av Arthur Berby

Årstiden var imidlertid den aller ugunstigste. Men jeg ble fortalt, at Skien kommune hadde prosjektert sprengning av en del vannledningsgrøfter, og følgelig gikk jeg til byingeniøren og spurte om han arbeid for meg. Svaret var, at hvis jeg kunne påta meg basjobben for grøftsprengning, så kunne jeg begynne med en gang. Som rimelig var, ville han se mine attester, men da han hadde lest de igjennom og studert de meget nøye, skjøv han de sakte og pent over bordet til meg og sa "desværre".

Min første tanke var at de på en eller annen måte var hemmelig merket, og jeg spurte derfor hva det var i veien med attestene, som jo i all vesenlighet lød på fjellarbeide. "Nei min gode mann," sier han, "det er slettes ikke noe i veien med attestene, men jeg har en gang for alle lovet meg selv, at jeg ikke en gang til, tar inn en som har vært tunnelbas til grøftsprengningsbas. Jeg gjorde det en gang, og han skaffet kommunen erstatningsansvar på tusenvis av kroner for skade på bygninger og annen privat eiendom."

Jeg svarte visst noe slikt som at jeg ikke hadde spurt om noen basjobb, for det var bare noe en tok når en ble bydd det, men at jeg vel kunne få jobb i laget da de fikk en brukelig bas. Herpå fikk jeg det hyggelige svar, at jeg både skulle få det, og at jeg imidlertid kunne få arbeide med graving av grøfter i utkanten av byen. Dette var et nokså trøstesløst arbeide og desværre dårlig betalt, men kanskje var det bedre enn å gå ledig sa han.

Jeg takket og tok i mot tilbudet, idet også jeg mente at det var bedre enn ingenting. Men det var en bedrøvelig affære. Her skulle graves 2 meter dype grøfter i ren leire, og telen var 50 cm. allerede. Og redskapen var kilhakke og spade.

De 5 karene som var her hadde til da hver sitt hull, som de antagelig hadde gravd før telen var blitt så dyp, og nå gravde de tunneler mot hverandre, hvis de i det hele tatt var ute for å grave litt. 80-90 prosent av tiden satt de forøvrig inne i en bedrøvelig hvilebrakke og spilte kort eller satt og halvsov. Noen særlig prat var det ikke. Det eneste jeg fikk ut av de var, at arbeidstiden var innskrenket til 9 timer på grunn av mørketiden, og at timelønnen var 70 øre.

Jeg holdt ut i halvannen dag. Da sjanglet jeg sliten både på kropp og sjel opp til byingeniøren, og sa at jeg ikke orket mer, og han svarte at det tenkte han. Dette ble mitt livs eneste forsøk som kommunearbeider.

Og nå nærmet det seg så sterkt jul, at det ville være tåpelig å søke nytt arbeide før den var over. Jeg gikk på biblioteket og lånte noen bøker, og forsøkte å slå meg riktig til ro til julen var over. Det var imidlertid ikke så lett. Jeg måtte gjerne en tur "på byen" hver dag. Det var ikke så svært mange kjente jeg hadde i byen, og ikke var jeg så svært opptatt av vanlig gateprat heller, men jeg likte å slentre rundt litt.

En dag like før jul, trodde jeg at jeg var svinaktig heldig. Jeg traff en anleggsarbeider jeg kjente litt fra tidligere. Han arbeidet ved et slippanlegg, som ingeniør Selmer hadde i enterprise for Langesund mek. Værksted. Han fortalte meg at han hadde fått i oppdrag av "syningen" å skaffe et fjellsprengningslag, som kunne begynne straks etter juleferien. Og da han hørte jeg var ledig, garanterte han meg at jeg skulle bli en av de som han skulle gi opp med anbefaling. Jeg var overlykkelig. Nå kunne jeg nyte julen uten angst for vanskeligheter på det nye året.

[Landskonferanse som Fagopposisjonen]

Like før jeg fikk slutt i Dalen Portland, var jeg valgt som foreningens utsending til en landskonferanse som Fagopposisjonen skulle holde i Trondheim i nyttårshelgen. Jeg opprettholdt jo mitt medlemskap i foreningen foreløbig og konfererte med styret om, hvorvidt de nå burde velge en ny utsending, da jeg nå ikke arbeidet ved anlegget. De mente jeg burde reise, men jeg gruet for utgiftene jeg selv ville få, fordi det var lite en lokalforening vanligvis kunne skjøte til for reisepenger og diett.

Nå hadde jeg ingen betenkeligheter. Jeg hadde jo arbeide å gå til straks jeg var tilbake, og det ville selvsagt bli et interessant og lærerikt møte.

Ja også reisen ble en lærerik begivenhet. Fra Oslo ble det en anseelig gjeng av representanter, ikke bare fra Oslo, men fra alle de sørligste fylker, som var kommet for å ta natt-toget til Trondhjem. Toget gikk jo bare over Røros den gang, og ved siden av at det tok dobbelt så lang tid som nå, over Domås, så var det vel ingen ting som kunne komme inn under begrepet komfort.

Det var bare de blankslitte trebenkene som også stod så tett mot hverandre, at det ikke var plass nok til å strekke på beina, slik en gjerne en gang imellom kunne trenge på en så mage timers tur.

Jeg var så heldig å komme i kupe sammen med to karer jeg kjente igjen fra Norsk Arbeidsmannsforbunds berømte landsmøte 1916, og den på den tiden ansvarshavende for fagopposisjonens organ "Direkte Aksjon", Oscar Ottersen. Dessuten hadde radikaleren dr. Edvard Bull, som nettopp dette året var utnevnt til professor i historie, slått seg ned i samme kupeen. Han skulle selvsagt ikke på landskonferansen, men var engasjert for å holde talen på en, etter den tiden, stort anlagt fest som Trondhjems Arbeiderparti arrangerte med adgang også for deltakere på konferansen.

Når jeg kommer på å nevne dette, så er det fordi at de hyggelige samtalene vi hadde i kupeen om fagorganisasjonen og opposisjoens stilling, ja også om den da vellykte bolsjevikenes revolusjon i Rusland, hvor Edvard Bull deltok på en, ikke dominerende, men meget berikende måte har sittet langt sterkere i erindringen enn konferansen, som nærmest ble en skuffelse med småkjegl om temmelig uvesentlige ting.

Jeg stundet sannsynligvis veldig etter å komme tilbake til Skien for ikke å komme for sent til det arbeidet jeg var stillet i utsikt, men den hjemreisen er fullstendig utslettet fra erindringen. Derimot husker jeg helt detaljert, at jeg var oppe så tidlig om morgenen den 5. januar, at jeg tok toget fra Skien klokken 5 for å nå Kristiandsandsbåten fra Brevik kl. 6, slik at jeg kunne være i Langesund kl. halv sju.

Fra Porsgrunn fikk jeg et hyggelig følge. Det var den dengang 65 årige seilskuteskipperen Zachariassen, far til min ungdomsvenn gjennom flere år på den tid og senere så bekjendet journalist og skribent Aksel Zachariassen.

Jeg husker at jeg ble mere forbauset da han fortalte at han skulle ta en skute fra Langesund over den Nordsjøen til England. Det var riktignok en måneds tid før tyskerne proklamerte den "ubegrensede" ubåtkrigen, men den hadde virkelig pågått lenge og hensysløst nok mot alt som het kontrabande, og det var jo all frakt til England.

Da vi kom til Brevik skulle jeg få nok en forbauselse. Jeg hadde virkelig bare tenkt å ta båten, men det ville bli en halv time å vente, og det hadde min følgesvenn ikke ro til å vente på. Jeg kjenner veien sa han, og hvis vi går så er vi ute like tidlig som båten. Og så ble det ti at vi ferget over til Stathelle og tok den gamle veien som den gang gikk bakke opp og bakke ned over skogen.

Det var bitende kallt, så det knirket i snøen for hvert steg vi tok, og jeg husker at jeg syntes veien falt meg lang selv med hyggelig følge. Jeg hadde fart der en eneste gang året før, men da var det pr. sykkel og det gikk jo raskere.

Da vi skiltes og jeg takket for følget og ønsket ham hell og lykke på turen og jeg skulle finne meg fram til min nye arbeidsplass, syntes jeg det var veldig synd at han den eldre mannen skulle ut i den stormende nordsjøen, hvor det vrimlet av tyske ubåter og andre krigsskip, mens jeg skulle gå til et sikret og formentlig godt arbeide på den faste fjellgrunnen.

Jeg fikk spurt meg fram til slippanlegget og til formannen. Arbeidet var begyndt og formannen hadde inntatt en plass som vistnok var vanlig for ham, sllik at han kunne glo utover og holde øye med de fleste av de han regnet for slavene sine.

Han stod sllik til at jeg bare kunne nærme meg ham fra ryggen, og han kvakk til så han nesten holdt på å ramle utover skrenten, da jeg kanskje litt for høyt.

Jeg sa navnet mitt og at jeg var en av de som Anton Skåte skulle skaffe til et fjellag, og ba om undskyldning for at jeg ikke hadde kunnet kommet før. Han snudde hodet såvitt at han kunne skule olmt på meg og det varte litt før han svarte, men så gryntet han: "Vi ska.inte ha noen!" og så snudde han hodet så demonstrativt fra meg som det var mulig. Ja jeg hadde nærmest inntrykk av at han også vrikket på den tjukke, runde kroppen sin slik at det riktig skulle virke frastøtende.

At det ble temmelig harm over han ufordragelige måte å opptre på, er mildt sagt, men jeg forsøkte så rolig og beskjedent som mulig å gjøre ham begripelig hvor kjedelig dette var for meg, som hadde stolt på at det stod arbeide og ventet på meg, slik at jeg ikke hadde søkt etter noe annet, og om det ikke forholdt seg slik at han hadde gitt denne mannen i oppdrag å skaffe et lag.

Han ekstimerte meg ikke så mye som å gjøre som å gjøre tegn til å snu på hodet, men gryntet som første gang: "Vi ska-inte ha noen." Jeg tør ikke gjøre noen forsøk på å skildre min sindstemning i dette øyeblikk. Det er vel slikt som kan bringe en mann ut av fatning så han kan gå til harde håndgripeligheter. Jeg måtte skynde meg vekk for at ikke noe skulle skje.

Jeg var fryktelig sint, og kunne ikke slippe tanken på at jeg hadde blitt narret til å glede meg hele julen ved at jeg hadde et sikkert arbeide å gå til, og så ble avvvist på en så uforskammet måte.

Om jeg ikke var helt blakk, så hadde i hvert fall denne sikkerheten for arbeide gjort at jeg ikke hadde vært så forsiktig med pengene som jeg ellers ville ha vært.

Men de er jo et gammelt ordspråk som heter at "gleden og sorgen dem vandrer tilhope". Her hadde jeg tilfulle fått erfare dette fra den tidlige morgen. Men jeg skulle heldigvis meget snart også oppleve dette ordspråket den andre veien.

Så snart jeg var kommet av toget og skal krysse jernbanetorvet i Skien for å komme meg hjem på hybelen og få av meg ryggsekken, så møter jeg en smilende og hyggelig mann som sier han kjenner meg igjen fra den tiden jeg arbeidet på jernbaneanlegget ved Nordagutu og han arbeidet for telegrafverket der oppe.

Jeg hadde fullstendig glemt mannen, men i min ennå oppskaked sindsteming, var det likevel hyggelig å få en prat med et skikkelig menneske. Han fortalte at han også hadde snakket en eneste gang med min eldre bror mens denne drev og hugg steinen til plattformen på Nordagutu stasjon. Og nå spurte han om jeg også var steinhugger slik som de fleste som var der borte fra Iddefjorden.

Hertil svarte jeg som sannt var, at jeg var fullt bevandret med hugging av gate og fortausstein, men ikke finere monumentstein, da dette ikke ble hugget i det bruddet der jeg arbeidet. Ja jeg fortalte vist også at jeg hadde begynt med å bore kilehull for steinhuggerne allerede i 8-års alderen, og at jeg fra 13-års alderen kilte og hugget stein selvstendig, men at jeg var så heldig å slutte før depresjonen inntrådte i steinhuggeriene.

[På Union]

Nå begynte mannen å trippe av begeistring over hvor heldig han hadde vært, hvis jeg kunne ta en jobb for ham. Han var nemlig ansatt som formann hos Ingeniør Selmer, som hadde hatt oppføring av en spritfabbrikk, og for tiden fortsatte med diverse moderniseringer for Union Fabrikker. Nå hadde de kjøpt inn en del av den største gatesteinen som kunne skaffes for å mure en syrekum, men steinen måtte planeres skikkelig og hugges om til hvelvet.

Mannen garanterte meg en god akkordjobb hvis jeg kunne hjelpe ham med dette, og jeg måtte tviholde på meg for ikke å vise alt for stor begeistring for mitt kolsale hell. Jeg ble med mannen med en gang for å finne fram til arbeidsplassen og så skulle jeg begynne neste morgen.

Det ble en jobb på seks uker inne i en godt temperert hall, hvor også steinen ble fraktet inn og tint opp. Og akkord fikk jeg den samme som murerne som var 3 stykker med 2 handlangere. Dette var jo det skjære tull. Steinen skulle jo legges i sementmørtel tilsatt vannglass, men dette mikset jo handlangerne slik at for murerne ville det nesten ikke blitt noe å gjøre, hvis de bare skulle murt med steinen jeg rakk å hugge. Jeg rådde de derfor til å plukke ut den steinen som kunne brukes som den var, slik at jeg kunne hugge den dårligste, som allikevel måtte hugges til hvelvstein.

På denne måten klarte jeg å komme i forhand og få et litet lager, men det varte jo slettes ikke lenge, så mange som de var til å plukke til seg. Langt om lenge oppdaget jeg imidlertid at handlangerne gikk i fast rute og hentet trillebårer med stein helt usortert og faktisk glemte både meg og den hugne steinen.

I steinhuggeriene hendte det jo aldri at steinhuggerne ofret en tanke på hvordan den stein de leverte ble brukt. Der hadde de valget mellom de sorter de ønsket å hugge og de mål og fasonger disse skulle ha, og så fikk en levert det hele ved hver sitt brudd hvor det så ble hentet av firmaet.

Jeg hadde jo også fått oppgitt, på mitt eget forlangende riktignokk, den radius hvelvet skulle ha og den forskjell i tykkelse det da måtte være på topp og bunn for å komme rigtig ut med en selvbærende buemur. Min intuisjon tvang meg til å ta en titt på dette. Her måtte det være noe rart!

Og ganske riktig. Murerne hadde stablet opp en del stein på den flotte bueforskallingen og nå satt de og ventet mens handlangerne slet i sitt ansikt sved med å blande vannglass i sementmørtelen og hele det i de svære fugene. Og det skulle masse til, for all steinen var satt på hodet. Borteliminert var det en hver form for selvbærenhet og bortkastet var alt mitt arbeide med huggingen.

Heldigvis reagerte jeg spontant ved å trekke meg tilbake uten en bemerkning om hvor meningsløst dette var. Og jeg hadde ikke noe som helst med å legge meg opp i hvordan arbeidet ble utført eller hvordan steinen min ble anvendt. Jeg var jo bare engasjert til å hugge steinen for å få både murvangene og hvelvet tettest mulig.

Her hadde sikkert kjemikere og teknikere samarbeidt for å finne fram til det materiale og den utførelse som hadde den største mulige sjangse til å holde mot syreangrep. Og meningen med huggingen var selvfølgelig at alle tilsluttningsflater skulle falle så tett som mulig, og at hver stein legges i vannglassmørtelen, men bankes sammen slik at det faktisk ble granitt og at mørtelen bare ble et minimum.

Men hvorfor i all verden ble det ikke fulgt opp med kontroll hverken fra fabrikkens eller entreprenørens side. Entreprenøren, Selmer, hadde jo 2 formenn her. Han som engasjerte meg, var jo en ung mann og temmelig ny i jobben, men den andre var jo noe eldre og var kjent som en meget dyktig formann.

Kanskje kan en si, som en billig undskyldning, at vi at vi nettopp på dette tidspunktet var oppe i en spekulasjons og jobbetid som hadde kastet alle moralbegreper på skraphaugen.

Og dette var selvfølgelig regningsarbeide slik at det ikke var så farlig om arbeidsfolkene for en gangs skyld gjorde en god jobb. Dette var jo bare å føre på de vanlige prosentene, så ble det god jobb også for entreprenøren.

Og for oss ble det virkelig en god jobb. Mens timelønnen som ble utbetalt som forskudd hver uke, var 90 øre, så ble akkordfortjenesten svært nære 4 kroner i timen, slik at mitt etterskudd ble utbetalt med noe over 800 kroner.

Jeg sendte en varm tanke til formannen som i sin ufordragelige avvisning av meg var årsaken til dette. Jeg hadde nå forlengst fått navnet på formannen som engasjerte meg til steinhuggingen, han het Jevnaker. Allerede da jeg kom for å hente det flotte oppgjøret, spurte han meg om jeg ville være med ham til Langesund.