Borgestad gård

av Wilhelm Swensen

Tidsskiftet er vanskelig å få øye på når vi står midt oppe i det. Men et trekk lar oss ane skiftet: De gamle jordeiendommene som ligger opp til en by, krymper mer og mer sammen. Nye hus kryper nærmere og nærmere etter som byen med sin industri og sitt voksende folketall søk er nye felter for boliger. Den gamle gården som før lå i ensom majestet, ser med undring den nye tingenes tilstand og nærer en lett engstelse for sin truede eksistens.

Ennå ligger den gamle ærverdige bygningen på Borgestad omgitt av sin hage og de åpne jordene, med de store fløyene og gårdsbrukets bygninger i krans rundt tunet hvor ferdselsveien tidligere gikk, slik at alle måtte innom og kunne nikke kjent til den ruvende bygningen. Det har vært bygd hus på Borgestad gård i meget gammel tid. Den hovedbygningen som nå står der, kan nok ikke måle seg i alder med de brunete stuene og loftene oppe i Telemark, men som «kondisjonert» bygning hører den med blant våre eldste trebygninger.

Noe sikkert byggeår for Borgestad har vi ikke, men meget tyder på at den fyller 250 år. I kjelleren er malt på bjelkene i taket 1696 1697 og 1698. En slik svær tømmerbygning måtte ha en tid til å synke sammen i laftene før en kunne ta fatt på innredningsarbeidet og det er vel ikke urimelig å regne med at den sto ferdig til 1700. Vi vet iallfall at kongen - Frederik den 4de - bodde på Borgestad under sitt norgesbesøk i 1704.

Arkitektonisk står Borgestad som et av de merkeligste byggverk i vart land. Selv om enkelte endringer gjennom årene har grepet inn, eier den fremdeles sin klart markerte hovedform, som tross de svære dimensjoner har en mykhet og verdighet i linjene som hever den opp til en av de vakreste og originaleste trebygninger i norsk arkitektur. Det var generalmajor Johan Arnoldt som bygde gården - så sier i hvert fall Bartholomeus Løvenskiold i sin amtsbeskrivelse fra 1784. Arnoldt fikk først i 1702 skjøte på gården, men det ser ut til å ha vært rent formelle grunner som vanskeliggjorde utstedelsen av skjøtet. Bartholomeus Løvenskiold vokste opp på Borgestad fra to års alder og hans far overtok gården 16 år etter at Arnolds enke var død, så noen grunn til forveksling skulle det ikke være.

Generalmajoren var gift med Anne Clausdatter, en datter av lagmann Claus Andersen i Skien. «Stolt Anne på Borgestad», heter hun i visen hvor hun berømmes som den vennlige og godgjørende husfrue - rettferdig i handel og vandel. Generalmajoren døde i 1709 og fru Anne styrte gården og den store eiendommen med utstrakt trelasthandel til sin død i 1713.

Da Borgestad ble bygd, var barokken den rådende stil. Forbildet er som nevnt den prektige residens som grev Ulrik Fredrik Gyldenløwe bygde i Larvik. Planen har mange fellestrekk med denne bygningen, men Borgestad er betydelig større, og de karakteristiske utspringene på langsiden på samme måte som ved «Herregården» har Borgestad inn mot tunet. Det er et åpent felt mellom hovedbygningen og fløyene som lar den mektige trebygningen ruve selvstendig. Ved Herregården var fløyene bygd sammen med hovedbygningen så tunet ble helt lukket, slik vi også finner det ved en rekke senere anlegg i distriktet. Etter de undersøkelser som er gjort ved «Herregården» av Domenico Erdmann, har denne bygningen hatt en takform som likner Borgestads.

Det er imidlertid ikke meget som kan fortelle oss om det opprinnelige utseende og utstyr av Borgestadbygningen. Et værelse som den dag i dag kalles «Kongens kammer» og som ble utstyrt til kongebesøket i 1704 - det ligger i den nordvestre utstikkende fløyen mot hagen - skal ha hatt røde bjelker og kongemonogram malt i feltene mellom bjelkene. Det praktfulle tapetet som veggen var trukket med, er bevart og gir et bilde av den prakt som rommet har hatt, og en kan nok gå ut fra at de øvrige rom også har hatt rikt utstyr.19)

«Herregården» ble bygd om til Kristian den 6tes besøk i 1733. De framspringende fløyene ble da ført opp til fulle to etasjer, og hele bygningen fikk et praktfullt utstyr, slik en fremdeles kan se det. Borgestad ble overtatt i 1730 av Herman Leopoldus, og det er vel rimelig at også han har staset opp sin gård, selv om kongen ikke kom på besøk. For distriktet var det nok en skuffelse at kongen ikke kom. Skien hadde reist en æresport hvor en kunne lese:

O, ærefulde Dag! ja! Glædelig Aspect
Som Scheen Naade gav, at fylde sin Defect,
Da store Christian den Siette Staden saae
Hvor hans Forfædre ey sit Øye kasted paa,

Til ære for dronningen sto:

See! saa Naadige Landets Moder
Skuer Nordens ømme Poder.

Men kongen reiste forbi til forgremmelse for nordens ømme poder.

Bartholomeus Herman Løvenskiold forteller at han i 1760 gjorde «store forbedringer paa Bygningen og jordvelen der kostet over 400 rd.» At denne betydelige sum for en vesentlig del er kommet bygningen til gode, må en regne med all den stund det ser ut til at alt gammelt inventar er fjernet og erstattet med nytt. Det var Porsgrunnskirkenes byggmester Joen Jacobsen som sto for dette arbeidet, og selv om også meget av dette inventaret er fjernet ved ombyggingen i 1882, så viser det som ennå er igjen, at det er lagt overmåte meget arbeid i å få bygningen stilmessig så moderne som det var mulig. Det er ikke utenkelig at bygningen ved denne leilighet har fått det eksteriør som i dag preger den. Både takformen og panelet kan tyde på det. Av stor interesse er det at vi i Porsgrunn hadde en bygning «Kammerherregården» - som har den samme plan som Borgestad, men en annen takform. Den enkle takflaten var brudt med en ekstra taketasje, «seteritak» som det kalles i Sverige og Danmark. Denne takformeii ble skapt for å gi adelige sctegårder en standsmessig bebyggelse, fordi dette ble krevd om gårdene skulle oppnå skattefrihet. «Seteritaket» er først senere kjent i Norge, og det er all grunn til å regne «Kammerherregården» som det eldste kjente eksempel hos oss. At også Borgestad har hatt slik takform holder jeg for meget rimelig.

Borgestads plan med fløyer på begge langsidene slutter seg til den opprinnelige planløsning ved Charlottenborg som ble endret under byggingen. En rekke svenske herregårder har også den samme planløsning. «Herregården»s praktfulle festsal som opptar hele rommet i annen etasje mellom de utstikkende fløyene, mangler på Borgestad, der salen lå ved siden av den gjennomløpende midtgangen. Salen var imidlertid ikke noe lite rom - 10 × 7 m. Midtgangen var usedvanlig bred - hele tre meter - og i den løp trappen til annen etasje opp. Slik er det også ved Cochegården i Brevik som har mange felles trekk med Borgestad.

Til hver side av midtgangen lå i første etasje to rom, mens det bortenfor disse ble plass til tre rom på grunn av fløyene som gir større bredde. Oppe i annen etasje var det på den ene side sal og på den annen side to værelser. Under skråtaket som løp ned over fløyene, var det ikke innredet noe rom. Kjøkkenet lå mot syd, hvor det nå er stue, og her har det nok vært en av de festlige «skorsteiner» som i den omkring 1760 ble laget her i distriktet, med vakkert modellert stukkarbeid. I kongens kammer står det ennå en gammel brannmurnisje. Den er også fra 1760, så ombyggingen har nok vært temmelig radikal, når selv dette stasrommet ble berørt.

Den gamle hoveddøren til Borgestad er bevart og står nå i en av fløybygningene. Her møter vi Joen Jacobsens karakteristiske stil, med kraftig profilerte fyllinger på dørens utside, slik vi også finner det ved Østre Porsgrunns kirke og et par andre steder i distriktet. Det innvendige utstyr er imidlertid merkelig tørt og skjematisk utformet, uten den livlige profilering som ellers preger Joen Jacobsens arbeider. Det er så meget mer påfallende som han jo samtidig arbeidet med Østre Porsgrunns kirke. I denne bruker han bare en-fyllings dører, mens det som er bevart på Borgestad er to-fyllings. Et fyllingspanel som gar opp til vinduenes underkant er også svært skjematisk i sin form. Vinduene hadde krysspost som delte dem opp i fire rammer, hver med seks ruter. På nordsiden er ennå de gamle vinduene på plass. I barokktiden har det vært blyruter, det hadde forresten merkelig nok Østsidens kirke også.

Fra salen på Borgestad er det bevart gamle malte tapeter fra 1760. De er delt i felter med allegoriske framstillinger av de fire årstidene innrammet med malte rokokko-ornamenter. Salen må ha vært et festlig rom med gjennomlyset fra de to kortveggene, med stukktaket og de livlige malte dekorasjonene på lerretstapetet.20)

Et værelse i første etasje er ennå noenlunde intakt. Det er «bispinnens kammer» (etter Løvenskiolds svigermor bispinne Deichman). Over brystpanelet, som har den samme fyllingsinndelingen som vi finner ellers i bygningen, er veggene trukket med strie og malt med spinkle rokokkodekorasjoner, slik vi finner det på samtidig fayanse. Det er et lyst og høyst karakteristisk rokokkointeriør i skjøre, lette blå fargetoner, et av de sjeldne i vårt land. Nye dører og vinduer bryter noe av den fine stemningen, men helhetsinntrykket er bevart, og må ha virket som en herlig ramme om den verdige bispinne.21)

Ved Løvenskiolds ombygging i 1760 ble det føyd til en lang fløybygning mot syd. Den var en-etasjes og ga plass for alle de utrom den store husholdning trengte og lå praktisk til i forbindelse med det gamle kjøkkenet. Denne fløyen ble fjernet i 1882. Men de gamle fløyene, som hører til det opprinnelige barokkanlegget, er bevart, og selv om også de er sterkt ombygd, gir de fremdeles anlegget den pompøse karakter som general Arnoldt tilstrebet og som hørte med til et virkelig herregårds-anlegg. Hvis en tenker seg fløyene forlenget fram til hovedbygningen, vil de med sitt indre hjørne berøre yttersiden av de framstikkende fløyene mot gårdssiden. Ved Porsgrunns prestegard er fløyene bygd på denne måten, hjørne mot hjørne, og slik har det antagelig også vært ved «Herregården»s første anlegg. Denne eiendommelige byggemåten har holdt seg i distriktet. Slik var det for eksempel også ved Rafnes, og det synes å være en plan som har meget gamle tradisjoner.

Borgestadbygningen er 32 meter lang og bredden med de utstikkende fløyene utgjør nesten 19 meter. Midtbygningen som har to fulle etasjer, er 7,5 meter høy og høyden fra første etasje til mønet er 13 meter. Eiendommelig nok er høyden i rommene størst i første etasje - hele 4 meter, mens annen etasje måler 3 meter under taket. Både i barokken og rokokkotiden laget en ofte annen etasje som festetasje, og på Borgestad hadde også salen sin plass der, men første etasje, og på i etasje med sin store høyde må som helhet ha vært regnet som stasrommene, særlig da rommene ut mot hagen. I et slikt barokkanlegg var hagen nemlig en integrerende del av anlegget, så å si direkte knyttet til bygningen. Fra midtgangen i huset førte en høy trapp ned til hagen og en vei løp som midtakse fra denne trappen og helt ned til elven. Det var en anselig lengde, og for riktig å skape verdighet over hageanlegget, var det laget terrasser som formidlet stigningen i terrenget. Fire dammer lå langs midtaksen - to på hver side, og alskens kunstige prydbusker og blomsteranlegg livet opp så den vandrende hadde noe som øyet kunne glede seg ved. Klippete hekker og nøttetunneler hørte nok også med, og langs veiene på eiendommen må det ha vært alleer, noe som i pakt med tradisjonen har kommet det nye veianlegget over eiendommen til gode, til glede for vår egen tid.

Det er ikke godt å si hvor meget av den store ombyggingen i 1760 som kan tillegges Joen Jacobsen. At han personlig virket som arkitekt, kjenner vi til, men hans tegninger til Østre Porsgrunns kirke ble ikke igodkjent i København, og nye tegninger ble laget der nede. Det kan godt tenkes at Bartholomeus Løvenskiold har stillet så strenge krav til ombyggingen at han har vendt seg til en av tidens ledende arkitekter. Den litt tørre og sk'ematiske utforming av rommene kan tyde pa at det har foreligget tegninger som byggmesteren har følt seg bundet av. Fra andre arbeider av Joen Jacobsen kan en se at hans stil er friskere og friere når han får arbeide ubundet av andres mening.

Borgestad har i sin ombygde skikkelse betydd meget for distriktets arkitektur og håndverk. Men det er likevel det gamle barokkanlegg som byr den sterkeste interesse. Den prektige og originale hovedbygning er sammen med de lange fløyene om tunet et av de få herregardsanlegg med barokkens monumentale linjer som er bevart i vårt land. Og ikke minst interessant er omskapningen av steinarkitekturen som var rådende ute i Europa, til norsk trearkitektur.

Det er en trygg følelse over denne arkitekturen, et samspill mellom natur og bygning som gir anlegget sin verdige ro uten noe oppstyltet og prangende. Det store taket slår liksom en mørk kappe om det hvite huset og de lange gårdsfløyene strekker sine beskyttende armer omkring tunet og verner om en tradisjon som gjennom generasjoner har vært i pakt med sin egen tid uten å miste de verdier som fortidens erfaringer har gitt de slekter som har levd her. Det har gitt dem den rommelige menneskelighet som også i dag preger Borgestad gård.

Utdrag (s. 67-75) fra:
Wilhelm Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen