«Halen» i Langesund

Slektninger til Herregården

av Wilhelm Swensen

Enten en kommer den prektige nye landeveien fra Stathelle eller seiler inn sundet, vil den gamle gård, som nå alminnelig kalles «Halen», straks bli bemerket. Den usedvanlige størrelsen gjør at en straks fester seg ved denne bygningen som hever seg mektig opp mellom de små husene, og om bygningen er temmelig forandret, vil selv et uøvd øye finne formen så eiendommelig at tanken føres hen på de gamle herskapshus som gjennom årene har hatt så stor betydning for stedet.

Langesund er så heldig å eie en rekke slike gamle gårder, og hva bedre er: Byen forstår betydningen av å verne om disse kulturskatter som ellers så lett går tapt ved skjødesløshet eller mangel på forståelse. Kommunegården midt i byen er selv en av de prektige gamle bygninger som står som et minne om stedets virkelyst og kultur, og den gamle Wrightgård vil tross all sin skrøpelighet ennå kunne måle seg med det vakreste vi eier på trebygningskunstens område.

Den gamle bygningen ute på «Halen» virker nå forholdsvis beskjeden, og dens ytre er så vidt forandret at en lett regner dens alder lavere enn riktig er.

En har hittil alminnelig antatt at bygningen måtte være omtrent 100 år. Bygningens indre røper imidlertid langt større alder. Etter bevarte dokumenter må bygningen antas oppført 1767.

Hovedbygningen dekker et areal av ca. 400 kvm. Til sammenligning kan nevnes at Borgestad gårds hovedbygning opprinnelig var ca. 470 kvm, Kammerherregården i Porsgrunn ca. 430 kvm, mens Cochegården i Brevik ikke er mer enn ca. 300 kvm. Ved alle disse bygninger er ikke fløybygningene medregnet.

Det mest karakteristiske trekk er de karnapplignende utbygg som taket trekkes ned over slik som vi ennå kan se det på Cochegårdens ene side og på Borgestad.

Alt taler for at også storgården «Halen» nå bør regnes med til den samme typen. Dens plan har de samme eiendommelige utskytende karnapper - men bare på den ene langsiden (som ved Herregården). Takformen ved «Halen» skiller seg ut fra de bygninger vi hittil kjenner av denne typen, idet den har såkalte halve valmer og værelser innredet i gavlene. Mot gårdssiden er mellompartiet ført opp i 2. etasjes høyde ganske som ved de førstnevnte bygningene, men mot vannet er det bare en lang, rett en-etasjes fasade. Denne siden imponerer dessuten ved sin mektige kjellermur med de vakre, elegante ellipseformede kjellervinduer, et arkitektonisk motiv som gjenfinnes på Rafnes i Bamble.

Som nevnt er det ytre ved den gamle «Halen» gård nå meget enkelt. Men også der finnes vakre detaljer. Hovedinngangsdøren er således et nydelig rokokkoarbeid, og de to vinduene annen etasje mot garden er usedvanlig vakre med pillastermotiv på vindusposten.

Mellom de to karnappene er det en ballustrade med tregolv dessverre er den fornyet på en mindre heldig måte, men denne ballustraden har bidratt meget til å gi hovedinngangen et fornemt og festlig preg. På nordgavlen finner vi de gamle vinduene med sin karakteristiske omramning vel bevart.

Planen skiller seg noe ut fra hva vi ellers er vant med. Her mangler den tradisjonelle midtgang, og den har neppe noensinne vært planlagt. Denne midtgangen ga jo anledning til å få en festlig inngang midt på huset og en gjennomgang hvor også trappen ble plasert. Ved «Halen» er det i stedet laget en virkelig trappehall, men da rommene i 2. etasje var av helt underordnet betydning, er selve trappen meget enkelt utformet. Planen får ved sløyfingen av midtgangen en meget greiere, mer praktisk ordning. Rommene kommer mer i direkte forbindelse med hverandre, en slipper den kalde passasjen som delte huset i to. Merkelig nok ble midtgangen ved andre bygg benyttet langt framover i tiden. En hadde vel vanskelig for å gi slipp på en så tilvant plan.

Rommene har vært store og prektige. Storstuen, salen, hele 70 kvm. Gamle dører med nydelige låsbeslag er fremdeles bevart, og i et av rommene står ennå en vakker brannmur. Blant det best bevarte i huset er også kjøkkenskorsteinen hvor de rike gesimsene ennå står marmorert - den er et utmerket eksempel på hvor høyt murerhåndverket sto, hvilken fantasi og kunstnerisk sikkerhet handverkeren hadde.

Det fortjener også å nevnes at vi her, som ved storgårdene ellers, ser hvor dyktig byggmesteren har klart det konstruktive. Takverket ved «Halen» har ved den største bredde et spenn på 17 m og en høyde på 7,5 m fra loftsgolvet. Det er løst forbausende enkelt med små dimensjoner. Langs raften ligger den vanlige svære, runde stokk forbundet med bjelkeveggen med små stikkbjelker og felt inn i tverveggenes tømmer. Høyden er avdelt i 3 felter med 2 rader «hanebånd» som understøttes av stolper. Høyden fra terrenget mot vannet til mønet er 16 m.

Mot vannet finner vi restene av et gammelt hageanlegg som også beretter om fordums prakt. Parallelt med langsiden løper små terrasser i forskjellige høyder avtagende jevnt nedover. Nå er terrassene beplantet med bærbusker. På nordsiden har det vært frukthage. Selvsagt har det til anlegget hørt rommelige uthusbygninger som også i sin nåværende forfatning gir et inntrykk av hvordan stedet har tatt seg ut i sine velmaktsdager. Sammen med hovedbygningen slutter de seg om gårdsplassen slik at denne blir lukket på tre sider, men åpen for solen mot byen. Mot vannet har det ligget brygge med båthus og boder.

«Halen» har vært en typisk representant for sin tid - storladen og praktfull i dimensjonene, vennlig og innbydende plasert, men likevel enkel som stedet selv, vel skapt til fest, men uten derfor å tape dagliglivets krav av syne.