Seksjon VI. Byer i emning

av Kaare Svalastoga

VI 4. Om kultur

Det gis mange forsøk på å definere ordet kultur, og de forskjellige definisjoner gir som oftest et forskjellig kulturbegrep. Det kulturbegrep som her skal anvendes, er hentet, fra den amerikanske antropolog Ralph Linfon som i sitt verk «The study of man» (N. Y. 1936, s. 288) definerer det slik:

«Et samfunns kultur består av den totale sum av idéer, betingede følelsesreaksjoner og mønstre for vanemessig at ferd som medlemmene av dette samfunn har ervervet gjennom opplæring eller etterlikning og som de i større eller mindre grad har del i.»

Vi har i det foregående lite diskutert de Skienfjordske ladestedssamfunns kultur i perioden 1660-1740. En slik diskusjon vilde også ha hatt mindre interesse både fordi undersøkelsesfeltet er for lite i rom og kanskje også i tid og fordi materialet delvis som følge derav er for magert.

I det følgende skal vi bare framheve enkelte elementer av disse samfunns kultur.

Ladestedene var sosiologisk sterkt heterogene samfunn på grunn av den relativt store innvandring fra forskjellige kanter. Dette må ha betinget betydelige forskjeller i samfunnsmedlemmenes kulturarv. Naboskap og oppgavefellesskap har imidlertid virket uniformerende. På flere måter skiller disse samfunn seg ut fra bondesamfunn omkring. Ladestedssamfunnene var i begynnelsen av 1700-tallet mer boklige enn bondesamfunnef omkring.

Jeg har undersøkt 50 skifter fra landsbygda i Bamble fogderi 1725-1728. 8 av disse inneholdt bøker, altså 16 pst. Av 25 skifter hos ikke-borgerlige innbyggere i Porsgrunn, Brevik og Langesund (1725-1731) inneholdt 8 skifter bøker, altså 32 pst. Av 11 borgerlige Breviksskifter mellom 1720 og 1740 inneholdt 6 bøker, altså noe over 50 pst.

Tendensen i retning av boklighet var utvilsomt stigende i tidsrommet 1660-1740. Av 4 Langesunds strandsitterskifter 1695-1705 inneholdt ingen bøker. Av 8 skifter etter Langesundsstrandsittere 1725-1737 inneholdt 4 bøker. Av 11 borgerlige Breviksskifter fra tida før år 1700 (1669-1699) fantes bare bøker i 1 - ett - skiffe. Av det samme antall skifter efter borgerlige Breviksfolk 1720-1740 inneholdt som ovenfor nevnt 6 bøker.92) Imidlertid kan bøkenes funksjon i kulturoverføringen ikke settes særlig høyt endog i slutten av vår periode. De aller fleste familier hadde bare ganske få eller ingen bøker.

Kulturoverføring foregikk i begynnelsen av 1700-tallet i langt høvere grad enn nåtildags ved personlig kontakt. Mer enn bokeiendom har den intime skipsfartsforbindelse med Vest-Europa betydd for bysamfunnene og deres oppland i kulturell henseende. Skiensfjordens bysamfunn var Bratsberg amts sentrale mottagerstasjoner for vesteuropeiske idéer. Dette var kanskje deres viktigste kulturelle funksjon.

Av de Breviksborgere fra tida før 1740 hvis skifter er registrert og bevart, hadde forretningsmannen Isach Svendsen Moy det største antall bøker.93) Det var ikke så mange, 28 tilsammen. Eieren, som døde i 1724, var en bondesønn fra Grimstadkanten. Det bemerkelsesverdige ved hans boksamling var det forholdsvis store antall hollandske bøker. (12 av 28.) Ellers eide han tyske og danske bøker samt «1 liden gl. salmebog paa Nor[s]ch». Hovedmassen av bøkene var av religiøst innhold. Han eide således 4 forskjellige utgaver av Davids salmer, alle på hollandsk. Bare i eller 2 bøker var av verdslig innhold, deriblant en dansk verdensbeskrivelse. Den relativt sterke interesse for hollandsk språk som denne boksamling vel vitner om, har neppe vært et unntaksfenomen i Brevik. Kjennskap til det hollandske språk var et viktig aktivum for et samfunn som i så høy grad var avhengig av handel med hollenderne.

Ellers i Skiensfjorden var det i begynnelsen av 1700-tallet vel så viktig å kunne beherske def engelske språk. Borgermesfer Lyche i Skien skrev i 1732 at manglende kunnskap i det engelske språk var en av de ting som bevirket at Skiensborgerne oppnådde dårlige trelastpriser. (Schneider 2, s. 161.)

I fornemme kretser lærte man seg fransk. Den 35 år gamle Leopoldus jr. skrev i 1736 et brev til Bratsberg amtmann som røper litt av en Jean de France-manér. Brevet er skrevet på dansk, men avslutningen lyder slik: «Mon tres chér ef honore Frere Votre tres humble ef fres obeissant servifeur H. Leopoldus junior.»94)

Det lille som folk på ladestedene leste i dette tidsrom, var nesten utelukkende religiøs litteratur: bibelen og kristne huspostiller.

Også andre kjelder vitner om af disse menneskers idéverden har vært sterkt kristentreligiøst preget.

Av fartøyer fra Skiensfjorden som vi kjenner navnet på i denne periode, hadde nær innpå halvparten navn hentet fra de bibelske skrifter og kristen tradisjon. Men det mest bemerkelsesverdige er det store anfall skip innenfor denne navnegruppe som var oppkalt etter katolske helgener. Det synes å vitne om den gamle religions livskraft. - For øvrig tør vi nok lese en spirende nasjonalbevissthet ut av navn som «Den norsche Løve», «Den Norsche Galley» og «Den Norsche Bunde», mens lokalpatriotismen gir seg til kjenne i navnene «Langesund» og «Fortuna af Porsgrund».

De mange gaver til Brevik kirke kan nok også vitne om religiøs kultur, men så sikkert er det ikke. Andre motiver kan også ha gjort seg gjeldende: hensynet til sosial prestisje, til konvensjon, estetiske beveggrunner etc.

Det er dog en gruppe handlinger som jeg tror må ha sin psykologiske bakgrunn i relativt bestemte religiøse forestillinger. Det er de handlinger som sjømannsgavene til kirken er vitnesbyrd om.

Under den norske skipsfarts første store ekspansjon, mellom 1690 og 1709, opptrer tre ganger hele skipsmannskaper med fordringer til Breviks kirke.

Fartøynavn
 Antall
kjente
fartøynavn
HelgennavnNavn
fra bibelen
Verdslige
navn
Pfalziske 18 arvefølgekrig (1688-97)18639
Spanske arvefølgekrig (1701-13)3251017

Skipper Hans Jacobsen, Brevik, og hans 20 skipsfolk gir 1694-1695 hvert sitt større eller mindre beløp til kirken. Skipperen selv gir 4 rd., båtsmannen og en til gir 2 m., de fleste andre gir 1 m.

Noen år senere gir samme skipper med i6 skipsfolk pengegaver til kirken. I 1702 oppfrer skipper Chrsten Nielsen, Brevik, med 8 skipsfolk som givere. Skipperen forærer kirken 5 rd. De øvrige gir fra i m. 12 s. og nedover.95)

Kirkeregnskapene nevner ikke flere skipsmannskaper som givere, men enkeltvis opptrer Breviksskippere også senere med gaver.

Bare en gang sies det noe om motivene til denne handlemåte. Skipper Hans Jacobsen og hans folk hadde lovt «udi hafs nød» de gaver som de i 1698 skjenket kirken.96)

Mer utførlig skildres en løftesituasjon av samme type i en innskrift på en alterkalk fra 1739 i Immanuels kirke i Halden.97

Giveren, en forhenværende skipper, gir en naiv framstilling av løftesituasjonen i disse to strofer som er en del av den lange innskriften.

«Jeg var i Hafsens nød. Jeg døden Saa for øyed,
Jeg Sukked til min gud, han og Sit øre bøyed
at høre mine Suk; hand frelste mig av Vand,
og gav min foed at Staae uskad paa tørre land.

I glæde gav jeg da mit løfte at tillave
Et Kirke Ornament, og denne Alter gave
Som, Skiøndt dend tøved lidt, dog efter Sexten aar,
I dag dend første gang i Helligdommen staar.»

Det er min oppfatning at det her skildrede opplevelses- og atferdsskjema:

  1. Havsnød
  2. Henvendelse til en antatt høyere makt (Gud) om hjelp
  3. Redning
  4. Tro på at redningen skyldtes Gud
  5. Ønske om å takke Gud
  6. Takken gis i form av en synlig gave til et formål som antas å være Gud velbehagelig

- er sannferdig framstilt og ikke har vært ualminnelig blant sjøfolk i denne tid. Følgelig antar jeg at vi kan oppfatte sjømannsgavene som vitnesbyrd om sjøfolkenes faste tro på eksistensen av en overmenneskelig makt som kunde redde fra havsnød. For hvis de ikke hadde hatt en slik eller noenlunde slik formet tro, vilde de neppe ha gitt kirken så mange gaver.

I enda høyere grad må de samme betraktninger gjelde for alle de ikke-Brevikske skippere som bar fram foræringer til Brevik kirke.

Det lar seg neppe gjøre å oppdage tendenser i bydannelsesprosessen de første hundre år etter 1740 som ikke også torde ha latt seg finne før den tid.

Det som særkjenner Porsgrunns og i mindre grad Breviks og Langesunds utvikling og forhold til byen mellom seiersåret 1737 og året 1842 - da alt hopehav mellom by og ladesteder i Skiensfjorden ble opphevet ved lov (1842 august 20) er at tendenser som tidligere bare ga seg sparsomt uttrykk, etter hvert blir framherskende. Det gjelder på den ene side ladestedenes emansipasjonspolitikk overfor Skien,98) på den annen side utviklingen av egne kommunale institusjoner.99) Bakgrunnen for denne utvikling er veksten i rikdom og folkemengde på ladestedene, særlig under krigskonjunkturene i siste halvdel av 1700-tallet og de første år på isootallet. En liberal handelspolitikk fra statens side begunstiget også ladestedenes ekspansjon.100) Men ladestedenes økonomiske grunnlag var det samme like fra deres oppkomst og fram til slutten av 1800-tallet, da maskinkulturen førte til vidtgående endringer i deres eksistensgrunnlag.

Utdrag (s. 220-225) fra:
Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen