Gamle Gudshus i Grenland

Immanuels kirke i Vestre Porsgrund

av Wilhelm Swensen

Under restaureringsarbeidet sommeren 1933 kom det for dagen en del spor etter det gamle inventar i Vestsidens kirke som gjør det mulig å danne seg et temmelig nøyaktig bilde av kirkens eldste interiør, og da dette i mange måter både er interessant og vel også for de fleste helt ukjent, vil jeg her søke å gjøre rede for de funn som ble gjort, og gjennom dette søke å rekonstruere interiøret. Den gamle regnskapsbok, «Kirkestolen», som helt fra kirkens anlegg beretter om de arbeider som utføres ved kirkebygningen, anfører:

«Af min Broder Petter Cudrio og mig foræret Afdelingen imellem Sang-Huuset og kierken, der er gjort af Træ, Dørene med Laase og Hengsler beslaget med vores Navne som over Chor Døren P : & S: F: S: Cudrio.»

Den her omtalte avdeling er en såkalt korskranke som ble meget benyttet i våre kirker helt oppimot 18-hundretallet. Det ble således et sterkt markert skille mellom kor og skip, og det eiendommelige er at skillet ytterligere ble befestet ved dører med låser og beslag. Slike dører finnes også i korskillet ved andre kirker.

Det mest nærliggende forbilde her i distriktet hadde man i Breviks praktfulle kirkeinteriør av Kristoffer Ridder fra 1670, hvor det også var korskranke, men om også denne har hatt dører, vet vi ikke. Det ri'ke utstyr med skårne ornamenter og figurer må ha vært av en så fortrinlig virkning at det ved nybygging i distriktet ganske naturlig måtte danne forbilde for snekkerne.

En annen eiendommelighet ved Vestsidens korskranke er at giverne satte sine navnesiffer over kordøren. Det var ellers skikk og bruk å anbringe kongens monogram på dette stedet, flankert av løver eller engler, men Petter og Simon Cudrio har altså funnet at deres egne navn med rette kunne tre istedetfor kongelig majestets.

Kortaket som nå er hvelvet og skymalt var opprinnelig flatt slik det ennå er i Langesunds kirke.

Prekestolen sto noe høyere enn den nå gjør. Koråpningen må ha hatt rett overdekning og ikke som nå den buede gjennomskjæring som må være utført samtidig med hvelvingen av kortaket. På høyre side av koråpningen fantes tydelige merker på veggen etter det gamle pulpitur, «Monradstolen», som hadde oppgang ved en utvendig trapp. På et bilde av kirken tatt fra Kirketjern - og gjengitt i Lunds Porsgrunnsbok, sees trappeutbygget med sitt lange, skrå tak. Sporene på veggen viste at stolen har stått ca. 2 m over gulvet og at den har hatt en meget rik arkitektur med kraftig profilerte lister og med pillastre med postamenter i likhet med hva vi fremdeles finner i de bevarte rester av prekestolens døråpning i korveggen. Etter tidens smak har stolen hatt tak og ut mot kirken antagelig buede åpninger med vinduer eller draperier som kunne trekkes for åpningene sa stolens eiere kunne få sitte ubemerket av menigheten. Kirkestolene nede på gulvet hadde dører ut mot midtgangen som i denne kirken hadde en usedvanlig rommelig bredde, hva i høy grad bidro til å framheve den rike og festlige korskranke.

Galleriet over kirkens hovedinngang vil sikkert mange med rette nå finne vakkert etter at det har fått sitt rette fargeutstyr ved restaureringen, men det er nok bare en liten rest vi nå har levnet av den praktfulle oppbygning som tidligere prydet kirken.

På begge sider av ingangen, nede på gulvet, var der bygd pulpiturer med åpninger ut mot skipet og med dører til midtgangen. Det er antagelig disse dørene som ennå finnes bevart og som gir et lite innblikk i det fine og rike snekkerarbeid som var lagt på inventaret. Pulpiturene var bygd et par trin opp fra skipets gulv, så leierne av disse stolene kunne se over menigheten, og plassene var da også ansett som noen av de beste i kirken. Ved pulpituret på høyre side av inngangen (når man går inn i kirken) var veggene umalt og det er antagelig her benyttet fyllings-panel som bekledning av veggene, og pulpituret har vel da vært særlig staselig. Da kirken ble panelt, ble alt dette vakre utstyret ikke alene revet ut, men også tilintetgjort. Foran pulpiturene var det en noe enklere stol, men også den var framhevet fra de alminnelige stolestader i kirken. Pulpiturfronten har vært utstyrt med listverk og pillastre. Bredden var noe mindre enn det overliggende galleri.

Var pulpiturene under galleriet rikt utstyrt, så sto sannelig ikke selve galleriet tilbake. På tårnloftet ble det funnet en del gamle vindusrammer med buet overstykke. Under restaureringen påviste Finn Krafft at disse rammene har vært plasert i galleribrystningen som skyvevinduer. Så vel slissene for vinduene som merker etter pillasterinndelingen fantes på galleriet, og på tømmerveggen var det spor etter oppbygning som har gått helt opp over den kraftige listen mellom vegg og hode. Et ganske morsomt bevis for riktigheten av dette hadde denne listen var ført fram til galleriet, man ogsa i at marmoreringen på mens den del av listen som ligger mellom gallerifronten og bakveggen, ikke er marmorert. Etter opplysninger fra eldre folk skal det midt på gallerioppbygningen ha vært to engler som antagelig har vært anbrakt som dekorativ bekroning av en særlig framhevet familiestol i kirkens midtakse. Denne stolen er vel blitt fjernet da kirken fikk sitt første orgel 1775. Bildet av denne gallerivegg må ha vært særlig festlig med de 4 buede vinduene på hver side av den pompøse familiestol på galleriets midte. Med sin varme farge og kraftige marmorering og med det skymalte hvelv over har den gitt kirkerommet en fylde og en festivitas som hever immanuelkirkens interiør opp i klasse med de ypperlige kirkerom fra rokokkotiden som Sørlandet med rette den dag i dag kan rose seg av å eie. Selv om man stort sett bygde over de samme motiver, ga nettopp rokokkoen anledning til personlige komposisjoner for snekkeren.

Ved alle de rokokkokirker som oppførtes her i distriktet, er øyensynlig Joen Jacobsen byggmesteren. Han er det som leder arbeidet, planlegger og overvåker det hele. Til sine byggearbeider forstår han å knytte de dyktigste handverkere. I Porsgrunn har vi tidligere festet oss ved Truels Simonsen, som også har deltatt i Vestsidens kirke med skjæring av kapiteler til alter og prekestol. For dette arbeid hadde han 12 daler. Joen Jacobsen hadde 390 daler og 22 skilling for sitt arbeid som vel var selve oppførelsen av bygningen. I regnskapene finner vi imidlertid en post som ikke må oversees:

«Til snedkeren Søren Nielsen for gjort arbeyde og indredning udi kierken betalt i alt efter regning no. 12: 309.2.12.» (3: 309 daler, 2 ort og 12 skilling.)

Søren Nielsens arbeid takseres altså her nesten på høyde med selve byggmesterens, og det kan jo stemme med alt det arbeid som her er utført. Selve korskillet inngår jo ikke i prisen da det ble forært av brødrene Cudrio. De få rester vi har av Søren Nielsens arbeid, viser en egenartet oppfatning av rokokkoen. Istedetfor den kraftige skjæring med skjell og bladverk som Truels Simonsen behandler med fremragende dyktighet, synes Søren Nielsen å ha benyttet sveifning med en ganske svak skåret strek til fremhevelse av ornamentikkens løp. Denne dekorasjon er anvendt på veggen bak prekestolen og ved de før nevnte dører fra pulpiturene. Likeså gjenfinnes den ved et stativ for håndklær som har hatt sin plass ved døpefonten.

Kirken som opprinnelig har hatt svarte eller grå «kvadere» malt på alle hjørner, svarte lydlemmer i tårnet og mørke lister omkring vinduene, burde få igjen dette utstyret som hører med til dens stil. Det er malte arkitekturledd som ville gjøre denne fine kirkebygningen til en severdighet. - Bortsett fra Røroskirken har vi neppe noen kirke i landet med et så originalt og karakteristisk trekk i eksteriøret.