Skriften på ruten

av Wilhelm Swensen

I beretningen om Griffenfelts sørgelige skjebne er bevart et vers der han samler sin bitre livserfaring:

Da Verden blev mig vred, da lærte jeg at kiende
For alvor først min Gud, mig selv, min Ven, min Fiende.
Min Fiende var mig gram, min Ven var svigefuld,
Jeg selv var skrøbelig, Gud blev alene huld.

Sammen med verset gjemmes minnet om at han skrev det med sin diamantring på cellens vindusrute.

Å skrive på glassrute var så å si mote dengang. Glassets konsistens sørget for at skriften holdt like lenge som ruten, og da glasset i tidligere tider var en kostelig ting, ble det vernet om på en betydelig strengere mate enn vi nå gjør. En diamantring hørte nok med til enhver velaktet borgers utstyr, og de små glassrutene innbød til sirlig skrevne sentenser, små hjertesukk og forelskedes monogrammer. Særlig synes rokokkotidens teatralske sentimentalitet og empirens oppstyltede høytidelighet å ha funnet behag i å vende seg til glasset med sine betroelser. En mengde inskripsjoner er sikkert gått tapt da tiden krevde større glassruten og nye vindusformer, men ennå finnes atskillig igjen i gamle hus med små buklete ruter og på mørklofter der gamle vindusrammer har fått henstå sammen med alt det skrammel som til glede for granskere ikke hogges opp og kastes i ilden.

Under riksforsamlingen på Eidsvoll ble det skrevet på en rute: «Held følge alle Brave. Ingen Normand være Slave» - en anonym utgytelse i pakt med tidens frihetsbegelstring.

Da en prest ordnet salget av Valler gard i Eidanger som var skjenket til opphold for kapellanen, ga ettermannen uttrykk for sin mening i følgende ironiske strofe innrisset på en rute:

«Jeg søgte mit, og brød mig ej om
Eftermandens Bedste, -
Jeg Valler skrev saa fint og pent fra
Brevigs Preste.

En gammel gård - tidligere vertshus - i Porsgrunn har vist seg som den rene gullgruve ved etterforskning av glassinnskrifter. I 1815 har vertshuset hatt besøk av en franskmann som undertegner sine skriblerier på rutene:

Pierre Brun de St. Martin.
Ile de Re.

Hvem denne Pierre Brun var, har det ikke lykkes meg å bringe på det rene. Tradisjonen sier at han var politisk flyktning, og det er naturligvis ikke utenkelig. Like sannsynlig er det vel at han var utsending for et eller annet handelshus. Distriktets kjøpmenn sto i nær kontakt både med England, Holland og Frankrike. Besøket kunne også gjelde de franske familier som bodde på stedet.

Ile de Re er en temmelig stor befestet øy mellom Nantes og la Rochelle med vindyrking og saltutvinning som hovednæringsveler, så forretningsforbindelse med Norge skulle synes naturlig. Vår venn Pierre var sikkert en belest mann. Hans innskrifter på rutene er øyensynlig sitater, og deres triste form kan nok få en til å helle over til hypotesen om emigrasjon.

(Så lenge som vi lever, har den vind der alltid skifter aldri tillatt oss en ublandet lykke.)
Dysterheten holder seg også på neste rute:

(Forgjeves sliter slaven i lenken. Den modige bærer den, uslingen sleper den.)

På den 3dje rute øker bitterheten:

(O dødelige sa han, han er eders copi,
Eders dage fortæres av evige begjær.
Og alltid forgjøglet av den samme dårskap
Dreper i eder for å leve, og lever aldri.)

Det virker helt beroligende etter all denne kval å finne en rute med så ordinære inskripsjoner som 3 navn:

J. B. Kios
O. Mindaas
Capt. Smith 1814.

Dette er en ganske pen samling innskrifter fra et og samme hus, men her finnes såmen mer. I 1816 får vertshuset igjen en franskmann på besøk - Désiré Brun de St. Martin, også fra Ile de Ré, høyst sannsynlig en bror av Plerre, og nå finner vi en mer selvstendig natur en som lar h ertet tale og finner ord uten å ty til litteraturen:

(Omringet av klipper helt dekket av sne
i egne langt borte fra Frankrig mitt fedreland.
Genevleve kun ditt navn trøster mitt liv
og får meg til å glemme disse bergfulle ørkener.)

Ton Image partout me sult
Géneviéve tu peux l'en convaincre
Ton nom sur tous ces muirs ecrit -
Te dit assez que mon amour ne peut s'éteindre.

Désiré Brun de St. Martin
Ile de Re.
19. Fevriér 1816. (Ditt billede følger meg overalt Genevieve,
du kan overbevise deg om det
Ditt navn skrevet på alle disse vegger
sier deg tilstrekkelig at min
kjærlighet ikke kan slukkes.)

Hva har da denne arme yngling gjort siden han forvises fra sitt kjære fedreland og sin elskede Genevieve? Har også han befattet seg med politikk? Eller er han sendt hjemmefra av strenge foreldre som ikke setter samme pris på den unge dame som Désiré? Den lille roman blir vel neppe oppklart, og vi ville lide bittert med den unge mann om han ikke i en tredje inskripsjon lot en liten lysstråle skinne:

L'Esperance n'abandonne jamis
L'homme dans le voyage de sa vie.

(Håpet forlater aldri mennesket (Mannen) på hans livs reise.)

Den første tirade «Omringet av klipper helt dekket av sne» er vidunderlig som tidsbilde. Norge skulle i utlandets øyne være klippelandet par excellence. Fra vinduet i Kjølnesgaten var det selv i 1816 neppe mulig å skue større klipper - men samtidige bilder har jo også forstått å utstyre disse smilende egne med en «skrekkfull yndighet» av faretruende klipper. Å benevne Porsgrunnsegnen som bergfulle ørkener er i høy grad licentia poetica, særlig av en mann som kommer fra en landsdel hvor navn som La Rochelle og Rochefort ikke skulle tyde på total ubekjentskap med klipper.

De to franskmennenes videre ferd kan vi ikke følge - vi får håpe de igjen har fått se sitt fedreland.

Inskripsjoner på glass med navnetrekk og data finnes ofte. Den gamle Wrighte-slekt i Porsgrunn har prentet navn i ruter så tidlig som 1775 og 76. I Larvik har jeg også funnet et par navn. Nede på Vågsnes på Tromøya ved Arendal har Jonas Lie med en granat skrevet:

Her på Tromøen har jeg fundet gode Granater mange Steder.
4.-10.-1882.

Jonas Lie

Våre museer kan nok framvise en del slike gamle ruter, - men de har sin største charme så lenge de får stå i sine rette omgivelser. I Floodgården i Porsgrunn som i gammel tid var «malet græsgrøn med tvende høirøde porte» kunne en lese på en rute: «Herrens frykt er Visdoms Begyndelse og dens Ende er Evig Salighed».

På ruten ved siden står: «Vær snar til at glemme fornærmelse» samt navnetrekket T. Ove.

I Brevik står en fornøyelig gammel bygning som i slutten av 17-hundreårene eides av en framtredende og høyt kultivert borger, Ole Grubbe, som endog den blaserte og kritiske Claus Pavels fant verdig til omgang. I dette hus har nok mangen gjest risset sitt navn på ruten. Ennå leser vi: «Jørgen Chrystie. juntor» med stor skrift.

Fra stuene ser en ut over den fredelige havn mot patrisiergårdene som lå i rekke og rad, - den renlinjede gamle tollbodbygning og Chrystiegården som nå gjenreises på Folkemuseet, og ellers den morsomme samling hus som fremdeles gir byen sitt hyggelige preg.

Her kunne Ole Grubbe sitte ved sitt vindu og følge byens liv og virke, og i den fredelige kveldstund når solen streifet over åskammen og blinket i Grubbegårdens ruter, var denne vindusplassen som skapt for stille meditasjon. Ole Grubbe hadde som så mangen god borger i den tid ført et temmelig omtumlet liv og vel også som Griffenfelt fått merke at fienden var ham gram og vennene ikke alltid å stole på. Som barn av tiden har han gitt oss sin livsvisdom i skriften på ruten: