Gammelt jern

Fra Porsgrunnskirkene

av Wilhelm Swensen

Som de døde kvister fikk liv og bar de vakreste blomster på Veslehans' knippe midt i den kalde vinter i Wergelands skjønne dikt, således står det kalde jern i rikt blomsterflor på kirkespiret på Østre Porsgrunns kirke, næret av edel tanke, sprunget ut av varm følelse, reist mot himmelen for å pryde det gudshus som ble bygd av den lille bys borgere. En vakrere avslutning kunne ikke dette prektige byggverk fått. Store og små ga sine bidrag til kirken, og mange kjenner vi fra de opptegnelser som finnes i den gamle «Kirkestoel», men spirets giver er anonym.

Giveren kan neppe være noen annen enn Hans Christian Arveschoug, eller som han også kalles: Hans Christian Smed. Spirets verdi sattes til 80 rdl., en rett anselig sum, men langtfra for høy.

Det er vel ikke for meget sagt at Østre Porsgrunns kirke har et av de vakreste tårn som landets kirkebygninger kan framvise, et linjespill så dristig og harmonisk at det alltid må vekke beundring og glede. Men tårnavslutningen, spiret, blir likevel det vakreste. Som komposisjon er det særpreget. Man har nok rike smiarbeider ellers i landet, men et så rikt, harmonisk tårnspir vil man sjelden se. Som det letteste løvverk slynger jernet seg om stammen, de fint formede blad danner rike ornamenter som veksler etter som en ser det fra den ene eller annen side så det hele virker levende. Værfløyen har årstallet for kirkens reisning, 1759. Det er ikke å undres over at en slik mester som Hans Christian smed har satt merker etter seg, og distriktet kan da også oppvise smiarbeider som med rette vil kunne hevde seg blant det beste i landet. Vi vet at han utførte smiarbeidet i Vestre Porsgrunns kirke (unntatt «lås og hengsler til den store kirkedør» som Skiensmesteren Tollef Thorson Smed forærte). Likeså utførte og forærte han tårnspiret ved denne kirke. Dette spir er dog ganske enkelt. Også i Østre Porsgrunns kirke utførte han alt vesentlig smiarbeid, og var kirkeverge føler seg nok helt trygg når en dør er stengt med en av Hans Christian Smeds låser. En enkelt lås fra en pulpiturdør som er bevart, viser et nydelig arbeid så vel hva utformingen som låskonstruksjonen angår.

Den type lås man finner ved de gamle Porsgrunnshus, har en stor, glatt plate, gjerne avrundet oppe og nede og med en elegant formet dørtrykker. Som regel er de utført med ekstra smekklås, en sindrig innretning som sannelig ikke står tilbake for våre moderne 1åskonstruksjoner. Og så bør vi erindre at disse Iåser nå har vært i bruk i snart to hundre år!

De fleste av de gamle dører og låser er nå fjernet, men hvor de ennå er i bruk, virker de like godt. Foruten lås leverte smeden også hengsler til dørene og dette ga igjen anledning til rik uforming. De bevarte beslag på kirkedørene viser en merkelig plump utførelse, men solide er de! Og det var jo heller ikke liten vekt de skulle bære. Men ellers vil man ennå av og til finne disse morsomme beslag, enten formet som et blad, eller smidd ut i en elegant ranke. Også til vinduene trengtes smeden. Utvendig ble hengslene ofte prydet med ornamenter i hamret utførelse, eller de ble hugget i elegant rankeform. Haspene fikk også sin egenartede utforming. Ser en først nøyere på dette småtteri som henger på gamle vinduer, vil det forundre hvor sirlig utførelsen er og hvilken variasjon der er oppnådd. Snart er haspen avsluttet som et fuglehode med øye og nebb, snart snor den seg opp i en elegant liten krøll.

Også i det grove smiarbeid merker man hvilken omhyggelighet der er i utførelsen. De svære boltene som er anvendt i Østsidens kirke ved vegger og konstruksjoner, er foruten sin kraftige dimensjonering i i av en slik utførelse at det vil fryde enhver håndverkers øye. Om smiarbeidet som oftest ble synlig og derfor krevde særlig utførelse, hadde også smeden oppgaver av helt konstruktiv art. Man likte å bygge solid i gamle dager. Da den gamle gård nedenfor Wiibebakken (Eides tidl., nå Funnemarks gård) ble oppført, forlangte byggmesteren at hvert omfar skulle boltes sammen, for, som han sa: «Der kan ennå komme en ny syndflod!»

Ved folketellingen i 1801 var det 5 smeder i Porsgrunn.14)

Der er ett felt hvor disse mestre riktig har fått vise sine kunster: beslagene på gamle kister og møbler. Særlig ved møblene finner vi ypperlige arbeider som med sikkerhet kan påvises utført her. Det var da to forskjjellgartede retninger som ble dyrket. Enten ble jernet smidd ut med megen kunst og stor nøyaktighet til de vakreste ornamenter, ofte med anvendelse av gravering, eller man anvendte forholdsvis tynn plate som ble gjennombrutt og uthamret så man fikk et opphøyet mønster, en teknikk som er meget brukt og med stor ferdighet også i Porsgrunn. På ett felt nyttet man denne teknikk med forkjærlighet - det var ved utsmykkingen av likkister, særlig da dem som skulle hensettes under kirkegulvet. Det er rene praktstykker som er utført av den slags arbeider. Til alt hell er en del av disse beslag bevart da de kistene som sto under gulvet i Østre kirke ble fjernet og begravet. Beslagene er nå opphengt i kirkens tårn. I Vestsiden er jo de gamle begravelser under kirken beholdt og disse kistene har rike ornamenter utført av hamrede og uthugne plater.

I våre dager synes man igjen å ha fått øynene opp for hvor meget vakkert det kan finnes av det tilsynelatende så lite vakre jern. Studiet av de gamles arbeider vil berike og gi skjønnhetsglede. Gleden i arbeidet var et av de mest framtredende trekk hos de gamle håndverkere. Den merker vi i den lovsang som klinger ut av mesteren Hans Christian Arvechougs kirkespir.

Utdrag (s. 52-55) fra:
Wilhelm Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen