av Arthur Berby

Min neste arbeidsplass ble anlegget til Dalen Portland Cementfabrikk. Her hadde arbeidet pågått noen måneder, delvis i egen regi og delvis ved entreprenører. Men organisasjonsforholdene var under all kritikk. Det var en avdeling av Norsk Arbeidsmannsforbund og en av Norsk Syndikalistisk Federasjon.

Den siste hadde som prinsipp ikke å opprette overenskomst, men bare å arbeide på såkaldte "Anerkjente Arbeidsvilkår." Men her eksisterte hverken det ene eller det andre. Det fortaltes forøvrig da jeg kom der, at det nylig hadde foregått hissige diskusjoner med fysisk slående argumenter om hvem som var eller burde være den toneangivende organinsasjon på stedet. Evner og initiativ i retning av å ta seg av å bedre arbeids- og lønnsforholdene var det immidlertid like smått stell med i begge leire.

Selv hadde jeg på dette tidspunkt vært medlem av Norsk Arbeidsmannsforbund i temmelig akkurat 6 år. Nettopp det tidspunkt som "Fagopposisjonen av 1911" kjempet seg frem til anerkjennelse av nærmest syndikalistiske kampmidler. At de ikke kom til anvendelse i særlig grad, er en annen sak som ikke skal drøftes her.

Arbeidsplassen virket slettes ikke hyggelig: Hele anlegget som var en sumpig grop var inngjerdet med henved 2 meter netting med piggtråd på toppen, og her var innført stemplingskontroll for alle de som arbeidet direkte for selskapet. Ja selv de som arbeidet utenfor gjerdet, måtte inn porten stemple morgen og kveld. Selv hadde jeg havnet oppe i villaanlegget for selveste direktør Holter og ble straks innviet i den alminnelige indignasjon over den luksus som ,etter den tid, ble utøvet både innendørs og utendørs.

Blant annet ble det fortalt at det til villaen ble fraktet en hel sekk mel som skulle brukes til klister for utsøkte tapeter som skulle brukes. Sandheten var vel at det var en ganske alminnelig hamstring, fordi det nettopp nå var inntrådt en ganske sterk matmangel, og at myndighetene på dette tidspunkt forberedte en ganske streng rasjonering, særlig av mel og grynvarer.

Innenfor gjerdeporten til anlegget var foruten stemplingskontoret plassert et ganske stort stativ med form som en gammeldags tallerkenhylle, beregnet til brevpost og aviser. Den stod imidlertid nesten alltid gapende tom, særlig for aviser. Det gikk imidlertid ikke så svært lang tid før det ble enganske markant forandring i dette. Jeg hadde jo allerede i flere år vært kommisjonær for både ungdomsforbundets "Klassekampen" og "Fagopposisjonens talerør," "Direkte Aksjon."

Og da det det nå var nyss før kvartalskiftet 1. oktober, bestemte jeg meg for å få tegnet så mange abonnenter som mulig for å få noe mer i denne tomme tallerkenhylla. Jeg tok derfor med Arbeiderpartiets lokalavis "Bratsberg-Demokraten" også, og på ganske kort tid lyktes det virkelig å fylle ganske godt opp i hylla.

Det fortaltes meg at direktør Holter lot til å interessere seg veldig for denne spontane forandringen, og med senere kjennskap til hans skitne måte å skaffe seg underretning på, var han sikkert ganske snart klar over hvem som etter hans mening var "synderen".

Mitt neste selvbestaltede tiltak ble å tegne medlemmer til fagforeningen. Kasseren i foreningen, en Nicolaisen, som jeg kjente såvidt fra tidligere, hilste jeg på en av de første dagene jeg var her da jeg fikk medlemsboka mi. Om jeg oppsøkte formannen eller om jeg traff ham tilfeldigvis, det husker jeg ikke i dag. Men det var sikkert ikke gått lang tid før jeg lærte ham å kjenne som den stilfarende og prektige mannen han var. At begge disse to og kanskje hele styret snart betraktet meg som en bråkebøtte, er kanskje ikke til undres over.

Jeg gikk nemlig i gang med å tegne nye medlemmer til foreningen, og uten at jeg er i stand til å oppgi noen tall i dag, tror jeg nok at medlemstallet på ganske kort tid ikke bare ble fordoblet men flerdoblet.

Det neste ble å finne fram til forslag til aktuelle og interresante saker for behandling i medlemsmøtene. Og det var sandelig ikke særlig vanskelig i denne tiden. Jeg søkte samarbeide med noen interessante karer og i felleskap satte vi opp forslag til aktuelle saker til behandling, og gikk til formannen og fikk ham til å sammenkalle møte på dette. Det gikk over all forventning. Det lille Folkets Hus i Brevik ble stappende fullt av både eldre og nye medlemmer.

Til nå hadde det ikke eksistert noen avtale om arbeidsvilkårene. Det var her som på så mange nyanlegg til da fastsatt av bedrifts eller anleggsledelsen. Timelønnen ble utbetalt som forskudd, var riktignok her som ved de anleggene organisasjonen hadde avtale 90 øre pr. time, og så ble det arbeidet på akkord som vel i de fleste tilfelle ble høyest proforma.

Blant de sakene vi hadde foreslått satt på dagsorden til dette møtet, var også valg av en komite til utforming av de krav vi måtte stille om forbedring og endring i arbeidsforholdene. Og det var vel bare rimelig at jeg ble en av dem. Og selv foreslo jeg at den måtte ha sin innstilling ferdig så snart at denne kunne forelegges i medlemsmøte om en uke, og dette ble selvfølgelig vedtatt. Skulle det først handles i denne tiden så måtte det helst handles hurtig.

Og komiteen arbeidet også raskt og vi var ikke snaue da det gjaldt å stille krav. Vi ble ganske fort enige om at timelønnen måtte forhøyes med 60 øre, til kr. 1,50 pr.time, og dette ble satt opp. Litt vanskeligere ble det, da jeg ville ha med sløyfing av den uverdige stemplingen, og jeg fikk ikke flertall for dette i komiteen.

I medlemsmøtet, hvor lokalet igjen var sprengfullt, var det også dette punktet som det fra flere ble reist diskusjon om, og flere etter hverandre reiste sterk tvil om muligheten for å få det gjennomført og at det var best å sløyfe det.

Om det var noen taktik fra minn side, tør jeg ikke påstå, men jeg ventet til flest mulig hadde øst ut sin skepsis, og da jeg tok ordet begynte jeg med å uttale min skuffelse over mangel på forståelse av at vi nå opptrådte som organiserte folk. Ja jeg holdt kanskje litt av en tordentale om organisasjonens makt hvis vi virkelig ville bruke den, og konkluderte med at når vi besluttet her i et så fulltallig møte, at stemplingen skulle opphøre og satte ut vakter som varskudde om beslutningen til de som ikke hadde vært her, ja så var stemplingen opphørt.

Men vi skal selvfølgelig la ledelsen få anledning til frivillig å gå med på det. Dermed ble hele innstillingen enstemmig vedtatt.

Det ble besluttet at forhandlingsutvalget skulle bestå av 3 mann, og normalt burde jo formannen i foreningen vært selvskreven, men det var det vist ingen som tenkte på. At jeg som var opphavet til hele den nye aktiviteten, ble med som den ene var nokså rimelig. De to andre, som jeg kjente godt fra tidligere, var mangeårige og solide medlemmer av organisasjonen, men noe slikt som dette hadde vist ingen av oss vært borte i tidligere.

Vi slapp å vente lenge på det som vi regnet som et forhandlingsmøte. At det ble noe annet enn et forhandlingsmøte, er en annen sak. Vi fikk jo foretrede for denne veldige diriktøren, og fikk sandelig anledning til å sette oss ned også, for det var satt fram stoler til oss, og han hadde overlatt til en kontorfunksjonær å lukke oss inn, og vise hver enkelt av oss de plasser vi skulle ha.

For ikke å måtte la oss sitte vis a vis ham ved det flotte skrivebordet, hadde han også forlatt kontorstolen og plassert sin veldige og velpleide korpus på en vanlig stol. Om han gjorde et aldri så litet nikk på hodet til hilsen, kan jeg ikke huske, men han gjorde ikke den minste antydning til å ville reise seg da vi kom inn, det er helt sikkert.

Han ga seg imidlertid bemerkelsesverdig god tid før han satte i gang med å si noe. Senere forstod jeg nok at han satt og spekulerte på hva han skulle starte med, enten en hyggelig prat med de to andre, eller med den skyllebøtta han hadde bestemt seg for å gi meg.

Det ble til at han startet med en ganske hyggelilg prat med de to eldre. Det ble mest om hva han hadde "tenkt på" å sette i verk fra selskapets side for å motvirke den tiltagende matmangel, bl.a. ved å starte et matvarelager slik at en ved større innkjøp, kunne skaffe de ansatte billigere varer, og han ville "forsøke" å skaffe jord til potetparseller slik at de som ønsket det, kunne dekke sitt behov for poteter og grønsaker ved eget arbeide.

Under hele denne praten hadde han hele tiden fiksert meg med et ikke så svært hyggelig blikk. Og så satte han i gang: "Og til Dem Berby vil jeg si, at jeg lar meg hverken imponere eller dupere av syndikalister og deres glatte taler på Folkets Hus, enten det er her i Brevik eller andre steder. Jeg kjenner de fra Rjukan hvor vi også hadde en liten klikk de under anlegget der. Dere forstår ingenting av det velordnede samfund vi lever i. Dere kan nok holde velklingende taler på møtene og tvinge lønningene opp ved anlegg og industri, men forstår ingen ting av at den høna som verper gullegget, snart slutter å verpe i det hele tatt."

På dette tidspunkt tar han en titt på de beskjedne punktene vi hadde satt opp og utbryter: "Men stemplingen Berby, den skal De slippe å holde flere taler om. Den skal vi sløyfe fra i morgen tidlig av. Vi skal bare sette så mange flere formenner til å passe på dere."

Nå var han nærmest helt rasende. Og jeg har alltid trodd at han slengte ut denne gesten om opphør av stemplingen i desperasjon for å få av meg det pokerfjeset jeg satt og niholdt på. Da det ikke lyktes satte han igang igjen: "Nei dere syndikalister forstår ingen ting av de vanskeligheter vi har å "slite" med. Dere forstår bare å holde svulstige taler om høyere lønninger og kortere arbeidstid, og vet og forstår ingenting om den kollosale fettmangelen vi er oppe i. Vi mangler fett til industrien og vi mangler fett til næringen. Nede i Tyskland dør folk som fluer av mangel på fett."

Her hadde han snakket seg så varm og rød i toppen, og hans store fete korpus svellet så ut, at det var vanskelig ikke å slippe pokerfjeset til fordel for en befriende latter. Det lyktes imidlertid å bevare et dypt alvorlig fjes, og jeg rakk opp hanna og spurte om det kanskje var tillatt også for meg å si et par ord.

"Jo, vær så god", sier han. Og det så nærmest ut til at det behaget ham å få en pust i sine utgydelser. "Ja," sier jeg, "da vil jeg begynne der direktøren sluttet, med den overdrevne praten om fettmangelen, for det sitter da en fettklatt her og der ennå." Dette var selvfølgelig like så brutalt som det var enkelt, og virkninge var kollosal.

Hele den svære kroppen ristet og svetten fløt i strie strømme nedover det velpleide ansiktet, og han var sikkert klissende våt over hele kroppen.

Det ble en lang pause. Det husker jeg. Men derimot kan jeg ikke erindre om jeg sa noe mer eller ikke. Jeg hadde virkelig bestemt meg for å gi ham en aldri så liten leksjon i organisasjonskultur og bl.a. førsøke å gjøre ham begripelig, hvor sjofelt det var å smugle inn rapportører på våre møter. I dette tilfelle hadde han jo fått høre hvor enkelt vi ville avskaffe stemplingen, og så ville han heller hoppe i det enn krype i det.

Det lå selvfølgelig langt under hans verdighet å diskutere lønnsspørsmålet og det øvrige i det tilsendte krav med oss, og avsluttet "audiensen" med at han skulle oversende sitt svar til styret en av de nærmeste dager.

Om han gjorde det eller ikke, tør jeg ikke si noe om. Men i hvert fall innkalte han de to andre av frohandllingsutvalget og overlot også svaret til dem. Stemplingen var ikke nevnt for den var allerede opphørt, men timelønnen var forhøyet fra kr. 0,90 til kr. 1,20. Dette var jo et ganske respektabelt tilbud, som han gikk ut fra som en selvfølgelighet ville bli vedtatt.

Men han sa også at det var andre ting de ennå ville snakke om, så måtte de bare komme igjen, men "han derre syndikalisten" ville han ikke se igjen. Ja han ville rett og slett kaste ham ut om ham kom.

Dette opplyste de i medlemsmøte, og sa bestemt at det ikke nyttet at de hadde meg med. Og dette fikk desværre så sterk tilslutning både fra styret og gamlekarene ellers, at jeg virkelig måtte sette alle kluter til for å overbevise de om at det selvfølgelig ikke hadde noen personlig betydning for meg, men at det for organisajonens fremtids skyld ikke under noen omstendighet kunne overlates til direktøren og bedriften å bestemme hvem som skulle møte til forhandling fra organisasjonens side, hverken i dette tilfelle eller i fremtiden.

Og etter som jeg jo nå viste at han hadde rapportør tilstede i møtene, tilføyde jeg for sikkerhets skyld at han, direktøren, måtte sørge for skikkelig assistanse, ellers ville han komme temmelig redusert hjem til kona uten å ha klart jobben.

Her ble det spontant bifall fra den største delen av forsamlingen, og så ble det enstemmig vedtatt at jeg skulle være med. Og da vi kom, hadde direktør Holter bare et litt forlegent smil å møte opp med.

Hva vi hadde til ærend utover det å meddele, at tilbudet om forhøyelse av timelønnen var godtatt, husker jeg ikke. Det var vist ikke mye, og da han husket hvilket kjedelige resultat han fikk av sin skjennepreken forrige gang, bød han oss ikke sitte ned for å høre på ny.

Direktør Holter gikk for å være en meget dyktig mann, og det var han utvilsomt. Om hans intelligens lå særlig over det normale, tør jeg ikke uttale meg om, men det var sikkert parret med en stor grad av sluhet og en helt grenseløs frekkhet.

Det fortaltes bl.a. at han i en av distriktets banker fikk låne 6 millioner til anleggets utbygging, men at han før det var ferdig, klarte å få en akkord på 10 prosent, og det var vel slikt som vanligvis blir betegnet som dyktighet.

Da det gjalt å kvitte seg med meg, tok han sluheten i bruk. Her hadde han vært klok nok til å regne ut at denne knekten, som hadde klart på ganske kort tid å få satt en slik aktivitet i arbeidsstokken, også ville få full støtte hvis han nektet å slutte ved en vanlig enkeltmannsoppsigelse. Derfor måtte det gåes fram med sluhet. Og jeg er selv i dag 50 år etter på, villig til å innrømme at det var dyktig gjort.

Han satte nemlig ut det ryktet at arbeidsstokken ved anlegget ville bli innskrenket med hele 65 mann. Da han valgte dette helt tilfeldige høye tallet, var det sikkert fordi han regnet med, at ingen skulle dra i tvil, at jeg som var begyndt for bare et par måneder siden, ble rammet av ganske vanlig mangel på tilstrekkelig ansiennitet til å unngåoppsigelse.

Og 15. desember kom oppsigelsen som gjaldt å slutte på dagen. Det kom ikke som noen overraskelse, og jeg samlet mine små effekter i brakkerommet og drog til Skien, hvor jeg hadde en skarve hybel til helgeopphold.

Utdrag (s. ) fra:
Arthur Berby: Erindringer. [manuskript]
Til innholdsfortegnelsen
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen