Byggmester Joen Jacobsen og hans slekt

Hondverk og tradisjon

av Wilhelm Swensen

Cancelliråd Bartholomeus Herman Løvenskiold omtaler i sin beskrivelse av Bratsberg amt den da nyoppførte kirke i Østre Porsgrunn med ordene: «Her er en meget smuk Kors-Kirke med zirlig Taarn opført efter den nyeste Bygnings-Maade -, Den er den anseeligste Kirke som af Træe er bygget i det hele Amt.»

Denne kirken sto ferdig i 1760. Men allerede to år tidligere var det reist en kirke innenfor det lille strandstedet Porsgrunn, nemlig Vestre Porsgrunns kirke, og av kirkeregnskapene fremgår det at begge disse kirkene var reist av den samme byggmester, Joen Jacobsen.

Det er ikke så ofte vi kan finne opplysninger om byggmestre eller arkitekter fra rokokkotiden. Mangelen på sikre data har ført til gjetninger og en noe lettvint vurdering av håndverkerstandens kunnskaper. Når navn mangler, er det blitt til at håndverkerstanden sto så høyt at den maktet å bygge arkitektonisk vederheftig, takket være en sikker tradisjon innen faget. Noe rett er det i denne påstand, for så vidt som sansen for proporsjoner hørte med til de grunnleggende kunnskaper innen håndverksfagene, men fra dette å slutte at bygningene så å si oppførtes etter et solid skjønn, er vel noe forhastet.

Når en så treffer på opplysninger som navngir en håndverker, og kan følge hans virksomhet, er det av virkelig betydning.

De to Porsgrunnskirkene som regnes til Joen Jacobsens hovedverk er imidlertid så forskjellige, at en ved nærmere studium må stusse over løsningen. Kan dette være den samme manns arbeid?

Vestre Porsgrunns kirke er oppført 1756-58. Den er en enkelt formet langkirke med relativ stor høyde og med koret noe smalere enn skipet. Senere er et sakristi bygd til. Kirken har sin lengdeakse nord-syd, og mot syd reiser det seg et enkelt firkantet tårn, hvis vegger avsluttes med gavler prydet med små smijern-spir, og over krysset som gavlenes takmøner danner, hever det seg en åtte-kantet tårnhette med en enkel værfløy, hvor smeden Hans Christian Arveschoug har satt sine initialer. Eksteriørets detaljer er robuste, men preget av byggmesterens sikre kunnskap om profilenes virkning. Dessverre er hoveddøren skiftet ut med en nyere dør, den ville ellers kunnet vise oss Joen Jacobsens utpregede sans for den kraftige profilering, slik vi finner den ved andre av hans arbeider. Inventaret skyldes snekker Søren Nielsen, og maler var Peder Brun. Truels stolmaker skar kapiteler til alter og prekestol.

Allerede i 1759 blir Østre Porsgrunns kirke påbegynt. Kirken er en svær korskirke av tømmer med vinduer i to høyder - noe som ikke er helt alminnelig - og med et høyst eiendommelig tårn bygd opp med en kraftig firkantet tårnfot som går over i et åtte-kantet ledd hvorover tårnhjelmen løper opp med en usedvanlig livlig og høyst eiendommelig profil for å avsluttes med et spir på 5 m høyde, prydet av et smijerns løvverk, hvis rikdom og skjønnhet aldeles stiller det beskjedne spir ved Vestsidens kirke i skyggen. Men det er den samme smed som har laget begge spirene.

De deler av inventaret som er bevart, røper en fortrinlig innsikt i rokokkoens profilering. En del av dørenes form og listverk viser en konservativ oppfatning av profilene, med tilknytning til hva en kan finne ved profanbygninger i distriktet, mens prekestolen har en usedvanlig profilform, som får en til å stusse over om dette virkelig kan være Joen Jacobsens arbeid. Også kirkens dimensjoner er usedvanlige, men tårnløsningen er likevel det som får en til å steile.

Fra min ankomst til Porsgrunn i 1920 har jeg spekulert på dette tårnet, inntil jeg etter tyve års tvil fikk en hjelpende hånd.⁴²⁾

En av de menn som helhjertet tok seg av kirkebygget, var canselliråd Carl Deichman, skaperen av Det Deichmanske bibliotek. Av hans brevveksling med en av samtidens lærde - Terkel Klevenfeldt - i København, fremgår, at Deichman sendte tegninger av kirken for at Klevenfeldt kunne forelegge dem for en kyndig arkitekt i hovedstaden. Disse tegninger må være utført av Joen Jacobsen. Klevenfeldt valte å gå til «Hovedet selv»,⁴³⁾ og dette var ingen ringere enn slottsarkitekten Lauritz de Thura. Denne sterkt opptatte arkitekt lovet å ta seg av saken, men kunne ikke selv påta seg tegningene. Joen Jacobsens forsøk er øyensynlig ikke blitt godtatt.

Arbeidet ble overdratt byggmester Pfützner, som kjennes fra enkelte arbeider,⁴⁴⁾ men tårnh'elmen ved Østre Porsgrunns kirke har en så original og dristig form, at jeg er tilbøyelig til å tro at den kan skyldes «hovedet selv», idet Thura, som uttaler seg om de fra Deichman oversendte tegninger⁴⁵⁾ på en måte som viser at han må ha studert dem omhyggelig, kan ha skissert det nye forslag. Også det hvirvlende rike spir tyder på en fantasifull skaper. Klarest trer forskjellen mellom den hjemlige formingsevne og den raffinerte Københavner-rokokko fram ved prekestolen.

Et av de holdepunkter som har gjort det mulig å følge Joen Jacobsens arbeider, er hans særpregede profilering. En viss svulstighet i profilene sammen med en robust kraft peker hen på tradisjonen fra barokken. Ved prekestolen i Østre Porsgrunns kirke opptrer en helt fremmed profilering, og det er rimelig å regne med at det har foreligget tegninger som også har vist profileringen. Den sikkerhet som preger dette store byggverk synes i det hele å bunne i tilstedeværelsen av tegninger, og byggmesterens stolthet over verket gjenspeiles i den gave han ydet kirken i form av 3 almissetavler, hvor den ene er prydet med kirkens bilde i intarsla-arbeid gjengitt som geometrisk oppriss av vestfasaden med tårnet.

Ut fra de sikre holdepunkter som de to kirkebyggene gir om Joen Jacobsens arbeidsmåte, har det vært mulig å følge hans virke som byggmester i en rekke arbeider som viser hvilken betydelig innsats han har øvd i distriktet.

Gjennom slektsopptegnelser⁴⁶⁾ er det lykkes å skaffe en del data. joen Jacobsen var sønn av Jacob Vetlesen, f. 1672, d. 1740, snekker i Skien.⁴⁷⁾ Joen var født 1714 og ble begravet 19. januar 1768 i Skien. Broderen Anders, f. 1718, var også byggmester, og en bror, Niels, f. 1719, tituleres mestersnekker. En søstersønn, Nils Jacobsen, var snekker i Skien, og dennes sønn, Ole Nilsen, kjennes som en dyktig snekker som var med ved opprettelsen av tegneskolen i Skien.⁴⁸⁾ Slekten har holdt fast ved håndverkstradisjonen like ned til våre dager.

Vi kjenner til gjennom familieopptegnelsene at Joen Jacobsen eide en stor gard i Skien og at han senere bygde seg hus - mulig som sommerbolig, kalt «Marensbo» etter hans første hustru, Maren Tygesdatter - en bygning som ennå står, men så sterkt ombygd at den ikke gir holdepunkter for tidfesting.

Av større betydning er skiftet etter byggmester Joen Jacobsen, et opus på vel 80 sider, hvor en også får oppgave over snekkerverkstedets innhold.⁴⁹⁾ «Den salige mands klæder» i skiftet forteller at Joen Jacobsen med god grunn bar den titel som finnes i byggeregnskap: «monsiør».

Allerede i 1743 finner vi Joen Jacobsen beskjeftiget med kirkearbeid ved Brevik kirke,10 som var bygd i 1670 og utstyrt med et rikt inventar av Christoffer Ridder. I 1744 laget han skriftestol og foretok en større ombygging ved å skifte ut det flate loft med en buet himling, slik vi gjenfinner det i hans senere kirkebygg.

I 1752 oversendtes tegninger til admiralitetet for en ny kirke i Fredriksvern «efter model av Brevig kirke», og da joen Jacobsen ble tilsatt som snekker for innredningsarbeidene, er det all sannsynlighet for at han har utarbeidet de første tegninger til kirkebygningen. Av stor interesse er det å konstatere at tegninger til inventaret⁵¹⁾ røper en betydelig kyndighet og en usedvanlig rik profilbruk, men helt ulik Joen Jacobsens. Tegningene er etter min mening utført av en kyndig arkitekt, hva også bygningens arkitektur for øvrig tyder på, og det er all grunn til å rekne med at tegningene er utført i København gjennom admiralitetet.

Langesunds kirke ble påbegynt 1753 og har flere fellestrekk med Vestre Porsgrunns kirke, men med betydelig sirligere arkitektur. Også dette kirkearbeid skyldes Joen Jacobsen. Endelig kan pekes på at Solum kirke ble bygd i 1766. Den har mange likhetspunkter i detaljer med Østre Porsgrunns kirke.

Gjennom disse kirkearbeider kom Joen Jacobsen i kontakt med distriktets ledende personligheter, og det synes derfor naturlig å søke hans arbeider ved patrisiergårdene, så meget mer som detaljer ved slike arbeider har sterk tilknytning til hans arbeidsmåte, ikke minst nar det gjelder profilering.

Den eiendommelige byggemåte som representeres ved Borgestad gard med en rekke lignende anlegg gjennom 1700-tallet i distriktet, synes det rimelig å henføre til denne storbyggmester. Det har da også vist seg at han i 1760 gjennomførte en stor ombygging av Borgestad gård, og at han likeså var byggmester for den mektige «Kammerherregård» i Porsgrunn. De karakteristiske trekk i arkitekturen gjenfinnes også i to Breviksgårder «Cochegården» og «Chrystiegården».⁵²⁾ Men de holdepunkter som detaljering og profilering gir, tyder også på at en rekke storgårder som oppførtes i Brevik etter branden 1761 kan skyldes Joen Jacobsen.

Av familleopptegnelsene fremgår at Joen Jacobsen iflg. skifteprotokollen opprettet kontrakt med grev Laurvig⁵³⁾ om oppførelse av «Gullerauen» ved Larvik. Ved Joen Jacobsens død ble kontrakten overtatt av broren Anders Jacobsen, som imidlertid døde samme år (1768).

Med sine betydelige byggearbeider må Joen Jacobsen ha innehatt en posisjon i Skien og distriktet, hva også fremgår av at han i 1767 oppnevnes som første takstmann i Skien.⁵⁴⁾ Han var kaptein i borgergarden, og et portrett av ham i rød kapteinsuniform var bevart i familien, men ble ødelagt ved Skiens brann i 1886.

Det fortelles at han ble tilkalt for å gi råd da Skiens hospitals bygning under oppførelsen ble rammet av den slemme skjebne at taket falt ned. Joen Jacobsen erklærte seg villig til å gi råd - «men det skal koste et par mansjetter det». Fra den dag gikk han under navn av mansjettsnekkeren.

Hans arbeider røper en faglig innsikt og en arkitektonisk sans langt utover det vanlige.⁵⁵⁾ Og selv om ikke alle arbeider som fører tanken hen på hans medvirken, kan skyldes ham, så må en rekne med at hans virke har satt dype spor innen byggevirksomheten. Gjennom to hundre år har denne håndverkerslekt vært med å prege et distrikt hvis bygningskultur hevder seg blant det betydeligste som er frembrakt i vårt land.