Rafnes i Bamble

av Wilhelm Swensen

Rafnes er en gammel gård, men den bebyggelsen som vår tid kjente, skrev seg fra slekten Løvenskiolds overtagelse av eiendommen. Rafnes ble kjøpt i 1782 av kammerherre Severin v. Løvenskiold og kammerjunker Jacob v. Løvenskiold, en brorsønn av førstnevnte, og det heter at kammerjunkeren forvandlet den enkle bondegården til et stilig herresete.²⁴⁾

Hovedbygningen på Rafnes hadde alle trekk som vi gjenfinner i storgårdene i Porsgrunn, og detaljene kan bekrefte at bygningen er satt opp i 1780-årene. Det kan tenkes at fløyene den gang ikke ble Utført, men jeg holder det mer sannsynlig at de er bygd samtidig med hovedbygningen, men «modernisert» i Fritz Løvenskiolds tid.

Hele anlegget hadde, da den sørgelige brannen i 1932 berøvet distriktet dette sjarmerende minnesmerke, en sjelden gjennomført arkitektur, preget av Ludvig den 16.s stil, men var i hele sitt anlegg en rokokko-bygning. Hovedbygningen var nesten 25 m lang og 14 m bred med fløyer og uthus - de siste lå som forlengelse av fløyene - og med en tverrbygning som lukket tunet. Hele bebyggelsen dekket et areal av 1300 kvm. Gårdsplassen var på ett mål (1000 kvm).

Men det var ikke det storslåtte som ga tonen ved Rafnes. Med rokokkoens sans for det myke i linjespillet, med evnen til å kunne knytte bygningene sammen med terrenget var det lykkes å skape en intimitet og en renhet over bygningsgruppen som var egen tid har behov for å studere.

Det er mulig at anlegget av den praktfulle hagen har vært bestemmende for bygningene. Hovedbygningens front vendte ut mot hagen, men ble da liggende nordvendt, mens tunet ble solrikt. Svalgangene som løp sammenhengende langs fløyene og hovedbygningens sørside, ga anlegget et sydlandsk preg.

Ser vi på hovedbygningens plan, er det flere trekk som viser at en ombygging må være foretatt. Trappeløsningene var alltid en av de vanskeligste oppgavene rokokkoen tumlet med. En vågde liksom ikke å gi slipp på den enkle, rette trappen som barokkhusene hadde, og det er verd å legge merke til at Herregården i Larvik fikk ny trapp til kongebesøket i 1733. Selv en så forvendt herre som Gyldenløwe hadde måttet nøye seg med en enkel trapp.

Trappen på Rafnes er havnet inne i et mørkt, lite rom og er helt ombygd. Men restene av den gamle trappen hadde et utstyr som forteller om hvor gjennomført arbeidet var. Gelenderets mønster er det samme som er brukt ved knefallet i Kongsberg kirke og som finnes ved trappene i «Prinsens palé» i København og ved gelenderet på «Marmorbroen» ved Christlansborg slott. Det er nok karakteristisk at et slikt arkitekturmotiv opptrer langt senere hos oss og holder seg etter at utlandet har funnet nye uttrykksmidler, men detaljene ellers i bygningen har forlatt den rådende rokokkokarakteren og har fått Louis seize-stilens letthet og eleganse. Vinduene har fått en slank omramming med innsetninger i bordene så den ytre linje knekkes - et trekk vi har hentet fra steinarkitekturen - og «sluttsteinen» har en sirlig takket avslutning, lik en grevekrone.

En må vel også si at bruken av det liggende panelet er et trekk som røper den nyere tid. Sammen med de lange linjene i hovedbygning og fløyer gir denne markeringen av de horisontale linjer i panelets fine profil hele bygningsgruppen noe sart og lett som det stående panel ikke makter å gi - den samme lettheten som er så karakteristisk for vestlandsk rokokko- og empirearkitektur.

I hovedbygningens 1. etasje var det en storstue, 8,50 × 8,40 m, altså på størrelse med en etter vår tids begreper skikkelig enebolig. I motsetning til en del av de eldre patrisiergårdene hadde Rafnes ikke noen sal i 2. etasje, og ark-oppbygget som er gjennomgående og inneholder soverom, tror jeg var senere tilbygd, samtidig med ombyggingen av fløyene og flyttingen av trappen. Arker synes ikke å ha vært nyttet ved de enetasjes rokokkobygningene i distriktet, og framspringet av arken på hagesiden er et fremmed trekk. Ellers inneholdt planen de vanlige rom, og det er bare i listverk, dører og beslag at en finner verdifulle arkitekturdetaljer.

Kjøkkenet var godt bevart selv om veggene var blitt panelt og taket forsynt med ny himling. De gamle kjøkkenbenkene sto på plass med vakker sveifning av platenes endestykker. Tykt og solid var alt sammen utført, og var det ikke for dørfyllingenes profilering, ville en regne med en eldre innredning enn 1780-årene.

Men fram for alt ble kjøkkenet preget av den praktfulle peisen som helt dominerte rommet og ga det den festivitas som et herskapskjøkken hadde krav på. Denne rike utsmykningen med stukkarbeid som ellers bare ble festrommenes brannmurer til del, er også et meget karakteristisk trekk i distriktets trang til å gjøre interiørene festlige, og smykkingen av «kjøkkenskorsteinen» tyder på at en regnet med prominente personers besøk i kjøkkenet under festlige lag. Skorsteinen var 3,10 m lang og 1,60 m bred.

Fløyene var innredet både med værelser og boder. Ut mot hagen var det i begge fløyene en smal hagestue den ene med dør ut til hagen. En større sal var innredet som biljard, 6 × 7 m, mens drengeværelset som hadde 2 senger, ikke var større enn 1,80 × 5 m. Sengene var fastbygd og satt over hverandre, og rommet hadde dør fra gjennomkjørselen direkte ut, så drengene kunne ta seg av gjester som kom kjørende.

Portene inn til gårdsplassen var plasert omtrent midt på de lange fløyene - like over for hverandre. Arkitekturen forandret karakter fra fløyene nærmest hovedbygningen og til bygningene på den andre siden av portene. Alt var enklere i utstyret og kunne tyde på ombygging, ennå om en kunne regne med at uthusene som denne delen av komplekset rommet, ikke krevde så fint utstyr.

Det som ga gårdsinteriøret sin sjarm, var de elegante, lette svalgangene hvis tak hvilte på slanke søyler med sirlig rekkverk mellom søylene. Svalgangene gikk fra portene langs begge fløyene og fortsatte foran hovedbygningen. På østre side krevde terrenget at golvet i svalgangen måtte løftes, og i hjørnet ved hovedbygningen var det en liten trapp som formidlet overgangen.

Terrenget falt av mot hagen så kjellermuren her ble temmelig høy over jorden. Kjellervinduene var formet som liggende ellipser - en fin liten detalj som bidro til å understreke den sirlige arkitekturen. Den svære hagetrappen, hvis forside var helt dekket av villvin, var fra senere tid. Et morsomt trekk i anlegget var de mange gamle ovnene som var bevart. To nydelige Bolvig-ovner, 1780 og 1784, og en fra samme verk, 1816. Ellers var det Nes jernverk som var representert med flere nydelige ovner. I blljardrommet sto en stor porselensovn.

Men fram for noe var det bygningsgruppen, dens noble form og fine tilpasning til terrenget som virket så betagende ved Rafnes. De høye, smårutete vinduene ga husene et fornemt preg og tregruppene i parken og omkring bygningene gjorde det hele lunt og hyggelig.

Louis seize-tiden krevde lyse farger, og på Rafnes var alle bygningene hvitmalte og takene tekket med sorte, glasserte panner. Pipene var etter arkitekturens krav plasert en på hver side av valmspissene. For å oppnå dette, måtte pipene trekkes på loftet med særskilt murte løp fra ovnene, samlet i hovedpipen. Dette medførte stor risiko for brannfare, men det er merkelig hvor godt de gamle murpipene har klart seg i anlegg av denne typen.

Ulykken med Rafnes-brannen i 1932 ble et uerstattelig tap for distriktet, og det kan bare gi en reaksjon: Vi må vokte de gamle bygningene vi ennå har bevart fordi de representerer en kulturverdi som vi er tilbøyelig til å undervurdere og kanskje først forstår når de blir tatt fra oss.