Håndverk i by og bygd

Håndverk og tradisjon

av Wilhelm Swensen

Gjennom uminnelige tider har byhåndverket vært omgjerdet av en mengde lover og forordninger, av plakater som fikserer håndverkernes rettigheter, av bestemmelser om kravene til kunnskap og om begrensning av rettighetene. For å kunne nå høyest som håndverker, måtte en gjennomgå tre stadier: lærling, svenn og mesterstadiet - og før mesternavnet var vunnet, skulle meget være lært og prøvet.⁵⁶⁾

Helt opp til våre dager har utdannelsen i en rekke håndverksfag skjedd ved personlig opplæring hos mesteren, og til denne opplæringsformen har det knyttet seg en rekke tradisjonsbundne trekk. Kyndigheten bygger på overlevering, på erfaring som peker langt tilbake i tiden. Det har gitt håndverkeren et ryggstø, en sikker grunn å bygge videre på. Dessverre er en av de viktigste opplæringsskikkene, vandringen, falt bort. Svennenes vandreår omfattet undervisning i fremmede land, der de fikk kunnskap om fremmede skikker, høve til å se den store verden, få del i andre lands erfaringer og deres oppfatning av håndverket, og vandreårene ga svennene kjennskap til materialbruk og teknikk. Under de større forhold som utlandet kunne by, ble oppgavene allsidigere og rikere enn hjemlandets. Det er synd at verden har artet seg så lite bra at denne utveksling av fellesskap i arbeid og tenkesett er stanset; det har redusert mulighetene for den gamle allsidigheten i utdannelsen, en allsidighet som ikke kan erstattes av nåtidens form for fellesskap: tidsskriftene.

Ved siden av denne fortreffelige del av utdannelsen var den hjemlige tradisjon i håndverket båret oppe av høye moralske krav til kvalitet og faglig kunnskap.

Noe som også ga håndverkeren et ryggstø, var at sønnene ofte gikk i lære hos faren, at det skaptes et håndverksdynasti innen familiene, hvor tradisjonen førtes videre, hvor mangt et knep ble tatt vare på i opplæringen, hvor erfaringene virkelig ble nyttiggjort.

De mange forunderlige lover og bestemmelser som har omgjerdet håndverket og beskyttet det, men samtidig begrenset det, har blant annet dannet seg fordi håndverket - ikke minst i dag - står berenset på den ene side av industrien, som mer og mer søker å trenge seg inn på håndverksområdet, og på den annen side av kunsten, som håndverket i sin høyeste form når opp til. Grensen vil lett bli flytende om ikke håndverket selv holder vakt og verner sine rettigheter. Ord som småindustri og kunsthåndverk viser at grensene kan være ugreie.

Når vi beundrer eldre tiders håndverk og finner det kvalitetsmessig så fremragende og med en så sikker tilpasning til tiden stil, må vi være klar over at fortiden ga håndverkeren et klarere begrenset område for virket enn var egen tid. Kunsten famler i dag for å finne uttrykk for tiden, og i mange håndverksgrener blir denne famlingen gjenspellet. Det internasjonale preg som vi i dag synes å se som noe eget for tiden, har vi hatt tidligere. Men håndverkets sunnere arbeidsforhold og at kultur-impulsene kom mindre brått og voldsomt muliggjorde en avdempning, en sikrere tilpasning etter de hjemlige forhold.

Over hele landet vil vi finne at det kan skilles ut typiske stedegne trekk i håndverksarbeidet, særlig i tømmer- og snekkerfaget. Men dette stedegne vil alltid måtte føres tilbake på den enkelte håndverkers ytelser. Det var mesterens dyktighet, hans kunnskap og hans kunstneriske begavelse som maktet å skape noe særpreget ut av tidens universelle stil.

Også rokokkotiden, som hos oss må regnes som den høyeste blomstringstid for håndverket, nyttet sin tids form for «tidsskrifter»: i 'Ilustrerte verker og kobberstikk, som ble brakt med fra svennenes vandringer. Men ut fra dette skaptes det personlig pregede, og det ble mesterens evne til å nytte forbildet som ble grunnlaget for det stedegne.

Når en i dag snakker med en håndverksmester - det være seg i nesten hvilket som helst fag - møter en klager over den synkende kvalitet. Det skyldes ikke manglende erfaring eller kyndighet, men mindreverdige materialer, og ofte skyldes det et akkordsystem som ikke skiller mellom kvalitetsarbeid og mindre godt arbeid. Håndverkeren som ergrer seg over å måtte sende fra seg et arbeid han selv ikke er fornøyd med, viser at den gode tradisjon i håndverket er levende. Det er fremdeles den gode moral som gjelder: En håndverker skal borge for sitt arbeids kvalitet.

Nå kan ikke alle håndverkere ha den samme dyktighet - evnene er aldri likelig fordelt. Men det betyr så uendelig meget å eie en håndverkerstand hvor kvalitet i arbeidet vurderes, hvor det dyktige blir sett opp til og hvor ansvaret bygger på det moralske krav som tidligere tiders håndverkskvalitet har opparbeidet.

Det klages mange ganger over at håndverkeren i dag ikke skaper kunstneriske verdier, slik de gamle mestere gjorde. Men gir vi håndverkerne de samme muligheter til å utfolde sine evner som fortiden gjorde? Er betingelsene i dag de samme for håndverket som de var i de sagnomsuste dager da parykkmakeren ennå var å regne med blant byens faste håndverkere?

Vår tid gir håndverket en av de sværeste påkjenninger det har hatt. Det er på mange måter en farlig tid, fordi de økonomiske forhold er så forskjøvet. Materialmangel kan vanskeliggjøre arbeidet, og kundene som søker håndverkeren, slår gjerne av på fordringene bare de kan få arbeidet utført. Nye materialer og konstruksjoner som stadig kommer ut på markedet, stiller krav om tilpasning til nye arbeidsmåter og ny tenkemåte i en grad som håndverkerne tidligere ikke har opplevd maken til. Den sosiale undervurdering av utdannelsen har også vært en påkjenning. Det har en tid vært «finere» å ta en 6 måneders handelsskole enn å gjennomgå 4 års grundig håndverks-utdannelse. En sammenlikning mellom våre dagers og svunne tiders håndverkere kan derfor lett bli urettferdig. Særlig haltende blir det om vi sammenlikner et hastverksarbeid av i dag med et gammelt praktstykke. At også håndverkeren i dag kan holde en høy standard, ser vi best i tilfeller der det er konkurranse om kvaliteten.

I bygdehåndverket har vel konkurransen om kvalitet spilt en større rolle tidligere, da folkeoverskuddet var stort. annet arbeid ved siden av , sa ble de søkt og etterspurt på grunn av sitt gode faglige rykte. Lover og forordninger nådde dem ikke, enda bysnekkerne ikke så blidt til at omfarende håndverkere kunne holde bygder selvforsynte med inventar som ellers verkstedene hadde brev på å lage.

Men disse farende folk kunne føre med seg nye ideer og rike impulser for yrket. Impulsene fikk de gjerne utenfra via byverkstedene, og på den måten ble det et fellesskap på tvers av by- og laugsgrenser.

Et litt kuriøst eksempel på dette fellesskapet har vi i et gammelt uttrykk som enda er kjent i visse byer og bygder. Om en oppdragsgiver, f. eks. en byggherre, mot slutten av et byggearbeid gikk til mesteren og roste ham fordi han etter byggherrens mening ville greie å få arbeidet avsluttet før fristen, hendte det ofte at mesteren smilte lunt og sa: «Å, ja, sikassen er seig.» Og fra svenner og medarbeidere lød det som et bifallende ekko: «ja, sikassen er seig.» Ingen hadde egentlig greie på liva ordet skulle bety. Det 1å i uttrykket noe om at det var mye småtteri å utføre på slutten før en endelig kunne si seg ferdig med arbeidet .⁵⁷⁾

Det har vel alltid hersket en viss forsiktighet i den gjensidige vurdering av de ytelser som frembringes i bygd og by. Byhåndverkeren kan med full rett hevde sin sikkerhet gjennom den faglige kunnskap han har oppnådd. Er mestertitelen ervervet, betyr det at et langt og krevende studium er fullført. Håndverksbrevet gir mesteren rett til å påta seg arbeider hvor han selv borger for god og vakker utførelse. Han kan ha svenner og lærlinger i yrket og han overvåker ikke bare arbeidets kvalitet, men også dets omfang så han ikke kommer inn på håndverksgrener hvis grenser han ikke må overtrede.

I bygdene rår vanlig ikke slike grenser for fagene. Det fører med seg en langt allsidigere virksomhet og dermed også større krav til kunnskaper på mange håndverksområder. Denne allsidigheten merker en ofte hos dem vi gjerne kaller «bygdekunstnere» - en betegnelse som både er en hederstitel, men samtidig et noe rommelig uttrykk for hva en slik kar kan påta seg. Det er ikke så underlig om byhåndverkeren ser med en viss skepsis på en slik altmuligmann; det sniker seg inn en tvil om en mann kan beherske de forskjellige håndverksgrenene med tilstrekkelig faglig innsikt.

Bygdehåndverkeren får bruk for sin fantasi, og det blir ofte slik at grensene mellom kunst og håndverk viskes ut. Kommer han til byen, vil han suge til seg kunnskaper innen de forskjellige fag og nyttggjøre dem etter sitt behov. Byhåndverkeren vil til gjengjeld føle et lite drag av misunnelse over den frie utfoldelse som bygdehåndverkeren kan nytte i sitt arbeid.

En vekselvirkning har det vært gjennom tidene, det merker vi i et distrikt som Grenland med det tilfang av kunsthåndverk som Telemark har kunnet føre til byene. I opplandet som grenser inn til en by gjør utvekslingen seg sterkest gjeldende, men en kan også spore en påvirkning fra by til bygd og omvendt selv for de fjernereliggende distrikter. Det er heller ikke sjelden at ungdom fra bygdene søker inn til en by for håndverksutdannelse og fører med seg sin bygds tradisjon til berikelse for faget.

Norsk håndverk har en fast og sikker tradisjon. De mange bestemmelsene som inngjerder faget, har erfaringens tyngde, bygd opp gjennom århundrers virke. Det ligger en stor verdi i den håndverksmessige stolthet som gjør seg gjeldende, og som også vet å stille krav om at håndverksarbeidet skal være gjennomført med ånd og hånd og fullføres om sikassen er aldri så seig.