av Arthur Berby

Dette var bra i og for seg, men for mitt vedkommende begynte en ubendig utferdstrang å gjøre seg gjeldende. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg, som så mange andre, skulle fortsette å ta det ekstraarbeidet som var å få inntil en kanskje oppnådde å bli såkalt "fast ekstramann" og siden kanskje "konstituert," og omsider ansatt banevokter, og kanskje, hvis en var heldig, en gang opp i alderdommen, bli baneformann.

Det ville i alle tilfelle bli et liv som hver dag og hvert år bare ga de samme enkle oppgavene, sammen med de samme to, tre elle fire menneskene. Kanskje var det gamle banemester Pettersens saftige beretninger om rallarlivet som hadde fascinert meg. Ja jeg hadde jo også hørt beretninger om hvilke store penger det tjentes på anleggene. At dette i alt vesentlig var en stor overdrivelse, er en annen sak.

Jeg snakket med baneformann Svendsen om dette. Om muligheten for å sikre seg arbeide ved et av jernbaneanleggene som var i gang uten å reise på må få.

Svendsen var en rolig og hyggelig mann, men han ble nærmest forskrekket da han hørte hva jeg pønsket på. Han var en av de som hadde gått "gradene" fra ekstramann, og hadde aldri satt sine ben på et nyanlegg. Han lovet imidlertid at han skulle snakke med banemesteren om saken. Og det resulterte igjen i at banemesteren hadde snakket med avdelingsingeniøren om det samme. Og neste gang de var på befaring, ropte de meg til side og gratulerte meg med at jeg interesserte meg for å komme ut på anlegg.

"Dette er nettopp noe for en ung mann", sa ingeniøren. Vi kan ikke få ordnet med noen overføring i vanlig forstand, men han vil gjerne skrive til overingeniør Wæhre ved Dovrebanen og sikre arbeid for meg. "Og så," sier han, "da De har vært der i to eller tre år, kan søke opptagelse ved Oslo elementærtekniske skole og på min anbefaling vil de kunne få vanlig lønn i skoletiden." Det ble også sagt noe om at denne skolen favoriserte veldig ved ansettelser helt opp til banemester og at dette virkelig var noe å satse på.

At jeg bukket og takket det beste jeg hadde var nok så selvfølgelig, men jeg fikk da stammet frem at jeg gjerne ville ha en kamerat med på ferden. Også dette fikk jeg medhold i, men de gikk ut i fra at dette ble en mann som ikke gjorde skam på seg, og på dem.

Og så vidt jeg husker, tok det ikke så svært langt tid før baneformannen kom med den beskjed at det kunne skaffes arbeide til 2 mann ved Dovrebanens søndre del, 1. avdeling, under forutsetning av at "de kunne gjøre rett for seg i et fjelllag".

Denne betingelsen fryktet jeg ikke for mitt eget vedkommende. Jeg hadde jo god trening fra stenhuggeriet, og nå fra siste høst ved fjellsprengningen ved Kornsjø. Men å finne en kamerat som "ikke gjorde skam på seg", det skjønte jeg først nå ble et problem. Den eneste jeg kunne tenke meg av de jeg hadde lært å kjenne her ved jernbanen, var min borekamerat fra fjellsprengningen ved Kornsjø, men han kunne ikke tenke tenke seg å reise så langt "opp i villmarka" så lenge det var arbeide å få her hjemme.

Og dessuten var han nok av den oppfatningen, som forøvrig viste seg å være helt allmen, at alt det som befolket anleggene, var en egen rase av helt råbarkede individer, som vanlige folk måtte holde seg på avstand fra.

Vel, så fikk jeg reise alene. Det begynte å lakke mot høsten, og det var ingen tid å spille, hvis en ikke skulle komme etter at vinteren satte inn. Da dukket Jakob opp. Han var så smått indignert for at jeg ikke hadde spurt ham om å bli med. Jeg måtte jo si som sant var, at jeg ikke trodde han fylte de betingelsene som var satt om å gjøre rett for seg i fjellarbeide. Men her kunne han fortelle meg at tilmed hadde vært med på at de var hele 3 mann til å slå på mineboret.

Nå kjente jeg jo Jakob og hans vidunderlige evne til å snakke mye, også om ting som han absolutt ikke hadde den ringeste ide om, eller forstand på. Og når jeg fortalte ham at noe slikt hadde jeg visst ikke hørt før, så ble han bare ivrigere. Det var ikke måte på hvor mye han hadde vært borte i, og det en ikke kunne med en gang, det måtte en lære. Det var en grei skuring mente han.

Og like så sikkert som han var den eneste sjangse jeg hadde til ikke å måtte reise alene, så måtte han få bli med. Vi startet noen få dager senere og jeg hadde fått beskjed om å komme innom avdelingsingeniøen, før vi dro og nå mønstret vi opp på kontoret hans i Halden og fortalte at vi var på farten til Dovrebanen. Jeg hadde håpet at han ville skaffe oss fribilletter til Otta, men det ble bare til Kristiania. Resten måtte vi nok betale selv for hans mandat i så måte rakk ikke lengre, sa han

Det var ikke så raskt å reise den gang. Første dagen gikk før vi kunne komme videe til fra Halden. Andre dagen til Oslo, tredje dagen til Otta, fjerde dagen til Dombås, og femte dagen gikk med for å komme oss på fjellet. Om klokken var seks, sju eller åtte da vi kom til Otta om kvelden, det husker jeg ikke nå. Derimot har jeg aldri glemt at dette holdt på å bli den virkelige endestasjon for Jakob og meg.

Otta var allerede på den tiden litt av en stasjonsby. Og det årlige marked var nettopp avsluttet da vi kom ditt. Vi fik oss værelse for natten og kveldsmat på Otta hotelll, men så måtte vi jo også "ut å se på byen." Og Jakob ville ikke vært den han i virkeligheten var, hvis han ikke skulle komme bort i en gjeng som hadde brennevin, og som han som vederlag for skjenk, kunne underholde med sine fantastiske historier.

Jeg hadde imidlertid hørt mer enn nok av historiene hans fra tidligere, og da jeg heller ikke ville ha brennevin, ble det til at vi kom fra hverandre. På forhånd hadde vi imidlertid blitt enige om at vi ikke skulle være lenge ute, men komme oss i seng så betimelig, at vi kunne starte tidlig neste morgen, slik at vi kunne komme oss til Dombås raskest mulig.

Om morgenen ble vi vekket ved at værelsespiken, som kom med kaffebrettet, skreik at rommet var fullt av gass. Hun fikk stengt gasskranen og slått opp vinduet, og sa at det bare var en tilfeldighet at vi var i live. Og tilfeldigheten var den at gassen nettopp hadde vært avstengt for omlegging og reperasjon av ledninger fra klokken 12 om kvelden til klokken 6 om morgenen.

Jeg hadde jo bare såvidt opplevd eventyret med elektrisk lys, hvor det bare var å vri på en knott for å få slokt lyset, men om gasslys visste jeg ingenting og blæste derfor ut flammen slik jeg var vant til å gjøre med parafinlampa. Sannsynligvis var gasstilstrømningen ebbet ut på dette tidspunktet, og så var det heldig at vi hadde bedt om å bli vekket så tidlig

Men selv om vi var tidlig ute for å få hesteskyss til Dombås, så viste det seg at det var andre som hadde vært før oss slik at det var umulig å oppdrive noen som kunne kjøre oss den dagen. Imidlertid fikk vi rede på at det gikk postbil til Dombås kl. 5 om ettermiddagen. Den kunne ta inntil 3 passasjerer og vi var så heldige å få bestilt plass med den.

Sjåføren skulle imidlertid levere post på de forskjellige poststeddene oppover dalen, og det ble jo heller ikke kjørt med særlig stor fart på den smale og krokete veien, slik at klokken ble viss over 8 om kvelden før vi nådde Dombås. Dette var en time etter at anleggskontoret stengte om dagen, og vi måtte for fjerde natten overnatte på hotell.

Det ble selvfølgelig Dombås Turisthotelle som postkjøreren var så elskverdig å kjøre oss til. Det hadde sikkert vært adskillig billigere overnattingsmuligheter å fine i Dombås nå i anleggestiden, men det falt ikke sjåføren inn at vi var interessert i noe annet enn det beste som var å få.

Straks vi var startet fra Otta, spurte vi om det var mulig å få nå nå til Dombås før anleggskontoret stengte, men etter at sjåføren hadde svart at det var absolutt utelukket, lot han falle den bemerkning at han gikk ut fra at vi skulle være ved kontorene her oppe. Og Jakob svarte at det nok var meningen det ja.

Jeg hadde også åpnet munnen for å svare som sant var, at vi hadde et løfte på arbeidet på anlegget, men Jakob var for kjapp for meg, så jeg ble sikkert sittende og gape en stund. Å si at jeg ble forbauset er ikke helt riktig, for jeg hadde for lengst konstatert at han hadde en sykelig trang til å gi seg ut for noe helt annet enn det han var.

På de tre hotellrommene vi hadde overnattet, var det ikke nok at en førte seg opp seg opp som eisende, men han kjeftet på meg fordi jeg førte meg opp som jernbanearbeider. Og mens vi gikk på Otta og ventet på postbilen, var han i stand til å rote seg i prat medd et par hestehandlere og fikk dem til å trekke ut etter tur de 6-7 hestene de hadde igjen etter den avsluttede marken, for at han kunne beskue både stillestående og i trav.

Ja han ga seg virkelig ut for å være kjøper av en hest eller to, enda hans rørlige kapital på det tidspunktet ikke var stor nok til å kjøpe en gjet. Jeg måtte bryte av tullet hans med å foregi at vi jo hadde avtale med en mann på hotellet til dette tidspunkt, slik st vi måtte gå nå. Da brøt av hestehandelpraten like uformelt som han hadde begynt den.

På turisthotellet ble vi mottatt som de storkarer vi var. Jakob hadde jo på seg det beste han hadde. Om ikke dressen var ny, så var den jo skreddersydd og i ulastelig stand. Dertil hadde han en gråspraglete frakk som nok hadde sett sine beste dager, for hvis sola var alt for varmt midt på sommeren, så måtte den henge på som statussymbol slik at han kunne bli tatt for å være hva som helst, bare ikke noe så rent på nederste hylla som arbeider.

Nå ja. Snobbete og narraktig kan en vel være noen hver, og på hver sin måte. Blant anleggesarbeiderne ble det nok på denne tiden betraktet som en god slomp snobberi å anskaffe seg mere klær enn en kunne ha i en ryggsekk eller vadsekk.

Selv hadde jeg praktisk talt ny blå dress og sort vinterfrakk og nesten ny sportsdress, alt sammen skreddersydd. Ja jeg hadde ganske bra med tøy forøvrig også hadde jeg vært nødt til å anskaffe meg en vanlig reisekoffert med buet lokk og lås. Her hadde jeg fått plass til vinterfrakken og den blå dressen også reiste jeg i sportsdressen.

Kanskje virket vi svært så velstående begge to og vi ble vist opp på et ganske flott dobbeltværelse. Jeg husker det som om det var i går, at Jakob kikket seg rundt og ble mere og mere vill i fjeset. Og så betror han meg at han er blitt blakk, og at han håper at jeg har penger nok til å betale for værelset, så får vi heller sløyfe kveldsmaten.

Det var sikkert ikke rare greiene med pengebeholdningen min heller, men den var imidlertid stor nok til at jeg at jeg kunne se se det ukomiske i at ettermiddagen kunne prale med å kjøpe en hest eller to, mens han faktisk ikke eide mer enne den femkroningen han skulle betale for bilskyssen vi hadde bestilt.

Jeg knakk fullstendig sammen i latter så tårene rant. Og hver gang jeg fikk tørket vekk tårene så jeg kunne se Jakob, var han blitt mindre i fjeset. Han ville selvfølgelig ha rede på hva i all verden det var jeg lo av, og da jeg endelig kom såpass til hektene at jeg fikk talens bruk igjen, fikk jeg bare hikstet frem at jeg syntes det var så synd at han i hver fall ikke hadde kjøpt seg en hest før han gikk seg blakk.

Men selv om Jakob stadig var den som var raskest til å se det komiske i en situasjon og slå latterdøra på vid vegg, så kunne han ikke fatte hva det var som var komisk i dette å handle hester, gjerne i parvis, selv om han ikke eide en øre i disponibel kapital.

"Nei det er bare det at en aldri kan slutte å være dum forstår du," sa han. En skulle aldri låne for lite. Og så betrodde han meg at han hadde lånt penger til reisa av et velstående damebekjentskap i Halden. Men nå han hadde vært så dum å låne for lite, så ville han nå som straff plystre kveldsmaten og siden fikk hver dag sørge for seg. Også jeg hadde bommet grovt på hva en slik reise ville koste.

Men jeg fikk ikke Jakob til å gå i spisesalen og få mat før vi hadde ringt på stuepiken og forhørt oss om hva både værelset og kveldsmat kostet

Visstnok hadde det strukket til frokost neste morgen også, men nå hadde den gamnle spareånden våknet hos Jakob igjen, så nå satte han igjennom at vi skulle gå på anleggeskontoret og få anvist arbeidsplass og så skulle vi finne en butikk og kjøpe oss smør og brød

Atestboken min fra Statens jernbaneanlegge viser at det var den 9. oktober 1911 vi møtte på kontoret til Dovrebanens søndre del, 1ste avdeling. Vi hadde beskjed om å vende oss direkte til overingeniør Wæhre, og han tok vennlig i mot oss, men hnviste oss til avdelingsingeniør Fogth som ville finne plass til oss.

Denne Fogth var kanskje litt av en pussig type. Han var liten av vekst, og særlig var det overkroppen som var så kort, at han faktisk måtte strekke seg da han skulle ha armene opp på skrivebordet. Om det var derfor han hadde fått tilnavnet "skredder'ern" eller det var fordi at han var alt for pirkete da det gjaldt attester, skal være usagt, men faktum var at hans stadige omkved var at han han stadig måtte ha fjellvante folk.

Og det var ikke nok at de arbeidssøkende hadde attester for på fjellarbeide, men attestene måtte være på lengst mulig tid fra hvert sted, slik at det var et bevis på at vedkommende var en stødig kar. Ja det fortaltes at at han en gang irriterte en virkelig fullbefaren anleggsarbeider så i den grad at denne utbryter: "Si meg en ting ingenør, er de breie nok disse attestene da?"

Og her var det at Jakob og jeg møtte opp praktisk talt uten attester. Det vil si, vi hadde vår attest fra banemesteren for den tiden vi hadde arbeidet ved skinnegangen. Det var ikke en gang ført på at jeg hadde arbeidet ca. 3 måneder som virkelig fjell- og anleggsarbeider i denne tiden. Det hadde jo vært litt til trøst for "skredde'ern." Men etter at han nå hadde fått bekreftet minst 2 ganger at dette var alt vi hadde, så var det faktisk bare så vidt at flippskjegget hans rakk opp over skrivebordskanten.

På dette tidspunkt var vi lykkelig uvitende om hans attestmani og tenkte vel like snart at hans forpinte ansiktsuttrykk skrev seg fra magekrampe, som fra de helt utilstrekkelige attestene. Til vårt held må ingeniør Fogth bare ha fått en mundtlig beskjed om å skaffe plass til oss. Hadde han hatt anelse om at betingelsene var at vi kunne gjøre rett for oss i et fjelllag. så hadde han sikkert rett og slett jagd oss på dør. Nå beklaget han at han praktisk talt bare hadde fjellarbeide på avdelingen sin og at han jo ikke kunne sette oss til dette all den tid vi ikke hadde vært borte i dette tidligere.

Heldigvis tidde Jakob slik at jeg kunne fortelle at vi jo var vokst opp midt i et av de største steinhuggeridistriktene i verden, og at jeg hadde arbeidet der praktisk talt sammenhengende fra 3 års-alderen til jeg begynte ved jernbanen, og at jeg også her en del av tiden var beskjeftiget med rent fjell og anleggsarbeide, selv om dette ikke var ført på attesten. Og i steinhuggeriene var det aldri brukt attester. Her fikk en betalt for godkjent og levert stein og dermed basta.

Vår gode ingeniør Fogth lot til å godta dette som gjeldende for oss begge to og kravlet seg opp slik at han fikk armene opp på bordplaten og fant en blokk og fylte ut antagelsesbevis for oss. "Men," sa han, "foreløbig må de opp til stasjonstomten på Fokstuen, hvor vi driver med en overvannsgrøft inntil telen setter en stopper.

Vi hadde jo ikke noe valg, så vi takket og bukket oss ut av døra. Ja, vi var enige om at det jo ville være festlig å komme opp på selve fjellet.

Men nå gjaldt på en eller annen måte å få frokost i livet og Jakob satte igjennomm sitt forslag fra om kvelden, så det bar på butikken. Her forhørte vi oss først om veiens lengde til Fokstuen, og blant de forskjellige meninger som fremkom her, forstod vi at det nok var minst halvannen mil til, og at de ca. 400 meters stigning vi måtte overvinne representerte 5-6 kilometer av lengden.

Jakob bad om å få en krone av meg, så skulle han besørge å kjøpe inn til frokost. Jeg insisterte på at det vel var litt lite for det var jo langt på dagen og at vi jo var skrubbsultne, men han påstod at han jo kjente prisene, og at det fikk klare seg.

Da han kom tilbake, så regnskapet slik ut; Et brød 17 øre, en halv bondesmør 25 øre, en boks sild i olje 30 øre og saltpølse for 28 øre, altså akkurat en krone. Jeg skjente og spurte om han ikke eide så mye som 10 øre, så han kunne kjøpt en liter melk også, men her kvitterte han med at han ikke kunne tenke seg å tigge denne bonneknølen om å få låne et spann av ham. Og dertil, sa han, renner det jo fjellbekker hvor du snur deg hen.

Nå gjaldt å finne en av disse bekkene og så orienterte vi oss for å finne begynnelsen av veien til Fokstuen samtidig. Det var fort gjort begge dele, og vi fant oss en plass hvor det var greit å legge seg ned og drikke. Jakob hadde en veldig tollekniv og skar brød med og smurte smør på skivene, og jeg fant en grein og spikket til så vi kunne fiske opp sild med den.

Det ble virkelig et herlig måltid. Vi spiste og drakk vann og spiste og drakk vann igjen, og det ble sandelig ikke stort til overs. Det var visst ikke mer enn Jakob fikk i frakkelommene. Nå gjaldt det å få gjort opp på hotellet og få startet på veien mot forgjettede mål. Ingen av oss tente visst på at det vel var en litt slitsom tur, og at vi på grunn av basjen burde hatt skyss. Det ble i hvert fall ikke drøftet.

Derimot måtte jeg nødt og tvunget be om å få sette igjen den store reisekofferten min noen dager til jeg kunne få leilighetsfrakt på den. Det ble ikke møtt med noen særlig vellvilje, men etter at jeg hadde trukket frem min, sikkert siste hele tikroning til å betale regningen og fikk så mye igjen, at jeg kunne gi en forholdsvis flott drikkeskilling, gikk det ganske glatt.

Men vi fikk nok å drasse på allikevel. Vi hadde hver vår av de dengang vanlige seilduks håndkuffertene som var til å regulere ut og inn med lærremmer. Nå struttet de av tunge lærstøvler med heljern og sålebesparere og skinnbukser og busseruller og undertøy. Ja det var en ekstra jakke til bruk i arbeide i styggevær også og et par bukser til bytte når en kom fra arbeidet om kvelden.

Ja vi var jo relativt moderne mennesker, etter den tid og hadde hver vår håndveske. Her var det barbersaker, som den gang bestod av kniv og strykerem og såpe og kost og hva mer en kunne være utrustet med av tojletsaker. Ja her var det nok også plass til en skjorte eller to og et par strømper eller sokker også.

Hva handveska til Jakob inneholdt, burde jo ikke ha interessert meg noe spesielt, men etter at jeg hadde måttet legge merke til at han stadig var meget forsiktig med den, ble jeg oppmerksom på at det klukket i den. Det skulle jo normalt ikke vært det spor merkelig da det gjaldt Jakob.

Men det merkelige var at det han stadig lot det urørt. Hvis det var brennevin, så lignet det ham slettes ikke å reise flere dager på tog og å overnatte på hoteller uten å røre det. Da vi hadde svettet oss et godt stykke oppover bakkene med vår brysomme byrde og tok en hvil, syntes jeg det var på tide å få hull på hemmeligheten med den fordømte klukkingen som her oppe i stillheten begynte å virke irriterende.

Jeg griper vesken og rister på den, og spør hva i all verden det er han sliter og trekker på her oppe i villmarken. Men Jakob fyker opp og ber meg endelig å være forsiktig. Ja han bebreider meg min nysgjerrighet og mener at det er da pokker også at det ikke går an å få lov å ha en eneste liten hemmelighet, selv om en er kamerater. Jeg skulle nok få vite det når tiden kom.

Vel! Så måtte jeg slå meg til ro med at også dette var et av hans mange uutgrunnelige særtrekk og innfall. Og vi hadde sandelig nok med å få bakset bagsjen vår oppover kneik etter kneik som stigningen bestod av. Om det ble 2 eller 3 timer eller noe midt imellom, det husker jeg ikke i dag. Men så husker jeg til gjengjeld like så klart som jeg skulle ha opplevd det i går hvilke vidunderlig følelse det var da vi endelig var oppe å kunne skue milevis innover det slette fjellplatået som lå foran oss. Vi glemte helt at vi var slitne og hadde ikke behov for å sitte ned slik som vi hadde gjort så mange ganger oppover bakkene.

Det var ikke en sky på himmelen og luften var tindrende klar slik som den bare kan være på høyfjellet, kanskje særlig på denne tiden av året. Og hva var dette som glitret så skinnende hvitt der borte på sletten? Det kunne da umulig være Fokstuen? Dit skulle det jo være godt over en mil til enda. Så må de ha tatt grundig feil eller narret oss, de som forklarte veilengden for oss.

Jeg syntes å huske at trettheten fra de fele bakkene likesom var strøket vekk og de forbistrede kuffertene var blitt betraktelig lettere. Men da vi hadde trasket en times tid, var det fortryllende hvite slottet der borte like langt vekk og kuffertene like tunge som før. Og Jakob ble sårbent og grinete og bante på at hvis han skulle dra ut på en slik tur en gang til i livet, så skulle det bli i skinnbuksa og busserullen som antrekk.

Ja han tenkte sikkert ikke på frakken sin som statussymbol lenger heller. Nå var den bare en ulidelig byrde. For meg var det sikkert litt mindre byrdefullt. Jeg alltid hatt veldig lett for å gå og har aldri kjent noe til sårbenthet. Kanskje var jeg litt sterkere også. Og for å avansere litt lengre mellom hvilepausene, måtte jeg bytte med ham så han fikk min håndveske og jeg tok hans kuffert. Da gikk det bedre, og omsider stod vi da ved reisens mål, slitne og sultne riktignok, men vel relativt lykkelige.