Dukkehjem i Porsgrunn

Porsgrunnshus

W. Swensen

Når det gamle Porsgrunn trekkes fram i erindringen, blir det de tingene som ruver, som helt naturlig samler interessen. Periodene som kaster glans er ikke motgangs- og nødsårene. Det er de tidene da liv og virksomhet kunne florere i ly av økonomisk oppgang. Vi minnes de store løftene, kirkene som ble reist, skipsbyggeriene som ga arbeid, handelshusene som ga byen økonomisk ryggstø - og med dem reisningen av de store og prektige patrisiergårdene. Men liksom det ofte er de små trekkene i et ansikt, rynker som gjenspeiler motgang og strid, som gir det karakter, så er det også i byens ansikt mange små karakter-avslørende trekk.

Kammerherregården som var privatbolig, hadde over 30 rom og dekket et areal på 1½ mål, og de gamle storgårdene som har vært spart til vår egen tid, står ikke tilbake i dimensjoner.

Men når vi ser på bebyggelsen av de små hjemmene fra gammel tid, kommer det fram trekk som forteller mangt og meget om byens historie, og jeg tror det ordet som da trer sterkest fram blir: Nøysomhet. Ennå er byen rik på slike små hjem, ennå har de bevart en egen stillferdig sjarm, en velgjørende sikkerhet, et fast fysiognomi. Felles for dem alle er at de er bygd som egne hjem, med en liten jordflekk nyttet ut til hage hvor rare blomster hentet hjem fra sørlige strøk har fått akklimatisere seg og har skaffet seg hjemstavnsrett.

jeg fikk lyst til å se litt på disse små hjemmene. Ofte har jeg gått forbi det rare, lille huset i Helleberggaten som riktig nok har fått navnet «Porsgrunns minste hus», og så gikk jeg innom en dag. jeg minnes en bildebok for barn med et eventyr som begynte slik:

«Det var engang en bitte liten kone som bodde i et bitte lite hus med en bitte liten dør - -»

jeg måtte tenke på dette eventyret da jeg banket på den lille døren i Helleberggaten etter å ha gått gjennom den bitte lille grinden og inn i den bitte lille hagen, for der kom virkelig den lille konen og lukket opp, og naturligvis hadde hun en bitte liten katt som i eventyret. Huset er eventyrlig lite, men det rommer likevel det som trengs. En stue på 3 × 3,5 m, med en ovn som luner, med bjelker i taket, med vindu hvor aftensolen kommer inn og bringer lys og fred. Det er nok mange som må greie seg med mindre stue enn dette, men mindre kjøkken tror jeg en må helt til hovedstaden for å finne, og da er de riktignok ikke av gammel dato, men fra stålets og hetongens tid. Kjøkkenet i Porsgrunns minste hus er 1,20 m bredt, med skorstein som det virkelig kan kokes på og med kjøkkenbenk ved vinduet som forresten opptar hele kortveggen. Hele kjøkkenet har en golvflate av 3 kvm - og enda er det plass til å arbeide.

Bygningen er i alt 19 kvm, men så er det bygd til et vindfang med en «stor» bod og enda et uthus som støtter opp den ene siden v uset, men det er riktignok ikke mer enn 1 m høyt i den ene siden, og pipen fra skorsteinen blir forferdende stor ,ppe på taket. Hele huset med vindfang og uthus kan få rommelig plass i en passe stor stue. Om det har bodd noen familie i dette huset, vet jeg ikke, men utrolig er det ikke. Og ennå kan det altså tjene til bolig, og det merkelige er at det er hyggelig - både utvendig og innvendig.

I dag kommer bygningslov og helseforskrifter og krever sine bestemte mål på alt. Det lar seg ikke gjøre å bygge noe slikt i vår tid. Når vi ser på de gamle, små husene både her i Porsgrunn og kanskje enda mer i Brevik og Langesund hvor det ligger tett i tett av de små sirlige hjemmene inne i velstelte hager, da må en spørre seg selv hvordan bygningsfolk tidligere maktet å skape så velproporsjonerte boliger på så små grunnflater.

Men hemmeligheten ligger nok i at de kunne få bruke de høydemålene som passet for huset. Værelsene er ikke sjelden under 2 m høye, og det nytter det nok ikke å komme med i dag. Likevel har vi meget å lære av de gamle byggemåter, ikke minst når det gjelder de små husene. De var nøye i sin vurdering av alle mål, vinduet ble passet inn i veggflaten så det virket harmonisk, taket ble avpasset så husets form fikk helhet, døren ble gjort sirlig og vakker, og ved de fleste av de gamle husene ble det sørget for at en fikk en lun plass ved inngangen hvor en kunne sitte og kose seg i kveldingen.

Porsgrunn har bevart så mange av disse gode trekkene fra gammel tid. Folk har et opprinnelig krav til hygge, setter pris på at hagen og omgivelsene er pene. Tidene skifter og kravene blir andre, og det er mange ting som rna i støpeskjeen. jeg synes det er sørgelig å se at den gamle måten for hegning av hagene er gått så rent av moten, hekkene. Nå er det flettverksgjerder som er de seirende - og de er praktiske og gir et pent gløtt inn i hagene. Men de levende hekkene var et vakkert trekk i bybildet som jeg ville ønske igjen fikk hevd.

H. C. Andersen forteller om «Den grimme elling» at den kom til et hus, det var så skrøpelig at det ikke visste til hvilken side det skulle falle - og så ble det stående! Det gamle, rare huset i Sommerbakken bak Grand hotel må omsider ha tatt en beslutning, for nå er det falt. Antagelig er det kommunen som har måttet ta beslutningen, borte er det iallfall og tross all sin skrøpelighet er det savnet. For noe så snurrig rna en lete etter. Det var noe unorsk ved det, minnet mer om de eiendommelige utgaver av hus som Engström skildrer i følge med sin venn Kolingen. Det pussige er at det g'orde krav på en viss arkltektonisk holdning. Inngangen med de to små vinduene på siden ga det et ansikt med verdighet.

Oppover Kirkehaugen er det ennå en del snurrige hus å se, men de beste representantene for dukkehjemmene finner en vel ellers på Osebakken. Ligaten med sin stramme linje av småhus - tett i tett, er en severdighet, og ser en på husklyngene fra den åpne plassen ved Ytterbøs bensinstasjon, så får en et gløtt inn i eventyret, for så mange rare takformer er det vel sjelden å se samlet på ett brett.

De små krokete gatene innenfor Ligaten volder byens reguleringsmyndigheter atskillig bekymring - men det vil likevel være med vemod en gjør innhogg i denne merkelige gamle bebyggelsen. Også på Vestsiden er det samlinger av slike små, morsomme hus, funksjonalistisk bygd, men helt etter de krav som dengang ble stilt. I dag kan de godt brukes, men dessverre er de så ofte i veien for de nye kravene. Når husene ikke er altfor små, finner likevel nye innredninger plass i dem, og ingen kan frakjenne dem det meget vesentlige gode som heter hygge.

Det er vanskelig å kunne skille ut en enkelt hustype som det karakteristiske Porsgrunns-huset. Men disse små bygningene har alle fått et stedeget preg - de har den rette arkitektoniske dialekten så en ikke tviler på at de hører hjemme her. Og det er stedspreget som den nye tiden ennå ikke har maktet å gi bygningene. Nå ser en samme hustypen reise seg på Sørlandet som i Finnmark. Det er noe visst fattig ved dette, noe upersonlig som jeg tror fremtiden igjen vil vende seg bort fra. Den vil søke tilbake til former som passer både tid og miljø.

Tidligere trykt i Porsgrunns Dagblad 24/12-1939

Utdrag (s. 124-128) fra:
W. Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen