Gamle trær og hager i Porsgrunn

Uten- og innendørs

av Wilhelm Swensen

Gammel bebyggelse i våre byer skiller seg ofte ut ved de store trærne som omgir dem. En kan bruke tregruppene som mål når en søker etter gamle hus.

Oppe fra Borgåsen ser en hvordan tregruppene tegner seg inn i bildet omkring kirkene og på patrisiergårdenes plass, mens småbebyggelsen dukker ned i sine lune små hager; en får bildet av den sjarmerende småbyen med elvens myke bånd som slynger seg inne i den langstrakte byen. Osebakkens fornøyelige lappeteppe i røde og svarte farger på hustakene bindes sammen av hagenes grønne toner, og nedover langs elven tetner byen til i sitt sentralstrøk, men med enkelte mektige trær som rager opp lik vektere over den gamle kultur.

De store trærne blir ofte anstøtsstener for trafikkens strenge krav. Men de betyr så meget for bybildet, de kan ikke erstattes og det gjelder å verne dem. En veldig alm ved Wilbebakken dominerer bybildet og danner en fornøyelig kontrast til den lave bebyggelsen. Mange av de store prydtrærne har bukket under i de senere årene. To mektige piletrær i Storgaten ble hugget for få år tilbake etter meget strev. De kunne vært spart.

En tradisjon er trofast holdt fast - hvert hus skal ha sin hage, og i den fruktbare jordbunnen trives trær og blomster så byen ennå har krav på å kalles en hageby. Naturlig nok er det de store hageanleggene ved patrisiergårdene som har dannet forbilder. Småhagene har hentet sine intrykk fra dem, og sansen for blomsterrikdommen kan vel også være inspirert fra de mange sjøfolk som hentet inntrykk ute i verden. Nå synes det som hageanleggene preges av tidens trang til forenkling. Det er ikke så underlig med det arbeidspress de fleste er underlagt. Men interessen for hagestellet er levende, det er bare tidligere tiders evne til å gjøre hagene lune og bygggelige som for en stor del er borte. Det er blitt umoderne å plante trær - bortsett fra frukttrær som kan være både nyttige og vakre, men den lukkede lunhet som de gamle hagene hadde, ser man ikke meget av ved de nye anleggene. Hagene brukes ikke lenger på samme måte som før, de er ikke lenger sommerens oppholdsrom for familien. Men en del gamle hager som er bevart, vernes ennå trofast.

Den største hagen og sikkert også det eldste anlegget har vi ved Borgestad gård.31) Her ser en ennå barokkplanen med den markerte hovedaksen, med terrasseanlegg i det skrånende terrenget og med nøttetunnel i tverrgående akse. Hagen har vel opprinnelig ført helt fram til elven, iallfall med vel og trerekke som forlengelse av midtaksen, men selv den bevarte del av hagen gir et imponerende bilde, og de mektige trærne som knytter seg til anlegget, skaper en velsignet ro i sin monumentale reisning. Den mektige frukthagen som ble anlagt i nyere tid, har også hatt betydning for fruktdyrkingen i distriktet.

Storgårdene i byen kunne ikke følge den samme rommelige plan som Borgestad hadde. Langs elven løp en hovedgate, og husene ble lagt inn til denne, bare med en mindre forhage til skille fra gaten. Terrenget mellom gaten og elven ble nyttet til lasteplass så hagene måtte legges innover løkkene langs husene eller bak dem. Disse hagene er nå borte i de fleste tilfelle, men en finner ennå rester av dem - også hage på tomten langs elven ved etpar kjøpmannshus, hvor trelasthandelen ikke har inngått som ledd i forretningen og hvor en hadde det festlige motiv som elven kunne gi hagen med lysthus ute på bolverket og trapp ned til båt.

Lenger nede i byen hvor tomtene var rommeligere og eiendommene mer fikk karakter av landsgårder uten at det dermed fulgte noe større gårdsbruk, har de store hagene fått ligge. Prestegården, Jønholt og Frednes eier ennå store hageanlegg med trekk fra den gamle tiden, med store trær, nøttetunneler32) og alskens herlighet av frukttrær og bærbusker. Fredneshagen har lasteplass foran husene mot elven, og den store hagen ligger langs bygningsrekken og bak denne, med hele den sjarmerende lunheten som de gamle vekstene gir.33)

Jønholthagen har en helt annen form. Det skyldes nok for en del det hellende terrenget.34) De lange uthusfløyene lunet mot øst, mens hovedbygningen har utsyn mot elven fra nordsiden. Hagen er lagt langs den vestre siden, mens terrenget foran hovedbygningen er fritt med et langt åpent jorde som heller jevnt, et anlegg som minner om Damsgård ved Bergen. To mektige piletrær ved hovedbygningens østside ga den noe urolige husgruppen sin ballanse. Disse skjønne trærne måtte også falle for øksen, skjønt de intet ondt hadde gjort, men bare vært til glede.

Den hensynsløse hugging av svære gamle trær er en så alvorlig sak at det må overveies om fredning av trærne kan fremmes. De gamle anleggene skifter eiere, og forståelsen av trærnes verdi er høyst varierende. De bør ikke overlates tilfeldighetene, men vernes av samfunnet.

Den gamle Rolighedshagen er helt slettet ut.35) Hvor før det smilende landstedet med sin rommelige hage som førte helt ned til vannet, lå inne i den skogkledte øya, har industrien slått seg ned. Både den gamle Tollbodbygningen og Hammondgården har sine hager på vestsiden av bebyggelsen. På et byprospekt fra 182236) kan en se at Hammondgården allerede den gang hadde en vakkert tilvokst hage. Ennå eier denne hagen meget av sin opprinnelige sjarm med en terrasse mellom forhagen og den langstrakte nyttehagen, og på terrassen en sirlig treballustrade hvor hver vår en fortryllende hagebenk fikk sin plass.

Byens to kirker kranses av mektige trær som har fått vokse fritt og som skaper en stemning av verdighet og ro.

Men det som gir byen karakter, er alle de små hagene som ennå får live opp i bybildet. I fine varianter møter en ved disse små anleggene en sans for hagens tilpassing etter terreng og hus. Et henrivende lite anlegg er skapt ved Kraft-Pedersens hus i Vestre Porsgrunn, hvor Klyvebekken som nå er gjenfylt ga anlegget sin ramme, der bekken snodde seg i fornøyelige buktninger omkring det lille anlegget. Foran hovedbygningen står et mektig tre på den gresskledde skråning som før førte ned til bekken som nærmest var en liten elv. Speilingen i vannet var si jkkert tatt med i tanken da hagen ble anlagt. Og på flaten mellom bekkens krumninger har den gamle frukthagen hele den poetiske og koselige tone som var tid har så vanskelig for å oppnå i sine stive anlegg av hager. Under fruktblomstringen får samspillet mellom de skjære blomstene og de røde takflatene danne et fargespill som får en til å minnes Nils Collett Vogts syn ved Golfen:

- for aldrig så jeg dog før på jorden
et syn så hvitt.
Det dufter av dem i morgensolen,
men ganske litt.

En liknende hage, men i større omfang, finnes på Bjørndalen som også ligger ved Klyvebekken.37) Her bodde sorenskriver Wessel, en fetter av dikteren Johan Herman, hvis eneste sønn en tid var i huset hos sorenskriveren. Det er fortalt meg at den unge Wessel etterlot seg manuskripter, men at de to gamle damer som var hans vertinner syntes innholdet av diktene var av tvilsom verd, hvorpå diktene ble brent.

Høyst karakteristisk er hageanleggene langs Leirkupelven. Her skiller gaten mellom husene og hagen som ligger i skråningen ned mot elven. Frukttrær og bærbusker trives i den gode jord, og det beltet disse hagene langs elven danner, med blomstrende busker som bøyer seg ut over bolverket og speiler seg i elven, hører til noe av det yndigste en ser blant de mange småhagene i byen.

Et annet hagebelte, men av helt annen karakter finner en i Crøgerlia, hvor en høy og bratt bergskrent gir varme og ly. Her trives alle slags vekster i hagene så husene står i blomster til knes, mens frukttrærnes grener strekker seg inn over takene på de små knappe tomtene.

I en av disse hagene, hvor en fjellknaus stikker opp, blir det hver var satt opp en fargerik gallionsfigur på knausen. Det gir hagen karakter. Med rike lokker og med folderik kappe hevder figuren sin plass og ser mot elven som før har ført den ut til ferd på de store hav. Konkyliene som kranser blomsterbedene finnes ennå i mange hager, brakt med av sjøfolk fra fjerne strender.

En annen karakter får hagene omkring den småbebyggelsen som enna er levnet både i Midtbyen og særlig på Osebakken. Tomtene er gjennomgående små og hagene passes inn med omhyggelig utnytting av jorden. Som regel legges hagene foran husene som er trukket inn fra gaten. Sirlige ganger og livlige blomsterbed, rosenbusken og slyngplanter på husveggene gjorde denne enkle bebyggelsen enn mer lun og intim.

Et trekk som også ga disse småhagene karakter, var bruken av levende hegn. Lave hekker mot gaten bandt eiendommene sammen og bidrog til det friske inntrykket som de grønne vekstene gir. De markerte gatelinjene med en fin mykhet som de stramme flettverksgjerdene ikke formår å erstatte.

Lysthusene er sjeldne - de har tapt sin bruksrett. En kan ennå finne plantninger som danner lysthus, men bygninger er ikke lenger å finne, skjønt de hørte med til alle større hageanlegg. Et eiendommelig trekk ved disse hagebygningene hadde distriktet i de to-etasjes lysthus. Rester av et slikt finnes ennå på gården Skrukkerød flyttet fra Tveten i Eidanger. I Porsgrunn bærer ennå en høyde navnet Lysthusåsen,38) og her sto et stort to-etasjes lysthus med kjøkken i underetasjen og hagestue over. En åpen veranda hvilte på slanke søyler og løp rundt bygningen så en fullt ut kunne nyte utsikten.

Et godt bevart anlegg har man ved Bronken Lømoes hus i Vestre Porsgrunn. Hovedbygningen er trukket tilbake mot fjellet som reiser seg bratt, mens nordsiden lunes av en fortrinlig komponert sjøbod. Foran huset er terrenget fylt opp mot et bolverk langs elven, og hageanlegget med sine snodde ganger og med en tuja som sentralmotiv har ynde og fred.

Til de gamle anleggene hørte alleer. Ennå står en mektig allé som fører fram til Frednes. De veldige trekronene har nådd en anselig høyde. Men ellers har slike anlegg vanskelig for å holde stand mot krav om gateutvidelser. Tidligere hadde veien som fører over Vallermyrene inn til Porsgrunn, en bjerkeallé. Av den er det bare få rester tiIbake og den store myrflaten som nå er dyrket, ligger åpen og forblåst.

Men byen vil nok beholde sitt bilde av hageby. Mer enn noen sinne har vi behov for hagen som livgivende element i bybildet. Og de gamle trærne som slekt etter slekt har hatt glede av, må vi verne som en arv vi skal overlate etterslekten.

Utdrag (s. 129-135) fra:
Wilhelm Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen