Loft og bur

Håndverk og tradisjon

av Wilhelm Swensen

Når eventyrenes og folkevisenes verden for oss nåtidsmennesker kan tre så nær inn til virkeligheten, skyldes det samhørigheten med den merkelige bebyggelsen som stadig kan møte oss i bygdenes tun, og like rik som Telemark har vært på eventyr og viser, er dette rike feltet av landet vårt den dag i dag på gamle hus og tun, hvor alt det vi fornemmer fra sagn og saga, strømmer oss i møte gjennom den eiendommelige faste tradisjon i byggeskikk og levevis. For disse to faktorene følges i sterk grad. Og når så mange forandringer søker å trenge seg inn på bygningene, skyldes det nye krav til levemåten. Strøkene nærmest byene får føle mest av dette, og et vel bevart gammelt tun hører til sjeldenhetene i de nedre bygdene. Men ennå har fjellbygdene holdt stand fordi folket har forstått betydningen av de århundregamle erfaringer som ligger til grunn for byggeskikk og levemåte. Det viser seg i bruken at det gamle er vel gjennomtenkt og at det som settes i stedet oftest er av kleinere stoff.

Også driftsbygningene, stall, fjøs og låve har holdt stand på tross av de revolusjonerende driftsmåter i landbruket, fordi gårdsdriften på fjellgårdene ikke så lett kan tilpasses de nye arbeidsmåtene. Ildstedet har i første rekke endret stuens form, skjønt en må undres over den varsomhet som er vist i utviklingen. De erfaringer som var overlevert fra hedenold, er bevart trofast gjennom omskiftelsene helt ned til våre dager hvor allehånde lettelser i form av fabrikkframstilte materialer endrer byggehåndverket. Når så mange gamle hus har fått stå urørt på gardene og til dels oppføres fra nytt etter gammel skikk ned til våre dager, er grunnen at husenes byggemåte eier en teknisk overlegen konstruksjon og et materiale så utsøkt at selv vårt hårde og vekslende klima ikke får bukt med det. Fjellbygdenes rene luft hjelper nok til med konserveringen, men hovedsaken er og blir byggemåten og materialene.

De merkeligste husene i tunet er loftet og buret, disse to underlige gjengangere fra middelalderen. De hører sammen disse to gamle, buret lite og beskjedent, men ikke mindre nyttig - løftet ruvende og mektig, med svalen hengende ut over underdelen, en underlig skapning som en ikke kan møte uten å kjenne pustet av sagaen. Det er loftet som er blitt den merkeligste framtoningen i norsk byggeskikk i kraft av sin høyreiste form og gjennom sitt virke som gårdens sikre oppbevaringssted for mat og klær. Som soveloft er vel dette huset etter hvert gått mer av bruk, men en merker ennå den verdige plass loftet inntar i gardens og slektens historie, stedet hvor den fornemme gjest ble huset, rommet hvor bruden ble pyntet.

Både loftet og buret står nå på stabber med en kraftig ramme som holder huset høyt opp fra bakken og gir husene dette trossige og stelle uttrykk som sammen med loftets kraftige profil gjør den lille husgruppen så egenartet og særpreget. Tidligere sto både buret og loftet på jorden eller på en grunnmur. Betegnelsen «årbur» viser til dette. Både loftet og buret virket nok da tettere og fastere, slik de grodde opp av terrenget med sin mørke, tunge kropp, og med torvtaket som ogsa med sin farge bant huset og terrenget sammen til et hele. Likevel finner vi i den formen som nå uten unntakelse brukes - husene løftet opp på stabbene -, at den middelalderske tonen er i behold, det sørger ikke minst materialets kvalitet og byggemåte for.

En regner vanlig at buret, som den mest primitive form - det er jo den enklest tenkelige bygning med bare ett rom - er det eldste. Men så langt tilbake som sagaen beretter om hus, finner vi at hus med to høyder og svalgang er nevnt. I ynglingesagaen, som er nedtegnet i middelalderen, fortelles det om Fjålne som dro til Frode hvor det ble gjort stort gjestebud for ham. I en av bygningene hos Frode sto et stort kar i en undre stue, «mange alen høgt og festet sammen med store tømmerstokker. Høgere opp var et loft med åpent golv, så at man derfra heldte drikken ned og blandet karet med mjød. Den drikken ble meget sterk». Fjålne ble om kvelden fulgt til herberge i nærmeste loftsrom. Om natten gikk han ut i svalgangen for å søke seg et visst sted. Han var da søvntung og dødelig drukken. Da han skulle tilbake, gikk han langsetter svalgangen og til en annen loftsdør og inn gjennom den. Der gled han med føttene og, som Tjodolv den kvinverske sier:

i mjødkarets
vindløse bølge
sin bane fandt.

Loftet i Frodes gård har vært en større bygning enn de loftsbygninger vi nå kjenner i Telemark. En indre tømret kjerne, og svalganger i andre høgd med dør f ra svalgangen inn til det øvre rom. Det er denne byggemåten av lafteverk og stavkonstruksjon som er loftets mest framherskende trekk. Vi finner det samme ved buret nar det har sval foran inngangen eller når det som ved Aust-Telemarks-burene er omløpende sval på 3 sider helt som ved loftene, men bare i en høyde.

Slik som vi nå ser loft og bur i bygdene våre, er den nedre delen ens i de to hus, bare svalen har forskjellig form. Stabbene som de står på, er av svært trevirke og bindes sammen av mektige stokker som holder boredelen sammen i en fast ramme. Denne rammen er lagt på steiner - holdsteiner kalles de - og hvor husene står i bakkeskråninger, og det gjør de ofte oppe i fjellbygdene, - kan disse holdsteinene bygges opp så høydevirkningen av den nedre siden av husene blir mektig. De små burene, laget av sværvokst tømmer, kan få en forunderlig kraftig virkning, og det ser ofte ut til at bygningsfolkene bevisst har framhevet kraften i konstruksjonen ved bruk av de størst mulige stokkene. Materialet var alltid utsøkt, og all geite i stokkene ble hogd vekk, så trevirket etter hvert er blitt hårdt som bein. Over den lave veggen ble taket på buret lagt med solid torvtekke. Men loftet ble bygd en etasje høyere, og omkring veggene løp svalen som hvilte på de utkragete novene. På eldre hus er novformen ført i vakkert buet linje og ofte prydet med en linje som følger stokkens profil samtidig med at også tømmeret har fine, vannrette, løpende lister hvor tømmerstokkene møtes. Laftekonstruksjonen er så nøyaktig utført at en ikke kan få en pennekniv inn mellom stokkene. Svalen har vanlig solide hjørnestolper som blir sveifet og skåret, og dertil mellomstolper med flat form og sveifet profil.

Burene kan som nevnt være helt uten sval, men også ha stavverkssval foran inngangen eller løpende rundt på tre sider som ved Aust-Telemarks-burene. Ved loftene finner en ofte bare trappen på underdelens front innkledd, men senere også sval foran fronten i plan med den øvre svalen, så en får en helt glatt stavverksfront. Svalen føres aldri rundt langveggene i underdelen, så loftet beholder sin eiendommelige form med den utoverhengende overdel, unntatt de senere loftstypene, «stròkloft», hvor det bare er sval på framsiden.

I svalens utforming er det snekkeren har funnet det rikeste felt for dekorasjonen. I riktig gammel tid ble nok dørsidene - «beitskiene» formet med rik kunst, slik som vi ennå har det bevart på det fine middelalderburet på Åby i Hjartdal og Loftsgarden på Vå i Rauland. Ved det siste er buret løftet opp som overdel på et loft, men sjelden ser en vakrere tømmermannskunst enn den som skjuler seg inne i den nye svalen ved dette huset.

Ved begge disse burene er beitskiene - dvs. de vertikale stokker som er satt inn i tømmerveggen ved døråpningen - oventil avsluttet med kraftig modellerte fabeldyr som vokter inngangen som dragen i eventyret. Ellers er beitskiene gjenstand for dekorativ utsmykking i sterkt variert form. Dørene er alltid lave med kraftig beslag og med den morsomme låsmekanismen, «bjønnelås», hvor nøkkelen ender i en klo.

Trappen finner en i gamle loft laget av en svær stokk hvor trinnene er hogd inn, og sjelden møter en noe som synes nærmere trollverdenen enn disse primitive og kraftige trappene. I det middelalderske loftet på Håtvelt i Morgedal er det en slik trapp. Betegnende nok har Alf Rolfsen i illustrasjonen til eventyret om «Det blå båndet» brukt en slik trapp i huset hvorom kjerringen advarende sier: «Her tør vi ikke gå inn, det bur bergtroll her.»

Men fra det primitive og trollske går Telemarks-loftene inn i en periode med kunstglad skurd, og loftsfronten er den fineste av alt i hele tunet. Her kribler og kryper ranker og blomster opp etter søyler og loftsglugger, her kommer bildeframstillinger med dyr og fugler, ja, konge og dronning med krone slik som den festlige fronten på Vindsvoll-loftet fra Langlim i Seljord viste oss. Her slynger rankene seg kraftig relieff på Midbø-loftet oppe i Ordalen og brer seg over dør og veggflate på Lundevall-loftet i Kviteseid. Her er en rikdom av varianter, med de skjønneste mønster fra de enkleste med rot i vår eldste ornamentikk fram til den nesten overlessede skurd. Og somme tider har ikke dette syntes nok, så det dekorative maleri er tatt i bruk med fornøyelig bildeframstilling. All den rikdom som loftets utstyr viser, gir tydelig uttrykk for at dette er tunets gildeste bygning.

Men så huset da også loftet gårdens største verdier. Og når så mange av disse prektige bygninger er i behold, skyldes det nok ikke bare deres rike utstyr, men i ennå større grad deres praktiske sider. Mens buret utelukkende synes å ha vært matbod, skjønt den rike utforming av portalene ved de eldste bevarte bur kan tyde på annet virkemål, så har loftet med sine to høgder flere oppgaver. Underdelen tjener na som buret sin oppgave som oppbevaringssted for maten. De solide tømmerveggene og luftvekslingen som det er sørget for, og likeså den listige måte å hindre skadedyr som mus å komme inn, ved å bygge trappen fra terrenget uten samband med huset, gir et trygt oppbevaringssted. Den andre høgd er den fornemste. Her står kistene med klær, her oppbevares det husgeråd som bare skal fram til fest. I eldre tider ble loftet brukt som gjesterom, og fremdeles ser en ofte de vakre sengene på plass - finest i middelalderloftene hvor sengestedene er bygd inn med rytmiske linjer i overdelen og benk foran sengen, i senere tider med kroneseng

Loftet har ikke vindu, og det rare halvlyset som en får gjennom loftsgluggen i svalen og derfra inn døren, gir sammen med tømmerveggene og det svære materiale i golvene en stemning som fører en tilbake til de eldste tider. De sterke farger i kister og husgeråd dempes inne i dette halvlyset og smelter sammen til et dypttonende bilde som våre malere har funnet fram til.

Som regel ligger inngangen til loft og bur på kortveggen - iallfall i Telemark er dette den alt overveiende plasering - men en finner for andre høgds vedkommende en variant, idet døren til det øvre rom ikke står over den nedre dør, men i motsatt gavl. Svalen er da ført rundt alle fire sider. Loftene i Åmotsdal har denne løsningen, en finner det ved det prektige Selstad-loftet som nå står nede i Seljord, men før hørte hjemme i den praktfullt beliggende husklyngen på Selstadgarden, som en nå kan se fra veien reise seg mot himmelranden. Likedan på det nydelige loftet på Trae. Her må en altså, når en er kommet opp trappen, følge svalen rundt til neste gavl før en kan komme inn i loftsrommet, en forsiktighetsregel som har hindret overraskelse av fiender og som gjorde veien for nattefrierne enda mer spennende enn vanlig. En skulle tro at den enkle formen og ensartede konstruksjon som både bur og loft har, ville skape stereotype hus. Men om en ved et overfladisk blikk kan synes disse husene virker like, så finner en snart en mengde forskjellige typer skapt ved nøye vurdering av målene. Størrelsesforholdet varierer jo sterkt etter gårdens behov og økonomiske evne - et loft er ingen billig bygning, - men selv hus av samme størrelse eier sjelden samme form og forhold. Fra den tunge, kraftige løsning hvor tømmeret synes å utstråle kraft og motstand i en tid hvor loftet også tjente som et ypperlig forsvarssted, fram til de lette, fine loftene som synes å sveve oppe på stabbene - fra svalens enkle. prunkløse konstruksjon, til den blomstrende skurd som nesten har opphevet karakteren av trevirke, slik finnes det en vrimmel av ideer, formet ut fra en skapende fantasi, bundet i stilformen med en lekende frigjort evne som forteller om en byggekultur som har overvunnet alle vansker og nådd høydemålet.

I den friske fjell-luften får tømmeret en sølvtone som ytterligere framhever det fine håndverksarbeid og som lar husene bindes sammen med naturen i den lette fargeskala som avsluttes med torvtaket hvor ryllikken blomstrer og blåklokken nikker blant stråene.

Det er forståelig at den som er glad i vår gamle byggeskikk, kan fristes til selv å ville eie et slikt loft eller bur, og mangen kan nok få lyst til erverve en slik skatt. Men det er et farlig skråplan vi er kommet inn på, med flytningen av loftene fra bygdene. At våre museer sikrer seg eksemplarer av disse våre merkelige levninger fra fortids byggemate, er både riktig og godt når disse skatter ikke kan reddes på stedet, men det vil være til ubotelig skade om verdifulle loft skal fjernes fra sitt miljø og flyttes inn i omgivelser hvor de må bli fremmede fugler. Og det er som et varsko at den skjønne sølvtonen taper seg når huset kommer ned i lavlandet fra fjellbygden. La husene få stå hvor de hører hjemme. Det er en større oppgave å hjelpe til å bevare dem på stedet. Ikke mange tun står urørt igjen, noen loft og bur finner en da ennå på de fleste gårdene. De gjør sin nytte i det daglige virke, og de bidrar til å holde oppe forbindelsen med det beste i vår kultur.