Orgelet i Østre Porsgrunn kirke

Fra Porsgrunnskirkene

av Wilhelm Swensen

Som ledd i gudstjenesten har kirkemusikken hos oss en bred plass, og vi kan ikke tenke oss gudstjenesten uten orgelmusikken. Det gikk 22 år før Østsidens kirke i Porsgrunn fikk orgel. Allerede 7 år tidligere hadde kirken på vestsiden fått sitt instrument, men det er ikke så underlig om en måtte vente litt med anskaffelsen av orgel til Østsidens kirke. De offere som var ytet for å få reist denne etter forholdene usedvanlig rommelige og vakkert utstyrte kirke, var så store at en ikke godt kunne gå til innsamling så snart, og det har vel også vært et ønske å få et instrument som passet til den store kirken. Men det ville koste mange penger. I 1782 sto imidlertid orgelet ferdig, moderne i utstyr og med en fasade som sto fullt på høyde med kirkens prektige inventar.

I dag er orgelfronten så godt som det eneste som er intakt av det gamle utstyret. På en liten tavle som før hang i et kott inne i sakristiet, står malt med sorte bokstaver på hvit bunn:

Orgellet er Byget 1782
af D. Wroblewsky.

Denne tavlen har igjen fått sin plass på orgelveggen. Det er en sjeldenhet å eie den slags signaturer så vi plikter både å ta vare på den og hedre denne fremragende orgelbyggers minne.

Det er ikke for meget sagt at orgelfronten i Østre Porsgrunns kirke er en av de vakreste vårt land eier fra rokokkotiden.

Daniel Wroblewsky var polakk, født 1744 i Lischoewen i Polen. I 1770 kom han til Danmark som orgelbyggersvenn, hvor han i 1780 fikk privilegium på å lage alle slags spillende instrumenter. Han slo seg ned i København hvor han hadde stor anseelse som orgelbygger. Han døde i 1818.

Orgelprospektet i Østre Porsgrunns kirke er sterkt preget av sin tid selv om det er rimelig at det i utformingen ble bygd på eldre forbilder. Barokktidens orgler, som i rikt mon nyttet ut pipene som dekorativt ledd i fronten, holder seg gjennom lange tider. Det er ikke så stor forskjell i løsningen mellom Vår Frelsers kirkes orgel i Oslo fra 1729, det praktfulle orgel i Bergens domkirke, bygd av Gloger i 1767, eller hans mesterverk, Kongsbergorgelet fra 1760, og vårt, i sammenlikning med disse, beskjedne orgelprospekt. Det er den samme utnyttelsen av pipene som stilles i grupper, den samme livfulle anvendelse av kraftig brukket listverk omrammet av livlige skjæringer.

Porsgrunnsorgelet har, som de nevnte eksemplene, et skarpt skille mellom pipefronten og underhuset. Den øvre delen har et rikt og livlig modellert prospekt, med lange, kraftige piper som buer seg fram. Fronten er helt symmertrisk bygd opp med to smale felter med små piper over hverandre ut mot sidepartiene. Midtpartiet har nederst to flate partier med små piper, og over dette henger som karnapliknende utbygningen et bredt pipefelt i midten og til hver side spissvinklede felter. Mellom disse karnappene er det igjen flate felter i to høyder med meget små piper. Hvert enkelt ledd på fronten har rike treskjæringer ved toppen og foten av pipefeltene, helt forgylt, og fronten rammes inn av kraftige vinger i rik gjennombrutt forgylt skjæring.

På venstre side er det i vingen passet inn et par pauker med stikker og over dette et valdhorn, mens høyre side er prydet med en fiolin med bue, to blåseinstrumenter som vel skal illudere basuner, men som har mer likhet med en norsk lur, og endelig står mellom skjæringene en oppslått bok beskrevet med meget lystige noter som ikke nettopp hører kirkemusikken til selv om denne i rokokkotiden kunne anta nokså løsslupne former. Instrumentene og boken er ikke forgylt men malt i farger som understreker deres verdslige karakter.

Fiolinbuen har den gamle form slik den ennå er bevart i kontrabassens nåværende bue.

Canselliråd Løvensktjold forteller om orgelet i sin Amtsbeskrivelse 1784: «Dette Orgel er forfærdiget af den Kongel: priviligerede Orgel-Bygger i København Hr. Daniel Wroblewsky efter Tegning af skiøn og ny Facon saa meget mueligt, og saaledes beqvem indrettet med Laas og Lukke, at man kand komme til, saavel til Pibe-Værket som til Regiæringen i det hele Orgel-Værk.»¹⁰⁾

Det kostet hele 2000 Rdl., en pen sum når Gloger for det praktfulle orgel i Kongsberg bare forlangte 2200 Rdl. Riktignok måtte han etterbevilges 1800 Rdl., men orgelet var vel ogsa mer enn 4 ganger så stort. Det er av betydelig interesse å erindre at Daniel Wroblewsky også bygde orgelet i Skjens gamle kirke. Porsgrunns-orgelet kan gi en rettledning for utstyret der som vi ellers ikke kjenner til annet i enn fra beskrivelsen hos Løvenskiold og de to bevarte figurene på Brekke museum. De små islett av Louis XVI stil som skjæringene viser, er sikkert det nye i stilen som Løvenskjold nevner, og det er nok detaljer av denne art som også har prydet Rawerts interiør i Skiens kirke.

Vårt orgel er malt og forgylt av J. H. Weidenauer, som bodde i Storgt. nr. 138 og som også malte kirken utvendig, mens monsieur Bruun hadde forestått den innvendige malingen. - Den nåværende fargebehandling, som er en restaurering, er meget enkel, kun hvit bunn og gull, men de undre lag synes å vise en noe annen fargetone enn den litt harde hvite.

Selv om orgelfronten med sitt kraftige relieff og det rike spill av gylne treskjæringer virker helt praktfull mot de skymalte tak, gir bildet i dag ikke den samme livfullhet som opprinnelig. - Galleriet er na bygd langt fram i kirken og dette tar bort meget av den fine interiørvirkning som den gamle kirken hadde. Men det største savn er likevel pulpiturene som på en pietetsløs måte er fjernet. Orgelet står i dag tross sitt rike utstyr nokså ensomt, og det har sin grunn i at de to pulpiturer, som hadde sin plass på hvert sidegalleri, lukket rommet på siden av orgelet og lot hele den vestre del av kirken danne et arkitektonisk livfullt og avvekslende bilde. Også på hjørnet av galleriet inn mot krysset av korsarmene sto det et pulpitur.

Under galleriet var det til hver side av inngangen et pulpitur med vinduer, slik vi ennå ser det antydet i nordre og søndre korsarm. Men det er bare en svak avglans av de gamle pulpiturene. De innsatte matte glassrutene er en anakronisme som snarest bør rettes. Det er i det hele en stor og viktig oppgave igjen å få reist det interiør som kirken opprinnelig hadde, og som berettiger oss til å regne med at Østre Porsgrunns kirke hadde ett av landets vakreste rokokkointeriører. I stedet for den tomme virkning som rommet nå har tross det livfulle skymalte tak, dannet pulpiturrekkene og galleriene sammen et rikt variert bilde. Lysforholdene i kirken ble også helt endret, idet skyggevirkningen ble langt kraftigere enn nå. En tid som ikke forsto å verdsette denne egenartede periode i vår kirkekunst, ville betegne interiøret som teatralsk, men det ga likevel uttrykk for en kirkelig tanke: Kirkerommet skulle smykkes så rikt som mulig - som uttrykk for takknemlighet - det skymalte tak skulle gi menigheten inntrykk av å se like inn i Guds himmel hvor englene svever. Og som sluttstein i denne glade kirkekunst sto orgelet med sitt rike relieff, strålende i hvitt og gull, og med all sin prakt som uttrykk for jubelen i kirkemusikken.

I et slikt kunstnerisk miljø hvor jubelen og gleden var det fremherskende, fant den religiøse innstilling sitt uttrykk gjennom salmen:

Aldri jeg mere paa Verden vil tenke
Himlen, kun Himlen mig lenges at se.

Så langt fra å ha noe verdslig over seg hadde deri kunstneriske praktutfoldelse den ene hensikt å tiene kirken, å gi menigheten et bilde av det tilkommende som kontrast mot jordlivet som ikke uten grunn ble sett på som dystert og skrøpelig.

Den første organist i Porsgrunn kjenner vi ikke, formodentlig er orgelet i Vestsidens kirke til en begynnelse (fra 1775) blitt betjent ved frivillig assistanse, for først i 1782, da Østsidens orgel sto ferdig, nevnes organist Peter Schwarck. - Han fungerte til 1814.¹¹⁾

Selv om kirkerommet har mistet meget av den festivitas som preget vår kirkebygning, må vi være takknemlig for at orgelfronten som det kunstnerisk verdifulle interiørledd det er, har fått beholde sin plass. Så får vi se fram til den dag da det igjen kan få den ramme som helt og fullt lar orgelet komme til sin rett.