av Arthur Berby

Det var en mindre del av Statens fjellstue som var tatt i bruk som anleggsbrakke. Det disponeres ellers som anneks til turisthotellet og var i tipp topp stand.

Som anleggsbrakke var den nå innrettet så nær standarden for statens brakker som det var mulig, men enhetene for soverom var mindre og kanskje hyggeligere. Her var heller ikke noe stort belegg. Arbeidet var jo bare så vidt begynt her oppe med åpning av et steinbrudd hvor det skulle skaffes stein til stasjonens plattform og vel også som grunnmur til stasjonsbygningene. Også var det overvannsgrøften da, selveste smertensbarnet i all min erindring om arbeide.

Grøften skulle selvsagt tjene til drenering av banelegemet og spesielt stasjonstomten, og den utgravde masse ble trillet ut til en viss oppfylling av banetraseen. Etter utstikkingen skulle denne grøften være 1,25 meter dyp og 0,5 meter bred i bunnen og med skråning av kantene på 45 grader, som nok var nødvendig. Hermed ble den jo bare 3 meter bred på toppen. Hvor mange dager de 5 karene, som laget bestod av før vi kom, hadde kampert her konstaterte jeg aldri, men noen grøft i vanlig forstand, var det ikke blitt noe av.

Derimot så det ut som det ut som de skulle ha forsøkt med dynamitt og fått en del større og mindre kratere langs traseen. Massen som skulle graves ut var nemlig den aller ekleste som det er mulig å finne. Den bestod av et ganske tynt og porøst jordsmonn øverst, og så ble det leire for resten. Denne var helt allright fra toppen av og ned til 70-30 cm. dybde, men her gikk den over til rendyrket kvikkleire.

Denne leiren er jo slik beskaffen at den ikke eier bæreevne så snart en begynner å røre ved den. Og dette har jo til følge at en mann som skal spa i den etter et par spatak, er seget ned i leiren til anklene og ofte må hjelpes for å komme løs. Men på toppen av dette kom at minst halvparten av hele massen bestod av større og mindre kulestein, ja så store at det var satt kubikkmeterpris på den stein en kunne få kilt og kløvd til murstein.

Redskapen en hadde å gå på dette med var at hver mann fikk utlevert en spade, som han forøvrig ble trukket 1 krone for i lønnen. Ja ogs så var det på basens ansvar utlevert noen kile og minebor og dynamitt.

Noen spett var det visst også for hånden for å velte steinen med, men de var til liten nytte her i leirvellinga. En måtte grave vekk så mye som mulig av leiren så steinen lå klar og så gå på med bare hendene for å få rullet den opp på kanten. Mange av steinene var større enn at to mann kunne løfte dem opp i trillebåra, og da var eneste utvei å velte båra på siden og få reist båra på rette kjøl. Uttrillingen på den enkle sleipe planken var forresten et kapittel for seg selv og var nok ikke alltid vellykket.

Her var det også at Jakob møtte den første vanskeligheten på, som han ofte uttrykte seg "rallarlivets bane." De første dagene hadde han klokelig begrenset seg til å være med å være med å grave og lesse på og overlot trillingen til meg. Han likte sikkert ikke dette selv, og en dag vi nettopp grov i lettere masse fant han at det var hans tur til å trille. Han kom en halv plankelengde.

Der lå det forholdsvis beskjedne lasset. Jeg måtte jo springe til for å hjelpe ham å lesse på igjen, og benyttet anledningen anledningen til å hviske til at han aldri ville kunne lære seg å trille hvis han bar seg slik han som han gjorde.

Dette ble for mye for Jakob. Han ble flyvende sint og bebreidet meg for ukammeratslighet. Det var bare litt lenge siden hadde trillet noe særlig, og skulle nok vise meg at han kunne trille like så godt som noen annen.

For ikke å vekke for mye oppsikt, måtte jeg holde opp uten å få sagt ham noe om trilling. Vi lesset på det meste av det som hadde vært i båra og Jakob startet igjen, og jeg tenkte virkelig at med den klatten klarer han vel å komme til tippen. Men nei! Før han var kommet en plankelengde til, lå både han og trillebåra i søla.

Da han fikk krabbet seg opp, var han hvit i ansiktet av sinne og bannte noe aldeles forskrekkelig. Han hentet spaden sin og etter vildskapen som lyste ut av øynene hans, var jeg faktisk rede til å parere mot å få den i hodet, for det irriterte ham sikkert over alle grenser at han så at jeg var sprekkeferdig av latter. Han roet seg imidlertid da jeg foeslo at vi skulle planere ut denne klatten og la den ligge der.

Vi dro tilbake til grøftekanten og leste på en ny bår. Det var fortsatt lett masse, men det var også nok av kulestein, og jeg rasket til meg så mange som mulig og lempet på lasset slik at det virkelig ble av en anseelig både størrelse og vekt.

"Og nå Jakob," sa jeg, "må du ikke se så mye på meg for jeg tipper kanskje med dette lasset, som er blitt litt for svært, men se på de andre da de kommer med sine lass. Se først og fremst på armene på armene deres og på balansen i hele kroppen.

Det var sikkert bare så vidt båren bar, men jeg kom da på tippen med kjempelasset, som faktisk skulle tjene til å imponere og kanskje også irritere Jakob en smule. Jeg ga meg god tid på tippen slik at han fikk anledning til å se de andre trillerne passere med sine lass, og da jeg kom tilbake spurte jeg om han hadde lagt merke til hvor lekende lett de igrunnen balanserte med de tunge lassene sine.

Men dette ble visst for mye for Jakob. han syntes nok det for mye eksaminering, samtidig som han nok var lei for at han skulle stå tilbake i noe som så så enkelt ut for andre. Diskutere problemet lå imidlertid under hans verdighet.

Denne selvgode staheten gjorde meg ergelig, og jeg sa like ut at jeg nok kunne trille alle bårene så lenge som vi var i sammen på lag, men tenk om basen setter meg til noe annet, for eksempel til å bore og kile stein. Så må du vise din mangel på mulighet til å komme på tippen med noe i båra og så får du sparken. Derfor må du lære nå.

Vi hadde nå fått lesset på et lite lass og jeg sier, "vær så god kamerat, det er din tur!" Og Jakob spytter drabelig i nevene og hopper opp i bårarmene og gjør akkurat det han ikke skal gjøre, løfter trillebåra opp med krokete armer. Og der ligger den, uten at han er kommet av flekken i retning av tippen.

Helt naturlig ville vel et hvert annet menneske bedt om å bli fortalt hva som var galt med måten han forsøkte å trille på. Men det passet ikke Jakob. Han var i besittelse av en original og selvgod filosofi, som han visst aldri vokste fra og som ble hans handikapp for hele livet.

Nå måtte jeg gjøre et siste forsøk på å hjelpe ham ut av blindgata, og med stor risiko for å få ham sint igjensier jeg: "Du var sikkert veldig flink med dravogna både da du var visergutt og handelsbetjent, men den var det jo 2 hjul på så den kunne ikke velte. På denne forbaskede trillebåra er det jo bare ett hjul, så den må balanseres samtidig som man skyver den. Og den balansen greier ingen med krøkte armer slik som du forsøker. Du må slakke helt ned både skuldrene og armene og ha balansen i hele kroppen."

Jakob hadde virkelig hørt etter, men sikkert bare for å kunne komme med en slående innvending. Og det var denne: "Ja du og dere andre får slakke dere så mye dere vil, men jeg mener da at en må ha armene krøkte, så en har noe å fire på nå båra vil velte.

Da det ble kveldstid og vi andre gikk til brakka, fikk Jakob travelt med å komme bak en fjellrisbusk for å løse buksa si. Dette var jo ikke særlig oppsiktsvekkende og det var vel ingen som så seg tilbake.

Først da hele gjengen hadde fått skiftet av seg de leirtilsmurte klærne og fått en liten omgang i vaskevannsbollen, savnet jeg kamerat Jakob.

Fra vinduet i det kombinerte kjøkken og spiserom var det god utsikt til stasjonstomten. Det var imidlertid begynt å skumre såpass at parafinlampen var tent, og det var vanskelig å skjeldne konturer der nede eller på sletten oppover, så jeg gikk utenfor og gjorde som Ibsen sier i det dikt "På vidderne": "Jeg holdt for øyet den hule hånd til vinding for perspektivet." Og da så jeg tydelig en mann med trillebår der nede. Ja så sandelig ! Han øvde seg med trillebåra.

Hvor mye han hadde i den var umulig å se, men han var virkelig på tippen og tippet båra og returnerte. Om det gikk for seg med krøkte eller rette armer, filosoferte jeg ikke over. Jeg gikk inn til den ventende kveldsmaten og bevarte for meg selv den hemmeligheten som Jakob trodde var bare hans egen.

Da han kom, klaget han over et kjempeanfall diare som årsak til at han ble så lenge ute. Neste dag var lørdag, og hva arbeidet angår var det som andre dager.

Jakob klaget litt for at han var skjør i magen og bød seg ikke til å trille. Kanskje pønsket han på å få lurt seg til litt mer trening i ensomhet før han avla ny prøve, og det var ikke grunn til å mase på ham nå, da han hadde lagt seg slik i selen for før eller senere å mestre trillebåra.

Arbeidsdagen var jo 10 timer den gang, men ved statens arbeider ble en "skjenket" en time tidligere fri om lørdag. Det ble kalt "lørdagstime" og ble satt veldig pris på. Og denne kvelden valgte Jakob å "slippe katta ut av sekken." Da kveldsmaten var spist og de fleste hadde slanget seg på sine senger for å nyte en hvil, var det en mann som var mer rastløs enn vanlig. Og det var kamerat Jakob.

Han hadde ikke ro på seg til å legge seg ned på vår felles seng som han ellers gjorde. derimot var han og rotet i hanveska si, som til nå var plasert så langt inn under senga som det var mulig. Og så hadde han noen rastløse turer ut på kjøkkenet til kokka.

Om en stund strømmet en herlig kaffeduft ut fra kjøkkenet og samtidig med den kom kokka pg inviterte til en liten overraskelse på kjøkkent.

Nå var det jo ikke så tett med overraskelser i tilværelsen her oppe, så det ble ikke svært lenge før alle sammen stimlet gjennom kjøkkendøra. Her var kaffelukten strek og intens og på langbordet stod 12 kaffekopper pluss en literflaske 96 prosent sprit.

Kokka bød hver mann å ta plass og ha sukker i koppene, så skulle hun skjenke kaffe, og så får hver mann slå i flaska etter behag. Det var kamerat Jakob som spanderte, sa hun, men hadde overlatt til henne å være kjøkkenmester.

Det drøyde ikke lenge før stemningen ble høy og alle kytte Jakob opp i skyene. Tenk for en karakter, ble det sagt. Tenk å ha med sprit helt fra Kristiania og her opp på fjellet uten så mye som å lukte på det. Ja det var ikke fritt for at også jeg deltok i beundringen. Men nå forstod jeg for fullt ut at han hadde satt sin stahet inn på dette å kjøpe seg den "goodwill" han virkelig var klar over at han trengte som motvekt mot den manglende fortrolighet både med trillebåra og vel også med bor og feisel, som han måtte regne med å komme bort i. For det var jo i et fjellag vi hadde påstått oss å gjøre rett for oss.

Mot all sedvane var Jakob taus. Det lot nærmest til at han ikke ville oppta tiden med egen prat, men overlate til å over hans hode. Og det gjorde de i stigende grad etter som det minket på literflaska. Ja det var ikke fritt for at det drysset litt på den unge kameraten hans også. De mente det var helt enestående at en som vokset opp blandt fyll og slagsmål borte i stenhuggeriene ved Iddefjorden, kunne sitte her å drikke bare kaffe, da det var noe så deilig som 96 prosent sprit på bordet.

Men selv en literflaske renner tom da det er såvidt mange som skal ha. Den hadde imidlertid også hatt sin virkning også hos Jakob og det kunne ha klart seg med dette. Imidlertid viste det seg at det var nok en flaske i handveska hans, og han begikk den totale feil og hente denne også. Det var riktignok bare en vanlig helflaske, men 96 prosent var det, og det er et meget enkelt regnestykke at dette tilsammen representerte det samme i alkohol som 5 flasker vanlig brennevin. Og jubelen steg i taket og kokka måtte koke mere kaffe

Det er siden dette kalaset gikk av stabelen nå, men jeg tror ikke jeg hadde husket enkelthetene tydeligere om det hadde hendt i fjor. Sannsynligvis har det sin i grunn i at jeg holdt meg til kaffen og lot spriten være.

Helt uvilkårlig måtte jeg tenke på det gamle bilde av det hellige nattverd. Det var bare Jesus som var fraværende, og det var sikkert ingen Judas blant oss heller. Foran ene enden av langbordet satt brakkesjefen John Freagen, fullbefaren gruve- og anleggsbas, her bas i steinbruddet. Selv om han var dobbelt så gammel som kokka Sofie, så var han visst lovlig gift med henne.

Laget hans bestod av Ivar Dokken, Hans Teppen og en sværvoksen soløring som sa selv at han bare het Kristian, og at
mangler noe her?

Basen i leirgrøfta var en noe over middelalderlig kar fra Ringsaker ved navn Torstensen. Han hadde bl.a vært en tur i Amerika, men hadde sikkert ikke vært særlig heldig, for han påstod at denne grøfta slettes ikke var den værste han hadde vært borte i. Laget hans, før Jakob og jeg kom med, bestod av Oluf og Peder Hestdalen og Hilmar og Johan Hansen.

Da flaske nr. 2 var fortært til siste dråpe og Jakob hadde blitt tildelt ennå en omgang hederlig omtale og takksigelser, reiste alle seg fra bordet.

Det sier seg selv at alle var mer eller mindre pussa etter som de hadde tatt til seg spriten, og vel også etter de hadde evne til å tåle den. Og det er jo også bare rett og rimelig at trettheten både etter dagens arbeide og nå spriten seg på, så etter en rask tur utenfor veggen, krabbet nok de fleste til køys.

Noen få var det imidlertid som mente de følte seg opplagte til å forsøke å få en prat med noen av de mange tjenestepikene på hotellet og derfor ga de seg til å slentre rundt på den store gårdsplassen en stund selv om de ikke var særlig støe på foten.

En av de som også slo på at det ville vært herlig med en liten tur i den friske fjelluften, var kokka, men da Johan hadde lagt seg til å sove, var hun på jakt etter en annen følgesvenn. Bare en liten rask tur etter landeveien het det. Og invitasjonen ble rettet til strammeste karen i gjengen, Ivar, som selvfølgelig stilte seg uvillig. Da jeg tre år senere traff igjen Ivar på Sørlandsbanen, betrodde han meg at turen hadde vært særdeles vellykket.

Det som skjedde av uheld på grunn av spriten til Jakob, begrenset seg derfor til et istykkerslått gebiss. Eiermannen var den yngste av brødrene Hansen, nemlig Johan. Han var veldig liten av vekst, men det forhindret ikke at han var like jente som ville forsøke sin lykke blant hotellpikene. Det kjedelige for han også var alt for glad i brennevin, og i kveld hadde han tatt så godt for seg, at han slettes ikke var skikket til å gjøre lykke hos jentene.

Tvert i mot hadde han ramlet pent og stille overende ikke så langt ute på tunet og kastet opp og sovnet. Hans bror savnet ham da han skulle legge seg, og jeg fant det nødvendig å følge ham ut for å få gutten i hus. Dette kunne bare foregå på den måten at jeg slo armene rundt livet på ham og bar ham, og så hang der og spydde videre.

Om morgenen snurret Johan runddt og spurte om det var noen somm hadde sett gebisset hans. Han kunne ikke få seg mat, mente han, før han hadde det. Jeg som hadde båret ham inn om kvelden, hadde vel de beste forutsetninger for å finne spiseredskapen hans og ble med ut på leting.

Vi fulgte stripen av spy helt til den største klatten der han hadde ligget, men intet gebiss. Så kikket vi grundigere langs stripen på tilbakeveien, men først da vi var ved døra og stod og tørret av støvlene i granbaret kom det et gledeshyl fra Johan. Han hadde sett det skimtet lyserødt i baret og grep nedi. Men omforladels, det var i 4-5 deler. Det var bare at han ikke gråt. Og det kunne han sannelig ha grunn til. For grunnen til at jeg har spandert så mange ord på dette, det er at jeg traff Johan igjen 2 år senere, fremdeles uten gebiss. Da var det faktisk meg som fikk tårer i øynene. Det vidunderlig vakre høstværet vi hadde vært velsignet med, tok en brå slutt. Det satte inn med bitende frost og snøilinger fra en blygrå himmel. Leira frøs til kompakt tele i løpeet av et par døgn og ble praktisk talt uangripelig med kilhakkene, som jo var det eneste redskapet å løsne den med den tid.

Basen dro bort til steinbruddet, hvor de hadde en feltesse, og fikk spisset noen minebor til jordbor slik at en kunne bruke dynamitt, men resultatet ble helt ynkelig. Vi regnet med at det var umulig å få ut så mye som en kubikkmeter pr. mann pr. dag. Hvis vi greide det, ville vi tjene 50 øre dagen og bli skyldig over en krone på kosten.