Kirken på Kapitelberget

Gamle Gudshus i Grenland

av Wilhelm Swensen

«Jeg skal gjøre, om Gud vil til sommeren, alle mulige Undersøgelser om denne rare Opdagelses videre Beskaffenhed.» (Cancelliraad Løvenskiold om Kapitelbergkirken i Bratsberg Amts Beskrivelse.)

Det er nå vel 170 år siden kirkeruinen ble oppdaget. Fram til 1783 var dens rester ganske tildekket av jord og kirken helt glemt. Løvenskiold skrev begeistret om funnet og gjorde det løftet som ovenfor er sitert. Flere ganger har den vært undersøkt og i 1932 framsto den etter et omhyggelig konserverings- og restaureringsarbeid som ble ledet av arkitekt Gerhard Fischer.1) Det store funnet av hugne steindetaljer som ble gjort samtidig med restaureringen ga dengang håp om at en virkelig skulle få klarlagt denne merkelige ruinen, men fremdeles ligger den som en sfinx og ruger over sin hemmelighet. Naturligvis gjør det ruinen bare enn mer interessant, og cansellirådens løfte bør gjelde også i vår tid.

Det vi nå kan se av ruinen, er at kirkens plan er helt annerledes enn noen av distriktets kirker, og det viser seg også at vi ikke har noe liknende ellers i landet.

Mot vest kommer vi først inn i skipet, som er meget kortere enn bredden - omtrent i forholdet 2:3. Allerede denne romformen er usedvanlig. En bred åpning fører inn til en egen avdeling med inngang fra syd og med samme brede åpning inn mot koret. I denne apningen viser murrestene en avsats som har markert en dobbelt bue inn til koret slik vi har det f. eks. i Romnes kirke. Koret avsluttes mot øst med halvsirkelformet plan, apside, men det er en sjeldenhet at korveggen går glatt over i nisjen, vanlig er det her en markering med egen apsidebue. Koret har rett vegg utvendig som i Nes kirke, Gvarv og Gjerpen kirke. På sydveggen koret er det som vanlig på en liten dør. Vinduene kan ikke lenger sees, murene er ikke bevart så høyt oppe at vindusåpningen har kunnet påvises.

I åpningen mellom det vestligste og midtrommet er det en spalte i terrenget med murte sidevegger slik at det dannes en gang som fører ned til et rom under koret - en krypt. Her står fremdeles vindusåpningene og murrester som tyder på at det også i krypten kan ha stått alter.

Allerede anlegget av krypt under kirken er en så egenartet foreteelse at kirken av den grunn fanger interessen. En kjenner bare etpar kryptanlegg i Norge foruten dette, og eiendommeligheten i anlegget har gitt grunn til forskjellige gjetninger.

Det neste trekk som skiller Kapitelbergkirken ut fra andre kirkeanlegg er midtrommet med sine svære mur-tykkelser. Som arkitekt Fischer har påvist, gir dette all grunn til å regne med et tårnoppbygg, mulig som forsvarsanlegg. Det er ikke underlig å komme til dette resultat når en ser stedet som strategisk objekt. I det vestligste rommet er det da også i det ene hjørne en åpning som kan tyde på en døråpning med-trapp inne i muren. En liten rest av en vindeltrapp skal være funnet ved ruinen.

Tenker vi oss murene ført opp, med tårn over midtpartiet, får vi imidlertid en høyst merkelig bygningsform, kort og underlig med et vanlig tak over det vestlige skip og med et rektangulært tårn som kan ha vært flatt med takket murkrone eller røstet på tvers av kirkens lengderetning, slik vi finner det ved danske og nordtyske kirker.

Det er også en mulighet for at tårnet bare har vært ført opp over selve krysset, og kirken får da mer form - idet takflaten vil skjære forbi tårnet og gi kirken lengdevirkning. Kortaket vil ha litt lavere møne da dette rom er smalere. Men likefullt blir formen merkelig, og de svære murene i midtpartiet tyder på at Fischers antagelse om rektangulært tårn er den riktige. At inngangen fra syd til skipet ikke ligger i den vestligste del, er atter en avikelse fra de vanlige kirkeplaner. Det har vært antatt at midtromniet skulle være for herskapet og første del av skipet for huskarler - men dette er lite antagelig.

I 1905 skrev adjunkt Jonas Hanssen2) en artikkel om kirken, og det må sies at det her er gjort mange både interessante og skarpsindige lakttagelser. For det første fastslår Jonas Hanssen at navnet «Kapitelbjerget peker tilbake på Gjemsø kloster, hvis segl bar inskripsjonen: Sigillum capitull de Gymsey», og at kapitel betegner et geistlig broderskap. Kirken mener han må ha tilhørt Gjemsøy kloster som ble grunnlagt av Dag Eilivsson etter hans hjemkomst fra vesterlandene. Kirken på Bratsberg kan neppe være bygd tidligere enn klosteret; de bevarte detaljer gir grunn til å regne med anlegget fra samme tid, omkring 1110.

Jonas Hanssen har også nevnt sagnet som satte klosteret og kirken forbindelse med hverandre med en «høienloftsbro», og gir en meget livfull forklaring om forbindelsen fra klosteret til Kapitelberget. Veien gikk opp Gampedalen, og sagnet kan ha dannet seg av denne veiforbindelsen. Sagnet lar også Aksel og Valborgs tragiske skjebne som folkevisen skildrer, foregå på denne høienloftsbroen og Valborg gravlegges i Gjemsøy kloster.

Gud dennem forlade, som Aarsag er
at ei de sammen være,
som have hinanden af Hjærtet kjær
og elsker i Tugt og Ære!
Men Lykken vender sig ofte om.

Hvor meget det kan være i dette, er ikke godt å si. Folkevisen menes jo å skrive seg fra Norge uten at den nærmere kan stedfestes. Jonas Hanssen har antatt at det vestlige rommet i kirken kan ha tjent som forhandlingsrom for «kapitlet», og det er en mulighet som en ikke kan se helt bort fra, men vel neppe helt forsvarlig. I alle fall er tilknytningen til klosteret det avgjørende, og denne eiendommelige forbindelsen gir forøkt interesse for granskingen av Gjemsøy kloster, som vi vet så lite om og som dessverre tiden har formådd å utslette så grundig at enn ikke en bygning er levnet.

Det har vakt interesse at fundamentmurene ved kirken viser en skjevhet i forhold til murveggene som tyder på at kirken er gitt en bestemt orientering etter at arbeidet var påbegynt. Det besynderlige er at etter bykartet, som en skulle anta er opptatt med nøyaktighet, er kirken ikke orientert nøyaktig øst-vest, som antatt, men ca. 10 grader mot nord-vest. Den påfallende avvikelsen fra fundamentene rmå ha en grunn. Formodentlig har spesielt sakkyndige trådt til da hovedarbeidet med muringen skulle begynne og har angitt retningen som altså har avveket fra den første grunnplan. - La oss tenke oss hvordan kirken så ut i middelalderen. Fra vest må det ha vært en inngang, ellers ble planen med kryptnedgangen rett og slett så upraktisk at den ikke kan forsvares. Det første rommet kan ha hatt åpent tretak og hellelagt gulv, fra dette førte en bred bue-åpning inn til krysset under tårnet hvor hvelvingene ga den rette høytidelige virkning som ble understreket av den dobbelte buen inn til koret. Lyset falt inn fra de smale vinduene. Veggene har antagelig vært overtrukket med et tynt kalklag, kanskje også dekorert. Nedgangen til krypten var beskyttet av et jerngitter eller en muret kant, og fra vestinngangen så man ned i den svakt opplyste krypt hvor relikvien hadde sin plass i et rikt prydet gjemme på kryptalteret. Og over krypten sto kirkens egentlige alter belyst fra de smale rundbuede vinduene og om kvelden fra flakkende k'erter. Hva tjente så krypten til? En gravkjeller var den ikke - Gregorius Dagson, Dag Ellivsson mektige sønn, ble ikke gravlagt i denne kirken, men på Gjemsøy kloster. Kryptkirken har eid et relikvie av betydelig verd. Korsfarerne, som på den tid kirken ble bygd, var vendt hjem, brakte med seg de hellige ting, og hva mer var, de brakte med seg læren om geistlige broderskap som igjen hadde opptatt i seg eldre tiders hemmelige lære. Dag Ellivsson, som selv hadde ferdedes i Vesterlandene, kan der ha knyttet forbindelse med et slikt broderskap og bygd sin eiendommelige kirke med tilknytning til Benediktinerklosteret, som han selv opprettet og hvor hans datter Baugeid satt som priorinne. Sønnen fikk også et navn som peker hen på Dags religiøse interesser.

Kapitelbergkirken med sin eiendommelige form som ga anledning til og sikkert rommet meget av mystikk, peker med sin lengdeakse mot Gjemsøy kloster, ikke mot det punkt hvor en antok klosterets bygninger har ligget, men noe lenger mot nord. Kanskje vil senere tiders undersøkelser klarlegge om en vil finne en bygning i denne aksens forlengelse. Det er også verd å legge merke til at Gjemsøy kloster i sitt segl har en rekke stjerner. Om dette er et rent dekorativt ledd eller av symbolsk betydning, kan vi nå ikke bedømme. Vi kjenner ikke hvilken helgen Kapitelbergkirken er viet til - men orienteringen kan ha en tilknytning til denne helgens dag, til stiernestillingen eller til solens stilling, et trekk som kan bidra til å forstå denne avvikelsen fra kirkenes rette orientering.

Ved høytidelige anledninger, helgendager og minnedagen, kan da kirken være besøkt av prosesjon fra klosteret - den har vandret opp Gampedalen etter å ha ferjet over elven; syngende er nonnene kommet til kirken, og den eiendommelige stemning som måtte gripe befolkningen som så prosesjonen med sine hellige farger og de sorte nonnedrakter, som hørte den eiendommelige sang, men som ikke fikk delta i det hemmelige ritualet, eller iallfall om de kunne delta hadde rik anledning til gjetninger om de latinske tekstenes fortolkning, disse folk har lett kunnet danne sagn som g'ennom årene har tatt den eiendommelige form som i dag er levnet opp.

Hvor er det blitt av alt dette som engang preget byen og distriktet? Et røkelseskar er funnet like ved kirken, det tyder i alle fall på at kirken har vært i bruk en tid fram i middelalderen. Men ellers er det lite som i dag gir oss tilknytning til middelalderen, derfor er også Kapitelberg-ruinene av så stor betydning. Allerede før reformasjonen begynte klosterets sekularisasjon - overgang til sammenslutning av verdslig og geistlig styre - og det gikk etter reformasjonen raskt med oppløsningen. Inger til Østråts svigersønn, Peder Hanssøn Litle, skrev til kongen (Kristian Ill) at han hadde fått overdradd klosteret fra den tidligere eieren mot at denne fikk Hamar gård.

«Ligesaa ere alle Nonner af frie Villle uddragne og ere gifte undtagen en gammel Nonne, som ikke vilde gifte sig. Dog er hun med fri Villle uddragen og er hos sine Venner.» -

Dette lille trekk av klosterets siste historie er vemodig, men også tidstypisk. Vi kan regne med at familier i Skien har en nonne i sin slekt. Det var vel heller ikke underlig at den som skulle ordne med nonnenes underhold når de dro ut av klosteret, gjerne så dem gifte og vel forsørget. På oss som har opplevd rasjoneringens tid kan det virke enn merkeligere å se hva en nonne i følge fastsatt reglement av 1545 skulle ha i årlig «nødtørftigt underhold af Klosterets Midler»:

5 Tønder Brød, 15 Tønder Øl, 2 levende Svin, 6 levende Lam, 2 levende Faar, 6 levende Gjæs, 10 par Høns, 1 Fjerding Smør, i Fjerding saltet Sild, 160 stk. røget Sild, ½ Tønde saltet Fisk, 150 tørrede Hvittinger, 2 ½ Skjeppe Gryn, 1 Fjerding Eddik, ½ Td. Salt, 10 Læs ved, ½ Læs Trækul, 160 stk. Æg, 12 mark Penge til Sko og Klæder, samt 2 Nonner tilsammen i levende Oxe!

Kapitelbergkirken er restaurert så langt en har våget å gå, med de forhåndenværende materialer. Arkitekt Fischer foretrakk å stanse i den lave høyde av muren, selv om man hadde buesteinene i korbuen. Det er jo ikke mulig å fastsette høyden, men om buen ble reist ville kirkeruinen gi et ganske annet livfullt bilde av den eiendommelige kirken. Fantasien ville lettere forme bildet av et kirketårn, og kirkeruinen ville danne den tilknytning mellom gammel og ny tid som vi trenger. En kunne godt markere skillet mellom gammelt og nytt i muremåten for ikke å gi det utseende av at mer er bevart fra fortiden enn tilfellet er. Korbuen ville sees i vid omkrets, den ville bli det symbolet på det gamle Skien som vi savnet.

Selv om en ikke i detalj kjenner buens høyde, så har en de gamle steinene bevart. Jeg vil nødig bidra til noe som helst slags effektjageri i forbindelse med den ærverdige kirkeruin, men jeg ville gjerne arbeide for at dette sjeldne middelalderminne ble et forståelig ledd i vår historie og et merkested som også i dag liksom i middelalderen kunne bli knyttet til stedet med sterke bånd.

Utdrag (s. 1-7) fra:
W. Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen