Seksjon IV. By og ladesteder

IV 1, Skien

av Kaare Svalastoga

Alle de norske byene i 1600-åra var for småbyer å regne, ikke bare etter moderne norske begreper, men også sammenliknet med utalandske byer i samtida.¹⁾ Bergen, Norges største by, hadde bare ca. 14 000 innbyggere henimot år 1700.²⁾ Trondhjem og Christiania hadde hver ca. 5000 innbyggere, de andre byene var småsteder på 3000 innbyggere og derunder, således også Skien.

Skien - «byen hvis beste og største herlighet består udi sagene og strømmene»³⁾ ... - hadde i 1661 en bebyggelse på tilsammen 304 hus som formodentlig svarer til en folkemengde på 1500-1700 innbyggere.⁴⁾

Som vi har sett var de første femti år under eneveldet gjennomgående en veksttid i Skiensfjorden. Folkemengden økte. I 1696 oppga soknepresten Skiens innbyggertall til 2362, et tall som av mange grunner lyder troverdig. I løpet av 1700-tallets første decennier må imidlertid Skien ha gått sterkt tilbake. Jeg skulde anse det for sannsynlig at tilbakegangen begynner slutten av 1690-åra. (SmIg. s. 75.) Sokneprest Hesselberg foretok i 1731 en telling og kom til det resultat at Skien da hadde 1802 innbyggere.

Skien var en trebygd by, og sagene og skurdlaststablene laa like innpå byen. Den var altså sterkt utsatt for ildsfare. I tidsrommet 1660-1740 rammes byen av to store brannkatastrofer. I 1671 brente 100 hus og i 1732 brente 43 hus i byens sentrum, «deriblant de beste og formuende kjøpmenns og innvåneres gårder». Vi kjenner ikke til liknende katastrofer på ladestedene i Skiensfjorden i samme tidsrom. Vi må derfor anta at disse brannene bidro til å svekke byens stilling overfor ladestedene, og sikkert har brannfaremomentet - for innflyttere til Skiensfjorden - spilt en viss rolle i Skiens disfavør.

Like til begynnelsen av 1800-tallet var Skien «byen» for hele Skiensfjorden og det meste av Telemarken. Skiens rent sosiale posisjon var derfor langt sterkere enn i dag. Når mannen fra Borgestad i dag taler om «byen», mener han Porsgrunn, Stathelle-mannen mener Brevik, og en mann fra Rogn (1 Bamble) mener Langesund. Også i Telemarken er nye bysentra vokst opp (Notodden og Rjukan). Men like fra middelalderen og fram til begynnelsen av forrige århundre snakket folk fra alle de her nevnte distrikter om Skien som «byen». Skien var det eldste privilegerte handelsterritorium i Bratsberg amt. I en tid da det «eldgamle» ofte ble satt lik det rette og det formålstjenlige, måtte dette gi Skien en egen glans. Byen var et eget administrasjonssentrum og jurisdiksjonsområde. Den hadde sin egen prest, magistrat og byfoged. I Skien holdtes byting, rådstuerett og lagting. Byen var altså et sentrum for rettsutøvelsen i Skiensfjorden og i Telemarken. Her var også en latinskole, som ifølge kirkeordinansen av 1607 også kunde frekventeres av barn fra ladestedene. Byen var det eneste sted i Skiensfjorden og Telemarken hvor en fant en tidsmessig sykebehandling. Her bodde iallfall fra 1697 en kirurg med kgl. bestalling og omkring 1710 ble et apotek opprettet. Sannsynligvis har det på samme tid eksistert et kommunalt sykehus. Vi må allikevel ikke gjøre oss for store tanker om Skien som kultursentrum. Vi har vitnesbyrd om at hverken forretningsstanden eller håndverkerstanden kunde tilfresstille den sosiale elites behov. Der var nå f. eks. Anders Sillienbergs enke, privilegert bokhandler og bokbinder for Skien, Kragerø og Bratsberg amt. I 1735 anklager hun soknepresten i Sauherad Steenbloch, for å ha solgt bibler med profitt og således drevet ulovlig handel. Soknepresten forklarer for amtmannen at han bare har innkassert betaling for 10 bibler og sendt pengene videre til bispen.⁵⁾ Det er det hele. Men hans velærverdighet er blitt forbannet og går til direkte offensiv. Han retter en drepende kritikk over bokmangelen i denne Skiens privilegerte bokhandel,

«ti jeg kan overtyde henne med vidnesbyrder fra hele menigheten at enskjønt en liten bok kalt «Christendomens kierne» der som forklaring over catechismum er introdusert; i stiftet av biskopen har såre titt vært etterspurt så vel hos hennes mann [mens] han levde, som henne, har den ei vært at få, så vi med møye har måttet nu snart på 2 år søke og forskrive den fra andre steder i mengde. Enn var ikke en almanakk for meg eller naboer som almanakken kunde behøve, at få kjøpt i Skien for 1735, men vi måtfe gjøre bud deretter til Kongsberg.»

Nesten likeså knusende er amtmann Berghs dom over skredderhåndverket i Skien 1729. Han konstaterer at «man her udi egnen ei kan få gjort en skikkelig kledning når man den ernødiger, men må la den forferdige i Christiania eller annensteds».⁶⁾

Den alvorligste svakhet ved Skien som bydannelse i sagbrukstida var mangelen på eksporthavn innen byens grenser. (Smlg. s. 15 ff.) Trelastskipingen fra byens oppland, denne viktige del av en trelastbys funksjoner, som i alle andre samtidige norske trelastbyer kunde foregå innafor bygrensene, måtte Skiensborgerne henlegge til ladestedene utabys, Særlig til Porsgrunn. Funksjonelt utgjorde Skien og Porsgrunn på 1600-tallet én by, eller som det vanligvis ble uttrykt i samtida: Porsgrunn var Skiens forstad. (Se s. 152.) Mindre saklig grunnlag hadde anvendelsen av forstadsbetegnelsen også pli Brevik og Langesund.

I Skiensfjorden lå by og ladesteder langs det samme vassdrag. Dette geografiske forhold mellom by og ladesteder forekom ikke i noe annet trelastskipingsdistrikt i landet. Og dette enestående forhold må anses som hovedårsaken til by-ladestedstorholdets særegne utvikling i Skiensfjorden. Vassdragsfellesskap og nærbeliggenhet avskaffet vel ikke konfliktmomenter, men de ga by og underliggende ladesteder et helt enestående funksjonsfellesskap og større fellesinteresser enn disse to samfunn hadde annensteds, og derved kan en forklare by-ladestedstorbindelsens større permanens i Skiensfjorden. Så lenge ladestedssamfunnene var for små til å bære utgiftene ved en egen administrasjon, var Skiens administrasjon sikkert den mest rasjonelle ordning.

Forbindelsen mellom by og ladesteder besto rettslig sett i et fellesskap i jurisdiksjon mellom byen og en del av ladestedenes innbyggere, nemlig borgerskapet. Borgerskapet var en privilegert korporasjon av edsvorne borgere som hadde enerett til å drive kjøpmannshandel, håndverk med leid arbeidskraft og skippernæring innafor et visst område (de innabys og utabys borgere til Skien således innafor Skiens circumferens).⁷⁾ Det område utafor Skien hvor det bodde borgere til Skien, blev i 1600-åra og 1700-åra kalt Skiens distrikt.⁸⁾ I 1662 ble det privilegfestet at de som drev handel på Bratsberg amts kyststrekning, skulde være borgere til Skien. (S- 142.) Da de aller fleste utabys borgere etter Kragerøs utskillelse bodde i Porsgrunn, Brevik og Langesund, ble etter hvert uttrykket «byens distrikt» eller «Skiens distrikt» ensbetydende med disse ladesteder.⁹⁾

Skiens handelsdistrikt

Noe annet var Skiens handelsdistrikt eller circumferens. Circumferensen var det distrikt innen hvilket Skiens borgerskap hadde rett til å drive handel. Innen den indre circumferens, som fra middelalderen omfattet Skiens syssell hadde Skiensborgerne en enerett til handel. Innen den ytre circumferens: Sørlandskysten inntil Sire, som gikk tapt 1641 -ved -inleggef av Christianssand, hadde Skien måttet dele handelsretten med andre byer.¹⁰⁾ Ved privilegier av 1660 ble Skiens handelsmonopol innskrenket til Bratsberg len. Da Kragerø fikk kjøpstadsrettighefer (1666), fikk også denne by del i handelsmonopoiet, hvilket i praksis betydde at Skiensborgerne tapte Kragerøvassdraget av circumferensen. En del av Vest-Telemarken hører til Nidelvas vassdrag, og tømmeref fra disse distrikter ble utskipet over Arendal, til dels også over Risør. I det tidsrom vi behandler her, omfatter derfor Skiens circumferens bare en del av Bratsberg amt.¹¹⁾ Som borgere til Skien hadde de utabys samme handelsrett som de innabys borgere i dette område. Men eneveldets privilegier var i høy grad papirbestemmelser. Det var i virkeligheten bare et fåtall av dem som drev handel på ladestedene som var borgere til Skien.¹²⁾

IV 2. Skiens magistrat

Skiens magistrat foresto den felles administrasjon av byen og de utabys borgere. Magistratens personer bodde alltid i Skien. Dette administrasjonsorgan skiftet helt karakter i perioden 1660-1740. Skiens magistrat besto i 1662 av 2 borgermestre og 7 rådmenn. De tilhørte alle sammen byens fornemste bourgeoisi.¹³⁾ Denne magistrat av storkjøpmenn var ikke noe Iydig redskap for den eneveldige regjerings vilje.¹⁴⁾ Ved missiv av 25 mars 1666 ble magistratens antall redusert til i borgermester og 4 rådmenn. Imidlertid ble den andre borgermesterstillingen snart gjenopprettet¹⁵⁾ og fra 1669 omgjort til et presidentembete. Dette var i Skien bare en titulær forandring idef den ene borgermester, Marcus Barnholt, ble Skiens første og eneste president (død 1695). En borgeraksjon 1682 tok sikte på å innføre et fast borgerutvalg for å begrense magistratens, og særlig presidentens, enevelde, men den førte ikke fram.¹⁶⁾ Først i 1690-åra gjennomførtes en effektiv reduksjon av magistratspersonenes anfall, idet en borgermesterstilling og to rådmannstillinger etter dødsfall ble stående ubesatt.¹⁷⁾ Ved inngangen til 1700-åra besto derfor Skiens magistrat av 1 borgermester og 2 rådmenn, og dette var det normale ennå i 1730-åra. Magistraten ble under de to første enevoldskonger regelmessig rekruttert fra byens storborgerskap. For alle disse magistratspersoner var embetene bare bistillinger. De var i første rekke kjøpmenn. Vi kan muligens se tilløp til et systemskifte med utnevnelsen av foged Hercules Weyer til borgermester i Skien 1695. Det synes nemlig rimelig å oppfatte denne utnevnelse av en mann, som hverken var borger til eller innvåner i Skien, som et forsøk fra sentraladministrasjonen på å komme bort fra uregelmessighetene under presidenttida. Men den nye linje førte ikke fram denne gang. Weyer ble avsatt allerede før han var blitt én måned gammel i sitt nye embete.¹⁸⁾ Årsakene kjenner vi ikke, da saksinnleggene i kanselliet er forsvunnet og rådstuprotokollen tier. Under Frederik 4. reformeres Skiens magistrat fra et kollegium av lokale storkjøpmenn til et kollegium av fremmede, mindre bemidlede kongelige embetsmenn. Allerede ved Frederik 4.s første nyutnevnelser av magistratspersoner i Skien, ser det ut til at Skiens borgerskap ble forbigått.¹⁹⁾ Det store skifte i magistratens struktiiifant sted under og like etter Den store nordiske krig. Krigen påførte byene veldige skatteforøkelser og andre utredsler, en kgl. embetsmann, som mer var avhengig av byens trivsel enn av kongens gunst for sin økonomi, måtte være svert tilbøyelig til å sabotere de kgl. ordrer. Det var en storstilet sabotasje i skattelikning og skatteinnkreving som i 1716 førte til at Skiens samlede magistrat ble suspendert. Etter noen års interim-administrasjon ble en nv epoke i magistratene historie innledet med utnevnelsen av Mathies Pedersen Lyche til borgermester i 1722. Han var den første borgermester i Skiens historie som bare levde av sin embetsinntekt, som altså var embetsmann i moderne forstand. Senere ble også rådmenn av samme type beskikket, slik at Skiens magistrat ved inngangen til 1730-åra besto av en borgermester (Lyche) og to rådmenn (Bredahl og Wendelboe) som bare levde av sine embetsinntekter. Deres eneste yrke var å lyde kongens og lovens befalinger og se til at også andre gjorde det. Siden disse administrasjonsstillinger opprinnelig bare var bibeskjeftigelser, men fra 1722 ble hovedstillinger uten at lønnen ble forhøyet, var det rimelig at lønnene ble for lave, og dette er et stadig refreng i opplysningene om Skiens magistrat fra 1730-åra. Deres fattigdom gjorde deni imidlertid Iydhøre overfor de minste vink fra overordnede.

Ladestedenes borgere var aldri representert i Skiens magistrat under de to første enevoldskonger. For dem betydde derfor magistratens omdannelse under Frederik 4. et skritt framover mot likestilling med Skien. I stridsspørsmål mellom by og ladesteder var den nye magistrat ikke sa ufv11til byens forsvarere.²⁰⁾ De dyktigste av den n-,le omt å regne embetsstand tenkte ut fra statsinteresser, ikke ut fra byinteresser.

Foruten sine administrative plikter fok magistraten seg av rettspleien. Magistraten samlet på rådstuen dannet en egen rettsinstans, rådsturetten, som var en mellominstans mellom byting og lagting. De utabys borgere sorterte også i rettslig henseende under Skien. Magistraten besørget administrasjonen på ladestedene dels ved personlig nærvær, dels gjennom proklamasjonen under «trommens rørelse», dels endelil, ved plakafoppslag på ladestedene.²¹⁾

IV 3. Byskatt

Som borgere til Skien måtte de innbyggere på ladestedene som hadde tatt borgerskap, bidra til dekning av byens kommunale utgifter gjennom sin byskatt. Også negotiantgruppen betalte byskatt i 1730-åra. De kommunale utgifter var i 1678 budsjettert med 583 rd.²²⁾
Utgiftene var slik fordelt:

En sammenlikning med budsjettet for 1734²³⁾ viser at forandringene i løpet av disse vel 50 år var påfallende små. Ser vi bort fra underskudd fra det foregående år, utgjorde budsjettsummen i 1734: 71i rd. Utgiftsauken skyldes spesielt opprettelsen av en underfogedstilling (avlønnet med 80 rd. pr. år); 20 rd. i utgift til brannvesen var ellers den eneste helt nye budsjettpost. Det var rimelig at borgerne i Porsgrunn, Brevik og Langesund bidro sin andel til administrasjonsutgiftene og utgiftene til det lokale forsvar. Byens politistell og skolestell kom dem derimot langt mindre til gode. Og byens geistlighet, fattigstell og brannvesen var ladestedsborgerne helt uvedkommende. Mer enn halvparten av byskatten gikk til formål som utabys borgere ikke hadde ringeste nytte av. Her lå åpenbart en kjelde til irritasjon og splid mellom innabys og utabys borgerskap.²⁴⁾ Det ble så mye mer grunn til irritasjon etter som tida gikk, idet ladestedenes andel i Skiens byskaff økte. I 1678 var Porsgrunns, Breviks og Langesunds borgeres og negotianters del i den samlede iliknede byskatt ca. 13 Pst., i 1732 var ladestedsborgernes og negotiantenes del steget til 23 pst.²⁵⁾ Samtida regnet med 3 kriterier som hver for seg betinget byskatt: bopel i byen, eiendom i byeii eller borgerlig næring i byen eller distriktet.²⁶⁾

IV 4. Takserborgere

Byskatten blev liknet av takserborgere. Deres antall varierte i Skien i dette tidsrom mellom 6 og 12. Borgerne på ladestedene var senest fra 1679 representert blant takserborgerne. Vanligvis ble det utpekt en takserborger fra Porsgrunn og en fra Brevik. Forholdet mellom antallet av innabys og utabys takserborgere var i 1720-åra vekslende (like fra 10 : 2 til 4 : 3). Mens i Skien storborgerskapet konsekvent unngikk takserborgerombudet, ble dette på ladestedene noenlunde jevnt fordelt på storborgerskap og småborgerskap.²⁷⁾ Takserborgerne i Skien hadde liten makt. Det beste bevis på dette er nettopp det faktum at de fornemste Skiensborgere ikke fant det nødvendig personlig å delta som takserborgere. Etter loven var det nemlig borgerskapet som skulde bestemme takserborgerutvalgets sammensetning (Chr. 5. Norske Lov 3-6-1.) Selve likningen var basert på et konservativt prinsipp: opprettholdelse av det tradisjonelle forhold i skatteplikt mellom samfunnsklassene. Dette tradisjonelle forhold må ha vært tilfredsstillende for den dominerende klasse: sagbrukseierne. Budsjettet var også nesten helt bundet av lov og sedvane. Nve utgiftsposter har takserborgerne ikke hatt kompetanse til å foreslå.²⁸⁾ De hadde heller ikke interesse av å foreslå slike, idet de tradisjonelle likningsregler vilde bevirke af ew forholdsvis større del av merutgiftene ble veltet over på de lavere klasser (småkjøpmenn, håndverkere og arbeidere). Derimot har vi fra 1690-åra flere vitnesbyrd om at takserborgerne har nektet å gå med på budsjettforhøyelser foreslått av magistraten.²⁹⁾ I 1697 gikk de ennogså til det radikale skritt å redusere byskriverens lønn med 20 pst. Rådsturetten dømte imidlerfid reduksjonen ugyldig og ga i sin motivering for dette en nødvendig påminnelse om de dominerende grupper i byen: .... «etter som han [byskriveren-1 ,-amme lønn både av den avdøde magistrat så vel s m med0 [dvs. magistratens] og samtlige borgerskaps consentz til dato nydt» .... ³⁰⁾ Striden om budsjettet for 1732 avslørte også takserborgernes fullkomne maktesløshet.³¹⁾

IV 5. Andre kommunale funksjoner

Til innkreving av byskatten skulde borgerskapet velge en kemner, senest fra 1729 begynte man i Skien å velge to kemnere og den ene var da regelmessig en ladestedsborger som skulde oppkreve byskatten utabys.³²⁾

Byregnskapene skulde etter loven revideres av magistraten og noen borgere. (Chr. 5. L. 3-5-1.) Rådstuprotokollene nevner lite om dette. Det tør være tvilsomt om de utabys borgere har deltatt i revisjonsarbeidet.

Foruten disse kommunale verv i forbindelse med byskattlikningen var det i Skien som i de andre norske byene en rekke andre kommunale verv som hvilte på borgerskapet. De utabys borgere var dog fritatt for de fleste av disse. Utabys borgere deltok ikke i Skiens borgerkompani, altså heller ikke i vaktholdet i Skien. Men i krigstid var de utabys borgere betynget med vakt og vern framfor de innabys, hevdet Breviks borgeren Anders Nielsen (1701). Han tenkte nok nærmest på Breviksfolks vaktholdsplikter ved blokkhuset i Brevik. Imidlertid deltok også Skiens borgerkompani i vaktholdet ved blokkhuset i Brevik både under Den skånske krig og Den store nordiske krig.

Fattigforstander, skoleforstander, kirkeverger, lagrettmenn og tavlebærere i Skiens kirke var også ombud i Skien by som ikke berørte borgerne på ladestedene. Den mest fryktede av alle kommunale byrder var overformynderstillingen, idet det fulgte et stort økonomisk ansvar med stillingen. Overformynderne ble vanligvis rekruttert fra det velstående borgerskap innabys, men i hvert fall fra 1720-åra ble det gjort forsøk på å velte en av de to overformynderstillingene over på ladestedsborgere, og i 1731 ble Breviksmagnaten Jacob Nielsen utnevnt til overformynder med stiftbefalingsmannens samtykke. I det hele slapp dog ladestedsborgerne lettvint unna de kommunale plikter sammenliknet med borgerne innabys. Kirke, skole, fattigsfell og byvakt var visstnok rent lokale innabys institusjoner, men rettsstellet i Skien som lagrettmennene fungerte ved, var jo felles for byen og de utabys borgere, og borgerkompaniet kunde som vi har sett, ogsa gjøre tjeneste utabys.³¹⁾

IV 6. Borgerviljen

Til tross for den minimale kommunalpolitiske makt lovgivningen under eneveldet tildelte borgerskapet,³⁴⁾ var det dog utvilsomt slik at Skiens kommunale liv, også etter 1660 helt var dominert av det kapitalistiske borgerskaps (sagbrukseiernes) vilje. Bevarelsen av det borgerlige initiativ i bypolitikken var et viktig moment i den utvikling som førte fram til 1841 de fleste norske byene kom i løpet av 1700-åra borgerviljen til å gi seg institusjonsfestet uttrykk gjennom de «eligerede mænd».³⁵⁾ Jeg har ikke kunnet finne spor etter denne institusjon i Skien i tida før 1740. Imidlertid forekommer den senest fra 1780-åra i Skiensfjorden. I 1736 ble det opprettet et kommersekollegium for Skiensfjorden hvor borgere fra Skien, Porsgrunn og Brevik var med. Men om det noensinne har trådt i funksjon, er visst tvilsomt.³⁷⁾

Først etter magistratsreformen i 1722, da borgerskapsinteresser og statsinteresser ble investert i forskjellige personer, kan vi komme til større klarhet om borgerskapets makt i Skiens kommunale liv under eneveldet. En rettsak fra 1690-åra viser at «samtlige borgerskaps consentz» -ved siden av magistratens samtykke ble oppfattet som nødvendig forutsetning for et rettsgyldig budsjett.³⁸⁾ Det var dette de sju fornemme borgere gikk ut fra som i 1726 «på egne og flere av borgerskapets vegne» skrev en instruks til takserborgerne i anledning av den forestående byskattlikning.³⁹⁾ De kritiserte at underfogdens lønn siden åra 1708-1709 var steget fra 20 rd. til 80 rd., og siden underfogden gjorde så liten nytte for seg, så de seg beføvet «herved at tilkjennegi de velfornemme takserborgere førenn byskatten av dennem på byen liknes, det vi ingenlunde tilstår underfogden etterdags mer tidl lønn enn 50 rd. årlig» ... Slik tale fører ikke en samfunnsklasse uten makt. Noen år senere (1732) hadde magistraten fått takserborgerne med på å utlikne skatten etter et budsjett på ca. 1200 rd., idet borgermester og rådmenn insiterte på nødvendigheten av reparasjonsarbeider i anledning av det ventede kongebesøk. I den anledning rykket i i av storborgerskapet ut med en skarp skrivelse til takserborgerne. De vilde vite «etter hvis befal de liknet disse excessive utgifter uten samtlig borgerskapets rett forvitende» og krevde en forklaring. Samme dag skrev de til stiftsbefalingsmannen og klaget over at de nye utgiftsposter på budsjettet var blitt til «uten foregående samtlige borgerskapets samling derom» ... Resultatet av denne aksjon var en fullstendig seier for borgeropposisjonen. Takserborgerne erkjente åpent at de mot sin vilje var blitt forledet av magistraten. Og stiftsbefalingsmannen reduserte budsjettet med ca. 350 rd. under henvisning til klagene fra borgerskapet.⁴⁰⁾ Borgerskapets sterke stilling i komrnunalpolitikken trådte også klart fram i privilegstriden 1736. (Sek. 5.2.) Ladestedenes borgere synes imidlertid å ha spilt en meget beskjeden rolle ved borgerskapets fellesaksjoner i Skiensfjorden.⁴¹⁾

IV. 7. Laug

Skien hadde omkring år 1700 tre egentlige håndverkslaug: skreddernes, skomakernes og smedenes. Men det var enda et fjerde laug i byen: flåtelauget, som var en fagorganisasjon for fløtningsarbeiderne i Skien. Medlemmer av flåtelauget var naturlig nok aldri bosatt på ladestedene. Det vilde jo ha vært høyst upraktisk for dem, siden alle tømmer- og bord-flåter startet fra Skien og skulde føres ut til ladestedene; aldri omvendt. Håndverkere på ladestedene som var pliktige til å ta borgerskap, hadde også plikt til å være medlem av lauget i Skien såsant det fantes noe laug i byen for deres fag.⁴²⁾

IV 8. Tilknytning til bondesamfunnet

I geistlig henseende filhørte alle innbyggerne i Porsgrunn, Brevik og Langesund de gamle bøndesokn: Gjerpen, Solum, Eidanger og Bamble. Også i verdslige saker sorterte det store flertall av innbyggerne, alle unntatt de edsvorne borgere med familier, under landdistriktenes administrasjon og jurisdiksjon. Borgerfamiliene utgjorde nemlig alltid et lite mindrefall av ladestedsbefolkningen (i 1713 f. eks. ca. 10 pst.).⁴³⁾ I bondesamtunnet florerte embetsmannsstyret på denne tid. Amtmann, sorenskriver, foged og prest dominerte og var relativt ukontrollerte både ovenfra og nedenfra. Som statsmaktens verdslige representant i de enkelte sokn fungerte bondelensmannen. Dette styret holdt seg uforandret i den tid vi her behandler. Imidlertid ble det i slutten av 1720-åra tatt initiativ til et bedre politioppsyn og en bygdevekter ble ansatt i Eidanger alt i 1727.⁴⁴⁾ Tiltaket skyldtes vesentlig hensynet til Porsgrunn og Brevik.⁴⁵⁾

Bøndene hadde meget få kommunalpolitiske rettigheter under eneveldet.⁴⁶⁾ Lagrettmenn og kirkeverger representerte de siste rester av det gamle lokale selvstyre. For strandsittere stod ikke engang disse institusjoner åpne. De ble regelmessig besatt med gårdmenn.⁴⁷⁾ Til forskjell fra borgerskapet på ladestedene hadde strandsitterne visse særplikter overfor staten sams med bøndene, så som krigstjeneste, vardevakt, skyssferd og veibygging.⁴⁸⁾ Mens borgerne alltid kunde klarere sin skyldnad mot staten med kontanter, kunde mellomregnskapet med staten når som helst kreve mer uerstattelige offer av strandsitterfamiliene.