Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

«Til Justitiens som Ildsvaadens lagttagelse»

av Harald Bache Bystrøm

I året 1727 ble en 30 år gammel secondløytnant, Christian Bergh, utnevnt til «Amtmand udi Bradsbierg Amt i Den Sødenfjeldske Norge».

Utnevnelsen av en så ung mann, uten administrativ eller siviltjenstlig erfaring, til et så høyt og ansvarsfullt embede, kan synes merkverdig. Forklaringen er utvilsomt å finne i familliens sosiale posisjon og innflydelse. Faren, Nicolas Bergh, var således «Assessor udi den Kongelige Over-Hoff-Rett og Laugmand over Friderichstads og Tønsberg Laugdømme». Og blant anene finner man oslobispen Frantz Bergh og dekanus ved Oslo domkapittel, Claus Bergh.

Sosial status og innflytelsesrik familie- og bekjentskapskrets har til alle tider vært velbrukte og effektive døråpnere for ambisiøse og ærgjerrige lykkejegere. Christian Berghs overgang fra anonymt kaserneliv til ærverdig amtmannsposisjon føyer seg derfor naturlig inn i rekken av mange tilsvarende kometkarriérer. Om protegéene alltid har innfridd omgivelsenes forventninger eller virket etter sine forutsetninger, er vel erfaringene høyst forskjellige. Det er som kjent ingen automatikk i det gamle ord, at «den som gives et embede, ham gives også forstand».

For amtmann Christian Berghs vedkommende viste det seg imidlertid snart, at sunt vett og god forstand ikke var ham tildelt ved kongelig gunst, men i høy grad var medfødte egenskaper. Hans hverdag var praktikerens beskjeftigelse med de nære ting. Hans idérikdom, pågangsmot og arbeidskraft ble legendarisk. Det het seg, at den som søkte personlig kontakt med amtmannen måtte møte opp senest klokken fem om morgenen på hans kontor.

På nær sagt alle områder viste den unge amtmann et usedvanlig klarsyn. Han gjorde opptakt til etablering av omgangsskoler for alle barn i amtet. Han fremmet forslag om organisert fattigomsorg. Som den utpreget praktiske mann han var, fant han det meningsløst at post til Porsgrunn fra hovedpostkontoret i Brevik ble sendt via Skien, og arbeidet energisk for en mer rasjonell ordning av distriktets posttjeneste. Kommunikasjonsspørsmål opptok ham sterkt. Allerede i 1728 påla han foged Joachim Schweder å sørge for at bønder i Gjerpen og Solum ble satt til organisert arbeid for utbedring av veien mellom Skien og Porsgrunn.

Amtmannens sparsomme fritid var viet videnskapelige sysler innen naturvidenskap, teknikk og geografi. Han studerte matematikk og mineralogi og drev med stensliping. Hans rikholdige bibliotek rummet bokverk på mange språk, latin, tysk, engelsk, italiensk, fransk og hollandsk.

I motsetning til sine forgjengere i embedet, som alle hadde hatt bopel i eller ved kjøpstaden Skien, bosatte Christian Bergh seg i ladestedet Porsgrunn. Her hadde han sin residens på samme sted hvor hans svoger Niels Aall senere oppførte den staselige Kammerherregården, der byens rådhus ligger i dag. Som porsgrunnsinnvåner ble Christian Bergh også blant de aller første som tok opp kampen for å skaffe ladestedet kjøpstadsrettigheter. Noe som medførte en heftig strid om Skiens omfattende byprivilegier, som la en lammende hånd over Porsgrunns utviklingsmuligheter.

Etter bare fire års virksomhet som amtmann døde Christian Bergh i 1734, ennå ikke fylt 34 år. Sin unge alder og korte virketid til tross, fremstår allikevel Christian Bergh i ettertid som en av de driftigste og mest bemerkelsesverdige amtmenn i Bratsberg siden embedet ble opprettet i 1662.

Også på det ordens- og politimessige område ble amtmann Bergh en foregangsmann. Dette hadde sin bakgrunn i at hans embedsgjerning fant sted i en tid preget av omfattende sosiale og samfunnsmessige problemer. Den store nordiske krig (1700-1721) hadde tappet landet for såvel økonomiske som menneskelige ressurser. Fattigdom og nød hersket over alt. Omstreifende tatere, folkerike fantefølger og flokker av tidligere soldater, mange av dem fremdeles bevepnet, skapte redsel og gru der de fór frem. Deres tigging og tyverivirksomhet var en sann plage, især på landsbygdene. Det omstreiferne ikke oppnådde å få ved betleri og lurendreierier, tok de ofte med makt. I 1720-årene var omstreiferplagen blitt så omfattende, at slottsloven påla at man på én og samme dag i 1729 «skulde holde Klapjagt paa slige løse Existenser og sende dem til Fiskelejer, Bjergværk eller Spindehus».

Forholdene i Bratsberg amt var hverken bedre eller verre enn andre steder i landet. Her, som over alt i grisgrendte strøk, levde bondebefolkningen i konstant frykt for omstreifernes innpåslitne og truende fremferd. Arbeidssky og upålitelige var de. Med en primitiv og asosial holdning overfor lover og gjeldende regler utgjorde landstrykerne et stadig voksende samfunnsproblem.

Christian Bergh hadde ikke sittet lenge i amtmannsstolen før han gikk løs på omstreiferproblemet. I mai 1729 opprettet han en kombinert stilling som bygdevekter og fattigfoged. Opprinnelig hadde han tenkt å ansette en bygdevekter med politifunksjon i hvert kirkesogn. Dette forslaget vakte imidlertid sterk motstand hos befolkningen. For dem veide ulempen ved å måtte betale for vekterens tjeneste mer enn fordelen ved å få hans beskyttelse. Planen om en systematisk utbygging av bygdevekterordningen måtte derfor skrinlegges. Resultatet ble i stedet en frivillig overenskomst med befolkningen i Eidanger, Gjerpen og Slemdal (Siljan). Nettopp disse tre herredene var blant de mest utsatte og sterkest plagede distrikter i amtet. Bygdefolket sa seg derfor villig til å betale 8 skilling eller til svarende i korn fra hver bonde, til en felles bygdevekter for de tre sogn. Husmenn, strandsittere og innerster (leieboere) skulle slippe med 4 skilling.

Den reformivrige amtmann bommet imidlertid stygt ved sin første bygdevekterutnevnelse. En tidligere murer i Skien, Henrich Christoffersen, som fikk æren av å tiltre som amtets første bygdevekter, viste seg nemlig ikke å være tilliten verdig. Fra første stund i tjenesten brøt han en hver forutsetning for sitt oppdrag. I stedet for å sørge for opprettholdelse av ro og orden bidro han til enda mer fyllebråk og spetakkel i bygdelagene. I stedet for å jakte på tyvaktige omstreifere, visste heller den gode lovens håndhever forskjell på eget og andres gods. Han tusket og nasket og stjal der anledningen bød seg. Det gikk så langt, at fogeden i Nedre Telemark ba om at amtmannen ikke «vilde behage at betro ham noget Ærende i mit Hus». Allerede etter noen få måneders lystig fylleseilas og tyveriturné fikk vekter Christoffersen avskjed på grått papir, fomedelst «stor Drikfærdighed» og at han dertil hadde vist seg «meget tyvaktig».

Klok av skade utarbeidet amtmannen en detaljert «Instruction» før den neste bygdevekteren, Ole Sivertsøn, ble ansatt. I følge instruksen måtte vekteren bekle ombudet «ædruelig, skikkelig og med all Flittighed». Hver fjortende dag, året igjennem, skulle han «igjennemløbe» sitt distrikt. Vel så viktig som å påse at befolkningen etterlevet lov og orden, var plikten til å oppspore fremmede betlere og omstreifere og bringe dem til arrest eller sørge for at de ble sendt tilbake til deres egen hjemsteder. Sommerstid var det spesielt setere og støler som skulle holdes under oppsyn. Traff vekteren unge dagdrivere som nektet å søke arbeid, pliktet han å innrapportere dem til amtmannen. Som hadde myndighet til å plassere dem i gevorbne hærregimenter for plikttjeneste og oppstramming i tukt og folkeskikk. (Gevorben vervet).

Bygdevekterstillingen var imidlertid meget dårlig betalt. Og yrkesutøverne var ikke alltid rekruttert blant mors beste barn. Effektiviteten om anseelsen ble følgelig deretter. Og omstreiferproblemet klarte de i hvert fall ikke å få brukt med. Nebengesjeften som fattigfoged var også i høy grad med på å redusere vekterens yrkesanseelse. Så dårlig anskrevet ble tjenesten etter hvert, at bygdevekteren sosialt sett ble satt i klasse med skorstensfeieren og bøddelen.

Vekterinstruksens strenge advarsel til almuen mot å gjøre bygdevekteren «noget Næsekast for dette hans Ombud - eller noget haanligt ham at paabyde. De som understaae sig til denslags, skal undgjælde for sin Formastelse», hadde ingen virkning. I befolkningens bevissthet og omtale forble vekteren fortsatt å være «Stodderkonge» (stodder = dansk for tigger). «Fantefut» og «Tjuvetrekker» var også blant de mindre flatterende folkelige betegnelser på bygdevekteren.

Som fattigfoged skulle bygdevekteren ha tilsyn og føre kontroll med at fattigfolk, som levde på almuens velgjørenhet, levde et anstendig liv og ikke drev med «Drukkenskab, Slagsmaal eller Lettsindighed».

Den ubehageliste del av fattigfogedens arbeid var plikten til å kaste familier ut av deres boliger, når husverten forlangte det. Fattigfolks husvære hos bygdens bønder var betinget av plikt til å delta i onne- og annet gårdsarbeid. Om de skulket unna jobben, og ikke overholdt inngåtte avtaler hadde bonden rett til å sette stakkarne på bar bakke. Hverken sykdom eller alderdom ble akseptert som gyldig uteblivelse fra arbeid, hvis ikke bonden var i godlage og lot nåde gå for rett. Mer enn én gang måtte fattigfogeden bruke både makt og myndighet for at husbondretten skulle skje fyldest.

Den eneste formildende og positive oppgave som tillå fattigfogeden, var å påse at bygdens egen fattigfolk uhindret fikk anledning til å tigge ved bøndenes matbord. Denne lokale betlingen innen sognets grenser hadde gjennem uminnelige tider etablert seg som en hevdvunnen «næringsvei», som fritt og åpent kunne drives. Konkurranse fra omreisende fant og tater var strengt forbudt. Fattigfogeden måtte derfor nøye passe på å skille bukken fra fårene. Og påse at farende fremmedfolk ikke gikk bygdens egen profesjonelle tiggere i næringen.

Bygdevekternes frynsede rykte og de begredelig dårlige resultater av deres innsats resulterte i at yrket fikk en stadig synkende status. Riktig nok dreide det seg om en fast, offentlig stilling. Og det i tider da det kunne være mer enn vanskelig å skaffe seg arbeid. Men om stillingen var fast, var lønnen til gjengjeld så lav, at den knapt kunne brødfø en familie. Den elendige lønn og befolkningens åpenlyse forakt for yrkesutøveren førte til at stillingen ofte ble bekledt av personer som befant seg på nederste trinn av den sosiale rangstige. Betegnende i så måte er en søknad i 1748 til amtmann Johan Frederik Brockenhuus von Løvenhielm i Bratsberg fra den aldersstegne bygdevekteren Jacob Hansen i Gjerpen. Som ber om å få sønnen Anders som medhjelper i stillingen. Amtmannen avslo søknaden, da det viste seg at den foreslåtte vekterkandidat først «maatte udbefries af Arresten i Skien», der han sonet en dom for fylleslagsmål i markedsuken.

At bygdevektersystemet utviklet seg i en svært negativ retning, og etter hvert fjernet seg mer og mer bort fra amtmann Berghs idealistiske forutsetninger, fremkommer med all ønskelig tydelighet i amtmann Frederik Moltkes innberetning fra 1782, 53 år etter at ombudet ble opprettet:

«Politiet er overmaade slet saavel i Gjerpen Sogn som Porsgrund, hvilket den Mængde af Løsgjengere, uforskammede og arbeidsføre Tiggere, usle Almisselemmer og paa siste sted (Porsgrund) af ulovlige Kroer hvor der skjenkes i hver ca. anden Strandsitters Hus Øl og Brendeviin, tilstrækkelig godtgjør ... en moralsk fordærvet Sump».

Klarere kan neppe datidens elendighetstilstand beskrives.

Instruction

For Bøigde Wægteren udi Eidanger Sogn med underliggende Slemdals Annex tillige med Gierpen Sogn.

Som nærværende Ole Sivertsøn understaaende Dato Bøigde-Wægter udi Eidanger Sogn med underliggende Slemdals Annex tillige med Gierpen Sogn i Bamble Foegderi og Bratsberg Amt er antaget; Altsaa haver han sig udi dette hans Ombud ædruelig, skikkelig og med all Flittighed at opføres, og efterskrevne Poster udi særdeleshed nøje at i agt tage.

1 ste Post

Haver han flittig at tilse, at de hannem efter hostræffende Destignation ved Sognerne med er hørende fattige, Mands eller Qvindes Personer, ung eller gammel, som Almuerne haver vedtaget at føde, ikke med nogen Slagsmaal, Drukkenskab, Skienderie, Letfærdiged eller anden Udyd og u-terlighed sig beteer, men om nogen udi saadan u-anstendig Forhold skulde befindes, det strax for Lensmanden at angives, som det videre til Amtmanden og Foegden rapporteres.

2den

Haver han hver 14ten dags Dag heele Sognet at igjennemløbe, og hvor han nogen fremmed Tigger, Betler eller Lediggjengere ertapper, som ej paa Liste er anført, samme strax at anholde, og til Lensmanden at henbringe, paa det han igjen dennem kan examinere hvad Pass og Bevis de med sig haver, hvor effter han samme strax saa mange som ej ere Tieneste-døgtige og sig ej udi aarlig Tieneste vil begive ved Lensmandens Hielp af Eidanger og Gierpen Præstegields indtil næstgrænsendes Sogn udi det næste Amt udjager, som er de han finder udi Eidanger, ind i Laurvigs Grevskab, og de som findes i Slemdal ind i Laurdals Præstegield, og de som have hjemme i Schiens Bye bliver igien til Byen henjaget, men de som fra Bamble, Solum eller andre næstgrændsende Præstegield maatte komme, haver han paa den kant hvor de ere kommen fra at uddrive, og ingenlunde lade nogen fremmede Tiggere sig her i Præstegieldet opholde ej heller at Gierpen Sogns fattige Tiggere udi Eidanger Sogn, eller Eidangers fattige tillades at tigge udi Gierpen, som effterdags hvert Sogns Fattige udi sit eeget Sogn skall underholdes. Unge Mands Personer, som ej tieneste ville tage hos gotfolk og dog ere anseelige, anholdes hos Lensmanden og strax under Vagt til mig indsendes tillige med deris beviiser, paa det saadanne omstrygende Løsgiengere de Gevorbene Regimenter kan vorde understuken.

3die

Om Sommeren visiterer han hver 14ten dags Dag paa Sætre og Stuuler, og skulle han komme udi Erfaring, at noget omløbende Pak sig udi Sæterne sig skulle oppholde haver han det strax for Lensmanden at angive, som uden ringeste Larm derom at giøre hannem med det dertil fornødne Mandskab af Almuen assisterer, at disse omløbende Betlere og Landstrygere strax kand vorde antastede, deris Beviiser etterseet, og deretter, om de have begaaet noget, vorde straffede, og siden enten av Amtet udjages eller dermed forholdes, som udi forestaaende 2den Articul er forklaret.

4de

I særdelished haver han de fra Kongsberg kommende at forfølge, og saa mange som ikke med Ober-Berg-Amtets, eller Berg-Mesterens Pass, som Skurfere ere forsynede, strax af Bøigden at forjages. Flittig skal han over dette i alle maader holde, og i følge Forordningen af 24. Septembris 1708 saadanne Betlere ej allene hade og forfølge og ud af Sognet forjage, men end og samme uden forsømmelse for Lensmanden angive, at han kan antegne hveden saadanne kommer og hvor de foregive hen at ville, hvilket Lensmanden siden Maanetlig til mig indsender.

6te

Som Almuen haver vedtaget under Straf av 2de Rixdaler nogen fremmed Betler over 24 Timer hos sig at lade forblive, eller dennem skiule, som og den, der om Hielp af sin Nabo til de fattiges anholdelse bliver ansøgt og det nægter at betale i Straf 2vde. Saa skall og derimod Bøigde-Wægteren være forbunden sig paa et visst stæd midt i Sognet nær ved Præsten og Lensmanden at opholde sig og saa snart nogen hannem forlanger og henter hannem, at fattige hos dennem findes, sig strax til saadanne Folk hengive, og Betlerne fra dennem uddrives til neste Amt, hvor til Almuen selv, i paa-fordrende fald skall være hannem behielpelig, etter deris nogen Tilstaaelse inden Retten.

7de

Skulle han komme udi Erfaring om at nogen Bonde-mand en saadan fremmed fattig over den forskrevne Tid hos sig skulle hole eller skiule haver han saadant strax for Lensmanden at angives, som det igien til Foegden indberetter, at jig siden derom kan vorde viidende og saadanne skarnsagtige Mennisker derfor etter billighed kan vorde ansent.

8de

Advares Almuen ikke at understaa sig denne Bøigde-Wægter noget Næsekast for dette hans Ombud at giøre, eller i andre Maader noget faarligt at paabyrde hvem som sig hermed forteer, haver han strax for Foegden behørigen at anklage, paa det man saadanne Folk, som de der ere de udgivne Befalninger overhørige i følge Loven og Forordningen for deris Formastelse kand lade ungielde.

9de

Saalenge han sig udi denne hans tieneste troelig og skikkelig forholder, og sig med ædruelighæd beteer nyder han derfor den af Almuerne inden Tinge Bøigde-Wægteren forundte og tilstaaende aarlige Belønning, som er af hver Person udi Eidanger 20 og Slemdals Sogn 16 S, og af hver Person udi Gierpen Sogn 16 S udi Penge, eller og derfor Kom til liige Værd, hvilken Betalning paa dette Aars Sommertinge begyndes, og erlægges etterdags i 3de Terminer, til hver af de ansadte aarlige Tinge, Thi haver han sig derimod udi alle maader denne hans Instruction Conform og saaledes at opføre, som han dertil agter at ville være ansvarslig, og anbefales Lensmanden hannem første Prædikken dog ved Kierkene for Almuen at fare stille, og for menige Kierkesøgende Almue denne hans Instruction at oplæse, paa det en hver kan være viidende om hvorledes han sig udi sit Ombud bør at forholde, og hvad Assistance Almuen hannem igien bør rekke.

Porsgrund ved Breviig den 26de Julii 1729.

Hans Kongl: Maits til Danmark og Norge pp
CHRISTIAN BERGH
Amtmand over Bratberg Amt

Teologen Eilert Sundt, landets første sosiolog, utga i 1850 boken «Beretningen om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge». Her finner man en levende og interessant beskrivelse av bygdevekterens og fattigfogedens virksomhet:

«Ja, naar man opholder sig en Stund paa en Bondegaard, kan det træffe, at man bliver Vidne til en ganske eiedommelig Scene: En Mand kommer ind, som efter den smudsige Dragt og et vist sky Blik at dømme synes at være en almindelig Betler; men ikke desto mindre fordrer han med paafaldende Ugenerthed, at man skal sætte Mad og Drikke for ham, og Fordringen efterkommes strax. Følger man saa den samme Mand ud paa Landeveien, faar man kanske snart se et andet Træk af hans Myndighed: Han træffer kanske et Fantefølge, examinerer det om Passe og Reise-route og Bestilling og afgør med en inapellabel Dom, om Lensmanden og den hele Bygd skal faa Bryderi med det fremmede Slæng, eller om Fantene skulde faa Lov at forsætte sin Vei ubehindret, eller endelig om de under den myndige Mands Ledsagelse, skulde vende om did, hvorfra de ere komne .... Undersøger man Oprindelsen til hans Magt og Værdighet, finder man, at han av Fattigbestyrelse er ansat som Bygdevægter, men en Instrux, der forpligter ham til daglige at færdes paa Landeveien i Præstegjeldet, hvor han da kan gaa ind paa Gaardene og forlange fornøden Kost, men hvor han derfor har at holde Skik og Orden over Betlere og Fanter af alle Slags.»

Eilert Sundt stiller seg svært tvilende til bygdevekterens effektivitet:

«Som Sagen nu staa, synes den hele Indretning paa mange Steder i det Mindste, kun at være et Palliativmiddel (midlertidig hjelp eller lindring av et ondre uten å fjerne årsaken), som i Længden ikke skræmmer Fanterne bort, men nok bevirker at Almuesfolk og Politibetjente, stolende paa Vægterens Bedrift, ere mindre virksomme for at sætte Skranke for Landstrygernes Uvæsen.»

Da amtmann Bergh i 1729 innførte bygdevekterordningen i Bratsberg, var det med den gamle byvekterordningen som forbilde. Begge vekterombudene hadde felles politimessige oppgaver - å holde ro og orden. Mens bygdevekterens fremste plikt var å gjennemsøke sognet på dagtid under sin jakt etter fant og andre omstreifere, var byvekterens oppgave først og fremst en nattvaktstilling. Med sin fryktinngydende morgenstjerne kunne han nok virke avskrekkende på løse eksistenser som beveget seg på feil side av loven. Han hovedoppgave var allikevel å ha et våkent øye natten igjennem for å vokte på at ildebrann ikke brøt løs, eller fikk anledning til å spre seg, hvis ulykken først var ute.

Dobbeltoppgaven som lovens håndhever og brannovervåker ble tidlig nedfelt i en gammel forordning og vektertjenesten i Christiania. Her heter det bl.a. at «Vægterne ansettes til Justitiens som Ildsvaadens Iagttagelse».

Mer presist og konkret og formulert er «Instrux for Vægterne og Politibetjentene i Brevig» fra 1846, som i detalj utreder hvilke plikter og gjøremål som påhvilte den arme innehaver av stillingen:

1.

Fra 14de October til 14de April paabegynde Vægterne deres Runde og Raab om Aftenen kl. 9, som fortsætter til kl. 5 om Morgenen. Fra 14de April til 14de October paabegyndes Runden og Raabet om Aftenen kl. 10 og fortsætter til kl. 4 om Morgenen.
Af Politimesteren bestemmes efter Omstændighederne Afvigelse eller Indskrænkning af det her Fastsatte.

2.

Saalænge intet Slaguhr findes i Byens Kirke, melde Vægterne sig om Aftenene de bestemte Tider for Raabenes påbegynnelse hos Underfogeden, confererer med ham om Tiden, og udgaae fra Raadhuset, hver forsynede med et paaliteligt Uhr, den ene ned til Schmidt hvor Raabet paabegyndes og fortsætter med 5 á 10 Huses Mellemrum, forbi Heiler, H. J. Johnsen, Lodsoldermand Barclay, nedenom Doctor Hoffmann og lige til Toldboden, forsættes naar Vægterne er kommet til T. Wiborg og Mægler Parnemann, for Madame Reis, Grønnerød og tilbage til J. Holm, hvor Raabet begynder, tilbage igjen over Broen og over Øen lige til Smed Jensen, derfra tilbage igjen til Raadhuset. Vægterne skifter hver Nat disse Runder. Hver Time raabes og Vinden angives.

3.

Under disse Runder have Vægterne at være opmærksomme paa og stanse Alt, hvad der kan forstyrre den offentlige Rolighed, søge at stanse enhver Politie uorden, fra de Beskjenkede og Urolige til Raadstuen, og i det hele vaage over Orden og Roe Nattetider.

4.

Især have de at være opmærksomme paa, om Ildsvaade udbryde eller Skorstenspiber afbrække øieblikkelig under Raabet «Brand» at vække Indvaanerne, og snarest muligt at underrette Brandinspecteuren om det Indtrufne. Paa Brandstedet indfinde sig strax og lyde der Foresattes Ordres.

5.

Under deres Runder have de ogsaa at tilsee Smaagadene og Strænder, som ikke ligge i den oven betegnede Strækninger, for likeledes paa disse Steder, med Undtagelse af Raabet, at iagttage Ovenstaaende.

6.

Skiftesvis melde de sig hver Formiddag hos Politimesteren.

7.

Om Dagen have de j evnligen at patrouillere Gaderne, der være opmærksomme paa enhver Politie Uorden, som søges hemmet, og i Tilfælde søge Assistance hos Underfogeden, hans Ordres stedse holde sig efterrettelige.

8.

De offentlige Skjænkestede have de især at fæste Opmærksomheden paa. De have at gjøre sig bekjendt med Brændeviinslovgivningen og rapportere øieblikkelig til Underfogeden Overtrædelse av same.

9.

Likeledes have de strax til Underfogeden at rapportere, hvad muligt og hvilken Uorden forefindes, og i Tilfælde Forbryderes Paabegribelse at udvise det fornødne Mod og Conduite.

10.

løvrigt have de i deres Forretninger at vise Sindighed, Orden og Paapasselighed og holde sig efterrettelig de Ordres, der af deres Foresatte maatte give dem.

Brevigs Byfogedcontoir 14de October 1846
Zwilgmeyer

Selv om vekterinstruksen var aldri så rigorøs og pirkete i sin detaljrikdom, var ikke det til hinder for at lovens utøvere av og til tillot seg sine små sidesprang. Noe som i ettertid helst blir lest gjennem komikkens forsonende brilleglass.

Som for eksempel historien om vekteren, som etter diverse drammer i Breviks mange kroer, ble funnet med hodet stukket inn mellem sprinklene i gjerdet rundt tolloverbetjent Jens Scheels hage på Fisketorvet. Stakkaren hujet og skrek om hjelp ut i nattemørket, der han sto bommende fast. Og hvor han vel hadde blitt stående til den årle morgenstund, om ikke et par beduggede og behjertede natteranglere hadde hjulpet ham løs fra hans selvvalgte gapestokk.

Et par av byens andre vektere var ikke mindre uheldige. De møttes en kald novemberkveld på brygga ved Fisketorvet, hvor også vaktstuen lå. De hadde begge «varmet» godt opp. Den vaktavgående ved krobesøk, den påtroppende med solide hjertestyrkere innenfor vesten før den kalde nattevandring. Vaktavløsningen ble derfor både munter og løssluppen. Ingen av dem aktet på den isglatte bryggekanten. Og plutselig, før de fikk sukk for seg, deiset den ene over ende. I fallet grep han tak om kollegaens ben. Dermed rauset de begge utfor bryggekanten. Side og side ble de liggende og plaske i det iskalde vannet. Til all lykke ble de observert av forbipasserende borgere, som ved hjelp av liner og båtshaker så vidt klarte å berge vekterne først over i en pram som lå fortøyd utenfor vakstuen. Og derfra opp på bryggen. Det var i siste liten. De blytunge vekterfrakkene og de høye skaftestøvler fulle av vann var nær ved å trekke vekterne til bunns.

Det var i dobbelt forstand to fuktige vektere som derpå i all hast skyndte seg hjem for klesbytte og varmt tøy. Og det het seg senere på folkemunne, at ingen av dem rørte så meget som en eneste liten dram i tjenesten siden den minneverdige opplevelsen. Dukkerten hadde lært dem at lovens håndhevere bør ha sitt på det tørre!

* * *

Frykten for ildebrann førte til at Porsgrunn fikk sine første brannforskrifter i 1779. Brannslukningsutstyret var primitivt og lite effektivt. Det besto av noen få hånddrevne vannpumper og et lite antall seilduksspann. Dessuten var hver husstand forpliktet til å ha et par håndspann i beredskap. Det sier litt om hvor alvorlig myndighetene så på brannfaren, når man av brannforskriftene ser at ladestedets vektere pålegges «at mulctere alle dem, som med Tobaks-Pibe findes paa Gadene»!

For ettertiden fremstår vekteren som en malerisk, fryktinngydende og nesten mystisk person. Med sine høye skaftestøvler, den side vadmelsfrakk og uniformshodeplagget med de lange øreklaffer skilte han seg markert ut fra folk flest i gatebildet. Blant uniformseffektene hørte også en stor håndlykt og en skingrende varselfløyte. Mest iøynefallende var allikevel morgenstjernen, en ca. 2 meter lang jernstang med rundt kulehode og strittende jernpigger. Et livsfarlig våpen. Langt farligere enn de gummibatonger som vår tids politi har til rådighet i sin ordenstjeneste. Det krevdes dessuten store krefter og god kondisjon for å ta det i bruk. Morgenstjernen ble derfor mer et symbol på orden og makt, enn et effektivt angreps- og forsvarsvåpen.

Et annet særtrekk ved byvekterens natt-tjeneste var plikten til å rope ut klokkeslett og vindens styrke og retning. Noe som unektelig også kaster et visst romantisk skjær over vekterens virksomhet i den sovende by.

Blant de gamle vektersanger fra København, hvor tjenesten ble innført så tidlig som i 1294, finnes et helt lite opus på ikke mindre enn 10 lange vers. Ett vers for hver hele time fra klokken 20 om aftenen til klokken 05 om morgenen, skrevet i gudsfryktig Kingo-tradisjon. Som f.eks. verset som ble avsunget kl. 24:

Det var om Midnats Tide
Vor Frelser han ble født,
Til Trøst al Verden vide,
som ellers var forødt.
Vor Klokk' er slagen Tolv.
Med Tung og Mund
Af Hjærtens Grund
Befal Dig Gud i Vold!

De norske vektersanger var unektelig mer verdslige og jordnære i formen. Som følgende vers fra vektersangen i Kragerø:

Ho, Vægter, ho;
Klokken er slagen!
Nu er det paa de Tider,
Man føie sig til Sengs,
Husbonde og Matmoder,
Samt Pigerne og Dreng,
Vær klog og snild,
Vogt Lys og Ild,
Klokken er slagen ti!

Til tider kunne det være så som så med godtfolks respekt for vekterne. De fleste av dem var godt alderstegne personer. Trege til bens i sine store, tunge slagstøvler, og med den lange og uhåndterlige morgenstjernen i hånden ble de ofte til spott og spe. Især blant rappbente og munnrappe gutteflokker. Slik grosserer Jens A. Aanesen fremstiller det i et intervju i Grenmar i 1924. Aanesen var ekte porsgrunnsgutt. Født i Hallsgate på Osebakken i 1864, og bror til den senere sorenskriver og politimester Niels A. Aanesen i Tvedestrand. Blant minner om utalige guttestreker og opplevelser i barndommens by, forteller han også om hvordan han opplevde datidens politimenn, vekterne:

«Og saa vægterne, som vi aldri var rædde for, men ofte holdt leven med. Det klinger endnu i mine øren dette: «Oho, vægter, oho, klokken er slagen eleve». Hver time paa natten vekkedes de gode borgere af disse rop pa hvert gadehjørne... Og politi Karlsen med trommen, efterfulgt af politi Olsen og politi Halvor, som imidlertid bare hadde skaftebjelle - de kunde naturligvis ikke tromme, stakkarne. Ja, denne maate at bekjendtgjøre paa, eksisterer vel kanske endnu: «Trommelomtrommelom, idag eftermiddag kl. 3 afholde auktion --- Julius Blom. Trommelomtrommelom!»

* * *

Porsgrunns siste vekter het Gunder Olsen, Gunder Vægter, i dagligtale. Han ble født i 1825 og bodde i barndomshjemmet, Tordenskioldsgate 17 på Helleberget, til han døde i 1902, 77 år gammel. Vekterens nærmeste nabo var byens første brannstasjon. Begge disse eiendommene strøk med under den katastrofale bybrannen St. Hansaften 1905.

Ved sin fratreden som vekter i 1885 fikk Gunder Olsen et vakkert sølvservise av kommunen, bestående av kaffekanne, fløtemugge og sukkerkopp. Med inskripsjonen «Erindring fra Politiet. 7/3 1885».

Sukkerkoppen ble dessverre ødelagt under brannen, men den resterende del av serviset er fremdeles i familien Olsens eie.

Gunder Olsen innehadde også stillingen som kirketjener ved Østre Porsgrunn kirke. Begge stillinger hadde han forøvrig overtatt etter sin far, Ole Pedersen Gundersen, som hadde tjenestegjort i dobbeltstillingene gjennem hele 30 år.

Om Gunder Vægter forteller familietradisjonen, at når han utpå kvelden tok fatt på sin byvandring for å rope ut klokkeslett og vindretning, hadde han ofte følge med datteren Otilde. Hun var stor av vekst, kraftig bygget og myndig av vesen og holdning. Egenskaper som den aldrende vekter nok satte stor pris på under sine ensomme vandringer gjennem de folketomme bygatene.

En natt, sies det, møtte vekteren og hans datter en fremmed mannsperson som opptrådte svært truende og eglet seg inn på vekteren. Da var det at Tilla, som datteren ble kalt, kom faren til unnsetning. Resolutt grep hun mannen i jakkekraven med den ene hånden, satte den andre kryttneven under nesen på kranglefanten, mens hun hveste: «Fortsetter du, skal du få med meg å gjøre. Se og pell deg hjem!» Og den ordren var så kontant og udiskutabel at krabaten fornuftig nok «pelte seg hjem» øyeblikkelig.

De gamle vektere var ikke bare politi og brannovervåkere. De var også pålagt oppsyn med og hadde ansvaret for at den sparsomme gatebelysningen fungerte i den mørke årstid. Det var langt mellem lyktestolpene, og lyseffekten fra tranblussene var så som så. Vekterens oppgave var å tenne lyktene ved mørkets frembrudd og slukke dem ved daggry. Dessuten pliktet han å holde lampeglassene rene og fri for sotbelegg. Selv bar han under sine inspeksjonsrunder en enkel tranlampe i den ene hånden. Med morgenstjernen som stav og støtte og forsvarsvåpen i den andre.

* * *

Ved utgangen av 1882 opphørte den gamle vekterordningen i Porsgrunn, som den forøvrig også gjorde i resten av landet i løpet av dette årtiet. Dermed gikk en over 600 år gammel tradisjon i oppløsning. Idet det var Magnus Lagabøters bylov fra 1277 som hadde anordnet den første vekterordning i Norge, med påbud om ordensvern i gatene og overvåking av ildsikkerheten.

En redegjørelse fra byfoged K. A. Enger til formannskapet 8.desember 1882 gir et interessant bilde av hvordan politiforholdene var i Porsgrunn på den tid:

«Porsgrunds Bys Politipersonale bestaar for Tiden af.

1. Vagtmester O. Karlsen, der tillige er Politibetjent, og som saadan aflønnes med Kr. 520,-.
2. Politibetjent I. Olsen med Løn Kr. 650,-.
3. Politibetjent Larsen med Løn Kr. 600,-.
   Hertil kommer for at bringe Nr. 2s og 3s Sportelindtægter op til Kr. 800,-. Tilskud Kr. 100,-. Uniform til 3 Politibetjente Kr. 240,-.
4. Vægten Løn Kr. 1200,-. Gratiale Kr. 30,-. Støvler Kr. 42,-. Uniform hvert 3dje Aar Kr. 200,-.
5. Midlertidig Konstabel N. Olsen Kr. 600,-. Tilsammen Kr. 4055,-.

Vagtmester Carlsen søger Vagtmesterposten ved det nye Raadhus og vil, hvis han erholder denne Post, fratrede som Politibetjent. At Vagtmesteren ved Distriktsfængslet tillige er fast Politibetjent, anser jeg ikke heldigt, naar han særlig tiltrænges som Politibetjent, kan han være optaget som Vagtmester og omvendt, endvidere er det ikke gavnligt, at den samme Mand, der for en eller Forbrydelse eller Forseelse har anmeldt eller arrestert en Person, ogsaa skal behandle denne i Distriktsfængslet. Endelig betale Kommunen Carlsen som Politibetjent kun lidt mindre end de, som udelukkende er Politibetjente. De tre Vægtere udfører for Tiden det væsentligste Politiopsyn om Natten, nemlig 2de i østre og 1 i den vestre By. Da disse, der tillige er ældre Folk, uden Afløsning patrouillerer den hele Nat og hver Nat, er det indlysende, at de ikke tilfredsstillende kunde udføre denne Tjeneste eller være til synderlig Gavn for Byen. Væsentlig af Hensyn til Jernbanearbeiderne har den midlertidige Konstabel været antaget, denne har jig, da Jernbanearbeidet er saagodtsom tilende, opsagt til 1ste Januar 1883. Under Forudsætning af, at Vagtmester Carlsen fratræder som Politibetjent, tillater jig mig, for at skaffe Byen et tjenligere og virksommere Politiopsyn, at foreslaa følgende Forandringer:

Noter:
1. At der foruden Politibetjentene Olsen og Larsen antages en 3dje Politibetjent med Løn Kr. 600,-.
2. At der istedetfor de 3 Vægtere og den midlertidige Politikonstabel antages 6 Politikonstabler.»

Formannskapet fant byfogedens reformforslag alt for omkostningskrevende. Etter lange og omfattende forhandlinger fattet de folkevalgte vedtak om, at politikorpset fra 1883 skulle bestå av 1 vaktmester, 2 betjenter og 2 konstabler, under ledelse av politimesteren, byfoged K.A. Enger.

I stedet for å etterkomme politimesterens ønske om 6 nattkonstabler, vedtok formannskapet å ansette 3 konstabler, «der om Natten har at udføre hver 4 Timers Patrouille, 2 i den østre og 1 i den vestre By i egen og civil (dog med Uniformshue) Dragt og med Forpligtelse til at deltage uden særlig Godtgjørelse i Brandøvelse.»