Cochegården og Tollboden i Brevik

Slektninger til Herregården

av Wilhelm Swensen

Sundet mellom Salterøya og fastlandet er den gamle havnen i Brevik. Det er den som har skapt byen, og det er fra havnen byen skal ses. Det har ikke vært noen lett sak å forme en by i det knudrete og vanskelige terrenget omkring Sundet. Salterøya ga forholdsvis rimelige tomter å stelle med, og på den beste delen av øya ble kirken lagt, godt i ly for været, men likevel så synbart fra havnen at den liksom kronet byen med sitt fornøyelige tårn stikkende opp over trekronene, tårnet som ble formet for å gi plass til kirkeuret - «Seyerwercket» - skjenket av den mann som ble hyllet med gravskriften:

Her hviler Schwindt
gak læser trindt
om hver en Splindt
af denne Kiste.
Han er nu stor,
i Himlen bor,
blandt Engle-kor hos Jesum Christe.

Mot sundet lå stasbygningene - forretningsgårdene - på rad inn til Storgaten. Vi har dem ennå der: Stiansens hotell, Kraftselskapets bygning, Kjøpmann Albretsens hus - men fram for alt ble byen preget av Chrystiegården, Cochegården og Tollboden, disse tre monumentalbygg som helt dominerte den indre havnen med sin særpregede arkitektur.

Chrystiegården er havnet på Norsk Folkemuseum som representant for noe av det merkeligste vi har bevart fra rokokkotiden, men ennå, selv i sterkt ombygd form, preger Cochegården den indre havnen med sin merkelige form og sin praktfulle beliggenhet. Den vender blikket ut mot sundet og mot den andre staselige storgården - den pompøse Tollbodbygningen.

Vår tid har gitt byen nye oppgaver. Havnen spiller ikke lenger den dominerende rollen - iallfall iden indre havnen, og byen har, slik det dessverre så ofte er skjedd i vårt land, mistet blikket for betydningen av å trekke havnen inn i bybildet. Det blir ikke lenger tatt tilbørlig hensyn til at byen også skal ses fra denne siden. Det er gatene som nå er blitt de bestemmende. Men Brevik må igjen få orientert sitt bybilde slik det var bestemt ved anlegget. En moderne byregulering ville sikkert legge hovedvekten på dette verdifulle poeng så en igjen kunne framtrylle den sjarm som byen hadde ved sin naturlige framvekst.

De to samlende punkter i bybildet ved havnen: Cochegården og Tollboden, må igjen bli dominanter og formes slik at de på en verdig måte hevder sin plass i denne maleriske byen som kunne bli en av de vakreste byene på sørkysten - og det sier ikke så lite når vi tenker på rekken av intime og innbydende kystbyer som Sørlandet rommer.

Cochegården er en merkelig bygning. Antagelig er den oppført like etter brannen i 1760. Med sine fire små fløyliknende utstikk på hovedbygningen, hvor taket er trukket ned så bare midtpartiet av huset får to etasjer, hører også den til en bygningsform som bygger på impulser fra den staselige residens som grev Gyldenløwe lot oppføre i Larvik omtrent 100 år før Cochegården. Etter at Chrystiegården ble flyttet, har vi nå bare Borgestad og Cochegården tilbake av disse merkelige bygningene, og begge er forandret ved tilbygninger som delvis har endret deres karakter.

Er det mulig å gi Brevik rådhus - Cochegården - dens fornemme arkitektoniske skikkelse tilbake? Og er det riktig å trekke dette spørsmål fram i en tid da byggeproblemene er så store?

Det ville være lett å svare på det første hvis en kunne bygge slik som det ble gjort i Larvik, med en mektig sal i annen etasje som fyller hele den delen av bygningen som er ført opp i to fulle etasjer. Her kunne en få rådhussal som både ville være stor nok og som kunne bli staselig med utsikt til sundet. Men bygningen er så godt som den eneste bevarte med interiørene og den interessante planen i behold, og det ville ikke være riktig å gøre et så sterkt inngrep i planen som innbyggingen av rådhussalen ville kreve. De mange fine detaljene som er bevart, må vi ta vare på, og det finnes andre veier å gå for løsningen av rådhuset.

Fløyen langs sundet er nå kontorfløy og bør beholdes slik. Men den andre fløyen er sterkt ombygd og faller nå noe ut av bildet. Denne fløyen vil kunne erstattes av en ny som legges i forbindelse med hovedbygningen, tiIsvarende den gamle kontorfløyen. I den nye fløyen ville en få plass til en rådhussal, og ved forbindelsen med hovedbygningen måtte en kunne knytte en del av de gamle rommene til salen som selskapsrom. De store kjellerne i hovedbygningen må kunne gi plass for garderober og toalettrom. Den nye fløyen måtte bygges ildsikker, men kunne kles utvendig med panel - en form som teknisk byr på fordeler idet panelet vil virke som en god isolasjon. Gårdsinteriøret ville danne rammen om inngangen til rådhuset, og sammen med den gamle hagen kunne en her oppnå en intim og sjarmerende virkning. Det stygge oppbygget på hovedbygningen kunne fjernes så arkitekturen igjen kunne tre fram i sin klare og karakteristiske form.

Bygningen måtte få igjen sine gamle vindustyper. Den harde utforming som nå preger dem, hører ikke sammen med de fine detaljene i bygningen for øvrig. De gamle vinduene lå senket noe inn i veggflaten og var omrammet av nydelig listverk, slik en ennå finner det ved en rekke gamle Breviks-gårder, og vindusrammene hadde den fine sprosseoppdelingen som gjorde dem til et ledd som spilte med i arkitekturen og ga eksteriøret en fasthet som de store rutene helt forkludrer.

Det andre spørsmålet: Å peke på slike oppgaver i en tid som vår, da boligspørsmålet er blitt så sterkt fremtredende og materialproblemene så store, lar seg nå likevel besvare til fordel for planen. Nettopp en tid som den vi gjennomlever bør nyttes til forarbeider, og en ombygging som denne ville kreve et inngående studium og omfattende forarbeider. Verden må vel en gang komme på fote igjen, og da kan vi stå klar til å ta fatt.

Tollboden i Brevik hører til samme tid som Cochegården. Også den er en rokokkobygning, men av en helt annen type enn ætlingene etter residensen i Larvik. Den faste, rene bygningsformen med sin høye grunnmur og to etasjer over denne, med symmetriske vindusrekker og et høyt staselig tak, eier palé-arkitekturens verdighet. Den slutter seg til den type bygninger som den vakre hovedbygning på Brekke museum representerer. Men Tollbodens vinduer er forandret. De er gjort storrutede og trukket helt fram i vegglivet. Det er lett å trekke sammenligning mellom virkningen av vinduene i bygningen på Brekke og Tollboden. Da vil en snart se hva en slik detalj betyr i arkitekturen.

Ved enkle midler kunne vi her få framkalt noe av det beste vi eier i norsk trearkitektur. Beliggenheten ved sundet hvor speilingen i vannet beriker bildet, krever at denne vakre bygningen får den riktige utforming. Den kunne bli en severdighet - og det skal en offentlig bygning være.

Som Cochegården har Tollboden en rikdom av detaljer i interiørene. Nydelige dører, vakkert listverk, messinglåser med skilter som kanskje vil være en husmors fortvilelse, men som fryder øyet - brannmurer med kunstferdige bekroningen og flaten dekket av hollandske bilderike kakler - kort sagt: Rokokkoen blomstrer fremdeles i interiørene tross atskillig hardhendt behandling gjennom tidene. Snekkerdetaljene ved disse to storgårdene er av høy kvalitet. Vår egen tid kunne ha godt av å studere dem som eksempler på virkelig godt håndverk.

Tollbodbygningen har vært i Statens eie siden 1841.

Det ville være en oppgave for kommunen og staten å gi Cochegarden og Tollboden tilbake sitt verdige og rike preg - sin riktige drakt. Så kunne de se over sundet til hverandre, befridd for anmassende utveksten og kluntete forbedringer som en pietetsløs tid har påført dem. Brevik ville igjen kunne representere med sin egenartede byggeskikk og med en arkitektur som hører til det beste som norsk trearkitektur har frembrakt.

To slike bygninger vil gi det vakre sundet sitt preg tilbake, og de vil kunne bli en spore til aktpågivenhet når byens videre oppbygging skal fremmes.