1877 - 1927

Mindeskrift ved

Losje Første Norske's 50 års jubilæum

utarbeidet av Joh. Henr. Knudsen

Interessen for avholdssaken er meget tidlig at spore hos de gamle Porsgrunds-borgere, idet der allerede den 15de desember 1844 blev stiftet en forening inot brennevinsdrik med 8 medlemmer. Det var efter et foredrag av regjeringens utsending kand. teol. Kjeld Andresen, dette fandt sted. Foreningens medlemstal gikk raskt op og nådde ialt 81.

En av de mest betydningsfulle merker denne forening har sat sig er, at den ved byens daværende stortingsrepresentant, kjøpmann Peter Boyesen, som også var medlem av foreningen, fremla for stortinget et i et større, medlemsmøte den 22de januar 1854 avfattet forslag «om Forbud av Brændevinssalg fra Klokken 5 om Aften før hver Gudstjenestedag og til almindelig Udsalgstid den paafølgende Søgnedags Morgen». Forslaget var overmåte godt motivert, og efter en lang «vandring» mottok odelstinget den 5te september s. a. meddelelse fra indredeparternentet om «at Beslutning til Lov angaaende Brændevinssalg og Udskjænkning under 26de August er sanktionert».

Dette var en smuk seier for Porsgrunds forening mot brennevinsdrikk, og dette forslags ophøielse til lov er jo også det første skritt på tidsinnskrenkningens område for rusdrikksalg. I denne forenings virketid - 1844 til 1856 - hadde Porsgrund 3 sogneprester: Ole Herstad Schjøtt, Daniel Bremer Juell og Hans Christian Andersen; alle 3 var medlem av foreningen.

Av foreningens meget interessante protokol sees at møtene innstiltes i 1856 på grunn av ringe tilslutning.

Så følger en for edruelighetsarbeide i Porsgrund død periode på 20 år.

Men lørdag den 22de januar 1876 gryr det av en ny og mere forhåpningsfull dag for totalavholdsarbeidet i vor by, idet der nevnte dag stiftes en «Porsgrunds totalavholdsforening» ved skipskapteinerne Carl Reynholds og Jacob Pettersen. Protokollen for denne forening er desværre borte, så der av den grunn ikke kan sies stort om foreningens virksomhet. Efter al sannsynlighet var Reynholds dens første formann; men 2 år efter var fotograf Laurits Balle formann på samme tid som han da stod som Ø. T. i «Første Norske losje». Av senere formenn kan nevnes fattigforstander N. L. Pedersen og, såvidt jeg erindrer, gartner J. Christiansen. Foreningen sygnet hen i slutningen av ottiårene.

Ved frøken Elisabeth Edlands besøk her 1897, stiftedes en ny avholdsforening den 10de oktober, med 19 medlemmer, og med lærer K. T. Nedberg som formann. Foreningen holdt arbeidet gående til først i 1900 tallet; men så forsvinner den, og senere er intet forsøk gjort for atter å få den i arbeide.

Meget tidlig så avholdsvennene nødvendigheten av å få barna med i avholdsarbeidet, og det gav anledning til stiftelse av barneforeningen «Håbet» den 3die januar 1877 med 52 gutter og piker. Den var i virksomhet i vel 2 år og avløstes av den første barnelosje, «Håpets Stjerne» no. 4 som blev stiftet den 11te januar 1881. Den blev nedlagt efter noen få års virksomhet.

Jordbunden for det edle avholdsarbeide i Porsgrund var således vel forberedt, da den store og betydningsfulle dag oprandt med stiftelse av «Første Norske losje» av Uavhengig Orden Good Templars torsdag den 8de mars 1877.

Den ivrige og varmt interesserte avholdsmann og indremisjonsvenn kaptein Carl Reynholds, født i Søderkjøping i Sverige den 29de september 1840, kom høsten 1876 med sit skib «Constantia» hjem til Porsgrund fra England - begeistret og nidkjær for den nye form for totalavholdsarbeidet - Goodtemplarordenen - som han hadde lært å kjenne. Han lå nemlig med sitt fartøi i Hull, der lærte han noen troende brødre å kjenne; de var medlemmer av en Goodtemplarlosje. Br. Reynholds blev optatt i denne losje, og den daværende verdenschef Josef Malins utstyrte ham med fullmakt som special-deputert for Norge, og i kraft av denne fullmakt begyndte han ved sin hjemkomst i tro, håp og kjærlighet å opta arbeidet for vår edle orden.

Goodtemplarordenen med sine ceremonier, regalier og hemmelige møter virket så fremmed og skeptisk på Reynholds venner innen avholdsleiren, at det tok tid innen han fant åpne ører og hjerter for denne nye form for avholdsarbeidet. Vinteren 1876-1877 var snart tilbakelagt, og tiden for br. Reynholds avreise nærmet sig, og endelig lykkedes det ham å samle noen menn som var villige til å høre på, hvad han hadde å fortelle om denne sak.

Mandag den 5te mars 1877 samledes disse menn hos kaptein Knud Johan Schanke i vestre Porsgrund. Det var foruten Reynholds og Schanke, fotograf L. Balle, seilmaker T. Brønlund, formand Jørgen Hansen, malermester I. A. Thorsen, kjøpmann Edv. Andersen og kjøpmann O. P. Pedersen, ialt 8.

Reynholds opleste Goodternplarordenens love og ritual for underordnede losjer, hvoretter han blev anmodet om at forsøke stiftet en losje, og man bestemte i den anledning møte i Reynholds' hjem torsdag 8de mars.

Anmodningen til Reynholds om at stifte losje blev tiltrådt av kjøpmann I. P. Pedersen, formand. A. Olsen, skomaker Jens Olsen, smedmester S. Thorsen og sadelmaker I. T. Hobber.

Ved stiftelsesmøtet var følgende med: 1. Reynholds, 2. Balle, 3. Schanke, 4. O. P. Pedersen, 5. J. Hansen, 6. I. A. Thorsen, 7. S. Thorsen og 8. I. Olsen.

Om stiftelsen forteller den første forhandlingsprotokol følgende: «Ifølge foranstaaende - møtet hos Schanke - afholdtes møde hos Reynholds Torsdag den 8de Marts Aften Kl. 7½, og blev Goodtemplarlosje stiftet under Navn af: «Første Norske Loge» No. 1 af den Uavhængige Orden Good Templars overensstemmende med Goodtemplars Regler, Konstitution og Ritual og Embedsmænd indstallerte for indeværende Kvartal».

I losjens første regulære møte, der avholdtes i metodistprest P. Olsens bolig på Kirkehaugen den 15de mars, blev følgende personer optat: seilmaker M. Thorkildsen, tømmermand Nils Fredriksen, snekkerm. T. I. Opsund, sadelmaker I. T. Hobber og kjøpmann. I. P. Pedersen. Da losjens sjarter senere blev utfyllt, så blev samtlige bestillingsmenn anført på dette, ihvorvel flere av dem ikke var med ved stiftelsen.

Ved «Første Norske» losjes stiftelse blev altså overført fra England en liten svak plante og plantet i norsk jordbund.

Denne lille plante, omhegnet av trofast kjærlighet og et årvåkent vakthold, har i disse 50 år vokst op til et kraftig, frodigt tre, som har strakt sine grene signende utover vort elskede fedrelands vidstrakte egne, beundret og velsignet av tusinder av glade og takknemlige ordenssøsken. Idag står der en fager hær av voksne og barn på 82300 av brødre og søstre fylket i nidkjær kampstilling under Goodtemplarfanerne.

Bror Reynholds fikk æren av at plante Goodtemplarordenens banner i norsk jordbunn, derfor skal også hans navn altid funkle med uutslettelig innskrift i Goodtemplarordenens historie i Norge.

Jeg medtar her hvad Davidson skrev om Reynholds i «Goodternplarordenen ude og hjemme»:

«Kaptein Carl Reynholds var bleven indviet i elt goodtemplarloge i Hull høsten 1876, og broderskabets aand havde paa ham gjort et uudslettelig indtryk. -

Vanskelighederne med ordensarbeidet var dengang større, end vi nu efter lang øvelse og mange erfaringer har let for at tænke os.

Av ritualer havde hver bestillingsmand kun en - med Balles vanskelige skrift - skreven lap, der i farten var nokså mangelfuldt oversat, og konstitutioner fandtes kun paa engelsk. Selv dygtige sprogmænd fandt disse sager uoversættelige paa grund av de mange specielt tekniske udtryk. -

Reynholds var en gjennemnobel karakter og en varmhjertet kristen. En mand, som vilde alle vel, og som aldrig sparede sig selv, naar der var noget godt at utrette. En rastløs, energisk natur, som paa ligefrem sjømandsvis ikke gjorde mange ophævelser, men altid gik like paa sagen. Han var avholdt av enhver som kjendte ham.

Reynholds, som i mange aar endnu for fra land til land med sin stolte bark «Høvding», oprettede siden en skibsloge ombord, der bar fartøiets navn, og som i aarenes løb optog mange sjøfolk. Ved verdenslogemødet i Liverpool 1879 udnævntes han til R. W. G. Marshal, og ved sin bortgang, var han R. W. G. F.s Dep. for Norge.

De siste par leveaar tilbragte Reynholds paa landjorden, optagen med et agentur for «Foresters», som i ham havde en begeistret talsmand. Det var ogsaa her broderskabets ide, som vakte hans beundring».

Br. Reynholds var også en varmt interessert søndagsskolevenn. Den 13de januar 1900 deltok han med liv og lyst i Østsidens søndagsskoles juletrefest i bedehuset. Hjertelig og belivet talte han til barna og deltok med oss festen tilende, og vi skiltes med takk for et hyggelig samvær. nattens løp blev br. Reynholds rammet av et slagtilfelde, der endte hans virksomme og opofrende liv. Hans store livsverk, Godtemplarordenens innførelse i Norge, hadde allerede slått kraftige røtter i Norges jordbund, og en skare av ca. 20,000 ordenssøsken mottok med dyp sorg budskapet om hans hurtige overflytning fra det rastløse jordliv til hvilen i himlens lune havn.

Lørdag den 20de januar stedtes br. Reynholds til hvile på Østsidens kirkegårds terrasse under enestående stor og hjertelig deltagelse fra nær og fjern. En mengde losjer var representert ved ordensbrødre og vakre kranse, og der lød mangt et anerkjendende takkens ord, idet der blev lyst fred og signing over hans kjære og lyse minne!

Fru Augusta Reynholds født Karth, født den 22/5 1841, blev medlem av «Første Norske» den 3/5 1877. Søster Reynholds stod trofast ved sin manns side og var sitt løfte tro livsdagen ut. I sine siste leveår var hun meget sykelig.
Søster Reynholds døde i sitt hjem den 7de juni 1917.

Tanken om at reise vår kjære ordens stifter i Norge, bror kaptein Carl Reynholds, et verdig minnesmerke kom snart frem, men det tok tid forinnen den blev realisert. Det var egentlig losje «Heim» i Bergen som gav tanken sin form ved sitt første bidrag hertil.

Utskrift av den for anledningen valgte komites forhandlingsprotokal medtas her:

Aar 1915 den 14de Mai mødte den av «Første Norske» loge valgte komite for at samraade om maaten hvorpaa vi skal kunne realisere den i loge «Heim» i Bergen vakte tanke om her i Porsgrund at reise et mindesmerke over vor kjære avdøde ordensbror skibsfører Carl Reynholds, stifteren av Godtemplarordenen i Norge. Tanken er smuk og baade bror Reynholds og ordenen fuldt værdig og «Første Norske» loge har nu overdraget os som komite at opta saken og søke paa bedste maate, at faa den realisert.

Komiteen der bestaar av undertegnede 6 ordensbrødre valgte til formand bror skoleinspektør Joh., Henr. Knudsen, til sekretær bror skibsm. Realf Sørensen, til kasserer, bror kæmner Ole Gaathaug og til visesekretær bror bestyrer, Georg Iversen. Formanden oplyste at han havde korrespondert med Stortemplar, kontrolchef Arne Halgjern om saken, og at Stortemplar anser det som en selvfølge at Storlogen mm være med og gi forslaget sin tilslutning samt opfordre logerne, og enkeltmedlemmer samt andre avholdsfolk at være med at yde bidrag, men han mener ogsaa at «Første Norske» loge bør ta saken op, forberede den, gi anvisning om veien til indsamlingen av midler og sende den til Storlogen med anmodning om tilslutning, bevilgning til bidrag og oprop til avholdsfolk. Til komiteen var indløpet meddelelse om, at loge «Heim», Bergen havde bevilget og tilsendt logen kr. 50,00 til ovennævnte øiemed, og enedes komiteen om at andrage «Første Norske» loge om et bidrag kr. 100,00 som blir at indsætte, sammen med loge «Heim»s bidrag i Porsgrunds sparebank. Komiteen enedes vidlere om i et senere møde at fremkomme med utkast om indsamling av midler, for senere at forelægge Storlogen dette og anmode om dens assistanse og bidrag.
Mødet hævet.

Joh. Henr, Knudsen, Ole Gaathaug,
Ole Wang, Georg Iversen,
J. T. Hobber, Realf Sørensen.

Ved br. Hobbers død indvalgte br. rørlægger B. Sørensen i komiteen.

Reynholds-mindesmerket er færdig til avsløring på jubilæumsfestdagen den 13. mars. De fra losjerne indkomne beløp utgjør nu med renter vel 10,000 kroner, men omkostningerne i sin helhet dreier sig om ca. 12,000 kroner. Statuen er modellert av billedhugger Trygve Thorsen, og støpt i Kristiania Kunst & Metalstøberi. Sokkelen er tegnet av arkitekt Sund, Oslo, og forarbeidet i Wangs stenhuggeri her.

Første Norske losje var i sin første virksomhet slet ikke Populær, folk så i denne forening med sine strengt bevoktede møter noget hemmeligt, ja mystiskt, hvorom der lød så mange rare historier.

Allerede den 12. april, vel 1 måned efter losjens stiftelse, måtte br. Reynholds si farvel og reise tilsjøs. Forinden avreisen indsatte han bror Balle som V. Ø. T. i sit sted, og fra den tid hvilte arbeidet og ansvaret for losjens trivsel og fremgang i flere år fremover næsten utelukkende på denne trofaste og uegennyttige brors varme hjerte og utrættelige interesse. Losjen skattede og elskede bror Balle. Herom vidner noksom en fest til hans ære som losjen avholdt den 31. oktober stiftelsesåret på Balles 52-årige fødselsdag. I protokollen fra denne fest heter det: «Som et ringe Bevis paa den erkjendtlighet af hans fortjenstfulde Iver og Dygtighed og som Bevis paa den Sympati, Høiagtelse og Ærbødighet man i enhver Henseende nærer for ham overrakte Taleren Hædersgjæsten en Konvolut hvori 60 Kroner indkommet fra Goodtemplars i Porsgrund, Skien og Brevik».

Da Norges Storlosje blev stiftet i arbeiderforeningens lokale hersteds den 14. juni 1878 blev br. Balle kåret til dens første chef og året efter til dens sekretær.

Følgende losjer har sit utspring fra «Første Norske» stiftet av Balle:
«Haabet» no. 4, stiftet den 8/8-1877 i Skien. «Fremtids Haab» no. 5, stiftet den 12/9-1877 i Brevik. «Betlehem Stjerne» no. 6, stiftet den 12/11-1877 i Larvik og «Asbjørn Kloster» no. 7, stiftet den 26/11-1877 i Tvedestrand.

Fra «Et 100-årsminne» ianledning Balles fødselsdag skrives:

«Den 31te oktober 1925 var det 100 år siden Laurits Nikolai Balle, Norges første Stortemplar, blev født i Veilby i Danmark. Faren, Hans Pedersen Balle, var degn. Da Laurits var konfirmert blev han satt i handelslære, men senere lærte han å fotografere. På et norsk skib kom han i 1860 til Stavanger. Her kom Balle sammen med Asbjørn Kloster, og de to blev venner og medarbeidere. Hvad tid Balle blev avholdsmann, vet man ikke, sikkert; men man finner ham som referent til «Menneskevennen» i 1872. Det sies, at han gikk inn i avholdsforeningen for å redde en venn som snart fallt tilbake.

Balle hadde lest i engelske blade om U. O. G. T. og spurt Asbjørn Kloster hvad det var. Kloster svarte, at det var en avholdsbevegelse, men meget strengere enn vår. «Var det ikke netop noe for oss?» spurte Balle, hvortil Kloster svarte: «Jo, kanskje, men det må bli din og andres sak! Jeg kan ikke holde ut stort lenger».

Balle flyttet siden fra by til by og havnet tilslutt i Porsgrund. Her var han da kaptein Reynholds kom hjem fra England høsten 1876 og 8de mars stiftet «Første norske losje». Stifteren måtte snart stikke tilsjøs igjen, og så var det Balle som overtok ledelsen. Flere losjer kom snart til, og året etter, den 14de juni 1878 stiftedes Norges Storlosje av I. O. G. T. med Balle som chef. I 1879-1882 var han Stor Sekretær og fra 1882-1885 var han atter Stor Templar.

Balle stiftet i 1880 sammen med Verdenschefen Joseph Malins Sveriges Storlosje, og i 1882 stiftet han Danmarks Storlosje».

Så vil vi la Davidson si noen vakre ord om br. Balle:

«For alle dem, som var med i Goodternplarordenens første 10-aar her i landet, staar Balles billede lyslevende som inkarnation av ordenens principer. Korte og studse kunde hans avgjørelser falde; men de traf altid sømmen paa hodet. Gaa avveien for en vanskelighed kunde ikke falde ham ind. Ligefrem var han til overdrivelse, og av hensyn tok han kun de nødtørftigste. Undtagen det ene store hensyn: at gjøre hvad der stod i hans magt, for at fremme den sag, som mer og mer blev hans livs formaal.

Ingen har elsket ordenen høiere end Balle, og hver den som lærte ham ret at kjende, maatte elske ham igjen. Hjertelaget var rigt, om han ikke netop bar det paa tungen.

Kunde han end stundom bryde ud: «Vore medlemmer er nogle store barn», saa holdt han dog saa inderlig av disse, barn og var altid deres trofaste, udholdende og taalmodige pleiefar. Men den, man elsker, den tugter man, mente Balle og handlede derefter.

Hvad han begyndte i Porsgrund, fik han siden leilighed til at fortsætte over hele Norge, som han besøgte lige til dets yderste nordlige egne.

Overalt gjorde hans medfødte administrative evner sig gjeldende, altid var han utrættelig virksom selv og fordrede ubønhørlig det samme av alle andre.

Disciplin fremfor alt! var Balles princip. Gjaldt det krig, saa maatte der ikke handles planløst.

Respekt stod der av gamle Balle. Og om stundom smaa sjæle bar nag for hans usminkede sandhetskjærlighet og hans steile ubøielighed, saa kunde ingen bestride hans pletfrie karakters overlegenhed eller unddrage sig indflydelse av hans personligheds magt.

Men Balles største storhed, det var hans evne til at tro - paa det stores aabenbarelse i det smaa - paa det godes seier over al modstand.

Juli 1881 repræsenterede Balle Norges Storloge ved verdenslogemødet i Belfast og udnævntes der til R. W. G. Messenger».
Så langt Davidson.

Jeg skylder Balle min tilslutning til I. O. G. T. 5 måneder efterat «Første Norske» var stiftet kom jeg til Porsgrund som lærer. Jeg var dengang organisert avholdsmann, idet jeg blev medlem av Tønsbergs avholdsforening den 23de februar 1877. Straks jeg kom hit fikk jeg anmodning fra flere også av Balle om at slutte mig til losjen. Flere av mine venner frarådet mig å gå inn i dette hemmelige selskap og dermed blev det foreløbig.

Balle kom atter til mig og fremholdt ønskeligheten av, såfremt jeg ikke vilde gå inn i losjen, da å gå inn i avholdsforeningen for å støtte denne, hvilket jeg da også gjorde, idet jeg skrev mig inn som medlem den 29. januar 1878. Balle stod da som formann. Senere utover våren og sommeren lærte jeg flere av losjens medlemmer å kjenne, og da så Norges Storlosje skulde stiftes i juni samme år, så hadde jeg atter Balle «på nakken» av mig.

Dengang lød det ganske bestemt: «Nu må De bli med os og delta i den store høitidelighet som forestår ved Storlosjens stiftelse». Jeg lot mig overtale og fornøiet forlot Balle mig med innmeldelsen i lommen. Min optagelse i «Første Norske» fandt sted torsdag den 6. juni 1878 i den gamle ærværdige Kammerherresal i Porsgrund, og så blev jeg da med ved Storlosjens stiftelse den 14. juni. Og jeg kan bevidne at Balle hadde rett. Det var høi feststemning og stor begeistring blandt den kjekke skare av varmt interesserte ordensbrødre, representanter fra 11 losjer som var forsamlet her i de uforglemelige festlige samværsdage med juni-solen strålende over oss. Storlosjen blev stiftet av Verdenslosjens sendemann professor William Porter fra Driffield i England. Like fra min inntredelse i ordenen blev jeg knyttet nær til og fortrolig med den grundærlige og retskafne Balle.

l noen av sine sisste leveår syslet Balle nokså meget med spiritismen. Han tok for sig bibelen for muligens der å finne støtte for sine spiritistiske interesser. Ved således at «ransake i skrifterne» fandt han Jesus Kristus som sin og frelser, og han sluttet sig helt til ham, hvorved spiritismen ganske forsvandt.

Da den dødlige sygdom innfandt sig sommeren 1896, blev han innlagt på Diakonanstaltens sykehus i Kristiania. Der besøkte jeg ham på gjennemreise til Storlosjemøte i Aalesund samme år. Det var 2 dage før han døde. Den tærende sygdom - det var mavekreft - hadde avmagret ham, så det var rent sårt å se ham; men han var livlig og klar, og han lå der lykkelig og ventet på reisebud. Han fortalte mig, at han da hadde lagt en måned uten næring, kun litt is i munden.

Som jeg sitter der hos ham, så ser han så blidt på mig idet han sier: «Dersom vi sier, at vi ikke har synd, bedrager vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjender våre synder, da er han trofast og rettferdig, så han forlater oss synderne og renser oss fra al urettferdighet, (1. Johs. 1,8-9) og hvad er så tilbake br. Knudsen?» «Da står intet mer tilbake, da er vi helt renset og frigjort,» sa jeg. Han smilte, nikket på hode og sa: «Det mener jeg også, br. Knudsen». Idet jeg tok han tynne, magre hånd til et sisste farvel sa han: «Hils Storlosjen og si at jeg, har været mit godtemplarløfte tro». Dette var lørdag den 18. juli. 2 dager etter var jeg fremme i Aalesund, og da Storlosjen blev åpnet tirsdag den 21. kom der telegram: Br. Balle døde igår. Det var en bevæget stund i Storlosjen da Stor Templar, Torjus Hansen, meddelte dette, og jeg frembar Balles sisste hilsen.

I Balles tid besøkte Verdenschefen, bror Joseph Malins, Porsgrund 2 gange. Den første gang var fredag den 6. august 1880. Det var losje «Lige Rettigheder»s møtedag («L. R.» hadde sine møter i «F. N.» lokale) og «Første Norske»s medlemmer møtte også talrikt frem for å hilse på den høie vennesele gjest. Bror Balle var tolk. Verdenschefens annet besøk noen år senere inntraff ikke ved noe losjemøte. Ved dette besøk forærte bror Malins «Første Norske» den klubbe som Ø. T. fremdeles benytter ved møterne.

«Første Norske» losje hadde meget å kjempe med i de par første år. Det var især meget vanskelig å få leid lokale. Møterne var derfor en tid ambulerende. Der skiftedes mellem Arbeiderforeningen og Kammerherresalen - byens daværende representant- og festlokale. Det daværende formannskap var så elskværdig å la losjen få holde sine møter gratis i Kammerherresalen. Vaktmesteren blev fornærmet fordi det blev nektet ham adgang til losjens møter, og han rapporterte dette til formannskapet, som straks nektet losjen å avholde sine møter der, men etter en lengere velmotivert skrivelse av br. Reynholds, så blev forholdet ordnet «i mindelighet» og møtetilatelsen oprettholdt. Det sier sig selv, at trangen til eget lokale straks meldte sig. Lengselen etter eget hjem bIev sterkere og sterkere. Allerede høsten 1877 er saken på tale og i losjens møte den 15. novbr. 1877 opnevnes den første byggekomite. Det var: Jørgen Hansen, K. J. Schanke, P. Christiansen, C. Reynholds, A. Olsen, Chr. Weberg, O. Mastebakken og Tollov Asjersen. Men det tok noen tid, mange og lange forhandlinger forinnen det lykkedes å få en tilfredsstillende ordning. Men etter et endræktig og ihærdig arbeide stod huset færdig, og stor var gleden og begeistringen da det den 5. mars 1880 blev høitidelig innviet. Hverken interiøret eller eksteriøret dengang kan sammenlignes med hvad det nu er, men vi var glade, takknemlige og frydefulle over å ha fått vårt eget kjære godtemplarhjem, hvori vi op igjennem årene har tilbragt så mange uforglemmelige, minnerike og store stunder!

I «Første Norske»s møte den 6/11 1879 fremla skomakermester N. T. Tulin andragende fra 12 av losjens medlemmer om tillatelse til å stifte en ny losje.

Br. Reynholds som var tilstede opfordret br. Tulin til å begrunde nevnte andragende. Tulin anførte følgende: at man trodde bedre at kunne utnytte de kræfter der nu på grund av losjens store medlemstal satt ørkesløse og at aktiv deltagelse i losjearbeidet vilde vekke interesse, samt at man i det hele tatt vilde virke fyldigere i vår ordens utbredelse med 2 losjer enn med 1 således som sakerne for tiden stod. Han forsikret at misnøie aldeles ikke var grunnen til separasjonen». Etter endel diskusjon blev andragendet bifaldt med stor majoritet.

Den nye losje blev stiftet av br. Balle den 8/11 1879 og fikk navnet «Lige Rettigheder».

Losjen blev nedlagt den 28/8 1887 og dens gjenværende medlemmer gikk inn i «Første Norske» den 1/9 1887.

I Losjens første møte den 2. januar 1879 blev agent Hansten Arnestad optatt som medlem, og i ham fikk losjen en trofast, aldrig svigtende, retsindig og for losjen og ordenen varmt interessert medarbeider, der innla sig stor og velfortjent ære av sitt rosværdige arbeide innen losjen og ordenen. Ved Arnestads inntredelse i losjen fikk komiteen for bygning av lokale en betydelig kraft, og nu blev der også liv og fart i komiteens arbeide.

Jeg lar br. Davidson gi oss Arnestads nekrolog:

«En udmærket støtte fikk logen «Første Norske» da agent Hansten Arnestad - født i Østerdalen den 22. februar 1835, død den 27. november 1901 - sluttet sig til broderkredsen. Hans lyse intelligens og sikre blik var netop hvad logen trængte, ligesom hans av alle agtede og anerkjendte personlighet også udad gav en borgen, som det unge «hemmelige» selskab saa inderlig vel kunde behøve.

Var Reynholds noget av en sværmer, og Balle, for dem som ikke kjendte ham nærmere, en underlig gammel knark, saa var Arnestad klar, nobel og korrekt, snarere skeptisk end lettroende, og med et væsen og en optræden, sorn uvilkaarlig vakte tillid og ærbødighed.

Trekløveret: Carl Reynholds, L. Balle og H. Arnestad som nu alle er vandret bort i troskab mod vor sag, efter at have tjent ordenen i dens vigtigste og vanskeligste stillinger - indtar en plads for sig selv, og kan passende betegnes som far, pleiefar og verge for ordenens barndomsliv i Norge.

Deres minne staar øverst blandt dem, det bør os at hædre paa vore høitidsdage, og hvis eksempel vi bør stræbe at følge i livets daglige strid».

Omkring midten av ottiårene gjennemgikk «Første Norske» noen av sine triste trængselsår. Avgangen var stor, tilgangen ringe, og møtene var dårlig besøkte. Jeg mindes en aften vi gikk triste og nedslagne fra et slikt møte. Da vi skiltes, så hvisket bror Andvord mig i øret: «Du jeg tror vi gir op det hele». Det kvak i mig, en hellig funke slog ned i mit indre, og jeg lovet hellig og dyrt, at det gikk jeg aldrig med på.

En anden episode fra de samme år anføres også:
Det var i losjens møte den 29de januar 1885, at bror Arnestad fremholdt tanken om å innskrenke møtene til andenhver uke. «Man så jo bare de samme kjendte ansikter stadig; det var kuns den lille faste flokk sorn møtte presis frem, og han trodde ikke man behøvde å frykte for disse, om de ikke blev påminnet hver uke om sitt løfte». Bror Reynholds med flere støttet tanken, og bror Arnestad fremsatte følgende forslag der vedtoges enstemmig: Det foreslåes at § 1 i tillegslovene herefter skal lyde således: Denne losjes regulære møter skulde holdes hver anden torsdag aften».

Straks næste møte var satt den 5te febr. foreslår bror Aslaksen efter anmodning av baker Engsig følgende medlemmer av losje «Asbjørn Kloster» i Skien optatt som hjelpe medlemmer, nemlig Engsig, Braaten, Rønning, Bekstrøm, Mathisen og Olsen samt av losje «Henrik Wergeland» i Skien: Peter O. Fink og Chr. Halvorsen. Bror Engsig forklarte, at motivet for nærværende innmeldelse var, at de hadde hørt, at det stod smått til med «Første Norske», og var de derfor komne for å rekke en hjelpende hånd.

Angående denne innmeldelse opstod der en lengere, diskusjon, hvori brødrene Arnestad, Reynholds, Andvord, V. T. Joh. Henr. Knudsen og O. Mastebakken deltok.

Bror Arnestad mente, at hvis nærværende innmeldelse var bassert på at vår losje måtte «legge årene inn», om den ikke fikk assistanse utenfra, da så han helst at man kunde stå på egne ben. Der stod to interesser og kjempet hårdt mot hinanden i losjene for tiden. Den ene interesse vilde, at arbeidet skulde gå livlig og muntert, ja nesten som en lek; den annen derimot vilde at losjens møter og forhandlinger skulde føres med alvor og sindighet, hvilket også tydelig og klart kommer tilsyne i vårt ritual.

Den siste opfatning av avholdsarbeidet hadde «Første Norske» altid næret og er fremdeles besjelet av denne, og hvis de innmeldte er villige til å inngå herpå tillikemed de forpliktelser, men også rettigheter som for «faste» medlemmer, var han villig til at der blev ballotert over kandidaterne iaften, forsåvidt at det blev godtgjort, at de stod i godt forhold til den losje, hvorav de var faste medlemmer.

De øvrige talere sluttet sig fullstendig til bror Arnestads uttalelser, og blev det dertil sterkt fremholdt at her måtte foreligge en misforståelse opstått ved at Skiens-brødrene var blitt feilaktig underrettet om forslaget på vårt forrige møte om innstilling av et av losjens ukentlige møter.

En komite til å besøke de innmeldte, som under diskusjonen opholdt sig i forværelset, blev opnevnt, hvilken bestod av brødrene Arnestad, Reynholds og Joh. Henr. Knudsen. Komiteen rapporterte, at de innmelte brødre var blitt fornærmet fordi diskusjonen over deres optagelse var blitt så langvarig, og at de derfor vilde ta sin innmeldelse tilbake, hvilket også på samtliges vegne blev losjen meddelt av broder Engsig.

Senere under møtet anføres i protokollen: Bror Arnestad ønsket å ta det av ham på forrige møte innleverte forslag tilbake, da han nu efter nøiere å ha overveiet samme fant at det muligens ikke var ganske heldig, idet andre losjer kunde følge eksemplet og således lede ordenen inn på galt spor.

Da de, som hadde støttet forslaget var villige hertil, blev samme annulert.

Br. Arnestad fikk et meget hastig reisebud, idet døden hentet ham som han satt ved sitt arbeidsbord og skrev, det var den 27. novbr. 1901. Under br. Arnestads ledelse blev distriktslosje «Grenmar» stiftet i «Første Norske»s lokale den 8. mars 1891.

Søster Lina Arnestad stod trofast og interessert ved Arnestads side i losjearbeidet. Hun døde den 29/10 1899.

Minnerike og herlige festdage hadde «Første Norske» da Storlosjen hadde sitt årsmøte med 20 års jubileum her i juli 1897. De gamle veteraner møtte frem fra Kristiania Bergen, Stavanger Trondhjem og mange andre byer og begeistringen var varm og inderlig blandt den stor søskenflokk.

Det kjære og trofaste trekløver, Reynholds, Balle og Arnestad, har forlængst forladt os; deres minde er for os, som stod dem nær, hellig, og kjært. De hviler nu fra sit ædle virke; men deres gode, velsignede gjerninger følger dem. Disse kjære brødre satte et uutslettelig præg paa vor losje, og det alvor, de var besjælet av, har altid fått lov å gjøre sig gjeldende i «Første Norske» losje.

En av «Første Norske»s eldste medarbeider efter bror Reynholds' død var sadelmaker I. T. Hobber. Han blev optatt i losjens første regulære møte efter stiftelsen. Bror Hobber deltok flittig i arbeidet og var meget interessert like til sin død den 5te mai 1918. Han var en vennesæl og god ordensbror, som ved sin lune, kvikke optreden passet så godt inn både blandt de yngre og eldre i losjer, lag og barneforeninger.

«Første Norske» vil med tak lenge minnes bror Hobbers blide og smilende skikkelse der altid bragte hygge og god tone inn i losjens søskenflokk.

Av «Første Norske»s stiftere lever nu kun smedmester S. Thorsen. l flere år deltok hrr. Thorsen med levende ini losjens arbeide og etter sin utmeldelse har han altid bevart sin gamle kjærlighet til og interesse for avholdssaken.

Vi sender den gamle avholdsveteran «Første Norske»s hjertelige takk for det gode arbeide han ydet vår sak i de år han stod som medlem av losjen.

Blandt de som har satt sig et varig minne i vår losje er kemner Ole Gaathaug som ved døden forlot oss den 17/11 26. Vi minnes med takk denne vår trofaste ordensbror, som i en lang årrekke har nedlagt et rosverdig og opofrende i «Første Norske».

Ganske ung sluttet Gaathaug sier til ordenen ved optagelse i losje «Asbjørn Kloster» i Skien den 12. mars 1885. Da han så kom hit blev han den 13de oktober 1892 medlem av «Første Norske», og han var i mange år en av losjens fornemste, bærende og ledende krefter. Med stor interesse studerte bror Gaathaug ordenens lovverk og kunde derfor også gi råd og veiledning i mange vanskelige tilfeller.

Bror Gaathaug var en stilfarende fredsapostel, en fin forståelsesfull ordensbror, der efterlater sig i «Første Norske» et dypt savn, men også et velsignelsesrikt minne. Vi omkranser hans kjære navn og person med takkens og erkjendtlighetens vakreste minneblomster for alt hvad han var for losjens og dens enkelte medlemmer. Fred lyse over hans kjære minne!

En for vår losje og ordenen varmt interessert bror, kontorchef Ole Aslaksen, optatt i losjen den 8/2 83, forlot oss ved døden den 6te august 1922.

Bror Aslaksen var i sin tid en stor arbeidskraft i losjen. Optatt som han altid var i sitt kald og i sitt hjem hadde han dog tid å ofre til gavn og glede for losjen.

Med inderlig kjærlighet omfattet han avholdssaken, og hans greie, klare syn på ordenens store, sosiale opgave kom ofte så vel med både i diskusjon og ved andre anledninger.

Vi fletter også bror Aslaksen, med takk for trofast virke, inn i «Første Norske»s store minnekrans over avdøde kjære og trofaste brødre og søstre innen vår losje.
Fred og signing over bror Aslaksens minne!

Minnes vil vi også en trofast venn og bror. pastor C. W. Duckert som har været ordensmedlem i snart 50 år. I 1901-1902 var bror Duckert prest for metodistkirken her i byen, og i den tid var han en kjær og flittig besøkende i «Første Norske». Med sitt lune smil og kjærlige ord var han altid velkommen og han bragte altid noe godt og velsignelsesrikt med sig. Vi eldre minnes ham med glede og takk. Bror Duckert bor fortiden i Kjøbenhavn, og av og til kommer der fra hans flittige og original pen en og annen god bok.

Den 17de september 1886 stiftet Joh, Henr. Knudsen en totalavholdsforening for gutter med program totalt avhold fra rusdrikke og tobakk. Foreningen fikk navnet «Varden», og den har under Knudsens ledelse i disse vel 40 år optatt over 1700 gutter. «Varden» har vært en prektig «rekrutskole» for «Første Norske» som derfra har fått flere av sine dygtigste og mest interesserte medlemmer, der også fremdeles er medlemmer av «Varden», nævnes kan således: Oluf Kristiansen, Amund Tveten, Realf Sørensen, Thorleif Thorsen, Arthur Jacobsen, Georg Iversen, Bjarne Iversen, Georg Larsen, Martin Rennesund og Alf Jacobsen. «Varden» teller fortiden 150 eldre og yngre medlemmer.

En sterk forgrunnsskikkelse i så hensuende danner Realf Sørensen. Hvad han gjennem 25 års medlemskap av «Første Norske» har nedlagt av opofrende arbeide, tid og midler det er ganske enestående og uten sidestykke. Han er losjens ledende kraft, og med sin glødende interesse og aldrig sviktende troskap og mot har han uforferdet stillet sig i bresjen både i og utenfor losjen. Sørensen har også gjennem mange, år nedlagt et rosverdig arbeide i ungdomslaget «Vårheim» og Totalavholdsvennernes fellesutvalg.

Fellesutvalget blev stiftet den 10/6 95, og har i alle disse år vært «byens våkne samvittighet» på avholdssakens område og har altid forstått å ta affære når det gjalt å verne om avholdssakens interesser.

Godtemplarungdomslaget «Vårheim» blev stiftet den 19/1 02. I en oversigt over lagets virksomhet i de tilbakelagte 25 år skriver Realf Sørensen følgende:

«Om «Vårheim» kan det tilslutt anføres at laget efter beste evne og med de midler som har vært til rådighet har søkt å løse sin opgave og først og fremst bidratt til å styrke losje «Første Norske» med hvilken samarbeidet nu er utmerket. Takket være de mange kamerater som har hatt tro, kjærlighet og stridslyst til saken og som hver på forskjellig vis har ydet sin innsats, har mange kunnet opnå meget gode resultater. Jeg vil ikke nevne navne, det vil føre for vidt. På 25 årsdagen løfter vi blikket fremover og lover å føre arbeidet videre frem, kraftig og målbevist, idet vi erindrer at hovedopgaven med lagsarbeidet er å skape dyktige og duelige godtemplarer som losjene og ordenen kan få utbytte og glede av».

Til «Første Norske» er også knyttet en «Studiesirkel».
Br. Martin Rennesund har været «Studiesirkelens» trofaste og interesserte leder i mange år.

Barnelosjen «Alfred Janson» blev stiftet den 12te februar 1904. Bror lærer Olsen var dens første forstander med søster Alfride Johannessen født Klingberg som medhjelper. Bror Olsen forlot byen efter et par års forløp, og så overtok søster Alfride Johannessen barnelosjens ledelse og har trofast og interessert holdt arbeidet gående, og hun er fremdeles barnelosjens «kjærlige og beskyttende engel». Det er et godt og velsignelsesrikt arbeide søster Alfride Johannessen har nedlagt i barnelosjen, fra hvem, «Første Norske» har i årenes løp mottatt så mange kjekke og dygtige medlemmer. Søster Alfride Johannessen er forresten et edelt skudd av en gammel varmt interessert godtemplarfamille, idet hennes foreldre skreddermester D. Klingberg og søster Klingberg hørte i mange år med til de, ledende krefter innen «Første Norske», og de var trofaste med i arbeidet livsdagen ut.

Søster Alfride Johannessen blev som ganske ung optatt i den første barnelosje «Haabets Stjerne», så hun har tilhørt Godtemplarordenen fra barnsben av.

En utrettelig og opofrende arbeidskraft tilførtes losjen da kontorchef Peter Karenius Wright blev optatt som medlem den 1/10 1891. Han kom ikke alene, men i forening med 3 av sine barn Ellen, Dagmar og Fredrik. Det var en sjelden, meget høitidelig optagelse.

Med en enestående iver og interesse, tok bror Wright fat på arbeidet, og meget hurtig satte han sig inn i ordenens historie og lovverk. Han var flittig til å besøke også nabolosjene og hjalp villig til med råd og dåd, og hans inderlige kjærlighet til ordenen kom ofte frem i hans begeistrede taler. Han uttalte ofte: «Ordenssøsken, la oss sette vår ære i å få være med i Godtemplarordenen».

Bror Wright forlot Norge og flyttet ned til en i Århus i Danmark gift datter. Efter etpar års ophold der døde han den 25de februar 1911; men han førtes her op, og blev begravet i sitt familiegravsted den 4de mars fra «Første Norske»s lokale under meget stor deltagelse.

Vår trofaste losjefullmektig, bror Ole Wang, blev medlem av den Hickmanske Godtemplarorden ved optagelse i losje «Strid og Seier» no. 1 i Kristiania omkring 1880. Den 15de septbr. 1895 blev han medlem av «Første Norske». I en lang årrekke har bror Wang innehatt dette losjens øverste tillidshverv, som han har skjøttet på en samvittighetsfull og grei måte. Ved sitt stille virke og sin bramfrie ferd har bror Wang altid været en pryd for vår losje.

«Første Norske» har altid været i den meget heldige stilling, at den har hat og har en for losjen og ordenen varmt interessert flokk av søstre, som altid offervillige har utført et rosverdig arbeide til gavn for losjen.

De har været eie utrettelige «arbeidsbier» som attid beredvillige ved sitt virke har samlet inn midler og har vist å gjøre vårt kjære Godtemplarhjem lunt, hyggelig og tiltrekkende.

Den flokk av søstre som for tiden utgjør losjens «bedre halvdel» har ved sin enestående interesse og sitt opofrende virke for losjen gjort sig vel fortjent til «hæderlig omtale» og losjens varmeste takk!

Losjen har altid strengt hevdet ordenens love og regler, og derfor har den også i de tilbakelagte 50 år utøvet et sundt og velsignelsesrikt arbeide. I tro på vår edle ordens store sak, i håp om frukt og seierrik fremgang har vi forsøkt i disse 50 år å løse vår store opgave: å reise den fallne og bevare den unge fra fall - og over dette herlige arbeide har kjærligheten lagt sin ømme og varme vigsel.

Der kunde pekes på mangt et herlig lyspunkt, mangen vakker seier i dette opofrende arbeide. I mangt et hjem i vår by har lysstråler fra vår losje været et signende middel til å bringe bedre livsvilkår, bedre forståelse, glede og hygge.

I ly og værn av vår losje har såmangen kjekk ungdom, vokset op til manns modenhet, og mange hjem er stiftet innen vår kjære søskenflokk, hjem, hvorfra rusdrikkens fæle uhyre er banlyst.

Medlemstallet har variert, det har været oppe i ca. 350, og nede i ca. 30 medlemmer. For tiden har losjen 145 medlemmer; men «Første Norske» har altid hatt en fast, pålitelig og solid garde, som trofast og ufortrødent har hevdet dens ry og ære og båret banneret fast og høit gjennem de skiftende tider. Og det er mitt urokkelige håp, at der altid innen «Føste Norske» losje vil finnes brødre og søstre, der vil arbeide videre på det den 8de mars 1877 lagte solide fundament.

Altid har der i vår losje hersket en sund, fordragelig ånd båret av den rette søskenkjærlighet, og det har bidratt meget til å gjøre losjen til et kjært ordenshjem, som nu i 50 år har bestått sin prøve.

Arbeidet er båret frem under bønn, signet og værnet av Herren, og vi planter idag trøstig og tillidsfullt vårt vakre korsmerkede banner påny, idet vi bekjender: Hitinntil har Herren hjulpet! og ber: Herre, la fremdeles din rike velsignelse hvile over «Første Norske» losje og over Godtemplarordenen og dens rydnings- og værnearbeide blandt våre medmennesker!