Slektninger til Herregården

av Wilhelm Swensen

De gamle patrisiergårdene som preget Porsgrunn fra 1750-årene og framover, har et så karakteristisk og stedspreget formspråk at en med god grunn kan stusse over hvordan denne type av bygninger har kunnet oppstå. Den gamle Herregården i Larvik som ble reist av grev GyIdenløwe i 1670, er et desidert norsk arbeid. Hovedbygningen er bred og fast i formen, og fløyene som omslutter gårdsplassens sider, ligger hjørne i hjørne med hovedbygningen. På baksiden lukkes gårdsplassen av fjellet. Det er ikke noe forbilde i Norge som stedfester denne typen for Herregården. Gyldenløwe var sterkt interessert i arkitektur, og i København hadde han bygd et praktfullt palæ som vi fremdeles kan beundre - Charlottenborg på Kongens Nytorg like ved det kongelige slott Christlansborg. Herfra har han overført en del av planen til Herregården. Men det er likevel en helt selvstendig løsning. Arkitekturen matte jo omformes da det gjaldt en trebygnig av anselige dimensjoner, noe som var utenkelig i Danmark hvor stein var det rådende byggemateriale. Danskene forsto ikke at det kunne nyttes trematerialer til store hus. Da kirken i Østre Porsgrunn skulle bygges, frarådet de danske myndigheter bruk av trematerialer, det måtte bli altfor dyrt!

Men Gyldenløwe har maktet å omforme barokkarkitekturen i trematerialet, og som den ekte kunstner og sterke personlighet han var - Harry Fett kaller ham «Den norske Alchibiades» -fikk han stemt det fremmedartede inn i miljøet og laget en norsk bygning av sin residens.

Likevel var danskene oppmerksom på elendommeligheten i trearkitekturen. Christian den sjette og hans dronning besøkte Norge i 1733 og var gjester i Herregården. Ved hjemkomsten til Danmark besluttet dronningen å la oppføre et «norsk hus» på sitt slott Hirschholm. Det var en tømret bygning med flere trekk som slutter seg til den typen vi kjenner så godt fra strøket omkring Skiensfjorden: En hovedbyging med høyt valmtak og små fløyer inn til hovedbygningen, slik at en fikk den fine rytme i silhouetten som vi kjenner så godt, først og fremst fra Borgestad gård, senere fra Cochegården og Chrystie-gården i Brevik og med en variert form i Kammerherregården i Porsgrunn - det gamle rådhus som brente i 1901, - ellers i Porsgrunn fra Hammondgården, og best bevart i Prestegården.

Planen med en hovedbygning som sammen med fløyene omsluttet en lukket gårdsplass og med porter i fløyene, er den som har fått fotfeste her. Det er den som ble patrisiergården, slik vi hadde den i den vakre gamle Gyldenpalmgården på Skjæret og variert i Floodegården, Kammerherregården, Aallegården og Frednes. Selv om de gikk inn i bildet som bygårder, hadde de med sine rommelige fløyer plass til fjøs, stall, vognboder, lå, i virkeligheten alt det en skikkelig gård på landet trengte. Bondegårdene utviklet seg uhindret av denne plan en. Bøndene holdt seg til den gamle hevdvunne løsning med oppdeling av bygningene. Klok av skade forsto de hvilken risiko slike sammenhengende bygninger som patrisiergårdene innebar for ildsvåde. Derfor ble det ikke annet enn «lyststeder» for de kondisjonerte borgere som fortsatte linjen fra patrisiergårdene slik vi hadde det i det nydelige anlegget på «Roligheten».¹⁸⁾