Porsgrunnshus

av Wilhelm Swensen

Husene som vokste opp på det lille strandstedet som bar navnet etter porsblomsten, fikk ettersom stedet steg i velstand og anseelse, et mer bevisst lokalt preg. Handelsmenn som slo seg ned på stedet og embetsstanden som ble knyttet til det, hadde i årene omkring 1750 temmelig strenge krav til en bolig både når det gjaldt innredningen og husets arkitektoniske form. Når vi ennå beundrer de gamle husene fordi de eler og gir uttrykk for hygge og samtidig på en verdig måte viser en bevisst arkitektur, er det for lettvint å tro at dette var resultatet av håndverkernes dyktighet. Vi har ikke noen sikker kilde som forteller om det har foreligget tegninger til privathusene i byen, og i de fleste tilfellene var det nok byggmesteren som fikk forme huset. Men at dette skjedde som en tilfeldighet og etter nedarvet tradisjon i faget, kan neppe være riktig. Det ligger nærmere a tro at ett hus er bygd etter tegninger, og denne planen er så brukt videre i flere bygninger i byen. - Det er gått mote i byggingen, dengang som nå.

Forbindelsen med utlandet var god. Forretningsmenn sto i kontakt med England og Frankrike. Men framfor alt var forbindelsen med Danmark, hvor landets hovedadministrasjon var samlet, så livlig at det som skulle kunne regnes som god tone, måtte søke sitt forbilde der. Danmark hadde flere fremragende arkitekter som tegnet boliger for de mer prominente personer, og våre hjemlige stormenn hadde både bekjente og venner der nede. Brevveksling fra denne tiden forteller ofte om den levende og aktive interesse som ble bygningskunsten til del. Håndverkerne reiste på sine gesellferder, og Danmark var nok i stor utstrekning landet hvor våre norske svenner søkte lære. Tiden hadde et åpent øye for kunstneriske begavelser, og dukket det opp en ungdom med evner ut over det vanlige, ble det sørget for hans utdannelse. Det er mulig vi her i distriktet kan ha hatt en slik begavet ungdom som har fått sin utdannelse som handverker og som arkitekt, men det er mer sannsynlig at det er tegninger utenfra som danner grunnlaget for løsningen av de bygninger som har hevet distriktets arkitektur langt opp over det vanlige. Kirkenes byggmester, Joen Jacobsen, som bodde i Skien og som var en fremragende handverker og sikkert også tegnekyndig, er den eneste som påviselig har utført større bygningsarbeider på stedet. Søren Nielsen som nevnes som snekker for innredningsarbeidene i Vestsidens kirke, viser også fremragende håndverkskultur. Jørgen Gottfriedsen Hill (f. 1720, d. 1802) var med ved byggingen av Østre Porsgrunns kirke sammen med snekker Halvor Olsen som begge eide og bodde i Storgt. 124, nå Chr. S. Hanssens gård. Men det foreligger ikke noen særlige opplysninger som kan tyde på at vi i disse byens snekkere har skaperne av den byggetradis'on som gir oss rett til å tale om Porsgrunns-huset som noe særpreget for stedet.

Det er ikke de store patrisiergårdene jeg tenker på med denne betegnelsen. De preget nok byens ansikt med sine mektige dimensjoner og storladne form. Floodegården, Jønholt, Gyldenpalmgården og Frednes var fra først av enetasjes, mens Sømoegoarden, Aallegården og Morgenstiernes gård (nå Victoria Hotell) var toetasjes. Senere kom noen større bygninger av den enetasjes typen inn i bybildet med Baumanngården og Victoria Hotell og lenger nede Friisegården. Så anselige dimensjoner hadde ikke husene på Vestsiden, men Monradgarden (baker Dyraas) og Linaaegården (baker Oscar Olsen) rager ennå opp som representanter for den gamle velstandsbebyggelsen.

Porsgrunnshuset, som noe typisk for stedet, er som nevnt den gamle Tollboden, en av slektningene til Herregården. Som denne har også konsul Carl P. Wrights hus ved Norrøna Fabrikker en portalnisje som noa er restaurert. Men planen av denne bygningen viste opprinnelig helt gjennomgående gang. Hammondgården har på et bilde fra 1820-arene den buede portalen i behold og høyt valmet tak som Tollboden, men planen er noe annerledes idet k'økkenet med gammel skorstein ligger i fløyen. Ved ombygging av taket er det oppstått en vanskelighet som har krevd den skjemmende oppbygging av en gavlvegg mellom fløy- og hovedbygning - der ser en klart at det ikke lenger er noen sikker arkitektonisk løsning, men tilfeldig forandring som skaper ny form og dårlig form. Hammond-gården virker ennå harmonisk takket være det gamle proporsjonskravet i fasaden, men den har mistet sin virkelige arkitektoniske holdning.

Fra senere tid har vi i Storgaten en nydelig liten bygning - nr. 107 som ligger trukket litt inn fra gaten. Med sine fint proporsjonerte vinduer og sin nydelige klassiske portal er den en fryd for øyet. Her er klar og bevisst form og sikker arkitektonisk detaljering. For dette lille huset har vi det holdepunkt at det i eierens familie var inngiftet en datter av Jørgen Gottfriedsen Hill. En annen snekker, Lars Jørgensen Hill, en sønn av Jørgen, hadde en datter som bodde i Kraft Pedersens hus på Vestsiden. Nå har dette siste huset den samme slags portal som Storgt. 107, skjønt huset er meget eldre og kan komme inn under samme type som Tollboden - et riktig Porsgrunnshus. Kan det være Lars Hill som lager disse fine portalene? Også på dr. Mos nydelige hus i Klyvegaten er det en slik portal. Husets rene arkitektoniske form føyer det inn i rekken av de virkelige Porsgrunnshus, men planen har merkelig nok hatt gjennomgående gang, tross huset er meget yngre enn Tollboden. Det er altså et tilbakeskritt å merke, og det tør her være alminnelig byggmestertradisjon som gjør seg gjeldende mot Tollbodens fornemme akademiske løsning.

Portalen ved dr. Mos hus og ved de to foran nevnte vitner om arkitektonisk detalj-kunnskap. En lignende portal hadde det nydelige lille «Just Wrights hus» ved siden av dr. Mo. Med vanlig mangel på forståelse av kulturverdiene er disse fine arkitektoniske detaljer brutalt revet bort. Det tjener ikke vår nåværende håndverkerstand til ære at det ikke vises så pass forståelse for verdifull eldre arkitektur enn at slike detal'er kastes på vrakhaugen.

Kan det la seg gjøre å finne tilbake til det verdifulle i den gamle arkitekturen igjen? Det ville ikke være riktig å kopiere de gamle husene, dertil er dimensjonene for uhensiktsmessige for vår tid. Storgt. 107 kunne ikke løses i dag som den står der, fordi bygningsloven hindrer bruk av så små høyder som der er benyttet. Tollboden er til gjengjeld så stor i sine mål at den av økonomiske grunner ikke passer for vår tid. Men det som kan læres og brukes, det er sansen for proporsjonene og kravet til arkitekturen. Den strenge inndelingen av fasadene formår å skape en hygge som vi vanskelig kan finne igjen i den skjødesløse utforming som skjuler seg under dekknavnet «Moderne», men som i mange tilfelle alene er skalkeskjul for mangel på arkitektonisk kunnskap. Av de gamle husene kan vi igjen finne tilbake til arkitektonisk kunnskap så vi kanskje igjen kan skape det virkelige Porsgrunnshuset som ramme om hjemmene.

Tidligere trykt artikkelen Porsgrunnshuset i Porsgrunns Dagblads julenummer 1946,
men her er omtalen av Tollboden overført til anne side sjekk.