Falkumportalen

av Wilhelm Swensen

Etatsråd Pram uttalte i 1804 i sin innberetning til kongen at Skien nest etter Trondheim var den smukkest bebygde by i Norge. Og når en ser på de gamle bybildene som heldigvis er bevart, forstår en etatsrådens begeistring men så føles også tapet av disse vakre bygningene, av maleriske gatepartier, av mesterlige detaljer så meget sterkere, og de få levninger som er bevart, får en enda kjærere. Den bebyggelse vi beundrer på de gamle bildene, skriver seg vel for størstedelen fra nyoppførelser etter brannen i 1777. Prestegården som er et utmerket eksempel, er ennå bevart om enn i meget forandret skikkelse. Som skikk og bruk den gang var, ble hovedvekten lagt på gårdens inngangsdør. Dens praktfulle utstyr og omhyggelige snekkerarbeid tiltrakk seg straks oppmerksomheten, og blant handverkerne har det bestatt en ganske skarp konkurranse, derom vitner den fantasifulle variasjon som er anvendt ved løsningene. En slik praktportal finnes ennå bevart, og mangen Skiens-borger har sikkert gledet seg over dens skjønne linjespill og fornemme verdighet: Inngangsportalen på Søndre Falkum. Til skikk og bruk hørte også at mer formuende borgere eide landsted, i alminnelighet med helt gardsbruk. Det har en mange eksempler på i Skien, og Søndre Falkum er vel også bygd for en Skiens-borger som her kunne trekke seg tilbake fra byens larm selv om denne vel ikke etter våre begreper var særlig enerverende. Denne skikk med landsted medførte at byens bygningskultur i så sterk grad kunne prege husene på disse gårdene.

Dessverre er nok Søndre Falkum temmelig forandret, idet alle gamle vinduer er fjernet. Men med litt fantasi kan man nok danne seg bildet av garden med sirlige småruter og smukt formede vindusomramninger.

Hovedbygningens form er bevart, men det en kanskje mest savner i bildet, er de store trær som hører med til et slikt anlegg, kanskje også en lang allé som skulle føre den besøkende like mot den nydelige inngangsdøren. Gården har vært rødmalt, og med sin lange, lave front må den ha virket overordentlig harmonisk, fullt verdig den bebyggelse som etatsråden berømmer.

Morsomt er det at portalen selv beretter om sin alder, ellers skulle en lett finne på å tro den var atskillig eldre. Men det gir oss en pekepinn for hvor tradisjonsbundet en var, hvilken kjærlighet de gamle snekkere næret for de former som engang hadde vunnet innpass.

Selve døren har en bredde av 1,53 m og en høyde av 1,97 m, mens høyden opp til topp av overlyset er 2,50 m. Hver dørfløy har utvendig to kraftig profilerte fyllinger som innvendig markerer seg med en ganske enkel list. «Slaglisten» midt på døren har nok mistet litt av sitt utstyr. Både øvre og nedre del har sikkert vært rikere utformet. De svære profiler i fyllingene gjenfinnes i en enkel inngangsdør på bygningens bakside.

Denne kraftige profilering finner en ogsa på dørene i Østre Porsgrunns kirke (1759) og i den gamle portalen på Borgestad gård. Likeså finner en likhetspunkter ved den praktfulle portalen ved den camle Tollbod i Porsgrunn. Norsk Folkemuseum har også en liknende rokokkodør fra gården Haugene, også kalt Lilleklosteret ved Skien.⁴¹⁾ Men om selve døren har vakre linjer og rike profiler, så er det det lekende lette overlys som samler interessen. I et nydelig formet ornament er to F-er sammenslynget med årstallet 1794 delt på hver side av monogrammet. Resten av feltet utfylles av et karakteristisk nydelig utskåret rokokko-ornament. Portalen innrammes av en smal list oppdelt med små kvadere med sterkt markerte «anfängere» og sluttstein i buen. Over portalen ligger et langt, lavt vindu som skaffer lys inn til loftsgangen. Det er mulig at dette vinduet er opprinnelig, men det må da ha hatt en annen belistning. Nå avskjærer listen brutalt portalomramningens øverste del.

Men hermed er nok ikke portalens utstyr avsluttet. Til en slik dør hører jo også lås og hengsler, og som alltid i gamle dager ble det lagt meget vekt på å få også dette nødvendige tilbehør vakkert. Og Falkumportalen står ikke tilbake på dette felt sammenliknet med andre praktstykker av smiarbeider. Utvendig finner en et vakkert formet, i jernplate uthamret dørskilt, 23 cm høyt med vrider av vakker, men velkjent form. På innsiden står derimot et skilt, 40 cm høyt med den nydeligste utformning også i hamret plate. Skiltet er nå så overmalt at ikke straks vil feste oppmerksomheten ved det, men ved nøyere ettersyn vil en måtte innrømme at en har for seg et usedvanlig vakkert skilt, verdig den dør det tilhører. Det er karakteristisk at dørens innside, som ellers er påfallende nøkternt utstyrt, har fått dette nydelige låsskilt så øyet også her fikk noe vakkert å feste seg ved.

Falkumportalen ånder av den gamle bygningskulturs skjønnhetsglede, dens favn er bred og byr festlig velkommen, en verdig representant for den gamle Skiens-bebyggelse.