Fra Porsgrunnskirkene

Alter og prekestol i Porsgrunnskirkene

av Wilhelm Swensen

Lenge før Porsgrunn ble by reistes to prektige kirker på stedet, Immanuels - eller som vi nå kaller den Vestsidens kirke, innviet 16. mars 1758 og Østsidens kirke, innviet 10. juli 1760. Det er bare to år mellom reisningen av disse storbygg. Riktignok hørte de til hvert sitt sogn, men det er likevel påfallende at slike byggverk kunne reises, og vi beundrer også i dag den storslagne offervilje som ble vist av de mange interesserte på stedet.

Likeså merkelig som at det lille strandstedet skulle få to kirker på så kort tid er det å finne to så forskjelligartede bygg. De tilhører begge rokokkotiden og er oppført av samme byggmester, Joen Jacobsen, men de er så forskjellig i form og karakter at det må ha vært en temmelig sterk ytre årsak til stede for å framkalle forskjellen.7)

Mens Vestre Porsgrunns kirke ligger nær opp til løsningen av Joen Jacobsens arbeid fra 1753, Langesunds kirke, så framtrer Østre Porsgrunns kirke som et grandiost byggverk hvis like ikke finnes i distriktet.

Sørlandet har i de senere år gjennom restaureringen fått gjenreist en rekke kirkeinteriør som har fått hele landet til å feste oppmerksomheten på disse kunstskattene.

Langesund har fått gjenreist sitt kirkeinteriør og Vestre Porsgrunns kirke gir i store trekk beretningen om sitt intime og vakre kirkerom. Eidanger kirkes merkelige interiør er bare delvis gjenreist, men den største og praktfulleste av kirkene venter ennå på å bli iført sin rette drakt og de prydelser den med rette bør bære.

Avdekningen av den skymalte himling er et stort løft fram mot løsningen av denne oppgaven, men det ville være sårt om vi måtte stanse på veien mot et mål som ville bli til glede for byen og menigheten og som igjen ville heve dette prektige byggverk opp i den klasse hvor det hører hjemme: Blant landets vakreste rokokkokirker.

Som et ledd i opplysningen om Porsgrunnskirkenes verdifulle inventar vil vi her ta for oss alter og prekestol i de to kirkene.

I Vestsidens kirke - den eldste av de to - står det gamle alterparti i restaurert skikkelse, og det er vel i dag neppe noen som ville ønske å bytte det gamle alterbilde ut og hvitmale alteromrammingen slik som vi inntil før restaureringen kunne se det.

Det som i særlig grad må forundre, er at denne alteromramming er så fjernt fra å være noe rokokkoarbeid. Tvert om er det en desidert barokkløsning. Dette skyldes sikkert impulser fra andre kirker og ikke minst snekkernes konservative innstilling overfor den nye stil. Alterpartiet er imidlertid tenkt betydelig rikere enn det nå står og det må også sees i sammenheng med det rikt utskårne korskille som brødrene Cudrio lot bekoste oppsatt i kirken. Sannsynligvis ble det fjernet i 1777 da det ble foretatt en del forandringer, og de to figurer «Håpet» og «Kjærligheten», som nå står på hver side av alteret, ble da oppsatt på postamenter i kordøren i likhet med Moses og Aron i Østsidens kirke.8)

Selve alterrammen har imidlertid postamenter for figurer. Hvor disse figurene er blitt av, er det ingen som vet. At de engang har vært der, er høyst rimelig når vi tar i betraktning alt det rike inventar kirken ellers hadde. Alterpartiet er overordentlig vakkert utført fra snekkerens hånd med rike profileringer og med fint formede søyler hvis kapiteler skyldes Truels Simonsen, den fremrakende stolmaker. Det er vel rimeligere at selve den arkitektoniske løsning er Joen Jacobsens, eller Søren Nielsens, som nevnes som snekker for innredningsarbeidene.

Som alteret nå står med tømmerveggen som bakgrunn og den skymalte himmel over, med sine dype, fyldige fargetoner i rødt og mørkegrått og den diskrete anvendelse av gull, virker det sjelden vakkert og i samklang med interiøret. Som kirkens viktigste interiørledd hevder det seg ved sin verdighet og virkelig monumentale kraft.

I tilknytning til alteret kom prekestolen som det annet viktige ledd i kirkerommet. Den gamle prekestolen er borte, men inngangen som er skåret ut i tømmerveggen og den gamle prekestolhimmel er bevart. Denne portal i korveggen er usedvanlig i sin dekorasjon. Himmelen understøttes av to fint formede halvrunde pillastre med postamenter og med nydelige kapiteler av samme form som altertavlens. Vi kjenner her igjen Truels stolmakers sirlige hånd. Selve apningen i veggen er dekket av en flattrykket bue med fint formet list, og i buens midte er skåret et kraftig skjell som går he t opp til prekestolhimmelen. På hver side av skjellet er det et eiendommelig formet mønster i svakt relieff. Denne dekorasjon er ikke noen alminnelig foreteelse i rokokkotiden - jeg vet ikke å ha sett den anvendt annet sted enn her i Porsgrunnsdistriktet, og det er vel meget som taler for at vi her star overfor påvirkning av treskjærere fra Telemark som nettopp anvendte slik flatskurd. Denne prekestolportalen er det som best forteller om det rike utstyr kirken må ha eid - og vi får av den et begrep om hvor rikt og festlig det gamle korgitter virket. Nå står denne rest av fordums prakt nokså ensomt og isolert; sammen med korgitteret har den først kunnet komme til sin rett.

Inne i sakristiet står festet til veggen en tavle med streng arkitektonisk omramming. Det er restene av det gamle skriftealteret som gjorde tjeneste ved privat skriftemål, særlig for «inngangskoner». Sakristiet ble oppført 1830 og tavlen skriver seg sikkert fra samme tid. Det består av en marmorert vegg med 4 pillastre som støtter en profilert bærebjelke og herover en gavlspiss. Inne i denne er malt en rekke lynstråler (opprinnelig forgylt?), og inne blant strålene står skrevet «Iehova». Tavlens midtfelt har inskripsjonen- «Det samme Sind vere i Eder, som var i jesu Christo. Philipr 2, C. 5 V.» Dette midtfelt er lerret som er spent opp på rammen. Hvorvidt her er tenkt et malt bilde eller om det foreligger en overmaling, bør nærmere undersøkes. Alterringen og knefallet er borte. Det burde være en tanke til overveielse om ikke dette knefall igjen skulle settes på plass. I vår tid nyttes sakristiene i kirkene oftere til brudevielser og rommet bør da få et verdigere preg og et utstyr som svarer til rommets oppgave. Som det nå er, står denne merkelige tavlen uten noen tilknytning til rommet.

I Østre Porsgrunns kirke møter vi det samme merkelige forhold som ved Vestsidens, at alterpartiet rent stilmessig skiller seg så sterkt ut fra kirkens øvrige inventar. Det er igjen barokkens pompøse prakt som virker og dens strenge arkitektoniske formspråk som taler. Men vi har her en ganske annen sikkerhet med hensyn til mesternavnet.

På toppstykkets bakside er nemlig funnet en innskrift med rødkritt:

Anno 1759 zuletz In juli Monat ist dieses Altar von Mir Johan Jacob Katzenberger, borger und .... In Schen, geburtig In Augspurg, foerfertiget zu hauze bey Jon Jacobsen mit nachfolgende Gesellen Wilhelm Larson. Københavner. C. C. S.

Formodentlig er Johan Katzenberger mestersvend og tavlen er laget hos Joen Jacobsen som hadde verksted. Vi kjenner til at han tidligere har levert inventaret til Fredriksverns kirke, og det er morsomt å legge merke til at også den annen svend er utlending - Wilhelm Københavner. Truels stolmaker, som senere skal nevnes, er ikke med på dette arbeid, hvorimot han kan ha deltatt i skjæring av kapiteler til pulpiturene.

Altertavlen i Østre Porsgrunns kirke gir imidlertid ikke noe sant bilde av hva den engang var. Det store alterbilde, som nå er infelt i ramme, (Aksel Enders korsfestelsesgruppe) hører ikke sammen med rammen. For å få plass til bildet er den forhøyet - løftet på høyere postamenter så bildet skjærer seg ned under sokkelpartiet. Toppptykket kommer også herved for høyt i rommet.

Tavlens opprinnelige hovedbilde - med motiv: Himmelfarten henger nå med sin fint skårne ramme i Østsidens bedehus. Predellabildet er opphengt på korveggen og viser kongenes tilbedelse av Kristusbarnet. Begge bildene er vakre og vil ved en rensing framtre i sin opprinnelige fangedrakt. På skissen side 29 har jeg vist hvorledes disse bildene har vært innsatt i den store alterrammen. (En tilsvarende finnes i Solum kirke.)

Vi kan ikke komme bort fra at alteret nå er en anakronisme. Mange er selvsagt blitt gla i Aksel Enders bilde og det tilvante vil man nødig endre. For så vidt er alterpartiet i pakt med kirken for øvrig som den i alle vesentlige ting er blitt sørgelig endret gjennom årene. Den restaurering som i sin tid ble foretatt, var i mange måter både riktig tenkt og fortjenstfull, men vår tid besitter ganske andre midler til å nå gode resultater, hva avdekningen av det skymalte taket viser. Kirkerommets farger er nå - bortsett fra taket - ikke særlig oppløftende, og når man vet hva det virkelig kan skapes ut av et slikt rom, da er det å håpe at tanken på å gi Østsidens kirke tilbake sitt opprinnelige interiør, igjen må få liv. Det arbeid som avdøde kirkeverge Johan Henrik Knudsen9) begynte, bør vi fortsette.

Den store forskjell i form og innredning mellom østre og vestre kirke er virkelig påfallende, og likså merkelig er det at den tids praktfulleste kirkeinteriør, Kongsberg kirke - som ble innviet 1761 og som altså må ha vært under arbeid samtidig med vår kirke, ikke har hatt større innflytelse på Joen Jacobsens interiør. Porsgrunnskirken er beholdt som korskirke med den høyreiste virkning som dette rom får gjennom den skymalte hvelvingen.

Korskillet er sløyfet og i stedet er kommet ballustraden med de to figurer Moses og Aron. At man i sin tid fant på å flytte disse figurene inn på korveggen, viser at man intet forsto av selve tanken i inventarets utforming. Nå har figurene sin rette plass og tanken kan som rett er, gå gjennom den gamle pakt fram til altertavlen, som ved det underste bilde forteller om Kristi komme og det øverste om den fullbrakte frelsesgjerning. Over dette står i en stråleglorle et likesidet triangel med tre ildtunger: Den hellige ånd som skal gjennomstrømme menigheten, mens de basunblesende engler forkynner seieren over døden.

Prekestolen har i motsetning til alterpartiet et rikt rokokkoutstyr. Den er intet mindre enn et praktstykke med de rike skjæringene omkring sidefeltene, den praktfulle himmelen over og med den fyldige, runde drueklasen som sluttstykke under selve stolen. Disse skjæringene avviker temmelig sterkt fra vanlig rokokkodekorasjon; det kraftige relieff som er anvendt, peker hen på samme mester som altertavlens. Rokokkoen la vekt på det rikeste linjespill og søkte bort fra symmetrien. Ser vi nøye disse skårne feltene, finner vi at man ganske enkelt har tatt den ene sidens mønster og snudd omvendt - og på den måten har man oppnådd den livfulle, tilsynelatende usymmetriske form. En detalj som selve håndrekken på trappen opp til prekestolen er helt mesterlig i sin rike profilering. Ser vi prekestolen sammen med ballustraden og figuren i kordøren, får vi et inntrykk av den prakt som interiøret en gang har hatt, men de panelte veggene gir ikke den livfulle kontrastvirkning som bjelkeveggene engang har gitt, og veggens farge er nå som sagt ikke særlig oppløftende.

Også østre kirke har hatt sitt skrifte-alter i sakristiet, men dette er helt forsvunnet. Galleriene, som også er ombygd, hvilte på slanke jernstolper så en fikk inntrykk av at de svevet - det ville ikke falle vanskelig å rette på denne feilen, og det Ærverdige kirkerom har krav på at vi søker å bringe det mest mulig i overensstemmelse med den form det engang hadde, fordi denne form i kunstnerisk henseende var av så høy verdi. Østre Porsgrunns kirke er en arv til Porsgrunns menighet som burde tas godt vare på og forvaltes rettelig.

Utdrag (s. 23-31) fra:
W. Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen