Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

«Fornøden Sikkerhed for Arrestanternes Tilstædeforblivelse»

av Harald Bache Bystrøm

Det var først i 1838 at Porsgrunn fikk eget arrestlokale til disposisjon for byens lovbrytere. Før den tid hadde man vært henvist til å benytte arresten i Brevik, et lite værelse leid ut av en privatmann, hvor ladestedets vektere kunne anbringe fuktige og kranglevorne arrestanter. Innsettelse her var imidlertid en ren nødløsning. Som regel var det byfogeden i Skien som måtte trå til med å åpne celledører når man i Porsgrunn var hans hjelp fornøden.

Første gang man kan se at myndighetene retter oppmerksomheten mot Porsgrunns manglende muligheter til å ta hånd om sine arrestanter, er i et brev fra amtmann Wedel Jarlsberg i oktober 1827, hvor han i følge Skiens og Porsgrunds Rådstueprotokoll påpeker at Porsgrunn helt mangler arrestlokale. Samtidig som han i brevet også understreker nødvendigheten av forbedringer og reparasjon av fengselet i Skien.

Borgerrepresentantene som behandlet amtmannens henvendelse var utvilsomt klar over de påståtte mangler. Tynget av tidenes økonomiske pinaktighet ble de allikevel enige om, at det «nærværende tidspunkt ikke var det bekvemmeste til at forøge de aarlige kommuneutgifter paa grunn af de mindre heldige handelskonjunkturer».

Året etter, ved valg av taksérborgere 3. januar 1828, forelå et konkret forslag fra byfogeden i Skien om en årlig avsetning av 200 spd. til oppførelse av arrest i Porsgrunn og til reparasjoner av fengselet i Skien.

Forslaget vakte ingen entusiastisk tilslutning. Tvert i mot, i fravær av borgerrepresentantene fra Porsgrunn, var det unison enighet blant de tilstedeværende skiensborgere om at de penger som trengtes til bygging av arrest i Porsgrunn måtte være Skien aldeles uvedkommende. Når det gjaldt den foreslåtte utbedring av rådstuearresten i Skien var man derimot enige om at denne utgift måtte utredes av den felles kommunekasse.

I januar året etter var arrestlokalet i Porsgrunn igjen tema for et forhandlingsmøte i Skien. Til stede denne gang var amtmann Fredrik Wilhelm Wedel Jarlsberg, sorenskriver Bredo von Munthe af Morgenstierne i Bamble, sorenskriver Jonas Wessel i Nedre Telemarken, Skiens byfoged, Friedrich Chr. Brunech, samt Skiens eligerede menn, kjøpmennene Bøyesen og C. H. Blom.

Det hersket bred enighet mellem herrene om nødvendigheten av såvel utbedring av Skiens fengsel, som oppførelse av arrest i Porsgrunn. Noe forslag til løsning av de økonomiske konsekvenser dette ville medføre, ble imidlertid ikke lagt på bordet. Og i slike situasjoner, når ingen er i stand til å foreslå noe som helst, blir det gjerne nedsatt en komité til å arbeide med saken. Så også her. Sorenskriverne Morgenstierne og Wessel, byfoged Bruenech og foged Paludan i Nedre Telemarken ble overlatt den tvilsomme fornøyelse å utarbeide en økonomisk betenkning. Som kunne overbevise de bevilgende myndigheter om nødvendigheten av å fremtrylle finansielle midler til gjennemføring av prosjektet.

Siden gikk tiden hen. Hvorvidt den nedsatte komité, med all sin juridiske kløkt og kompetanse noen gang ble enige om et konkret forslag til løsning av problemene, forteller historiske kilder intet om. Uansett - noe arrestlokale fikk man ikke i Porsgrunn. Og i Skien fortsatte fengselslokalene å forfalle.

* * *

Formannskapslovens ikrafttreden 14. januar 1837 skapte et fullstendig nytt liv i den kommunale forvaltning i Norge. Bevisstheten om at man langt på vei var blitt herre i eget hus vakte optimisme og tiltakslyst hos borgerskapet. Etablering av det kommunale selvstyre innebar frigjøring av en latent politisk bevisshet i befolkningen og skapte nytt pågangsmot i handels- og næringsvirksomhet.

I Porsgrunn valgte man allerede 18. mars 1837 byens første formannskap på 4 medlemmer: konsul Jørgen Flood (ordfører), konsul Jens Gasmann (viceordfører), kjøpmann Jacob Møller og skipskaptein Jørgen Linaae. Valg på representantskap (bystyre) ble foretatt 21. mars. Dette besto av i alt 12 representanter.

Noe eget rådhus hadde man ikke til rådighet på dette tidspunkt. De ukentlige formannskapsmøter ble derfor den første tid avholdt i skolehuset. Denne provisoriske ordning varte imidlertid bare et drøyt år. For allerede 9. juni 1838 fikk kommunen auksjonstilslag på den ærverdige gamle Kammerherregård midt i byens sentrum. Her fikk man rikelig plass, ikke bare for de folkevalgtes møtevirksomhet. Det fornemme gamle herskapshus, oppført i 1760-årene av Niels Aall, som nå var blitt Porsgrunns prektige Rådhus, kom etter hvert til å bli tilholdssted også for Folkeskole, Borgerskole og Sjømannsskole. Senere fulgte Henrik Wergelands Folkeboksamling, Porsgrunds Sparebank og byens postkontor som leietagere.

Kjøpet av Kammerherregården løste også det gamle arrestproblem for Porsgrunn. I en av bygningens sidefløyer ble det innredet arrestlokaliteter med tilknytning til leilighet for arrestforvalter og rådhusvaktmester.

For første gang i byens historie var man blitt selvforsynt med fengsel. Man var ikke lenger avhengig av å sende arrestanter hverken til Brevik eller bure fengselsfuglene inne i Skiens avfeldige arrest. Porsgrunn var også på strafferettspleiens område blitt selvstendig.

I desember 1842 mottok formannskapet forespørsel fra Justisdepartementet om hvorvidt kommunen hadde det fornødne fengselslokale overensstemmende med den nye straffelovgivnings fordringer. Departementet ønsket også å få opplyst om kommunalbestyrelsen erkjente seg forpliktet til å anskaffe lokale både til straffefengsel og til varetekt.

Med bakgrunn i anskaffelsen av nytt Rådhus, med blant annet nyinnredet fengsel og tilhørende vaktmesterbekvemmeligheter, var det nok ikke uten suffisanse at kommunalbestyrelsen kunne fortelle Justisdepartementet, at Porsgrunn kommune nylig har «bekostet et arrestlokale bestående av 6 større og mindre rom». Hvorvidt lokalitetenes «tilstedelighed til også å brukes til straffefengsel kan kommunalbestyrelsen ikke udtale sig om, da det ennu ikke har vært prøvet til varetegt og ethvert skjøn vil være upålidelig».

At også Skiens arrest i mellemtiden har gjennemgått forbedringer og blitt utvidet, tyder et vedtak i Porsgrunn formannskap 7. september 1843. Her anmodes nemlig byfoged Cappelen i Skien om snarest mulig å benytte Porsgrunns eget arrestlokale for arrestanter fra kommunen, «såfremt ikke for store hindringer finnes. Den større utgift som formentlig er forbundet med bruk av Skiens arrest til Porsgrunns arrestanter synes i høy grad å anbefale arrestantenes flytning hit».

Formannskapets forbehold i sitt svarbrev til Justisdepartementet om det nye fengsel også var egnet til straffefengsel førte den 28. juli 1847 til vedtak om forbedringer av varetektsarresten, som åpenbart hadde vist å ikke ha den sikkerhetsstandard som departementet forventet. Vedtaket ble fattet med følgende enstemmige begrunnelse: for å gi «fornøden Sikkerhed for Arrestanternes Tilstædeforblivelse.»

Den 14. januar 1854 døde en av byens mest aktede borgere, den meget allsidige og dyktige Halvor Wenstøb, byggmester, bokbinder, kjent som «Porsgrunnsbroens far». I 1845 var han byens viseordfører, og foruten å være underfoged hadde han også stillingen som rådhusvaktmester og arrestforvalter.

Etter Wenstøbs bortgang tilbød politibetjent O. Hassel generøst å overta Wenstøbs forpliktelse gratis, under forutsetning av at enken fortsatt fikk motta mannens lønn inntil ny arrestforvalter ble ansatt.

Stillingen etter Wenstøb ble snart lyst ledig. Lønnen var 80 spd. årlig. Pluss godtgjørelse for renhold, lys og brensel.

Blant de mange ansøkere var det en aspirant som skilte seg klart ut fra alle de andre, sadelmaker og Håndverksforeningens første formann, Olav Tandberg. Han må ha funnet stillingen særdeles forlokkende. Idet han i sin søknad opplyser at han er villig til å ta stillingen mot en årlig gasje på 30 spd.

Sadelmakeren ble av kommunebestyrelsen ansatt for øyeblikkelig tiltredelse!

Den 2. juli 1861 behandlet formannskapet et forslag fra byfoged H. E. Major vedrørende omordning av fengselsvesenet, overensstemmende med lov om opprettelse av distriktsfengsler.

Et utvalg med J. Aall Møller, T. P. Wiibe og H. E. Major ble nedsatt for å utrede hvordan man på billigste og mest hensiktsmessige måte kunne, eller burde, ombygge fengselet i Rådhuset, eller om det kunne være mer formålstjenlig å forene seg med Skien og amtet om oppførelse av et felles distriktsfengsel.
Utvalgets innstilling forelå to måneder senere og hadde følgende ordlyd:

«Comitéen indstiller til Kommunestyrelsen, at den beslutter at have sit eget Distriktsfængsel, saafremt vedkommende Autoritet i det Væsentligste bifaller Comitéen's Plan til det Fængsel der i saa Fald indrettes, samt under det Forbehold at Statskassen udreder det halve af Udgifterne.»

Formannskapet vedtok 6. mai 1862 å godkjenne innstillingen. Etter Justisdepartementets aksept av tegninger og omkostningsoverslag var innhentet, ble arbeidet med ominnredning av den gamle arrest til et tidsmessig kretsfengsel igangsatt. Arbeidet ble utført av snekker Kittil Thorstensen og sto ferdig til bruk sommeren 1863. De samlede byggeomkostninger beløp seg til 470 spd.

* * *

I 1882 ble Rådhuset gjenstand for en omfattende ombygging og utvidelse. Den stilrene 1700-tallsbygningen mistet fullstendig sitt fornemme, aristokratiske særpreg etter arkitekt Henrik Thrap-Meyers radikale sanering og drastiske endringer av den opprinnelige bygningsmasse.

Ombyggingen av den gamle Kammerherregård var utvilsomt nødvendig ut fra kommunens og leietagernes behov for mer plass og en mer rasjonell utnyttelse av bygningsvolumet. Men Porsgrunn tapte et av sine eksteriørmessig vakreste og mest sentrale byggverk fra byens rike kulturelle og økonomiske blomstringstid.

Blant de leietagerne som fikk nyde godt av det nye Rådhus i moderne bekvemmeligheter var også magistrat og byfoged K.A. Enger, som i 1881 hadde tiltrådt sitt embede. For første gang ble også et eget rettslokale stilt til byflagedens disposisjon. Politibetjentene fikk et langt mer tilfredsstillende vakt- og hvilerom enn det vesle krypinn som tidligere hadde stått til deres disposisjon. Det nye kretsfengsel ble etter tidens krav dessuten senere utstyrt med sentralvarme og elektrisk belysning. For justisvaktmesteren ble det innredet bolig med nær beliggenhet til arrestlokalene.

Så skjedde katastrofen. Den 9. desember 1901 ble det moderniserte Rådhus offer for en voldsom ildebrann, den ene i en lang rekke storbranner som i løpet av kort tid rammet sentrale deler av byen. I løpet av få timer var byens stolthet brent ned til grunnen. Bare deler av nordre fløybygning ble reddet, derav også arrestlokalene.

Til alt hell hadde formannskapet før innflytting fant sted, gått til anskaffelse av et stort ildsikkert hvelv, som inneholdt arkivene til samtlige leietagere, deriblant sorenskriveren i Gjerpens og politiets arkiver.

Rådhusbrannen påførte kommunen et betydelig tap. Fra før av slet man med betaling av renter og avdrag på ombyggingen av det gamle Rådhus. Nå viste det seg attpå til, ved oppgjør fra assuranseselskapet, at nybygget var underforsikret. Som om det ikke var nok, kom det for dagen at innboforsikringen på kr 11.000,- var misligholdt og dermed gikk tapt i sin helhet.

For leietagerne ble situasjonen etter brannen nærmest kaotisk. Representanter for de forskjellige institusjoner saumfarte byen på jakt etter provisoriske lokaler. Politimesteren ble begunstiget med kontor i Toldboden. Politibetjentene fikk et lite krypinn samme sted, mens to av fengselets arrestanter ble overført til Skien. En tredje arrestant ble sluppet fri, i følge folkesnakket fordi han var i sjokktilstand etter brannutbruddet. I realiteten fikk han friheten tilbake fordi soningstiden utløp dagen etter brannen.

Den skjebnesvangre brannen skapte en fortvilet krisesituasjon for de folkevalgte og byens administrasjon. All offentlig virksomhet ble plutselig fullstendig lammet. Den kommunale forvaltning befant seg bokstavelig talt på bar bakke.

Etter at den første forvirring hadde lagt seg, og de fleste institusjoner hadde funnet sine mer eller mindre tilfredsstillende, provisoriske kontorfasiliteter, begynte også de kommunale etater å komme til hektene igjen.

Det spørsmål alle nå stilte seg var - hva med den fremtidige rådhussituasjon? Blant byens befolkning og hos politikerne var meningene delte. Sterke røster hevet seg i protest mot å bygge nytt rådhus, som man mente kommunen ikke hadde råd til. Det ville bli langt billigere å leie seg inn i bestående bygårder.

Andre ville bygge nytt, men av langt mindre omfang enn det nedbrente Rådhus. Atter andre mente at tidspunktet nå var inne for å reise et tidsmessig, funksjonelt og representativt Rådhus. Som kunne romme alle de aktiviteter som naturlig hørte hjemme i et moderne administrasjonsbygg.

Etter å ha passert utallige politiske skvalpeskjær og uendelige bystyredebatter, kunne ordfører Kr. H. Dyring omsider klubbe inn et flertallsvedtak om at Porsgrunn skulle reise et Rådhus som var byen verdig - sogar med egen teatersal!

Oppdraget med å utarbeide tegninger til det nye Rådhus ble tildelt porsgrunnsarkitekten Halldor Børve, som allerede hadde en rekke representative bygg i byen bak seg, blant annet Porsgrund Meieribolags praktfulle gård i Storgaten, Fagskolen på Osebakken. og direktør Kr. Dicks dominerende villa i Jernbanegaten (i dag kjent som Holen-gården). Arkitektens omkostningsoverslag lød på 155.000 kroner og den 3. mars 1904 ble grunnstenen til det nye Rådhus nedlagt.

Etter 15 måneders byggetid fant innvielsen sted den 20. juni 1905, med festivitas og avholdelse av det første bystyremøte i byens nye storstue.

Porsgrunn hadde igjen fått sitt Rådhus. Et monumentalt bygg med fasaden mot elven og en gjestfri rådhusplass. I proposjoner og detaljer en helstøpt og særdeles vakker representant for tidens nyrenessantiske stiloppfatning.

Blant dem som kunne puste lettet ut,etter fire og et halvt års inneklemt tilværelse i Toldboden var politimester Schneider og hans betjenter. I Rådhuset fikk politimesteren nå sitt lyse, vestvendte kontor i Letasje mot Rådhusplassen. Politivakten fikk stamkvarter i et tilstøtende rom mot Rådhusgaten ved siden av den gitterstengte inngangsportal. I bakgårdsfløyen var fengselavdelingen, med celler og luftegård. Vaktmesteren fikk sin familieleilighet i 1. etasje mot Rådhusgaten og parken. Denne inneholdt bl.a. et romslig arbeidskjøkken, hvor vaktmesterens hustru foresto matlagningen til fengselets innsatte.

* * *

Som nevnt foran var det tre innsatte i arresten den dagen Rådhuset brant i 1901. Hvorav to ble overført til fengselet i Skien, mens den tredje ble satt fri.

Ved lov av 9. mars 1917 ble magistratembedene opphevet. Etter anmodning fra politimester Johan K. F. Dahl søkte Porsgrunn kommune Justisdepartementet om at magistratforretningene, som hittil hadde vært ivaretatt av politimesteren, måtte bli utskilt fra dette embede. Og i stedet bli tillagt en borgermester i nyopprettet stilling.

Søknaden ble innvilget av departementet 26. september 1919. Og den 13. juli 1920 ansatte bystyret den tidligere direktør ved Skiensfjordens mekaniske Fagskole, ingeniør H. E. Kjølseth, som byens første borgermester.

En betydelig arbeidsbyrde ble dermed fjernet fra politimesterens skuldre. Som magistrat hadde han ikke bare hatt ansvar for forberedelse av saker som skulle fremlegges for bystyre og formannskap. Magistraten skulle også påse at iverksettelse av vedtak fant sted og ble etterfulgt.

I tillegg fulgte også en rekke andre tid- og arbeidskrevende ombud og tillitsverv: magistraten var selvskrevent medlem av forsorgsstyre, skolestyre, helse- og bygningsråd. Dertil var han pålagt bestyrelsen av offentlige legater og stiftelser, hadde ansvar for håndhevelse av handels- og håndverksnæring og var kontrollinnstans for salg og skjenking av alkohol. Samt ansvarlig for kommunens handelsregister.

Fritagelse for alle disse ansvarsfulle plikter var utvilsomt en stor lettelse for Johan Koren Füstenberg Dahl. Heretter kunne han, og alle hans etterfølgere i embedet, ofre hele sin arbeidstid på det som var deres primære oppgave - å være lovens håndhever og byens politimester.