak, der kan konfiskeres. Barnets foresatte underrettes om det forefaldende.

Denne politiets myndighet maa selvsagt utøves med vanlig forsigtighed og konduite, saa alt passerer stille og rolig.»

At røykende barn hadde politiets bevåkenhet var sikkert meget betimelig. Men ved lesningen av Roll-Hansens ordre av 10. april 1926 hever man unektelig øyebrynene:

«Lykkespill - hvorunder «pekking» - på offentlig sted er forbudt, strfl. § 383. Bedes påtale og om nødvendig anmeldt.»

At «pekking», den tradisjonelle, vårlige fritidssyssel blant barn og ungdom, med innsats av kobbermynter av minste valører, skulle forbys av politiet synes i dag utrolig. Når den temporære, uskyldige leken attpå til henlegges under straffelovens § 383, med en strafferamme på 3 måneders fengsel, synes politimesteren åpenbart å ha blitt offer for en fortolkningsnidkjærhet som ikke bare virker parodisk, men som langt overskrider grensen for det latterlige. Og som får den vanlige borger til å etterlyse et forbud mot politiembedsmenns adgang til å dumme seg ut!

* * *

Om politiets vakttjeneste i byen får man beskjed i instruks 14. april 1913:

«Ordre

I sommerhalvåret fra 14. april tjenestegjør kun 1 nattevakt.

  1. Fra kl. 7-11 aften gaar den ene politibetjent fra Torvet (meieriet) paa Østsiden til gaard nr. 4 under Lysthusaasen på Vestsiden. Den anden betjent har østsiden fra Torvet til Osebakken.
  2. Fra kl. 11-2, patruljerer betjenten i samme rute som under 1, punkt 1.
  3. Fra kl. 2-5 patruljerer nattkonstabelen i hovedgatene paa Vest- Østsiden og søker saavidt mulig samtidig at ha utsigt til sidegaterne. Aften tjenesten paa jernbanen besørges av den paa Østsiden 7-11 patruljerende politibetjent.

J. Dahl»

Politimesterens ordre 4. februar 1914 vil sannsynligvis være like aktuell i vår egen tid som på alle fremtidige vinterdager med sne- og islagte fortauer:

«Det paasees, at fortaugene under det glatte føre idag er bestrødd med sand. Grundeiere som forsømmer dette anmeldes. Politivedtegternes § 17. J. Dahl».

Mangfoldige benbruddsfotgjengere fra Porsgrunns gater i de senere år vil formodentlig være av den oppfatning at politivedtektenes § 17 gikk i graven med politimester Johan Koren Fürstenberg Dahl.

* * *

Arbeidsforholdene ved Porsgrunn politikammer kan ikke sees å ha vært forstyrret av spesielle tjenestekonflikter eller kollegiale uoverenstemmelser av noen betydning. Hvorvidt det i tidens løp har forekommet tvistespørsmål mellem kammerets betjenter og konstabler, eller mellem kammer og politimester, har dette i så fall ikke vært kontroverser som er blitt gjenstand for protokollering.

Imidlertid - ifølge dikteren finnes «brodne Kar i alle Lande», som det også i en hver offentlig etat kan finnes svarte får. Så også ved Telemarkens Politimesterembede i Porsgrunn.

Embedsprotokollen med den lite oppbyggelige tittel «Ordensstraffe og Afskjedigelser» avslører litt om dette. Noen avskjedigelser finner man riktig nok ikke. Derimot finner man bekreftelse på at kjødet kan være skrøpelig, selv om det er iført politiuniform!

Hva kjødet åpenbart var under den fuktige episode med de to politikonstabler, som en varm sommerdag ble rammet av akutt tørste med tilhørende trang til å leske strupe og tunge. I og for seg en høyst legitim foreteelse. Å slukke sin tørste er blant homo sapiens basale behov. Men når politikonstabler er i uniformert tjeneste, og dertil drikker seg synlig utørste på bokkøl og portvin, er en grense overskredet. Og varselklokker burde ringe for deres indre øre.

Og klokker ringte. Ikke for de muntre begersvingere riktignok, men derimot hos politimesteren. Som uten nølen konfronterte de beduggede konstabler med det kompromissløse imperativ i politivedtektenes §41: øyeblikkelig suspensjon fra tjenesten. Og uten lønn i suspensjonstiden. Med andre ord - lønn som fortjent!

* * *

En tredje kollega hadde åpenbart kommet på feil hylle i livet, ved å gå inn i politiet.

Noen utpreget arbeidsglad og plikttro tjenestemann var denne konstabel i hvert fall ikke, ifølge Ordensprotokollen. Blant de mange anførsler om tjenesteforsømmelse skal her bare gjengis en utvalgt bukett av de lite blomstrende omtaler:

«... politibetjent L. hadde foretatt inspeksjon natt til fredag 9.ds. fra kl. 3 til 4.30 uten å påtreffe patruljerende konstabel i Storgaten eller ved nattogets ankomst.»
«... Det var heller ikke lenge siden, at konstabelen ikke hadde vært ute mellem kl. 2 til 5 natt i sin tjeneste, fordi han ikke vaaknet af vekkeruret.»
«... Konstabelen har under patruljetjeneste ikke vært å finne i centrale bygater, men har stukket sig vekk på avsidesliggende steder.»
«... under vakthold ved en fest i Rådhuset satte konstabelen sig inn i billettkontoret i 1. etasje, mens det var slagsmål i kjelleren.»

At konstabelen hadde et godt sovehjerte, men et dårlig vekkerur var - om enn en uheldig, så dog en naturlig forklaring på uteblivelse fra en ensom og utrivelig nattpatruljering i Porsgrunns øde gater.

At konstabelen helst ville unngå å menge seg med blodige slagsmålkjemper som dengte løs på hverandre i Rådhuskjelleren, er høyst forstålig sett med en utenforstående sivil borgers øyne. Men så avgjort en opptreden blottet for karrierefremmende plusspoeng for en polititjenestemann.

Den samme konstabel var forøvrig en allsidig interessert herre. Blant annet kjent som en ivrig avstandsbeundrer av det smukke kjønn. Noe som kunne ha ført til en brå avslutning på hans virksomhet som lovens håndhever i Porsgrunn.

En dag ble han nemlig tatt på fersk gjerning på Porsgrunds Folkebad. Ivrig opptatt med en spennende fritidssyssel - å titte inn gjennem nøkkelhullet til damebadet. En hobby han visst nok også tidligere hadde beskjeftiget seg med, uten å bli oppdaget.

Nå slapp konstabelen ikke lenger unna med refs og advarsel. Men måtte stå til rette for sine gjerninger i det kommunale ansettelsesråd. Som til tross for de mange tjenesteforsømmelser og at han var grepet in flagranti som nøkkelhulltitter ikke fant grunn til avskjedigelse. Straffen ble suspensjon fra tjenesten i en måned. Uten lønn.

Denne avgjørelse medførte at konstabelen for en gangs skyld utviste en smule personlig initiativ - ved å anke avgjørelsen inn for Justisdepartementet. Som merkverdig nok opphevet suspensjonen. Og reduserte boten til en halv månedslønn!

Konstabelens bravader hadde lenge vært et kjært samtaleemne i byen. Og nøkkelhullepisoden la selvsagt ingen demper på folkesnakket. Vittige hoder fant snart ut, at «nå har N.N. begynt å bade hjemme, for da slipper han å få trekk i både øyet og i lønna!»

Dessuten: «Nå har'n kjøpt ny vekkerklokke hos Langtvedt. Den virker til og med om natta! »

Porsgrunn kommunes pinaktige økonomi i mellemkrigsårene avspeiler seg også i det daglige liv ved politikammeret. Slik situasjonen avtegner seg i en høytidelig og detaljert begrunnet søknad fra kammerets fire betjenter i april 1920:

«Undertegnede politibetjente tillater sig herved i ærbødighet at anmode hr. politimesteren om gjennem vedkommende bevilgningmyndighet at søke utvirket, at der maa bli anskaffet 1 dokumentmappe for hver av undertegnede til bruk under efterforskninger.

Som det vil være hr. politimesteren bekjendt, utføres al utenretslig efterforskning ved Porsgrunds politikammer av undertegnede, og ifølge politivaktens ekspeditionsjournal sees, at der i aaret 1919 har været utlagt undertegnede til ekspedition 968 saadanne saker.

Da al utenretslig efterforskning maa foretas paa forskjellige steder ute i byen i alt slags veir og ikke sjelden under meget ugunstige forhold, og da det er en absolut nødvendighet for enhver saks vedkommende, at medbringe dokumentene, som vi hittil enten har maattet bære med os løse i lommen eller i store konvolutter, har dokumentene ofte blit utsat for at bli vaate og tilsmudsede. En dokumentmappe, som den, der her kan bli tale om, kostet vistnok før krigen ca. 8 kroner, mens den nu antagelig vil komme op i ca. 30 kroner. For 4 saadanne mapper vilde beløpet dreie sig omkring 120 kroner.

Ærbødigst
Hans Folkestad           Olav Løslid
Ole S. Thorrud           G. Bjørbæk»

Etter at politimester og borgermester hadde gitt søknaden sin anbefaling, ble denne fremmet for formannskapet. Som i møte 29. april «besluttet at bevilge det til Anskaffelse av 4 Dokumentmapper fornødne Beløp, der blir at anføre paa neste Aars budget.»

Politikammeret kunne med god samvittighet belaste kommunen for kjøp av dokumentmappene. For se - kammeret selv ydet jo sine bidrag til bedring av kommuneøkonomien. Som nedenstående brev forteller om:

«Hr. politimester i Telemark - Jeg tillater mig å vedlægge kr. 1,00 som er innkommet ved salg av de gamle puter i drukkenskapsarresten. Ærbødigst G.Bjørbæk. Politibetjent»

At enkronen vandret den rette tjenestevei forteller den returnerte kvittering: «Kr. 1,00 mottatt. Porsgrunds Kæmnerkontor»

* * *

Forholdet mellem politiets krav og ønsker om refusjon av utgifter og dekning av ulike driftsomkostninger på den ene side, og kommunens oppfatning av dens reelle forpliktelser på den anden side, var gjenstand for hyppige diskusjoner og fortolkninger, såvel blant de folkevalgte som innen den kommunale administrasjon.

Et par eksempler belyser disse forhold:
Natt til 26. april 1931 ble en urolig vakt for politibetjent Bjørbæk og konstabel Stensrud. Kvelden før hadde det vært fest på Folkets Hus. Her hadde det gått livlig for seg, med blant annet innslag av mange sjøfolk fra båter som lå ved Herøya og Metallurgen. Ved to-tiden innløp melding til politikammeret at det var slagsmål på stedet. Ved utrykning viste det seg at et blodig slagsmål mellem 5-6 mann var i full gang. Bjørbæk og Stensrud fikk et svare strev med å skille karene fra hverandre og dempe gemyttene. Spesielt to sjømenn satte seg da kraftig til motverge og det oppsto et veritabelt slagsmål mellem dem og politifolkene, som ved felles anstrengelser til slutt fikk brakt sjømennene til arresten i Rådhuset.

Bataljen hadde medført store ødeleggelser av politiuniformene. Polititjenestemennene søkte derfor kommunen om å få dekket reparasjons omkostninger med tilsammen 95 kroner.

Søknad ble møtt med kategorisk avslag:

«Formannskapet besluttet ikke å innvilge andragendet, da den uniformsgodtgjørelse som oppebæres er ment å skulle dekke politiets utgifter til uniform.»

At uniformene var blitt ødelagt under helt ekstraordinære omstendigheter, og at uniformsgodtgjørelsen var basert på å dekke slitasje ved normal, daglig bruk, var hverken borgermester eller politikere villig til å innse.

I 1931 flyttet politimester og kontorfunksjonærer fra Rådhuset til bedre lokaliteter i Folkerestaurantens gård i Storgaten 141 (hvor Den norske Bank nå holder til). Mens politivakten og fengselet fortsatt ble værende i Rådhuset.

Flyttingen til større kontorer og utvidelse av kontoradministrasjonen, som nå også omfattet bilavdeling, medførte behov for mer kontorutstyr. Blant annet manglet bilavdelingen en kontorpult, som borgermesteren på det tidspunkt ikke fant budsjettmidler til å anskaffe. Han ga imidlertid tilsagn om at innkjøp kunne skje i det etterfølgende år.

Bilavdelingen tok borgermesteren på ordet. Og anskaffet seg det tiltrengte skrivebord:

«Hr. Borgermesteren i Porsgrunn.
I.h.t. Deres mundtlige tillatelse høsten 1931 har jeg nu kjøpt en brukt skrivepult til politikammerets bilkontor.
Som bekjent har man i lang tid måttet låne bord av Porsgrunns Folkerestauranter. Med reparasjon og oppussing koster pulten ca. kr. 100,-. Når det ikke blev dyrere, er det fordi det var et leilighetskjøp.
Jeg tillater mig å anmode om å få beløpet anvist og avskrevet på skyldig eiendomsskatt.

Porsgrunn 15/12 1932. A.L. Hegna»

Borgermester H. E Kjølseth var en dyktig administrator. Og en effektiv forsvarer av de kommunale budsjetter. Knapt en krone forlot kemnerens pengeskrin uten å ha vært nøye gransket av det kjølsethske ørneblikk.

Bilavdelingens dristige skrivebordsinvestering ble da også møtt av borgermesterens umiddelbare reaksjon:

«Hr. A.L. Hegna, Porsgrunn.
Deres skrivelse av 15.ds. hvori anmodes om refusjon av kr. 100,00 for en skrivepult er mottatt. For ordens skyld vil jeg i den anledning bemerke, at da vi i 1931 innvilget i kjøp av en skrivepult til politikammeret, hadde vi anledning til å dekke summen på vort daværende budgett. I inneværende år stiller saken sig imidlertid anderledes.

Jeg er forøvrig i tvil om, hvorvidt Porsgrunn kommune er forpliktet til å holde kontorutstyr for bilkontoret. Dette kontor har jo selv adskillige inntekter, som såvidt vites i sin helhet går til staten. Det synes derfor lite rimelig, at kommunen skal påføres utgifter medens staten bærer alle inntekter.

Jeg tør be om Deres uttalelse om med hvilken hjemmel kravet om utstyr for bilkontoret er fremsatt.

Porsgrunns borgermesterkontor den 20. desember 1932.
H. E. Kjølseth.»

* * *

Når man i ettertid konfronteres med den tilsynelatende grenseløse smålighet som preger den kommunale administrasjon og de folkevalgtes saksbehandlinger, må man ikke tape tidsperspektivet av syne. Porsgrunn kommune var i meget sterk grad rammet av den økonomiske krise som lammet landets handels- og næringsliv i depresjonsårene etter første Verdenskrig. Kommunens gjeldsforpliktelser fra begynnelsen av 1920-årene vokste langt mer enn sviktende skatteinntekter var i stand til å dekke. Når borgermesteren i 1932 vegret seg mot å betale hundre kroner for et skrivebord, var det ikke, som man kunne tro, utslag av byråkratisk smålighet eller pedantisk kverulanteri. Slik som kommuneøkonomien hadde utviklet seg, var faktisk hver hundrekroneseddel spart, kjærkomne hundrekroner tjent. For i 1932 var Porsgrunn kommune i realiteten insolvent. Som den hadde vært siden depresjonen for alvor slo til i 1925-1926. Og som den vedble å være inntil boblen sprakk i 1937. Og kommunen ble satt under offentlig administrasjon.

Men det var en misére som Telemark Politimesterembede lykkelig unngikk, idet embedet fra og med 1. januar 1937 ble løst fra den kommunale tilknytning. Og gikk over til å bli en statlig etat, økonomisk, juridisk og administrativt underlagt Det kongelige justis- og politidepartement.

* * *

Det var en by av beskjeden størrelse som møtte politimester Schneider da han etablerte seg i Porsgrunn høsten 1898. Innbyggertallet hadde ennå ikke nådd 4000. Og den tidligere så travle sjøfartsbyen, som nå var i ferd med å utvikle seg til å bli et moderne industrisentrum, var fremdeles «preget av Orden, Flid og Gudfrygtighed», som det het seg i en samtidig artikkel i Morgenbladet.

Administrasjonen av byens ordensvern bød på små problerner. Forholdene var oversiktlige og letthåndterlige. God nærkontakt ble opprettet med lensmannskontorene i amtets nedre distrikter. Hva de øvrige deler av Bratsberg amt angikk, ble kommunikasjonen straks mer problematisk. Veinettet oppover i bygdene var lite utbygd og til dels i meget dårlig forfatning. I enkelte dalfører hadde man overhodet ingen veiforbindelse med omverdenen. Telemarksvassdraget og kanalbåtene var fremdeles den viktigste innfartsåre til amtets nordlige distrikter.

Telegraf- og telefonforbindelse var opprettet bare i de sentrale deler av grenlandsområdet. Postbefordringen var godt organisert, men svekket på grunn av til dels meget strabasiøse ruter og lang tid mellem hver ombringelse. I saker som hastet ble derfor hesteskyss det raskeste kommunikasjonsmiddel. I de veiløse og ofte brattlent utkantgrender var anstrengende rideturer den eneste mulighet for øvrighetspersoner å ta seg frem på. Som skikk og bruk hadde vært gjennern uminnelige tider for Kongens menn i dette amt.

Etter nedleggelsen av fogedembedene ble ansvaret for polititjenesten overført til lensmannen. Mens politimesteren var øverste politi- og påtalemakt på landet, var lensmannen i kriminalsaker derimot direkte underlagt statsadvokat og riksadvokat. Foruten å overta fogdens polititjenstlige plikter ble lensmannen også pålagt ansvaret som skatteoppkrever og manntallsfører. Dertil kom ansvaret for tvangsforretninger, bestyrelse av offentlige valg og tilsynsplikt for veier og broer. Innføringen av den nye straffelov i 1902 betød en vesentlig utvidelse av lensmannens plikter i etterforskningsarbeid. Mens endringer i sosiallovgivning og kommunale vedtekter påla lensmannsetaten ytterligere kontrollerende politiarbeid.

De færreste lensmenn hadde relevant utdannelse. Enkelte hadde en underoffiserskole bak seg. En del hadde vært lærere. Andre kom fra kontorstillinger ved amtmannskontoret eller fra andre offentlige instanser. Stillingen var dårlig avlønnet og tillagt mange plikter. Allikevel var den svært ettertraktet. For lensmannsstillingen medførte høy sosial status. Lensmannen nød stor respekt i bygdesamfunnet.

Hva lensmennene manglet av formell utdannelse, ble ofte kompensert ved deres intime kjennskap til folk og forhold hvor de hadde sin virksomhet. De var som regel vokst opp i lokalsamfunnet. De hadde personlig kontakt med alle samfunnslag. Lang erfaring i tjenesten og en solid ballast av menneskekunnskap var gode egenskaper å ha for en politimann som skulle ordne opp i konflikter mellem granner og annet bygdefolk. Problemene ble som regel løst ved lensmannens sindige mellemkomst, ved bruk av balansert megling og sunt bondevett.

I etaten går mange gode historier som forteller om det joviale og gemenslige forhold mellern lovens håndhever og menigmanns snubling i straffelovens kronglede paragrafverden.

Her skal bare gjengis en slik historie. Om den er sann eller ei, vites ikke. Men uansett troverdighet gir den i et nøtteskall innblikk i en verden hvor toleranse og menneskekunnskap er viktige egenskaper som konfliktløsende faktorer:

Han Ola i Utbygda var anmeldt for å ha fremstilt og solgt heimebrent. Lensmannen tar en telefon til Ola og forteller om anmeldelsen. Men nei, svarer Ola. Han har aldri solgt en dråpe heimekok. Ikke hadde han apparat til å produsere det heller. Lensmannen måtte bare komme og se selv!

- Javel, svarte lensmannen. - Ettersom saken er anmeldt må jeg jo undersøke forholdet. Passer det om jeg tar en tur innom deg i løpet av neste uke?

På bakgrunn av slike joviale forhold er det kansk e ikke til å undres over i at kriminalstatistikken viser at lovbryteri på landsbygdene i eldre tid var av meget beskjedent omfang.

* * *

Det første decennium etter Telemarkens Politimesterembedes opprettelse i 1898 var ennå ikke utløpt før Schneiders «imperium» begynte å slå sprekker.

Det første frafall som fant sted, skjedde 9. desember 1907. Da bestemte en kongelig resolusjon, at det skulle opprettes et midlertidig politifullmektigembede på Notodden. Med myndighet i herredene Gransherad, Heddal, Hovin, Tinn, Hjartdal og Sauherad.

Fire år senere fulgte en ny omorganisering, idet Gransherad, Hovin og Tinn ble overført til en ny politifullmektigstilling på Såheim i Tinn. Siden fulgte det slag i slag:

Den 1. juli 1913 ble politifullmektigembedene på Notodden og Såheim (Rjukan) omdannet til midlertidige politimesterembeder.

Med virkning fra 1. september 1920 ble Gransherad og Hovin flyttet fra Såheim og i stedet henlagt under det nyopprettede, permanente politimesterembede på Notodden.

Ved kongelig resolusjon 11. desember 1925 ble også Bø og Seljord lensmannsdistrikter overført fra Telemarkens Politimesterembede til Notodden politimester.

Det var mange sammenfaldende årsaker til disse omfattende endringer av det opprinnelige organisasjonsmønster for polititjenesten i Bratsberg amt, siden 1919 Telemark fylke. Uforutsigbare hendelser i handels- og næringslivet hadde i løpet av få år gjort seg sterkt gjeldende og fremtvunget en reorganisering og differensiering av den bestående samfannsstruktur.

Årene etter århundreskiftet ble innledningen til en økonomisk vekst og utvikling av norsk industri som landet aldri før hadde opplevd maken til. Og det ganske spesielt i øvre Telemark.

Den viktigste årsak til en stedvis, nærmest eksplosjonsartet befolkningsvekst, skyldtes den plutselige investerings- og industrirealiseringsbølge som fulgte samtidig med og i etterkant av den gigantiske vannkraftutbyggingen i fylket. Norsk Hydros etablering av Notodden Salpeterfabrik i 1905 ga startskuddet. I løpet av få år var det vesle handelsstedet ved Heddalsvannet, med sine tre - fire hundre sjeler, omskapt til et vekstkraftig bysamfunn med nær 4000 innbyggere. Og som allerede i 1913 oppnådde å få kjøpstadsrettigheter.

I 1907 begynte kraft- og industriutbyggingen også på Rjukan. Den storstilte anleggsvirksomheten, uten sammenligning den største i norsk industrihistorie den gang, trakk til seg arbeidere fra hele Norden. Snart var det bortgjemte og utilgjengelige bygdesamfunnet i Vestfjorddalen, ved foten av Gausta, blitt en yrende maurtue av rallare og bygningsteknikere, av vannkraftsingeniører og funksjonærer. I kjølvannet av den hektiske anleggsvirksomheten fulgte oppføring av arbeider- og funksjonærboliger, kontor- og administrasjonsbygninger. Med tilhørende forretningsgårder, serviceverksteder og offentlige kontorer.

Hvor mange mennesker som i løpet av anleggsperioden fant sin arbeidsplass på Rjukan har man i dag ingen pålitelig oversikt over. Kilder i Norsk Hydro forteller imidlertid at arbeidsstokken i 1911, da verdens største vannkraftverk ble satt i drift på Vemork, hadde økt fra 1100 til 2500 mann.

Den desentralisering som fant sted av Telemarkens Politimesterembede i årene etter 1905, skyldtes hverken etterpåklokskap hos landets folkevalgte eller en konfirmasjon av skeptikernes uvilje og motstand mot embedsopprettelsen i 1898. Det sier seg selv, at en slik total omveltning og utvikling av samfunnsstrukturen i øvre deler av Telemark, måtte fremtvinge en reorganisering og effektivisering av politiets organisasjonsmønster. Anleggsårenes befolkningseksplosjon og etterfølgende boligkonsentrasjon skapte ordens- og serviceproblemer som man tidligere hadde vært helt ukjent med. Problemer som hverken de stedlige lensmenn eller den sentralt plasserte politimester i Porsgrunn hadde forutsetninger for eller ressurser til å kunne mestre.

Opprettelsen av selvstendige politimesterembeder på Notodden og Rjukan med tilhørende rokeringer av lensmannskontorene var derfor en naturlig og nødvendig konsekvens av samfunnsutviklingen.

Utdrag (s. 95-116) fra:
Harald Bache Bystrøm: I lovens navn : Telemark Politikammer 1898-1998. - Porsgrunn 1998
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen