av Arthur Berby

For mange var det i løpet av streiketiden lyktes å få seg annet arbeide og kom ikke igjen. Av vårt lag ble det visst bare Jakob og meg igjen, slik at skjæringen vi hadde arbeidet i ble stående foreløbig. Vi ble derfor sendt opp til den første brakka over tregrensa for å arbeide i en liten jordskjæring til frosten og telen kom. Dette ble ikke av lang varighet.

Vinteren kom veldig tidlig og overrasket oss med en snøstorm som jeg aldri senere har opplevd maken til. Og det kjedelige for oss var at den nettopp satte inne natt til lørdag.

Hver lørdag kom nemlig kjøpmannen fra Dombås med et hestelass med mat til oss. Kjøpmannen som vel forsto hvilken aber det ble for oss i brakka hvis han ikke kunne komme med provianten til vanlig tid, fortalte senere at at alt sto pakket for avsendelse så snart været ville bedre seg slik at det ansåes mulig å komme velberga fram.

Han hadde også telefonert med Fokstua for å rådføre seg om mulighetene for å ta seg fram inne på fjellet, men blitt frarådet dette som fullstendig umulig.

Vi regnet selvfølgelig med at kjøpmannen ville komme på nesten hvilken som helst tid på døgnet hvis været bedret seg så mye at det lot seg gjøre, og spiste derfor av det vi hadde så lenge det varte. Men det var ikke lenge.

Det siste kokka hadde å servere var en tallerken havregrynsgrøt med en liten kopp boksemelk oppblandet med smeltet snø. Deretter var det intet annet igjen enn en forholdsvis stor stabel av runde pakker knekkebrød, som ellers var lite påaktet.

Om det var 2 eller 3 dager vi måtte klare oss med det vi måtte gidde å tygge av knekkebrødet med smeltet snø til, tør jeg ikke påstå i dag. Kanskje var det bare to. Men jeg husker at Jakob skrøt av da vi kom til å bo sammen i brakka på Sørlandsbaneanlegget 2 år senere, at han hadde levd på snus og knekkebrød og smeltet snø. Men selv om det skulle være noen prosent overdrivelse, så var det kjedelig nok.

Da stormen var løyet så mye av at folk og fe kunne klare å holde øynene oppe utendørs, var imidlertid kjøpmannen startet og kjempet seg gjennom snødrivene opp de forskrekkelige bakkene etter hovedveien og deretter 2-3 kilometer veiløst fram til brakka.

At hesten var skummende og dampende av svette etter å ha bykset seg gjennom snøfonnene for å skaffe mat til oss, var det visst bare de færreste som la merke til. Nå hadde vi delvis tråkket og delvis måket vei til bekken og fått inn friskt vann slik at det kunne bli kaffe på kortest mulig tid så snart provianten kom.

Neste morgen startet vi for å rense den fullstendig gjenblåste skjæringa for snø.Her kunne vi for føste gang nyte godt av det nye regulativet vi hadde fått om samme timebetaling for snørydding som der tjentes på akkordarbeidet.

Ut på dagen kom imidlertid oppsynsmann og meddelte at anleggsledelsen hadde ansett de nytteløst å fortsette arbeidet ovenfor tregrensen for året og hver av oss fikk beskjed om hvor han kunne fortsette.

Jakob og jeg fikk beskjed om at vi kunne melde oss for en bas som het Stamstadberget i brakke 5. Denne brakka var like under tregrensen og fjellskjæringa var så nære at en faktisk måtte være litt forsiktig med sprengningen.

Stamstadberget var en både særlig dyktig og en lun og hyggelig kar. De var 5 mann i laget fra før, slik at vi nå ble 7 mann. I dette laget var det formannen i foreningen vår, M. Nyhus, som var bas, og han var tillike brakkesjef og kona hans var kokke.

Vi ble derved 14 mann i brakka som var bygd som dobbeltbrakke for 32 mann i 2 avdelinger med kokkelag på 16 mann. Hvert kokkelag var utstyrt med kombinert sove og oppholdsrom og et kombinert kjøkken og spiserom pluss et knøttlitet rom for kokka og brakkesjeffen, hvis disse var ektefolk. Dertil et litet vaskerom med 3 vaskevannfat på jernstativ. Ja her var det visst også et litet kott for helgeklær og små reiseeffekter.

Soverommet var innredet slik at det var snekret fast i veggene en dobbeltseng i 2 høyder i hvert hjørne, altså soveplass til 16 mann. Møblementet bestod av et langbord med benker til, hvor 8 mann kunne få plass. Resten av belegget måtte sitte på sengekantene, eller de slanget seg på køyeplassen sin.

Det gikk veldig bra om kvelden. Noen av de som kom til ved bordet, spilte kort og noen hadde kanskje et par strømper de skulle ha stoppet. Og i det hele tatt tok en tilværelsen med langt bedre humør enn en kunne tenke seg ved en slik absolutt trangboddhet.

Noe kronglete kunne det være å få på seg klærne om morgenen. Da ble halve mannskapet nødt til å starte med påkledningen oppe i sengene, fordi gulvplassen var opptatt av den halvparten som hadde hoppet opp først.

I kjøkkenet var det en forholdsvis stor komfyr med stekeovn, en benk for vannbøtter og et veggskap for dekketøy, og så et langt spisebord med langbenker til.

Det kjedeligste og minst tilfredsstillende var vaskerommet. Her bar kokka inn og fylte en stor vaskekjel med vann like fra den isete bekken.

Jeg husker tydelig fra alle de brakker jeg kom til å bo i, hvor ufyselig det var å måtte vaske seg i disse små emaljerte fatene etter at kanskje 12-14 mann hadde vært der først og det ikke var noen mulighet til å få vasket vekk belegget av fett og skitt med bare kaldt vann.

Og enda verre var de par håndklærne som var hengt ut til å tørre seg på for hele brakkelaget. Men dette var det simpelthen ikke mulig å gjøre noe ved. Hadde en tatt den lille utgiften og kjøpt seg et par håndklær privat, så ville en risikert, kanskje for uminnelige tider, å bli stemplet som en stakkars narrifass som ikke var skikket til å bo sammen med vanlige folk.

Et typisk eksempel på hvor lite folk på den tid aktet på dem mest elemementære hygiene, opplevde jeg under skinneleggingsarbeidet året før. Det var en veldig varm sommerdag, og vi arbeidet så svetten silte. Så tar jeg et vanlig kulørt lommetørkle og tørrer bort svetten med.

Da plusselig rekker en noe eldre kar fram hanna og sier. "Å la meg låne det du!" Ja hva skulle jeg gjøre, annet enn å låne ham lommetørkledet? En så jo på lang avstand at han ikke hadde vasket seg på lange tider, og at skitten, nå da han svettet, rant i striper nedover både ansiktet og halsen.

Da han hadde tørret seg grunndig både i ansiktet og på halsen og nesten ikke var til å kjenne igjen, var selvfølgelig lommetørkledet like ugjenkjennelig av skitt, men han rekker meg det og takker begeistret for lånet.

Jeg hadde selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å si at han kunne beholde det, men jeg tror ikke at han et øyeblikk filosoferte over grunnen til at han fikk beholde det.

Nå! Hånden på hjertet! En kunne nok forbauses over et så grotesk eksempel på mannglende hygienisk sans, men hvordan var det i sin store alminnelighet? Riktignok hadde vi vasket av oss det værste da vi tørret oss i ansiktet med det samme hånkledet den ene etter den andre, men ofte hadde en jo tatt vekk vaskingen av snusen langt mindre høytidelig enn tørkingen med håndledt, slik at det kunne ligge adskillig med snus igjen der til neste mann måtte bruke det.

Et bad av kroppen hørte jo ikke engang med til det en noen gang hadde i tankene. Her kom det vel oss anleggsarbeidere vel med at en svettet mye, og at det var helt vanlig at en brukte ull, eller i all fall halvull undertøy som absorberte så mye av hudfettavsondringen, at det faktisk virket rensende på kroppen.

Dermed overlot en rensingen av tøyet til kokka. Og gudene må vite hvordan hun klarte å få rent alt det gjennomskitne undertøyet fra så mange mann med de vaskemidlene som den gang var å få og de lokale forhold hun arbeidet under.

Det har jo vært skrevet adskillig om anleggs og brakkeliv tidligere og nærmest en pasant har en da kanskje nevnt at det kunne være stor forskjell på flinke og mindre flinke kokker. Men jeg har dags dato ikke støtt på at noen har beskrevet hvor overmåte dyktige de virkelig måtte være for i det hele tatt å geie disse jobbene.

Arbeidstiden begynte ordinært klokken halv sju om morgenen slik at mannskapene måtte ha maten senest kl. seks. Hadde de et stykke vei til arbeidet eller gikk de på skift i tunne, måtte det være tidligere.

Før denne tiden måtte kokka ha fyrt opp i komfyren og kokt 7-8 liter kaffe, dekt det svære langbordet og skåret opp brød og ost og pålegg. Og hverken til dette måltidet eller de senere på dagen gas det noen som helst repit, så hun måtte vel helst starte kl. halv fem om morgenen.

Så snart mannskapene var gått, var det å ta fatt på oppreding av 8 brede dobbelsenger. Tømming av minst 4 ufyselige snusspyttebakker og rengjøring av alle de trehvite gulvene som ofte så ut som en landevei, fra kvelden før.

Til kl. halv ti måtte det selvfølgelig være vasket opp og stå mat på bordet igjen. Ny oppvask og igang med potetskrelling og vannbæring og matkoking til middagen. Som absolutt regel var middagspausen en time slik at en kunne slappe skikkelig av på soverommet etter maten. Dette gjalt selvfølgelig ikke for kokka.

Det gjalt for henne å få vekk det berg av mere og mindre ufyselige talerkner og spisetøy og få vasket bordet og få kopper til den unndværlige middagskaffen. Nå skulle en kanskje trodd at det også kunne være kokkas tur til en liten avslapping, etter allerede å ha lagt bak seg 9-10 timers arbeide. Men da skulle en tatt en kikk på den oppvasken som stod og ventet, og under hvile primitive forhold den måtte gjøres ren.

For tro ikke at den "busen" som kanskje helt selvfølgelig labbet inn mest sølete på støvlene eller som var minst nøye med enten han traff spyttebakken med snusspyttingen sin, at ikke han ville passe på å grynte ved den minste antydning til mangel på fullkommenhet fra kokkas side, så her her nyttet det så visst ikke å sjuske seg fra noe.

På denne tiden måtte der foruten vannbæringene til oppvaskene og mannskapenes kveldsvask og bløtlegging til vasking av undertøyet kanskje også kokes en gryte tøy og settes vekk til skylling neste dag.

For bordet skulle jo dekkes til kveldsmaten hvortil rester fra middagen og diverse annet skulle tilberedes til litt ekstra ved siden av smørrebrødet. Når så oppvasken var gjort og en høyst nødvendig rengjøring av gulvene på ny, så var nok som regel klokka blitt 9 på kvelden før kokka kunne trekke seg tilbake til sin egen trange hule.

Regner vi litt på dette , så viser det seg at hennes arbeidstid blir 16 timer pr. dag. Og hennes dager er så nesten like også søndagene, slik at det blir minst 110 timer pr. uke. Det er for dette kjempestrevet hun har 1 krone pr. mann pr. uke og oppnaår, ved fullt belegg, en fortjeneste på 16 kroner pr. uke, eller omregnet pr. time 14 øre. Her kan en i sannhet bruke uttrykket: "kommentarer overflødige." Dette var det fjerde kokke- og brakkelaget jeg var borte i på Dovrebanen og absolutt det beste og hyggeligste. Men det tok en alt for brå slutt.

Årsaken var at jeg under streiken, og lediggangen, der som bekjent er årsaken til alt ondt, kom bort i en Dovreskjønnhet som jeg ganske snart ble advart mot fordi hun vitterlig var i omstendigheter. Da jeg trakk meg tilbake, fikk jeg imidlertid skriftlig beskjed om at stillingen var den at vi måtte gifte oss snarest mulig.

For meg virket dette minst like sjokkerende den gang som en beskjed i dag om at en atombombe ville bli sluppet over byen vår i morgen. Jeg fikk fullstendig panikk.

Det nærmet seg jul, og jeg ga meg bare tid til å arbeide så lenge som til at vi fikk måling for juleoppgjør. Så ble jeg enig med Jakob at han skulle ta oppgjøret mitt og sende meg.