Seksjon VI. Byer i emning

av Kaare Svalastoga

VI 2 Brevik

Sosial geografi

Stedets navn er sannsynligvis opprinnelig en betegnelse på den brede vika som Indre havn og Kanalen tilsammen danner.23)

Flere geografiske faktorer begunstiger et byanlegg nettopp på dette sted i fjorden. Under sterk strøm kunde det ha sine vansker for seilskipene å forsere seg opp til Porsgrunn. Men så langt inn fra havet som til Brevik spilte ikke strømforholdene noen betydelig rolle. Dessuten var det av betydning at Brevik var den første gode havn innafor fjordgapet som samtidig behersket et relativt stort oppland (på grunn av fjordens innsnevring). For store distrikter langs Skiensfjorden var Brevik den nærmestliggende havn og handelsplass. Også Brevik og Langesund gjorde tjeneste som Skiens havn, men i langt mindre grad enn Porsgrunn.

Bebyggelsen på begge sider av Kanalen er den opprinnelige og eneste kjerne som Brevik har utviklet seg fra. Karakteristisk for Brevik var den tette bebyggelse på et lite område. Dette var bevirket av geografiske faktorer: dels den krumme havna og Sylterøya som gir en lang strandlinje uten å nødvendiggjøre en tilsvarende stor spredning av bebyggelsen, dels de steile høydene, Breviksåsen, Bjerkåsen, Bedehushaugen og Strømtangåsen, som framtvinger tett bebyggelse i det kommersielt mest verdifulle område: sletta langs havna. Også Sylterøya er kupert.

Et dokument fra 1740-åra som diskuterer de Skiensfjordske ladesteders ekspansjonsmuligheter, bemerker plassmangelen som hovedsvakheten ved bydannelsen Brevik ... «meget innknepen av mangel på jordplasser mellom klippene», sier O. F. Müller etter en reise i 1775 - «uordentlig bygd i smale og krumme gater og så at der til atskillige hus er vanskelig at komme uten til vanns» ... skriver Pram i 1805.

Brevik var det eneste sted i fjorden som hadde militære befestninger. Her lå et blokkhus, som var anlagt ca. 1630. Det har visstnok virket som en ekstra belastning på ladestedets befolkning, idet Breviksfolk ble betynget «med vakt og vern» mer enn andre i krigstiden. (Trelasthandler A. Nielsen, Brevik. 1701.) Men hovedbyrden ved blokkhusvernet ser ut til å ha vært båret av Skien. Skiens borgerkompani holdt vakt her i krigstiden. I 1657 opplyste magistraten at byen hadde hatt 2000 rd. utgift til blokkhuset å «anrette og underholde med annet dets tilhørende». Her er nok også selve anleggsomkostningene inkludert. Under Den store nordiske krig ble bønder fra Eidanger utkommandert til vakthold ved blokkhuset. Etter krigen forfalt befestningen.24)

Kommunalisering

Kommunaliseringsprosessen hadde særlig gunstige vilkår i Brevik. Den konsentrerte bebyggelse, befolkningens vekst, samfunnsstrukturens relativt demokratiske preg og befolkningens relative isolasjon (lang og ofte tungt framkommelig vei til nærmeste kultursentrum, Eidanger kirke (9 km)), disse var de viktigste sosiologiske faktorer i denne prosess.

Vi har ingen kjelder som kan opplyse oss om kommunaliseringens tidligste stadier. Formodentlig har her som i Langesund og i Solum-Porsgrunn opprettelsen av en egen kirkegård vært et av de første institusjonelle tiltak. Dette kjenner vi imidlertid intet til.

Kirke

Den første sikkert konstaterbare kommunale overenskomst i dette bysamfunn er avtalen om kirkebygging av 1669 eller 1670:.... «Haffuer wii med huerandre vedtaget, en huer af yderste efne och formue, at vil contribuere til en liden kirche at lade opbiuge», sier søknaden til kongen. Enskjønt det ikke uttrykkelig nevnes eller klart framgår av søknaden, må vi vel anta at ordet «vi» skal betegne en noe videre gruppe i prinsippet vel hele ladestedssamfunnet - og ikke bare de 6 som underskriver brevet til kongen.

I søknaden til kongen om løyve til å bygge kirke i Brevik gjøres det rede for de nærmeste årsaker til kirkeavtalen. Det forklares at ladestedet er i stadig vekst og at veien til Eidanger kirke er lang og besværlig. Søknaden, som var datert Brevik den 23 januar 1670, var underskrevet av 6 Breviksinnbyggere.

Av disse seks var én offentlig tjenestemann og samtidig handelsborger (bondelensmann, senere foged Jørgen Jørgensen Riber), tre andre var også handelsborgere, og landkommisjonens gårdtaksering viser at disse fire hørte til de mest velstående folk i Brevik. De øvrige to har det ikke lykkes meg å finne igjen i andre kjelder.

Ved kgl. res. av 30 mai 1670 ga kongen sitt samtykke til bygging av kirke i Brevik «på deres egen bekostning og med andre godtfolks hjelp». Byggingen må ha begynt med en gang, for allerede i 1672 ser det ut til at kirken kunde tas i bruk. Men det varte enda noen år innen kirken sto ferdig innredet. Seks Breviksborgere sluttet nemlig i 1674 en kontrakt med Christopher Ridder om utsmykking av Breviks kirke. Ridder skulde lage en prekestol «saa som dend hand i Riizøer hafuer forfærdiget och vel saa kiech» og dessuten en høvelig korutsmykning. I slutten av 1675 sto kirken ferdig innredet.25)

Kirken som kommunaliseringsfaktor

I Breviks kommunale utvikling betegner kirkebyggingen i 1670-åra innledningen til en ny epoke. Alt før den tid hadde nok ladestedsbefolkningen ved sin produksjonsmåte og sin derav følgende bosetningsmåte begynt å skille seg ut fra landet omkring - bondesamfunnet. Endringen i arbeidsprosessene og den sterke utvidelse av mulighetene for sosial kontak betydde forandringer i vesentlige forutsetninger for bondekulturen. Følgelig måtte urbaniseringen føre til endringer i de overleverte kulturformer. Kirken må ved sin sosiale innflytelse, som bl. a. besto i utskillelsen av Brevik som selvstendig menighet fra Eidanger sokn, ha påskyndet denne utvikling. Direkte kommunaliserende må kirken ha virket derved at den var Breviksamfunnets første større fellesinteresse og felles tiltak og ved sin bruksform ble et fast samlingssted for hele befolkningen uten hensyn til alder, kjønn eller samfunnsklasse. Slik må den ha økt mulighetene for interkommunal kontakt. Kirken nødvendiggjorde dessuten et visst antall kommunale ombudsmenn og funksjonærer og til forskjellige tider kollektiv opptreden fra menighetens side. Breviks menighet var en underordnet del av det dansk-norske kirkesamfunn, men selve kirkebygningen, Brevik kirke som arkitektonisk fenomen, var en relativt selvstendig institusjon, tilhørende Breviks menighet. Denne relativt selvstendige institusjon, som kirkevergen førte det daglige tilsyn med, hadde et visst behov for varer og tjenester som måtte betales, og disse utgifter ble dekket ved gaver, særlig fra menigheten, men også fra fremmede, og ved avgifter på kirkelige ytelser. Av varer trengtes hvert år vin, oblater og lys. Disse varer ble meget ofte, men neppe alltid kjøpt utenfra (dvs. ikke av Brevikskjøpmenn), mange ganger i Skien, men mange ganger også direkte fra skippere. Særlig ble vinen ofte kjøpt direkte av fremmede skippere. Dette var et brudd på tollrullens bestemmelse om Breviks handelsrett. Men kirken var økonomisk interessert i den direkte handel, for transportutgiftene var svært høye: omkring 1690 kostet det i 5-20 pst. av vareprisen å hente ½ anker 19,3 liter) vin fra Skien til Brevik.

Hvert eneste år trengte kirkebygningen til større eller mindre nyanskaffelser og (eller) reparasjonsarbeider samt eventuelt materialer til disse siste. Særlig i 1720-åra ble det foretatt temmelig store reparasjoner på kirken slik at dens årlige utgiftsbudsjett som i alminnelighet lå mellom 20 og 40 rd. steg til flere hundre rd. - maksimum år 1728 med ca. 612 rd. i ekstraordinære utgifter.

Den eneste sosiologisk betydningsfulle omdannelse av selve kirken besto i perioden inntil 1740 i anlegget av to pulpiturer 1716, hvilket betydde en tillempning av kirkeinteriøret til den tiltagende sosiale differensiering på ladestedet og til de gjengse forestillinger om verdien av rangattributter. En nyanskaffelse i tidens stil var også gapestokken som ble satt opp i 1717 etter sokneprestens ordre.

Kirkens behov for kvalifisert håndverksarbeid var ikke stort nok til å lokke spesialister til bosettelse i Brevik. Disse måtte hentes i Skien eller i andre østlandsbyer, f. eks. tømmermann 1689, skifertekker 1698, murmester 1724, glassmester 1725, blytekker 1735. Men idet de større reparasjonarbeider strakte seg over flere måneder så fikk jo Breviksfolk høve til å komme i kontakt med og trekke lærdom av de fremmede fagfolk.26)

Kirken var en humanitær institusjon. Den drev en - riktignok elementær - fattigforsorg. Den ga de fattige et lite kontant beløp (ca. ½ rd.) i regelen årlig, den bekostet undertiden lægebehandling på fattige syke, og den ga fra 1715 av 8 fattige barn gratis skole. I 1730-åra var det om lag 20 fattige som fikk understøttelse av kirken når kirkeblokken ble tømt og pengene fordelt. Enkelte år kunde blokken inneholde så lite at det ikke ble noen utdeling. Så de fattige kunde aldri være sikre på årlig bidrag fra kirken. I enkelte tilfelle kunde de kirkelige myndigheter vise stor sjenerøsitet. Kirken betalte i 1727 9 rd. til en læge som behandlet Margrete Jeronimydatter.27)

Kirken som differensieringseringsfaktor

Den tids kirkelige ordninger var lite påvirket av den kristne likhetsidé. Det er tvert imot god grunn til å anta af kirken bidro til å framheve de sosiale forskjeller mellom innbyggerne. Som deltagere i de kirkelige seremonier og som begravde døde, ble menighetsmedlemmene gruppert etter økonomisk evne og sosial rang.

For sitteplass i Brevik kirke skulde det i regelen betales. De frie sitteplasser var for menighetens fattige. Dette prinsipp ble imidlertid ikke praktisert så strengt i de første årtier av kirkens historie. Siden det bare var et fåtall av kirkegjengerne som i kirkens første tid kjøpte sitteplasser, så ble det fil at alle de ledige benkene (stolestader) kunde brukes gratis. I den første instruks om kirkebenkene sies nemlig intet om avgifter for midlertidig bruk (leie) av sitteplasser.28)

Den geistlige øvrighet avgjorde i 1706 at den som ikke vilde kjøpe seg plass i en kirkebenk, måtte leie en plass, «en av delene må skje». En leietakst ble satt opp. Dette prinsipp ble etter hvert gjennomført. I 1735 ble det betalt eiendomsavgift (kjennelse) eller leieavgift av i 94 enkeltplasser i Brevik kirke og av 7 familiestoler.29) Dette vitner om en meget sterk kirkeinteresse eller iallfall kirkebundethet innen et samfunn som bare talte ca. 600 sjeler.

Hvor mange gratisplasser for fattige det var i kirken på den tid, er det ingen opplysning om. Men vi vet at fattigplassene var de lavest vurderte i kirken. Kirkevergen opplyser i 1722 om «koret» på søndre og nordre side av kirken at «såsom den gemene mann inntager samme kor, så vil ingen feste noget stolesfed derpå».30)

Ellers varierte prisen på sitteplasser i de ordinære kirkebenker fra 64 s. til 1 ½ rd. og prisen på familiestoler fra 6 rd. til 30 rd.31) I denne siste gruppe stoler finner vi utelukkende handelsborgere + de to kgl. tjenestemenn, postmesteren og tollvisitøren.

David Chrystie og Jacob Nielsen satt i hvert sitt innelukte galleri (pulpitur). Flere enn disse to pulpiturer, som var av nokså ny dato, innrettet 1716, fantes ikke i kirken. De to herrer med familier hadde på denne måte oppnådd en iøynefallende understreking av sin sosiale toppposisjon, som Breviks to største skattytere og eiere av hele Breviksgrunnen (s. 104). Også i de ordinære kirkebenkene hadde borgerskapet kjøpt opp de fleste av de dyreste plassene. De øvrige betalte plasser var kjøpt eller leid av strandsittere. Menn og kvinner satt på hver sin side av kirkegangen. Bare i familiestolene som alle var av senere dato enn de ordinære kirkebenkene, var dette kjønnsbestemte skille opphevd.32) Den samme vidtgående differensiering i behandlingen av menighetens medlemmer var gjennomført når det gjaldt kirkens ytelser ved begravelse.

En død kunde begraves på fire forskjellige måter, varierende i pris for voksne fra 1 rd. (begravelse på kirkegården) til 12 rd. (begravelse i kirken under koret). Skulde det ringes med kirkeklokke(r) ved begravelsen, så kunde dette skje på 7 forskjellige måter med stigende pris proporsjonalt med ringingens intensitet.33) Slik bestemte kirkens takst av 1691. Fullt så vidtgående ble dog ikke differensieringen i klokkeringing praktisert. En av de tre klokker ble nemlig alt i slutten av 1690-åra ikke lenger brukt.

Det var nesten utelukkende borgere og kongelige tjenestemenn og deres familier som lå begravd under kirken. I 12 år, spredt over perioden 1690-1740, hørte alle de som ble begravd under kirken, fil denne klasse med mulig unntak av 2 som ikke lot seg så sikkert identifisere.

Menigheten

Mange av de økonomisk bedre stilte blant Breviks innbyggere skjenket flotte gaver til kirken i vår periode. Kirken fikk på denne måte alterkalken av sølv, oblateske av sølv, lysekronen modellkrigsskip, fløyels messehagel med sølvkrusifiks, fløyelsklede, alterduk, russlærsbetrekning til knefall, tralverk (= gitter) og skammel ved alteret, timeglass og sølvfat med inskripsjon til døpefonten.34)

I 1734 fikk kirken til odel og eie kirkegårdsgrunnen og et strandområde til å bygge brygge på. Det var en gave fra byens to grunneiere: Jacob Nielsen og David Chrystie.35) Utvilsomt den mest populære gave og samtidig den mest storslåtte var orgelet, «en smuck anseelig orgelwerch», skjenket av trelasthandler Jacob Nielsen den 11 november 1731. Samme dag ble det innvidd av soknepresten «og da første gang begyntes at spille derpå.»36)

Det er nok mulig at også andre motiver enn rent kirkelige kan ha ligget til grunn for mange av disse gaver. En flott gave kastet glans over giveren. Og ikke bare blant samtidige vilde en bli godt omtalt, men også kommende slektledd, langt ned i framtida vilde kanskje minnes giveren, for kirken var en varig institusjon. Slike overveielser har nok spilt en motiverende rolle. Men også de har til forutsetning en formening om en ganske sterk kirkelig interesse hos det vurderende individs samfunnsfeller.

Kommunal innflytelse

Brevik kirke tilhørte menigheten og denne hadde en ganske stor innflytelse på de disposisjoner som angikk kirkebygningen.

Kirkevergen var kirkens økonom. Han hadde tilsyn med kirkebygningen og sørget for at den var i brukbar stand; reelt, men ikke formelt, på menighetens vegne, og ekstraordinære påkostninger var avhengig av menighetens samtykke.

I anledning av at kirkevergen i 1735 fant en del reparasjoner påkrevd, henvendte han seg derfor skriftlig til soknepresten og Breviks innbyggere, og fikk dette svar av sokneprest en + 8 borgere som opptrådte på «egne og medborgeres» vegne, + 8 strandsittere som opptrådte på «egne og naboers» vegne:*

«Denne av kirkevergen Wilhelm Schudtz gjorte forestilling finner vi udi alle måter nødvendig og synes derfor at kirkevergen Wilhelm Schudfz bør jo før desto heller påta seg samme arbeide at lade forferdige» .... 37)

I perioden 1690-1740 var det én kirkeverge i Brevik, og kirkevergen tilhørte alltid borgerskapet.38) Samtidig fungerte to Breviksinnbyggere som prestens medhjelpere.39) Foruten disse ombud så trengtes til kirkens og kirkegårdens rette bruk en del offentlig funksjonerer: graveren, klokkeren og presten. En prest (Eidanger sokneprests personelle kapellan) residerte i Brevik fra 1728.40)

Før den tid måtte presten reise fra Eidanger prestegård til Brevik hver søndag han skulde preke i Brevik kirke. Om godtgjørelse for disse reiser ble det sluttet en kontrakt mellom Eidanger sokneprest og Breviks innbyggere i 1672. Presten skulde ha enten en ekstraordinær offerdag eller 30 rd. årlig i reisegodtgjørelse.

Det var den sistnevnte ordning som ble gjennomført. Reisepengeskatten på 30 rd. ble Breviks første kommuneskatt. Kirkevergen ordnet i de første år med likning og innkreving av skatten. Men denne ordning vakte misnøye blant folk i Brevik, idet en saknet kontroll over kirkevergen. Skolekomitéen av 1693 fikk derfor i oppdrag å sette opp en likning for presteskatten og for ettertida skulde dette gjøres av 4 «dertil forordnede» menn. Uttrykket er uklart og kjeldene forklarer det ikke nærmere. Bestemmelsen om fire likningsmenn ble heller ikke regelmessig fulgt, men et likningsdokument over reisepengeskatten for 1701 synes å vise at innbyggerne hadde oppnådd større adgang til kontroll med likningen under den nye ordning. I 1701 ble skatten liknet av trelasthandler Anders Nielsen og skipper Hans Jacobsen «Udi endel av innbyggernes overværelse» .... De to likningsmenn var utpekt av amtmannen.41)

Skole

Oppkomst

Fra tida før kirken ble tatt i bruk, nevner ingen kjelder noe om skoler eller skolemester i Brevik. Nå vet vi med sikkerhet at det offentlige skolevesen i Brevik er eldre enn 1693.42) Fra kirken ble tatt i bruk (1672) til 1693 kjenner vi navnet på to offentlige skolemestre i Brevik:

  1. Fredrich Hansen, skolemester i Brevik, formodentlig vinteren 1691-1692. Hans navn og yrke kjenner vi bare fordi rentekammeret etterlyste samleiebøter fra ham. Det var blitt kjent at han hadde besovet to kvinnfolk «og som har vært befunnen kun 8 dage i mellom hver», men han reiste sin vei før affæren ble alminnelig kjent.43)
  2. Anders Christenssen, som dog visstnok bare oppholdt seg i Brevik ganske kort tid, antagelig fra 1692 til sommeren 1693.44)

Det må i tidsrommet 1672-1693 ha vært et stigende behov for et kommunalt skolestell i Brevik. Territorialgruppen tiltok i antall, og den sosiale elite som ble sterkere i antall og økonomisk evne, var allerede ervervsmessig interessert i de ferdigheter (lesning, skrivning og regning) som skolen kunde gi. Allerede lenge før skoleorganiseringen må det derfor ha vært alminnelig at handelsmenn og iallfall de høyere lag av sjømannsstanden lærte å lese og skrive. Denne oppfatning bekreftes av kjelder fra 1680-årene. Som bilag til kopskattmanntallene for 1686 ligger nemlig egenhendig skrevne selvangivelser fra Breviksborgere. (Fgd. B.)

Samtidig hadde kirkens tilstedeværelse skapt et nytt behov, behovet for en klokker, og klokkeren hadde etter kirkeordinansen av 1607 visse undervisningsplikter.

Det var meget alminnelig i samtida at klokkeren også fungerte som skolemester, dvs. at klokker- og skolemesterstillingen ble overlatt til en og samme person. Dette var så mye rimeligere i Brevik fordi befolkningen var liten. Av dette følger at kirkens bygging må ha framskyndet skoleorganiseringen i Brevik.

Imidlertid nevner skattmanntall inntil 1691 ingen klokker eller skolemester i Brevik. Dette kan ikke tas som avgjørende bevis på at en slik funksjoner ikke har forekommet på stedet, men gjør det dog mindre sannsynlig.

Et annet forhold som også skulde tyde på at Breviks skoleorganisasjon ikke er eldre enn begynnelsen av 1690-åra, er at man først i 1695 bygde opp en særskilt kirkestol i koret i Brevik kirke for skolemesteren (som også var klokker).45) Oppkomsfen av det kommunale skolevesen i Brevik bør derfor forsiktigst dateres til ca. 1690.

I denne første skoleorganisering må den sosiale elite i Brevik ha vært en avgjørende faktor. 46) At soknepresten i Eidanger prestegjeld, som Brevik utgjorde en del av, har stimulert, veiledet og organisert skoleinteressene, tør vi også slutte oss til av hans opptreden noen år senere.47) I de første åra hadde Brevik skole ingen egen bygning, og det ser ut til å ha vært vanskelig å finne dyktige lærere.48)

Konkurransen fra private skoleholdere i Brevik og ellers i fjorden var sikkert også sjenerende.49) Skolebarnas foreldre eller foresatte utgjorde skolekommunen. Soknepresten tilla skolekommunen en utstrakt bestemmelsesrett over skolevesenet.50)

Skolekommunen kunde treffe bindende vedtak om læreransettelse, om lærerlønn og om skolebygging. Men den sto ikke helt fritt ved ansettelsen av lærer. Læreren måtte ha sokneprestens attest for faglig innsikt.51) I hvert fall formelt sett var skolevesenet demokratisk (egalitært) i sin organisasjon. Det var i prinsipp gruppen selv, men i praksis eliteinteresser innen gruppen. ikke fremmede påbud, som bestemte institusjonens utviklingskår - om enn ikke dens innhold.

Borger og strandsitter, kvinne og mann. hadde i hvert fall teoretisk samme rett som medlemmer av skolekommunen.

Omorganisering

I 1693 skulde det tilsettes en ny lærer ved Breviks kommunale skole, og samtidig skulde en ta spørsmålet om bygging av skolehus opp til drøffing.52) Det vitner om en temmelig primitiv organisasjon av skolen inntil da, når behandlingen av disse saker førte med seg en fullkommen reorganisering av skolevesenet. De rådslagninger som nå ble nødvendig innen skolekommunen, ble ledet av en skolekomité som tydeligvis skulde være representant for de kommunale interesser i forhandlingene med lærerkandidaten og med representanten for statsmakten: soknepresten.

Komitéen nevner uttrykkelig at den opptrer «på egne og samtl[iges] vegne». Skolekomitéen av 1693 var utnevnt av amtmannen i Bratsberg og Skiens president etter oppfordring av soknepresten i Eidanger. Det var en firemannskomité bestående av 2 borgere og 2 strandsittere. Samtlige komitémedlemmer var sjøfolk. De to borgerlige var skippere, strandsitterne var båtsmenn.53)

Skolekomitéen brukte to vintrer på å reorganisere Brevik skole. De var nemlig som sjøfarende folk avskåret fra å arbeide med saka i sommerhalvåret. I en rapport til amtmannen (Adeler) og til Skiens president (Barnholt) redegjorde de i 1695 for hva de hadde utrettef.54) De opplyste at soknepresten hadde assistert dem. Resultatet av komiteens arbeid var at «hederlige og vellærde studiosum Vincentz Laursz[en] Rød» var blitt antatt som lærer. Komitéens ord: «Til skolemester haver vi antaget». . . .

De hadde på egne og samtliges vegne i 1694 sluttet en kontrakt med ham om hans lønn og plikter.

Viktigere enn læreransettelsen var det at komitéen i det samme år 1694 hadde sørget for å få bygd et skolehus. Under forutsetning av myndighetenes godkjennelse opprettet koniitéen også et forstanderskap. Således var Brevik skole sikret en kontinuitet som den tidligere hadde manglet. Forstanderskapet fikk til oppgave:

  1. å fastsette antallet av gratiselever i skolen («tallet av dem som på stedet skal holdes for fattige børn»),
  2. å inspisere undervisningen 2 ganger årlig,
  3. å forvalte gaver til skolen,
  4. de vidsynte fedre i skolekomitéen bestemte også at dersom «endel skulde få løst at prøve eller dømme om skolemest[eren] eller børnene da de muligens ikke er capable til», så skulde alle klager gå gjennom forstanderskapet.

Dette forstanderskap ble en fast institusjon. Det første forstanderskap besto av 4 medlemmer: soknepresten, den mektige trelasthandler Anders Nielsen og prestens 2 medhjelpere. Forstanderskapet omtales både i skoleinstruksen av 1725 og i instruksen av 1738. Det var i 1738 to skoleforstandere, begge tilhørende borgerskapet, den ene var ladestedets rikeste mann, trelasthandler Jacob Nielsen. Geistligheten var altså ikke på den tid representert i forstanderskapet, men så nevner da skoleinstruksen av 1738 heller ingen selvstendige funksjoner i forbindelse med forstanderskapet. Til de forstanderskapsfunksjoner som instruksene gir forskrifter for, er uttrykkelig statuert geistlig medvirkning:

  1. Regulært skoletilsyn. -
  2. Avhjelp av klagemål vedkommende skolevesenet.

Et par år senere bestemte et gavebrev at etter donators død skulde kirkevergen sammen med skolens forstanderskap ha forvaltningsretten over legatkapitalen 100 rd. hvis årlige renter skulde tilfalle skolen.55)

Den skoleordning som ble til i Brevik i 1694-1695 var et resultat av et samarbeid mellom skolekomitéen og soknepresten. At soknepresten har skrevet lærerens undervisningsinstruks, må anses for utvilsomt, og det er vel også rimeligst å anta at han har ført hele komitérapporten i pennen. Men i siste instans må viljen innen Breviks skolekommune, som komitéen av 1693 representerte, ha vært den avgjørende faktor ved skoleorganiseringen. Ingen sokneprest kunde befale befolkningen å bygge skolehus.

Utlikningen av skoleutgiftene skulde etter amtmannens og Skiens presidents anordning 1695 foretas én gang årlig av den samme nemnd som skulde ilikne reisepengeskatten. (Se s. 202.)

Skolens økonomi

Skolemesterens lønn besfo etter omorganiseringen 1694-1695 av:

  1. Kontant betaling.
  2. Gratis bolig i skolen.
  3. Inntekten av to kirkesangaftener om året: St. Mortens aften og nyttårsaften.
  4. Rett til å skrive testamenter og fungere som bedemann mot betaling.
Det var sokneprestens og skolekomitéens (?) ønske å tilsikre skolemesteren en fast årslønn, og en slik (80 rd. pr. år) ble også avtalt i en overenskomst av 30 desember 1694,** men det synes ikke å ha vært noen alminnelig stemning for en slik ordning i Brevik. Eventuelle misnøyde hadde også god tid til å klage, idet skolekomitéen ekspederte sin rapport i februar 1695, mens amtmannen og Skiens president først i november samme år resolverte om Brevik skole. Disse myndigheter bestemte i strid med sokneprestens og skolekomitéens (?) ønske af Brevikfolk ikke skulde være bundet til lønnsavtalen 1694. Hvis stedets innbyggere så ønsket, kunde de akseptere avtalen av 30 desember 1694, i motsatt fall skulde skoleøkonomien ordnes slik af skolemesteren fikk fri bolig + 24 rd. pr. år for å undervise de fattige barn. Og «av de andres børn, som råd dertil haver, av hver person som billig kan være ...».

Etter denne ordning ble altså skolemesteren tilsikret en kontant minstelønn på 24 rd. pr. år. Det er sannsynlig at denne ordning ble gjennomført i det vesentligste. (Smlg. skolemesterens utsagn 1712, s. 211.) De foreldre som hadde barn i skolen og ikke var fritatt på grunn av fattigdom, skulde visstnok yte betaling til skolemesteren dels i forhold til sin økonomiske evne, dels i forhold til det antall barn de holdt i skolen. Men det ble klaget over at «skolelønnen for den gemene mann er noget høyt ansatt» og for å råde bot på dette, fastslo skoleinstruksen av 1725 et nytt lønningsprinsipp eller kanskje bare en moderasjon av tidligere takst. Skolemesteren skulde for famtida lønnes med 4 skilling pr. barn pr. uke. Den samme pris fastsatte skoleinstruksen av 1738 for normal elementer undervisning. Også brenneved til skolen ble skaffet til veie som privatrettslige ytelser: «enhver der har børn udi skolen svarer sin andel».

Den kommunale, offentligrettslige ytelse til skolevesenet etter at skolehus var reist, må ha bestått i den årlige avgift som skulde dekke en del fattige barns skolegang. Denne avgift skulde liknes mellom «innbyggerne sammesteds» etter deres økonomiske evne. Det er usikkert hvorvidt «innbyggerne» skal tolkes som «alle husholdninger» eller som «de husholdninger som selv betaler for barns skolegang». Avgiften ble i 1695 som nevnt fastsatt til 24 rd. og har kanskje vært så høy i skipsfartens blomstringsår, men etter krigsutbruddet 1709 tør det være tvilsomt om en har avsett så mye til de fattiges undervisning i Brevik.

Da Breviks kirke fra 1715 av overtok ytelsen av fattigbarnstilskuddet, utredet kirken bare 8 rd. årlig som betaling for 8 fattige barns undervisning,56) og av skoleinstruksen 1725 framgår tydelig (§ 7) at ingen flere fattige barn fikk gratis skolegang. Når kirken fra 1715 overtok denne økonomiske byrde, tør det nok skyldes at den alminnelige mann har vært så tynget av krigstidens ulykker at soknepresten har funnet å måtte gå med på en slik ordning. Denne ordning stadfestes i skoleinstruksene av 1725 og 1738.

Foruten de 8 rd. årlig fra 1715 bidro Breviks kirke ikke på noen måte til Breviks skoles økonomi (undersøkelsens år 1689-1740).

Trelasthandler Jacob Nielsen og hans kone ytet i 1730- og 1740-åra et betydningsfullt bidrag til kommunaliseringsprosessen i Brevik ved de store legater de opprettet og som kom kirken og skolen til gode.

Det første legatet som Jacob Nielsen og hans kone opprettet ved gavebrev av 1733 var bestemt til «skolen og orgelverkets vedlikeholdelse». Legatsummen var 1000 rd. og rentene av denne sum skulde hvert år utbetales til «den som skolen og orgelverket opvarter» ....57)

Dette er Breviks første offentlige legat.

Skolemester og organist Thomas Winstrup var den første som nøt godt av dette legat. Givernes hensikt var å sikre Brevik kirke en god organist. Skolen interesserte dem langt mindre. Av den grunn økte de i 1749 legatet med 1000 nye rd. og bestemte samtidig at renten av den samlede sum 2000 rd. skulde gå til Brevik kirkes organist «hvorudi skoleholderen for ingen del skal participere med mindre han tillike er organist» .... 58) I 1741 opprettet Jacob Nielsen og kone et legat på 100 rd. hvorav rentene først delvis og etter givernes død i sin helhet skulde gå til Brevik skole «til dens reparasjon og vedlikeholdelse».59) Dette er det første legat spesielt tilegnet skolen i Brevik. Det gjeve ektepar oppretter enda to legater (1746), hvorav det ene til beste for fattige skolebarn i Brevik.

Ved disse sjenerøse gaver fikk Breviks skolevesen et mer solid økonomisk fundament enn tidligere.

Skolemesteren

Læreryrket ved Breviks kommunale skole kunde alene ikke fø en mann. Derfor var lærerstillingen og klokkerstillingen kombinert og læreren var tillike stedets bedemann. Da kirken i 1731 fikk orgel, ble en ny mann (Thomas Winstrup) antatt til organist60) og muligens fikk han samtidig overdradd en del av skolemester Hvistendals undervisningsplikter. Etter Hvistendals død (1736) ble Thomas Winstrup skolemester, klokker, organist og bedemann i Brevik.61) Allikevel heter det i et skattmanntall om denne mangfoldige skolemester: «Er fattig og formår intet.»62) I instruksen av 1738 ble det fastsatt at det for ettertida skulde være to lærere ved skolen, men dette kan ikke ha blitt noen varig ordning den gang, hvis bestemmelsen i det hele tatt ble realisert.63)

Skoletid

Skoleinstruksene fra 1725 og 1738 gir nøyaktig beskjed om skoletida.
Undervisningstida skulde etter instruksen av 1725 være 9 timer daglig i sommerhalvåret: fra kl. 6 til 17 med to timers pause, og 7 timer daglig i vinterhalvåret: fra kl. 8 til 16 med 1 times pause.

Instruksen av 1738 modererte litt på disse strenge regler. En skulde begynne én time senere og holde på én time lengre om sommeren. En fikk to timers pause i vintertida likesom i sommerhalvåret.

Undervisningens fag, metode og mål

Skolekontrakten av 1694 (smlg. s. 206) inneholdt følgende paragraf om skolemesterens undervisningsplikt, tydeligvis konsipert av soknepresten (bokstavrett gjengivelse):

«At han den samtl. ungdom, af de fattige, saa mange som der for vorder anseet, saavel j Guds Frygt, som Læsning, schrif. oc reignen flittig underviesze, dernest oc de børn som hand in Disciplinis et Literes informerer sig tager saal. an at ingen enten af de fattige, eller f.muendes faar nogen aarsage j et eller andet paa hans flid, eller børnenes lære, at anche, Og effterdj lærdom er til intet gafnlig med mindre grundvolden dertil anlegges paa gudelighed, da beflitter hand sig f.nemmelig paa Cathechismj Lutherj saaledes at lære som Kong. Norsche Lov Lib. II Cap. 5. Art. 11. gifr befal om. Hvorfor hand hafr f.bundet sig ei alleene sognepræstens raadføring at søge, mens oc saa, saadan methode oc form j sin chatechisation, som præsten best befinder, vedbørlig følge, samt af vedkommende sig saaledes lader sige j alt huis til børligt kand eragtes som f.svarligt.»

Læreren måtte altså gå med på en utvetydig anerkjennelse av presten som sin overordnede autoritet endog i spesielle fagmetodiske spørsmål.

I 1725 (skoleinstruks) presiseres målet for undervisningen derhen at elevene må bli «så perfekt udi sin børnelærdom samt regning og skriving som skolemesteren selv er» .... I 1730-åra kom latin til som valgfritt fag mot ekstra betaling. (Skoleinstruks 1738 § 9.)

Elevsosiologi

Breviks skole var innrettet av voksne mennesker og dens skoleordning viser derfor den samme vankundige hardhet overfor barn, som var et tidstypisk trekk. I Poul Andersen Medelbys huspostill, som i 1720-åra fantes i flere Langesunds- og Brevikshjem iflg. skifteprotokollene, gis således (utg. av 1695, 1, s. 163) følgende pedagogiske råd: «Refser du din Søn, da rifver du hans Siæl af Helfvede». (Smlg. også Lauritz Pedersen: Almueundervisningen i en dansk Købstad. Kbh. 1909.)

Særlig var skolereglementet av 1725 hardt i sine krav til de små, og instruksen av 1738 brakte som vi har sett bare mindre modifikasjoner. De av guttene som kunde lese,64) var dessuten pålagt plikt til å delta i korsang ved kirkelige handlinger som f. eks. gudstjeneste, morgenbønn i kirken og begravelse. Om vinteren skulde de minste av skoleguttene være fritatt for korsang, fordi det kunde være for kaldt for dem i kirken på denne årstid.

Nå vet vi jo ikke noe om hvor strengt disse regler ble håndhevd, men det er nok sikrest å gå ut fra at skolemesterne har handlet etter instruksenes prinsipper om ikke etter deres enkeltbestemmelser, at de altså har krevd relativt store prestasjoner av barna av et lite variert arbeid, som appellerte lite til barnas interesser. Jeg tror dette er en av faktorene om neppe den viktigste som bevirket den dårlige skolesøkning.

Elevenes skolepliktige alder var i det tidsrommet vi her behandler, ikke klart presisert. Barna skal holdes i skolen «fra ungdommen av inntil de får behøvende kunnskap om deres salighets sak», sier instruksen av 1725.

Borgerbarn og strandsitterbarn satt side om side i Breviks skole og både gutter og jenter gikk på skolen.65)

Skolesøkning og skoleinteresser

Den organiserte skole startet på en høykonjunktur og omorganiseringen 1694-1695 ser ut til å ha skapt et solid grunn lag for skolen. Vi kan vel oppfatte det som et vitnesbyrd i denne retning at skolemester Rød slo seg ned for godt i Brevik. Skolesøkningen må antas å ha vært noenlunde god i disse blomstrende år. Men da krigen kom (1709) med utskrivning, skipsulykker og trykkende skatter, ble nok skolen for mange en luksus som de ikke kunde gi sine barn. Skolemester Rød beklaget seg i 1712 til amtmannen over den urimelige kopskattlikning i betraktning av hans fattigslige innkomster. Av klokkergjerningen hadde han bare 4 à 5 rd. i fast inntekt. Og så heter det: «Og af skolen for de faa fattige børn om stunder læsis for, niudis lidet og moxen intet, thi det er forældre tungt i denne besværlige tid, at underholde sig selfve og børnene, end sige betale noget til mig for deris lære, detz aarsage ickun faa diszværrel indfinder sig i scholen.»66) - Altfor bokstavelig må jo ikke denne skildring oppfattes. Skolemesteren vilde oppnå skattelettelse og ikke først og fremst gi en objektiv analyse av skolesituasjonen i Brevik. Men vi har ingen grunn til å tvile på at forholdene på denne tid i hovedtrekkene var slik som Rød beskrev dem.

Imidlertid var da iallfall skolen i gang også under krigen.67) Skolekomitéen hadde i sin rapport bedt myndighetene om et forbud mot private skoler i Brevik. Denne anmodning ble ikke tatt til følge. Det synes nemlig å ha vært atskillige folk av begge kjønn og av forskjellige profesjoner som tjente seg en skilling med «skoleholderi».68) Allikevel hadde visst den kommunale skole i Brevik et godt ord på seg. Vi kjenner til at en gutt fra Langesund i 1720-åra ble sendt til skole i Brevik.69) Hverken i Porsgrunn eller i Langesund fantes det et kommunalt skolestell før i 1730-åra, så det er mye mulig at Brevik også har mottatt elever fra Porsgrunn.

Krigens avslutning førte ikke til gunstigere utviklingsvilkår for skolen. Skiensfjordens skipsfart var ruinert og Breviks folkemengde viste et betydelig lavere tall i 1725 enn i 1711. Bare et mindretall av skolealderbarna i Brevik gikk på skolen i 1720-åra.

Som begrunnelse for dette forhold oppga Breviksfolk manglende økonomisk evne. « .... en del synes at skolelønnen for den gemene mann er noget høyt ansatt» . . .. opplyses det i 1725. Den lave levestandard i arbeiderfamiliene virket også på en indirekte måte til å vanskeliggjøre arbeiderbarnas skolegang. En melding om skoleforholdene i Brevik fra 18o5 gjør oppmerksom på dette, idet den framhever at «den simple arbeidsstand» var nødt til å sende barna ut i arbeidslivet alt fra 10-11-års alderen.70)

Men også interessen for skolen synes å ha vært liten omkring 1725, for da sokneprest Meyer innkalte menigheten til skolemøte i 1725, innfant det seg bare 7 innbyggere til tross for at møtet var kunngjort fra prekestolen noen dager i forveien. Både i 1690-åra og i årtiene etter Den store nordiske krig var det slik at borgerskapet i Brevik opptrådte mer aktivt i skolesaker enn strandsitterne.71) Da borgerskapet var best økonomisk stilt, hadde de nok iallfall relativt og kanskje også absolutt flere barn i skolen.

Den forklaring at den svake skolesøkning hadde økonomiske årsaker og ikke psykologiske, kan naturligvis ikke uten nærmere analyse aksepteres. Et individs vurdering av en varepris som lav eller høy er avhengig av det samme individs relative vurdering av selve varen. Jeg tror det er rimelig å regne med en viss yrkesbestemt forskjell i vurdering av skolen. Kroppsarbeideren i begynnelsen av 1700-tallet hadde ikke i samme grad som handelsmannen, bruk for de kunnskaper som skolen kunde gi. Men dermed er ikke sagt at dette var den avgjørende faktor bak den dårlige skolesøkning i de fleste tilfelle. En forskjellig vurdering i dette spørsmål behøvde ikke å gi seg atferdsmessig uttrykk forutsatt at det vurderende individ hadde økonomisk evne til å tilfredsstille så vel skolebehovet som et eventuelt konkurrerende behov. Om trelasthandler X satte større pris på en dram enn på at hans barn gikk på skole, vilde sannsynligvis være umulig å avgjøre på grunnlag av hans atferd. Han kunde tillate seg begge deler. Men for havnearbeider Y's vedkommende er det sannsynligere at en forskjell i de nevnte goders subjektive verdi vilde resultere i et enten - eller handlingsvalg. Det forekommer meg derfor at det er holdbart å oppfatte den økonomiske evne som den viktigste faktor i skolesøkningen i Brevik i begynnelsen av 1700-tallet, idet vi ikke har tilstrekkelig grunn til å regne med noen betydelig forskjell i verdikultur mellom trelasthandlergruppen og resten av befolkningen i Brevik. Vi innfatter da i begrepet «økonomisk evne» ikke bare evnen til å betale skolepengene - som må sies å ha vært moderate etter taksten av 1725, (smlg. om arbeidslønn, s. 109), men også evnen til å unnvære (inntekten av) barnas arbeidskraft.

For geistligheten i Eidanger sokn utgjorde den sviktende skoleinteresse i Brevik et konstant problem. Med atskillig bitterhet minnet sokneprest Frederik Meyer (sokneprest i Eidanger 1719-1746) i 1725 om sin etter egen mening helt fruktesløse propaganda for skolen.

Hans metode synes inntil 1725 vesentlig å ha bestått i en stadig gjentagelse av truselen om straff etter loven for dem som ikke sendte barna til skolen. Da dette viste seg helt virkningsløst bl. a. fordi den lovbestemmelse hans velærverdighet henviste til (Chr.V. N. L. 3-20-7) ikke hjemlet noen straff for skoleforsømmelse, slo han inn på en mer radikal politikk, sammenkalte menigheten til skolemøte og fikk på dette møte oppsatt en ny skoleinstruks. Det synes heller ikke ved denne appell å ha lykkes for soknepresten å vekke flertallets interesse for skolen. Skoleinstruksen av 1725 bærer ingen strandsittersignaturer. Det lar seg ikke gjøre å konstatere hvilke forandringer instruksen av 1725 bestemte i forhold til tidligere praksis. Men det er helt på det rene at skoleinstruksen ikke oppfylte den oppgave den var tiltenkt. Allerede i 1738 utarbeidet nemlig et nytt skolemøte en ny instruks for som det heter «at se en gang for alle hindret den uorden i skolen og etterlatenhet hos mange foreldre til at holde sine børn i skolen» ....

Skoleinstruksen av 1738 var i hovedtrekkene en gjentagelse av instruksen av 1725. I enkelte detaljer var den nye skoleinstruks mer moderat enn den gamle i sine krav til foreldre og skolebarn. I 1738 hadde det også lykkes å skaffe større frammøte ved drøfting av skolesaka enn tilfellet var i 1725. Skoleinstruksen 1738 bærer 26 underskrifter av hvilke en del, riktignok et mindretall, tilhørte strandsittere. Det er mulig at den økte oppslutning skyldes den nye kapellanens virksomhet. Han var den første geistlige som residerte i Brevik (fra 1728). Det var kapellanen som ledet skolemøtet i 1738. Soknepresten var ikke til stede.

Den økonomiske bakgrunn for Breviks skole av 1694 -1695 var skipsfartens oppblomstring under den pfalziske arvefølgekrig. En likeså nødvendig forutsetning var den relativt vide fordeling av konjunkturgevinstene. Det er symptomatisk at de mest aktive for skolesaka i Brevik, medlemmene av skolekomitéen, alle sammen var sjøfolk. Brevik skole må ha styrket den tendens henimot sosial labilitet som vi har funnet karakteristisk for dette bysamfunns tidlige historie. Et gammelt overklassemonopol, å kunne lese og skrive, ble etter hvert en del av folkets kultur.

Brevik var alt omkring 1700 nådd lenger i byutvikling enn Porsgrunn og Langesund 50 år senere. Her lå det viktigste postkontor i fjorden og her lå også blokkhuset som skulde forsvare oppseilingen til Skien. Kirke og skole var reist, og innbyggerne hadde en viss kontroll over disse institusjoner gjennom kommunale utvalg (likningsnemnd, de 4, senere 2 skoleforstandere, kirkevergen og prestens 2 medhjelpere). Ved sin organisasjon ble skolen en oppøving til demokrati. Og skolekomitéen i Brevik av 1693 er kanskje det første kjente vitnesbyrd i norsk historie om at borgere og strandsittere er stilt på like fot, og om at strandsitterne er innrømmet kommunalpolitiske rettigheter.

Utdrag (s. 194-215 ) fra:
Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen