Byens ansikt

Det gamle Porsgrunn som forsvinner

av W. Swensen

Bybildet endres. Stilt, nesten umerkelig, skifter bildet fra tid til annen. Det gamle må vike for det nye, slik er jo naturens lov. Vi fester oss heller ikke større ved at et lite hus rives. Kanskje føler vi et savn i øyeblikket, men enhver er jo sa opptatt med sitt at det gamle bildet snart viskes ut og det nye blir kjent. Men byen selv skifter ansikt.

Et og annet lite hus er revet, snart krever reguleringen det, snart er husets alder selv årsaken til at ett må falle. En annen gang puster vi lettet over at trafikkvanskelighetene er klart uten at hus må rives og flyttes.

Nede i Storgaten hvor Karen Knudsens prektige forretningsgård reiser seg, er bybildet sterkt forandret. Det kan ikke annerledes være, og ingen skal sørge over det, selv om det var et snurrig hus som sto der før. Det kan likevel være morsomt å framkalle i erindringen dette underlige hus som lå der og som har stått godt sammen med de lave husene det vokste opp sammen med. Annerledes virker det hvor huset må falle for reguleringen - hvor intet erstatter det fordi det har stått i veien for gatens løp og laget vanskeligheter for trafikken. Slike gamle stivnakkede hus har vi fullt opp av. De er så trassige, vil så nødig gi slipp på sine rettigheter, men tidens krav kjenner ikke skånsel - en, to, tre, så løftes huset opp og trilles bort til en ny tomt hvor det slett ikke føler seg hjemme.

I 1922 ble det revet en gammel bygning på Kirkehaugen. Den sto der hvor bokbinder Heide har bygd sitt hus. Et snurrig, gammelt hus var det, en av disse gamle «funksjonalistiske» bygningene hvis ytre ikke var dannet etter arkitekturens klassiske lover, men som i all sin troskyldighet ga uttrykk for hva huset var bestemt til.

Det sto så godt som uforandret, med røde vegger og hvite vinduer og med en liten, lun ark på taket. Eieren var maler Andreas Olsen. 30a Et lite trekk fra den gamle original vil jeg fortelle. Da jeg i 1922 tegnet huset, sto det på tømmerveggen spikret et flagg med et sterkt rødt felt i øvre hjørne til høyre. Det var et unionsflagg med unionsmerket overmalt. Tøyfargene var bleknet så en knapt kunne se fargen, men det overmalte felt strålte like friskt som da den varmhjertede nordmann ga sin tilslutning til løsningen av den politiske floke i 1905.

Huset var meget gammelt, etter opplysning skulle det kunne dateres til 1737 og enkelte bevarte dører o. l. syntes å bekrefte dette.

I Vestre gate i Porsgrunn, ved Porsgrunns mekaniske verksted sto der i «Tenebakken» et lite hus som har måttet vike for gaten som na er blitt åpen og fri. Det var riktig et gammelt Porsgrunnshus, lavt og lunt, men ganske fortrykt etter at de store verkstedsbygningene reiste seg tett innpå det. Og nå for ikke så lenge siden måtte det gamle, snurrige hus på hjørnet av Bjørntvedtgaten og Grensegaten falle. Det lille, lave skaberak hadde nok også tjent sin tid ut. Det blir så underlig tomt når det er borte. Alle disse små, rare bygningene er det som gir byen noe av det gammel-koselige preg som vi alle, selv om vi vil være svært moderne i vårt syn, likevel holder av og gleder oss ved. Den lille veien som i lun sving fører fra St. Josefs hospital ned i Sverresgate med snurrige hus (et par er dessverre blitt gråmalt - tidligere sto de i sin vakre, gamle okerfarge) - alle krinkelkrokene på Osebakken, vel det morsomste vi har igjen i byen, og «Kaffekroken» med de små, nette husene, ypperlige typer som ligger så inderlig godt terrenget, bør vi se på, mens vi ennå har dem så vidt uberørte av tidens lyst til omkalfatring. De gir ennå et fyldig bilde av byens gamle og hyggelige ansikt.

Tidligere trykt i Porsgrunns Dagblad 24/12-1932

Utdrag (s. 115-116) fra:
W. Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen