Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Porsgrunn får byfoged

av Harald Bache Bystrøm

Datoen 4. desember 1807 markerer den viktigste milepæl i Porsgrunns historie. På denne dag ble det kongelige reskript utstedt, som ga det gamle handelssenter og ladested kjøpstadsrettigheter.

Reskriptets detaljerte beskrivelse av forholdet mellem Skien og Porsgrunn og de omliggende landdistrikter, gir en meget interessant innføring i de administrative og judisielle problemer, som i årrekker hadde forårsaket til dels meget ubehagelige og langvarige konflikter, mellem de berørte parter. Reskriptet gjengis derfor her i sin helhet:

Rescript af 4de decbr. 1807:

«Gn: Da den Rettighet at holde Skifte og Auction hos og efter Borgerne i Østre- og Vestre Porsgrund, i Brevig og Langesund, længe har foraarsaget Tvistigheder mellem Byfogderne og Byskriverne i Kjøbstaden Skeen samt Sorenskriverne i Bamble og Nedre Thelemarken, hvortil den hidtilværende blandede Jurisdiction har givet Anledning, saa vil Kongen, efterat have taget de om denne Sag foredragne Omstændigheder i Overveielse, til at forekomme disse Tvistigheder og for at hæve al Forvirring i Hensyn til Embedsmændenes forskjellige Funktioner, have forordnet og fastsat, følgende Bestemmelser ang. Jurisdictionen i Skeen og Sammes Forstæder Porsgrund, Brevig og Langesund.

[§ 1] Porsgrunds- østre og vestre Del skal, baade formedelst Sammes Nærbeliggenhed ved Skeen og nøie Forbindelse med denne Bye; i Hens. til Handel og Skibsfart, aldeles henlægges under bemeldte Byes Jurisdiction, som Kjøbstad, og Indvaanerne i Et og Alt sortere under Sammes Over- og Under-Øvrighed, men Landets Jurisdiction, Gjerpen Sogn paa den østre og Solum paa den vestre Side af Elven beholde den fulde Strækning imellem Skeen og Porsgrund.

[§ 2] Brevig og Langesund derimod, som ligge langt fra Skeen og ikke staae i saa høie Handelsforbindelse dermed, skulde (Told- og Consumtions-Intraderne derved dog i enhver Henseende uforkrænket) ganske henlægges under Landet, saa at disse Udsteders samtlige Indvaanere, de være Borgere eller ikke Borgere af Skeen, sortere i Et og Alt under Over- og Under-Øvrigheden paa Landet; dog saaledes, at Forstædernes Indbyggere af Magistraten i Skeen, naar det forlanges, meddeles Certificater til latinske Søepassers Erholdelse for deres Skibe, saa og at saavel den Del af Indvaanerne i disse Steder, der ere indskrevne Borgere og Handlende i Skeen, hvor de som forhen maatte løse deres Borger-Breve, som og de Borgere af Skeen, der nedsætte sig, eller nu for Tiden er nedsatte, paa de til Losse- og Lade-Frihed privilegerde matrikulerede Gaarde Borrestad, Ravnæs, Stathelle og Kjellestad, fremdeles deltage i Skeens og Porsgrunds Kjøbstads-Privilegier, imod at de, hvad enten de give sig af med Gros-, Detail- eller Kramhandel, svare forholdsmæssig deres Andeel til Skeens og Porsgrunds fælles offentlige Udgifter og Ligninger, uden derfor at sortere i Hens, til personligt Værnething, Skifte-Ret, eller i nogen anden Henseende, under Skeens og Porsgrunds Jurisdiction.

[§ 3] Strømmene fra Porsgrunds sydligste Grændser og ud forbi Brevig og Langesund til Havet skulde henhøre under Landets Jurisdiction saa at enhver der forefaldende Retshandling, indbegrebet Auctioner, bliver vedkommende Land-Jurisdictions Embedsmænd underlagt.

[§ 4] Til den Ende paalægges det Sorenskriveren i Bamble at holde Maanedsthinge enten i Brevig eller Langesund, samt med vedbørlig Hurtighed at pleie Retten i alle Tilfælde. Tvende Stevne-Vidner af hvilke den ene skal være Under-Lensmand, bliver derfor at ansætte i ethvert af de nys meldte Steder.

[§ 5] Skulde denne jurisdictions Forandring beviisligen forvolde Skeens Byes og Nabo-Sognenes Jurisdictions nuværende Betjente noget Tab i deres hidtil havte lovlige Indkomster, da bemyndiges det danske Cancellie, paa Kongens nærmere Approbation, at foranledige disse Embedsmænd, og ligeledes Sorenskriveren i Nedre Thelemarken, Auditør Jonas Wessel (uanseet den Clausul, som indeholdes i den ham givne Kgl. Bestalling d. 21de Decbr. 1792) en passende Godgjørelse enten af Justits-Fondet eller paa anden Maade.

[§ 6] Med Hensyn i øvrigt til, at Østre- og Vestre Porsgrund ere aabne Steder, og en mulig Udvidelse af disses Grændser saaledes lettelig kunde give Land-Jurisdictions Over-Øvrighed at sammentræde, for paa det nøieste at bestemme Grændserne for bemeldte Østre- og Vestre Porsgrund, til Regel for Fremtiden.»

Av reskriptet fremgår at Porsgrunns nye kjøpstadsrettigheter ikke var uten meget betydelige forbehold. Av § 1 fremgår klart at Porsgrunn fortsatt skal være underlagt Skiens juridiksjon. Det betydde i praksis, at Skiens magistrat skulle være utøver av domsmakt og ha fortsatt styringsrett over begge byer.

Bestemmelsene er intet mindre enn en administrativ merkverdighet og helt uten sidestykke i norsk byhistorie. Forfatteren av Porsgrunns historie, Joh. N. Tønnessen, sammenligner forholdet Skien/Porsgrunn med forholdene mellem Sverige og Norge i unionstiden: «Begge land skulle være likestilt, men den omstendighet at kongen var svensk og bodde i Sverige, og at begge lands felles anliggender ble ledet derfra, ga Sverige avgjorte fortrinn; således måtte også det forhold, at magistraten satt i Skien og avgjorde begge byers felles saker, gi denne by en viss overlegenhet.»

Dette urimelige avhengighetsforhold til Skien vedvarte i hele 36 år, inntil Porsgrunns byfogedembede ble opprettet ved kongelig resolusjon 12. juni 1843.

Den første felles magistrat, og dermed også borgermester, dommer og politimester, for de to byer, var Bent Mogens Bentsen. Allerede 10. februar 1808, to måneder etter at Porsgrunn hadde fått sine kjøpstadsrettigheter, innkalte Bentsen «de væsentligste af denne Byes Indvaanere» til et møte i Porsgrunn. Med tanke på å foreta «de fornødne borgerlige Ansættelser og erfordrende Underbetjenter».

Møtet resulterte bl.a. med et vedtak om å ansette en politibetjent i Østre Porsgrunn til vern mot alle «omløbende Betlere og omstreifende Fremmede.» Dessuten ble man enige om at bydelen skulle få en nattvekter. Som blant flere oppgaver også ble pålagt å ta seg av «alle paa Gaderne omvandrende Sviin og andre løse Kreaturer».

Vestre bydel ble allikevel ikke begunstiget med noen politibetjent i denne omgang. Her måtte beboerne foreløbig ta til takke med kun en nattvekter.

«Byens væsentligste Indvaanere» måtte dessuten avfinne seg med magistratens krav om at alle rettssaker skulle behandles i Skiens rådstue. Mens Porsgrunn måtte nøye seg med å skulle innrede «en Stue med et Bord og nogle Stole item fornøden Brænde», for avvikling av forretninger som magistraten fant å kunne behandle i Porsgrunn.

Bentsens etterfølger som magistrat i 1812 ble auditør Frederich Christian Bruenech, «Virkelig Canselli Raad, Borgermester og Byfoged og eene Magistrat udi Schien og Porsgrund», som man finner han omtalt. Bruenechs virksomhetsperiode varte frem til 1830, da han ble utnevnt til sorenskriver i Nedre Romerike.

Den megetbetitlede Bruenech ble etterfulgt av brigadeauditør Nicolai Benjamin Cappelen. Han var født i Skien i 1795 og ble den siste felles magistrat for nabobyene Skien og Porsgrunn. Cappelen fratrådte i februar 1844 og ble konstituert amtmann i Bratsberg 1844 til 1847. Fra dette år var han sorenskriver i Bamble frem til sin død 28. januar 1866.

Sakfører Folkman Frek ble i januar 1844 konstituert i stillingen som byfoged i Porsgrunn og virket i embedet inntil Christian Heyerdahl tiltrådte i april 1844, som byens første oppnevnte byfoged.

Christian Heyerdahl ble født i Ringsaker 4. juni 1801, hvor faren drev sakførerpraksis. I 1823 tok han sin juridiske embedseksamen, 22 år gammel. Etter en tids ansettelse i Justisdepartementet, hvor han avanserte til fullmektig, ble han 6. februar 1834 utnevnt til sorenskriver i Namdalen. Den 12. oktober 1843 forelå utnevnelsen til byfoged i Porsgrunn. En stilling han altså tiltrådte et halvt år senere.

Heyerdahl ble imidlertid ikke bare utnevnt til å bekle byfogedembedet i Porsgrunn. Stillingen var også, iflg. den kongelige resolusjon av 12. juni 1843, «forenet inntil videre med Veier-, Maaler-, Vraker og Postmesterembede»*)

Man kan saktens i ettertid undre seg over hvordan én og samme person kunne makte å utføre alle disse funksjoner. Som ikke blir mindre omfattende når man ser at byfogeden, ved siden av oppgaven som byrettsdommer og politimester, også påtok seg magistratens plikter. Derved fikk han ansvaret for innkreving av skatter og tilrettelegging av møtesaker som skulle forelegges til behandling av de folkevalgte representanter.

I 1843 hadde Porsgrunn riktig nok ikke flere enn ca. 2200 innbyggere. Men det synes allikevel å måtte være en grense for en enkelt manns arbeidskapasitet. Særlig når man registrerer, at han som byens fremste mann også var selvskreven som medlem av kjøpstadens første havnekommisjon og en rekke andre offentlige styrer, råd og utvalg. Det er tydelig at tanken om en arbeidsmiljølov lå langt, langt inn i fremtiden.

Etter ankomsten til Porsgrunn kjøpte Christian Heyerdahl for 700 spd. en av byens mest sentrale og fornemme eiendommer, Storgaten 127. Det stilrene, vakre huset med sine store fløy - bygninger og innebygde gårdstun var oppført så tidlig som ca. 1780. Blant tidligere eiere var toldinspektør Thomas Hammond (1760-1828). Siden hans tid bar eiendommen navnet Hammondgården. Her innredet nå Christian Heyerdal sin privatbolig. Hit flyttet han også postkontoret. Hammondgården hadde forøvrig også tidligere gitt rom for posttjenesten, i det gårdens eier fra 1739 til 1805, Søren Rasch, hadde drevet poståpneri ved siden av sin stilling som overlos og skipsmegler.

I betraktning av byfogedens overmåte mange gjøremål, var hans årslønn heller skral, 340 spd. Herav ble 120 spd. tatt fra aksisen (toldavgift) og 120 spd. som før var utbetalt til sorenskriveren i Nedre Telemarken, Jonas Wessel på Bjørndalen gård. I sin iver etter å bli løst fra Skiens jurisdiksjon hadde Porsgrunn formannskap allerede 24. februar 1843, altså før den kongelige resolusjon om opprettelse av embedet forelå, enstemmig bevilget 100 spd. som lønnstillskudd for «den ansettendes Byfoged», på grunn av «Den mindre Indtægt Embedet muligens maatte antage at kunde afgive.»

Dette viste seg å være en overilet bevilgning, som representantskapet senere kom til å angre dypt og inderlig. Byfogedembedet viste seg nemlig ganske snart å bli langt mer innbringende enn noe formannskapsmedlem hadde kunnet forestille seg.

I løpet av de første tre år var byfogedens lønnsinntekter blitt mer enn fordoblet. Og senere hen fortsatte lønnen bare å stige og stige. I takt med lønnsøkningen økte også formannskapets misnøye, som bitterlig angret sin fristende 100 spesiedalers gulrot.

Noen offentlig innsigelse mot den kommunale lønnssubsidiering ble imidlertid ikke gjort gjeldende så lenge Christian Heyerdahl satt i stillingen. Men straks etter hans bortgang 13. september 1859, i god tid før Justisdepartementet utlyste stillingen på nytt, gjorde kommunen henvendelse til amtmannen om saken. I diplomatiske og innpakkede vendinger antydet kommunen at byfogedembedet i Porsgrunn nå antagelig var langt mer innbringende enn ved opprettelsen 16 år tidligere. Man tillot seg derfor å søke om, at de 100 spd. som kommunen årlig utbetalte i lønnstilskudd måtte bortfalle ved ansettelse av ny byfoged.

Samtidig fremmet kommunen begjæring om, at den påtvungne «Veier-, Vrager- og Maalerstilling maa opphøre» som bistilling ved embedet. Amtmannen ble dessuten anmodet om å oversende representantskapet en oversikt over byfogedens samlede årsinntekter.

Mottagelsen av opplysninger om byfogedens lønnsinntekter har formodentlig sendt sjokkbølger gjennem den folkevalgte forsamling. I følge Justisdepartementets opplysninger viste det seg nemlig, at Christian Heyerdahls gjennemsnittsinntekt for hans fem siste år hadde ligget på hele 1830 spd. Hvorav 1530 skrev seg fra byfogedembedet, mens de øvrige 300 var postmesterlønn. Samlet utgjorde denne inntekt over en femdobling av den opprinnelige årslønn. Noe som plasserte byfogedembedet i Porsgrunn blant de mest inntektsbringende i kongeriket.

Erkjennelsen av å ha subsidert en topplønnet embedsmann med sårt tiltrengte kommunale midler sved hardt hos representantskapets medlemmer. Som til en hver tid ellers måtte snu og vende på hver daler og skilling for å få de skrantende kommunale budsjetter til å henge i hop.

Henvendelsen til amtmann og departement om bortfall av de 100 kommunale spesiedaler fikk imidlertid negativt utfall. Og kommunen måtte pent finne seg i fortsatt utbetalinger fra den slunkne kommunekasse.

Den 16.mai 1860 forteller et referat i formannskapsprotokollen, at man igjen søker Justisdepartementet om å få slippe lønnstilskuddet. Søknaden er skarpt i tonen. Det er tydelig at formannskapet for alvor har fått sin egen gulrot i vrangstrupen. I skrivelsen fremheves, at byen formentlig «har legal Adgang til at undslaa sig for at betale dette Tillæg, og at Communalbestyrelsen under denne Forudsætning agter at benytte sig af sin Ret til, i Tilfælde, gjennem Domstolene at see Byens juridiske Forpligtelser i denne Henseende paadømte.»

Henvendelsen møtte imidlertid ingen forståelse i Justisdepartementet. Hverken statsråd eller hans juridiske rådgivere lot seg presse av kommunens trusler om rettssak, og deres svar var igjen nei til søknaden.

Formannskapet bet skuffelsen og forargelsen i seg. Det bebudede søksmål ble det forøvrig heller ikke noe av. Og den forsmedelige lønnssubsidiering overlevde både byfoged Heyerdahls første etterfølger, Harald Emil Major, som tiltrådte i september 1860, og likedan den neste, Peter Julius Blom, som innehadde embedet fra 1870 til 1881.

Først i 1881 gikk Justisdepartementet med på å oppheve ordningen, ved Karl Albert Engers utnevnelse til byfoged dette år. O.r. sakfører H.E. Møller hadde da, i en kort periode, mellem Bloms fratreden og Engers tiltreden, vært konstituert i embedet.

Etter 38 års stedsevarende gremmelse kunne byens kemner endelig puste lettet ut. Og slette den høyst irriterende utgiftspost i sine gamle regnskapsfolianten

Ett viktig resultat kom allikevel ut av det kommunale skrivebordsopprør - postmesterstillingen ble i 1860 utskilt som eget, statlig embede. Som ny postmester ble utnevnt cand.jur. Ivar Andersen. Med ham ble postkontoret flyttet fra Hammondgården til Kammerherregården, som siden 1838 hadde vært byens rådhus. Her ble postkontoret innredet i 2. etasje. Men allerede 2 år senere ble det igjen flyttet. Denne gang til postmesterens nyinnkjøpte privatbolig, Sverresgate 34, på Kirkehaugen.

I 14 år ble K.A. Enger sittende i byfogedembedet, fra januar 1881 til sommeren 1895, da han ble utnevnt til sorenskriver i Follo. Enger var forøvrig den siste fast utnevnte byfoged i Porsgrunn. Hans etterfølger i embedet, Gerhard Henrik Rubach, ble ansatt ved konstitusjon, som varte fra juni 1896 inntil embedet ble nedlagt fra 19. oktober 1898.

I perioden mellem Engers fratreden og Rubachs tiltreden virket først o.r.sakfører H. E. Møller og senere B. Wegener som midlertidige byfogeden

Av de fem byfogeder som fikk sitt virke i Porsgrunn fra embedets opprettelse til dets nedleggelse, er det utvilsomt Christian Heyerdahl og K. A. Enger som peker seg ut som de sterkeste personligheter. Heyerdahl i kraft av sitt arbeid med å etablere, organisere og innarbeide embedet med alle dets tilhørende funksjoner. Mens K. A. Engers embedsår falt sammen med en av de rikeste utviklingsperioder ikke bare innen handel og næringsliv, men også på det sivilrettslige og politimessige område.

På nær sagt alle felter innen det lokale næringsliv, for skipsfart og kommunikasjoner var de to siste decennier av 1800-tallet en rik oppblomstringstid i Porsgrunn. Tekniske nyvinninger i USA og Europa fant etter hvert også grobunn i Norge. Og i Porsgrunn, med sin livlige handelsforbindelse med utlandet, ble nye idéer fanget opp av initiativrike borgere.

En rekke nyetableringer fant sted. Moderne teknikk og nye produksjonsmetoder skapte behov for flere arbeidsplasser og krav om ny, risikovillig kapital.

En betenkning fra Porsgrunn formannskap i 1881 forteller sitt om hvilken utvikling byen sto overfor. Under henvisning til at byfoged Blom hadde fratrådt embedet året før, og at ny byfoged nå skulle utnevnes, uttaler formannskapet ønsket om at embedet må bli tildelt en «yngre og fullt arbeidsdyktig Mand, noget som altid er vigtig i Byer med Liv i Forholdene.»

Og «Liv i Forholdene» var det så absolutt i Porsgrunn på denne tiden. Formannskapet fremhever byens omfattende skipsfart og dens tallrike sjømannsstand. Byen har ikke mindre enn tre betydelige skipsassuranseforeninger og et sjøforsikringsselskap. Her er sete for sjøretten. Som har særdeles meget å gjøre, og som krever mer av byfogedens tid enn sjøretten gjør i andre byer.

Dessuten, fremhever formannskapet, at «det betydelige Arbeide, der udkræves af ham som Magistrat ved en Del større Foretagender, der rimeligvis forestaar i den nærmeste Fremtid, saasom Erhvervelsen af nye Skolelokaler for Almue- og Middelskolen, Restauration af Kirken i Østre Porsgrund og af Raadhuset, Bro over Elven m.m. og i Anledning af hvilke, man har erhvervet kongelig Resolution med Tilladelse til at optage et Laan af indtill 500.000 Kr., det krever Fogedens Arbeidskraft.»

Utviklingen og veksten innen byens industri- og næringsliv i de etterfølgende ar viste at formannskapet hadde sine ord i behold:

I 1882 ble Porsgrunds Gjærfabrik opprettet. Som den eneste i Norge. I 1884 la Rasmus J. Brønlund det spede grunnlag for «Skiensfjordens Skole til Utdannelse af mekaniske Arbeidere». Med to elever og ham selv som eneste lærer. I dag har etterkommeren, Telemark tekniske fagskole, over 400 studenter og 45 lærere.

Året før, i 1883, ble Den norske Bryne- og Slibestenfabrik, i dag Norrøna Fabrikker, etablert. I 1885 kom Porsgrunds Porselænsfabrik, også den landets eneste. I samme år startet byens største. bedrift på den tid, sagbruket Franklin, Baker & Co. sin virksomhet. Men som strøk med under den fatale bybrannen i 1905. Da 61 hus brant ned i løpet av 3 ettermiddagstimer. Brannen oppsto som følge av barns lek med fyrstikker på sagbrukstomten. Bedriften ble siden aldri gjenoppbygd. Og 160 ansatte mistet sitt arbeid.

På Fredneshalvøya blomstret skipsbygningsindustrien under brødrene Jørgen C. og Gunnar Knudsens dyktige ledelse. Og langs begge bredder av Porsgrunnselven var det fremdeles livlig bygging av større og mindre skip.

I kjølvannet av de større idustrielle virksomheter fulgte også knoppskyting av en rekke mindre bedrifter og foretagender. Som Porsgrunds Baandfabrik på Osebakken og Den norske Knappefabrik ved Floodeløkken. Begge etablert i 1890. Hver med ca. 50-60 ansatte og med ledende spesialassortementer for det norske og nordiske marked. Porsgrunds Møbelfabrik så dagens lys, likedan tretøffelfabrikk og kjeksfabrikk, tredreieri, mekaniske verksteder og snekkerverksteder. Det var vekst og virksomhet i den industrielle underskog.

Også på kommunikasjonens område var det rik utvikling. I november 1882 fikk byen jernbaneforbindelse med Oslo og Skien. Porsgrunds Telefonforening ble satt i drift i 1883, med i alt 18 abonnenter tilknyttet nett og sentral. Og - ikke å forglemme - den 11. desember 1891 ble Porsgrunnsbroen åpnet for trafikk. Etter mange års feider og rettssaker med nabobyen Skien. Som på det sterkeste hadde motsatt seg bygging av en bro mellem østre og vestre Porsgrunn.

Formannskapets ønske om at byfogedembedet måtte tildeles «en yngre og fullt arbeidsdygtig Mand» synes dermed å være absolutt berettiget. Og dets ønske ble oppfylt. Justisdepartementets valg falt på Karl Albert Enger, politimester og konstituert byfoged i Tromsø.

Enger var en mann i sin beste alder da han i 1881 overtok byfogedembedet i Porsgrunn. Han var da 42 år gammel, full av virkelyst og med en arbeidskapasitet langt ut over det vanlige. Hans administrative evner og utpregede samarbeidsvilje var verdifulle egenskaper for en magistrat og politimester i den økonomiske nybrottstid som hersket i 1880-årenes Porsgrunn. Med befolkningsøkning og vekst i alle næringsgrener. Enger møtte de krevende samfunnsoppgaver og sosiale utfordringer på en fremragende måte. Hans enorme arbeidskapasitet og praktiske vurderingsevne ble av uvurderlig betydning for kommunen. Hans posisjon og popularitet førte også til at han fra 1889-1891 ble valgt som byens stortingsrepresetant.

Etter 14 virksomme og fruktbringende år i Porsgrunn ble K. A. Enger 18. juni 1895 utnevnt til sorenskriver i Follo, hvor han ble sittende til sin avskjed i 1918. Han døde i 1935, 96 år gammel.

Den 20. oktober 1898 trådte «Lov om delvis Omordning af det civile Embedsværk» av 21. juli -94 i kraft. Loven medførte at Porsgrunns Byfogedembede ble nedlagt. Fogedens oppebørselsforretninger ble overført til et nyopprettet skattefogedembede for Bratsberg amt, mens magistratens og de politimessige oppgaver ble overført til det nyopprettede Telemarkens Politimesterembede, med hovedsete i Porsgrunn. Samtidig ble det opprettet nye kommunale stillinger for skattefoged og underfoged.

Reformene var imidlertid ikke slutt med dette. Fra 1. januar 1900 ble Porsgrunn underlagt Gjerpen sorenskriveri, og opphørte dermed som egen rettskrets. Sorenskriverkontoret ble lagt til Porsgrunn, og administrerte herfra også herredene Gjerpen, Solum, Siljan og Solum.

Dermed var en epoke i den sivilrettslige forvaltning i Porsgrunn kommet til veis ende.

Det gikk mot nye tider.

Note:
Veier og måler skulle påse at det ble benyttet riktig vekt og mål i vareomsetningen, spesielt ved import fra utlandet. Vrakeren utførte kvalitetskontroll av nærmere spesifiserte varesorter.

Utdrag (s. 53-64) fra:
Harald Bache Bystrøm: I lovens navn : Telemark Politikammer 1898-1998. - Porsgrunn 1998
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen