Skiens gamle kirke

Professor Jørgen Henrik Rawerts første monumentalverk i Norge

av Wilhelm Swensen

Både fra gamle bilder og fra en rekke fotografier kjenner vi den gamle Skienskirkens utseende og gjennom forbindelsen med Ibsenminnene er den blitt en av landets best kjente kirkeeksteriører også ute i verden. Forunderlig nok finnes det ikke et eneste bilde av dens interiør, skjønt kirken sto intakt helt til bybrannen i 1886. Mer enn sørgelig er det at dette verk av den betydelige arkitekt Jørgen Henrik Rawert så fullstendig er blitt utslettet, men vi må likevel være takknemlige over den ypperlige beskrivelsen som canselliråd B. H. von Løvenskiold har gitt av interiøret i «Bratsberg Amts Beskrivelse» som utkom i 1784 - året etter kirkens innvielse. Den detaljerte og nøyaktige omtale han har gitt kirkerommet, er av stor kulturhistorisk verdi.

Vel 20 år tidligere var Kongsberg kirke ferdigbygd, og dens praktfulle interiør, som vi heldigvis har bevart, har dannet forbilde for Skiens kirke. Men interiøret i Kongsberg kirke har likevel en annen karakter og kan ikke danne noe grunnlag om en vil prøve å rekonstruere Skiens kirkes indre. Stilpreget var endret på de 20 år som var gått. Åndsstrømningene krevde andre og enklere uttrykksformer, og det klassiske syn som mer og mer trengte igjennom, kjempet drabelig med rokokkoens muntre linjer og dens hang til rike detaljer. Denne stilbrytning - den kalles gjerne Ludvig den 16des stil, - er det som har preget Skiens gamle kirke.

Det 18. århundre gjennomførte en nyskapning på kirkebygningens område: Samlingen av de liturgisk bestemte steder, nemlig alter og prekestol, gjerne også orgel, til en felles gruppe, en sentralisering av ord og sakrament som gir uttrykk for luthersk kirkefølelse. Disse sentralkirkene fikk hos oss ganske stort innpass i årene før og etter 1800 og her i Telemark kjenner vi nå hele 10 eksemplarer: Skien 1783, Eidanger 1787, Åmotsdal 1792, Vinje 1796, Tuddal 1796, Rauland, Hjartdal og Tørdal 1808, FIåbygd 1822 og endelig Slemdal kirke, som etter planene ser ut til også å ha denne løsning.

Selv om Kongsberg kirke naturligvis har vært kjent og beundret, er det likevel Skiens kirke som i de fleste tilfellene har vært forbilde for Telemarkskirkene, og det gir oss igjen en rettledning når vi vil prøve å finne ut hvordan den gamle Skienskirken var innredet.

Vi må gå ut fra disse etterlikningene og sammen med Løvenskiolds beskrivelse prøve å danne bildet, og selv om denne beskrivelsen skulle være kjent, finner jeg det riktig å ta den med i sin helhet, fordi den gir et så levende bilde av kirkerommet og forteller om tidens nesten teatralske måte å nytte skriftord og sinnbilder på.

Med beundringsverdig nøyaktighet har canselllråden formådd å skildre kirkeinteriøret ledd for ledd så også vi, nesten 200 år etter, kan følge ham gjennom kirken og høre ham fortelle:¹⁵⁾

Fornemmelig udmærker sig her den kostbare og anseelige Kirke, hvis gandske Indretning er af den nyeste Smag: Denne Kirke er den eeneste i Scheen, den er, siden Ildebranden, fra Grunden opført af Brand-Muur, og saavel formedelst sin indvendige som udvendige Indretning og Prydelse vil altiid kunde ansees iblandt Norges smukkeste Kirker. En Beslutning at betiene sig af de Muure Ilden havde levnet, hvor det var mueligt, giør, at den som forhen blev en Kors-Kirke, hvis ej endnu fuldførte Taarn staaer i Krydset af Bygningen og hviler paa Fire Arker eller Buer; heller ikke tillod Kirkens klippige Grundvold, Biørn-Skiær kaldet formedelst sin nesten lodrette Nedsynkning i Dybet, betydelig at udvide den nye Kirke, man har derfore maattet været omhyggelig for at udnytte det indvendige Rum efter Meenighedens Størrelse, helst et heelt Fløy er medgaaet til Sacristie, Orgelværk og Opgang til Taarnet, som foraarsagede paa Gulvet at anbringe saa mange aabne Stole som mueligt. Det mellemste Rum indtager en Rad af Pulpiturer, som gaaer omkring de Trende Fløye og udgiør 25 indelukte Stoler af en Skikkelse, og saaledes afdeelte at de alle vende imod Alteret og Prædikestolen, og ere alle forsynede med smukke Vinduer og hvide Gardiner med røde Fryndser og Dusker; Deres udvendige Kant bæres paa Columner eller Støtter. Oven over disse i det øverste Rum er anbragt et meget smukt (med) Gittervxrk forsynet Gallerie.

Loftet er hvelvet, gibset og med Stekater Arbejde ziiret. I Krydset, hvor den Fierde Fløy begynder er opført Alteret og Prædikestolen som med sine Zirater strækker sig fra Gulvet indtil Taget, nederst i Midten er Alteret med sit Knæfald i Cirkel-Snit, paa hver Side af samme tvende Støtter efter Corintisk Orden, og imellem hver To af disse, staaer et stort Sind-Billede af Billedhugger-Arbejde bruneer forgyldt, det eene forestillende Troen og det andet Haabet; over hvilke tvende Medaillons med Indskrift over Troen: Herre! jeg slipper dig ikke før du velsigner mig, og over Haabet: Herre! jeg bier efter din Salighed! og endelig er endnu nederst en Indgang til Sacristiet ved hver Side af Alteret igiennem smukke Portaler, og over Alteret er opsat et smukt Malerie forestillende Christi nedleggelse i Graven, hvorpaa ere Fem Hoved-figurer i fuld Størrelse; Det er kiøbt fra et Tydsk Førsteligt Cabinet, og forsikres at være malet af den berømte Michael Angelo de Casarage, bliver og af Skiønnere agtet meget høyt. Over denne AlterTavle er Prædikestolen som bæres af de ovenmeldte Colonner, og har ved hver Side af sig en indelukt Stoel til Præsterne og deres Familier, og dernæst ved hver Side et aabent Gallerie til Orgelet. Paa dette Gallerie opføres i Tilfælde Kirke-Musique. I en Medaillon paa Prædikestolen læses denne Indskrift:

Der er ingen anden Grundvold lagt, end
den som er lagt ved Jesum Christum;

og over Døren til Prædikestolen de Ord:

Søger Herren den Tiid han kalder.

Over Praedikestolen hviler en meget ziiret Himmel, og endelig sluttes den heele Alter-Tavle øverst ved tvende Frontispicer, hvor imellem en liden Forhøyning paa hvilken ligger tvende Genier og slutter med et alseende Øye øverst hvorom en Glorie; i en Afdeling under samme er malet i bas relief, paa den ene Side Scheen i Brand og paa den anden Side Scheen opbygget, i Midten et Skiold hvorpaa er malet:

Indviet den 18de Febr: 1783,

derover, en Phønix som opstaaer af sin Aske, og paa begge Sider tvende Skiolde, i det ene det Kongelige Chiffer, og i det andet Byens Vaaben tegnet og udført efter Hr. Professor Raverts Plan, der altiid giør hans Smag og Indsigt Ære, hai] har og meest besørget det meeste af Arbeidet forfærdiget i Kløbenhavn ved de beste Mestere med bekostelig Bruncer Forgyldning ziiret.

Kirkens egne Midler kunde ikke understøtte al denne Bekostning, hvorfor Menighedens Gavmildhed her kiendelig yttredes, der nu glemt sin egen Skade med Branden, skiænkede den heele til Byens Beste af Kongen skiænkede Collect til Kirken; og af disse udmærkede sig Kiøbmanden Hr. Diderich von Cappelen, der er een af Stædets anseelige Handels-Mænd, navnkundig med mange gode Egenskaber, med betydelige Forskudder af reede Penge, som med at overlade de beste Materialier for billigste Priser. Kirken haver et smukt nyt Orgel, bygt av Sr. Daniel Vroblevskye med 22 Hoved-Stemmer med en Vox Humana og flere Tillæg. Alter og Prædike-Stoel klædet som Messe-Hagel af rødt Fløyel prægtigen med Guld broderet, gav fordum Kløbmand Petter Adtzlev og Kiæreste hertil; en Sølv Funt til 300 Rigsdalers Værdie er lovet; nogle smukke Sølv Æsker til Oblater samt Kalk og Disk haves; Den mangler nu allene et Uhr i Taarnet og en Marmor-Trap til Hoved-Indgangen. Den har kuns en murer hvelvet Be,ravelse som imodstod Branden, de øvrige bleve alle ødelagte. Under Kirken er en stor hvelvet Kielder hvor intet Llig nedsettes, men er bestemt til Rednings-Stæd for Kirkens Ornamenter og Byens Archiv i Tilfælde af Ilds-Vaade.

Det første en kan stusse over ved Løvenskiolds beskrivelse, er beretningen om at en betjente seg «af de Muure som Ilden havde levnet» og at kirken «som forhen blev en korskirke». Adjunkt Jonas Hansen, som undersøkte murene etter brannen i 1886, kom til det resultat at kirken før Rawerts plan ble gjennomført hadde vært enskipet, en utvidelse av den eldste Skiens-kirke som var viet til St. Maria og vel oppført i midten av 11. århundre. Det kan forklare at kirkens form er noe uregelmessig i målene og at proporsjonene ikke har den gjennomførte vurdering som en skulle vente av Rawert selv om han dengang var en ung mann; samme år kirken ble innviet, ble han titulær professor. Han var da 32 år. En kan i eksteriøret merke hans følsomhet og påvirkninger fra hans Iærer professor Harsdorff.

Hovedinngangen, som har fått en streng utforming i klassisk stil, virker noe klemt inne mellom de to vinduer. Mest merker en dog de mindre gode proporsjoner på sentraltårnet, og jeg er tilbøyelig til å regne med at dette enten er forandret (det avsluttende kors virker ubetinget yngre enn kirken) eller det er ikke utført etter Rawerts plan.

De 5 Telemarkskirkene som viser så sterke fellestrekk med Skiens gamle kirke, Åmotsdal, Vinje og Rauland, alle bygd av Hårand Rønjom, og Hjartdal og Tuddal bygd av Halvor Høgkasin, har et laternelignende oppbygg over tårntaket, avsluttet med et slankt spir. Dette ville gitt vår kirke en langt friere reisning, og det er mulig økonomiske grunner har virket mot gjennomføringen av planen. Mulig har det foreligget en modell som Rønjom har sett og som har gitt de fine små landskirkene deres høyreiste tårn.

En annen ting en vil stusse over er beskrivelsens ordlyd om at alterveggen med prekestolen strekker seg helt til taket og at det på hver side av prestenes familiestoler som lå ved siden av prekestolen, var åpne gallerier inn til orgelet.

I motsetning til Kongsbergkirken, som har nyttet orgelprospektet som et mektig dekorasjonsmotiv, har orgelet i Skiens kirke ligget skjult bak alterveggen. Men nettopp denne løsning stemmer med de små landskirkenes altervegger, så Løvenskiolds beskrivelse er nok på dette punkt, som ellers, helt nøyaktig. Orgelbyggeren Daniel Wroblewsky, er den samme som bygde orgelet i Østre Porsgrunns kirke 1782, og han har da formodentlig arbeidet samtidig i de to kirker. Det er sannsynlig at Rawert har anbefalt ham.

De to bilder «Troen» og «Håpet», som sto mellom søylene på hver side av alteret, ble reddet under brannen 1886 og står nå på Brekke Museum. De er signert I. C. Holer 1781 og er formodentlig Københavnerarbeider. Den største høyde inklusive sokkelen er 2,40 m. Ut fra dette og etter kartets mål har jeg prøvd å nå fram til en løsning bygd på Løvenskiolds beskrivelse og på alterveggene i telemarkskirkene med liknende utforming. Også det gamle alterbilde er bevart, og av fotografiene kan en finne fram til en del høydeforhold.

Det nederste feltet i alterveggen er så klart beskrevet, og de 3 kjente ting, figurene og altertavlen, gjør det mulig å løse dette ledd med forholdsvis stor sikkerhet. «Portalene» inn til sakristiet bak alterveggen antar jeg må ha vært enkle åpninger med gjennombrutt ornamental overdekning, da dette går igjen ved flere av etterlikningene.

Det øvrige parti byr på større vanskeligheter idet en her skal innpasse foruten prekestolen, to innelukkede stoler for prestefamilien og 2 åpne gallerier til orgelet, videre en rekke billedlige framstillinger - Skien før og etter brannen 1777 - skade at de er borte! - endelig Phønix, som reiser seg av asken, og de to skjold med kongens navnesiffer (Christian VII) og Skiens byvåpen. Den avsluttende glorie med det altseende øye støttet av de to genier er et kjent barokkmotiv og har fulgt kirkekunsten et langt tidsrom. Det er likevel eiendommelig å finne det igjen hos Rawert, men det viser til gjengjeld stilbrytningen. Det rike utstyret med malte medaljonger og inskripsjoner forteller også at rokokkotidens trang til rikt detaljutstyr fremdeles er levende. Den kirke som skulle antas å slutte seg nærmest til Skienskirken er Eidanger, inredet bare 4 år senere - 1787. Dessverre har en heller ikke her helt sikre holdepunkter for alterveggens utforming, men Erdmanns rekonstruksjon og bevarte detaljer viser at heller ikke her var rokokkoen glemt.

Romutformingen i Skiens kirke har ellers vært rik og båret oppe av tidens krav til innelukkede stoler. Benkene på gulvet var åpne og galleriene understøttet av søyler.

På første galleri var det 25 lukkede stoler med vinduer. Alle vendte mot alteret heter det, og det har da formodentlig vært karnappliknende utbygningen langs midtgangen, slik vi finner det i en rekke kirker. Ved den lukkede altervegg fikk selve skipet bare 3 korsarmer sa grunnplanen dannet en T.

Prekestolen, som sto over alteret, ble synlig fra alle plasser i kirken, også fra det øverste galleri som hadde gitterverk på samme måte som i Eidanger kirke, og også i Rauland og Vinje kirker.

Taket var hvelvet, gipset og prydet med stukkaturarbeider. Det siste er et trekk av interesse for vårt distrikt, hvor denne kunsthåndverksgren later til å ha vært dyrket med atskillig interesse; det vitner de mange vakre brannmurer om.

Den gamle kirken var rommelig, det var i alt 1176 plasser. Utvendig målte den i samlet utstrekning vel 30 m. For vår kulturhistorie var kirkens brann et uerstattelig tap som bilde på en merkelig tid og med den tilknytning kirken hadde til Henrik Ibsens navn.

Som Jørgen Henrik Rawerts første monumentalverk i landet hadde den også betydelig arkitektonisk interesse.